Bokelskere.no

Hei og takk for hyggelig respons, Lillevi.
Nei jeg gir deg rett: Og beklager at jeg misforstod deg om å kvitte seg med en bok. Når du kommer inn på dette med å kjøpe bøker; jeg har en langt større samlinga enn de som er oppgitt her på mine sider. Sjelden samlingen min økes ved kjøp nå , men samlingen øker likevel ad naturlig tilsig. For jeg bytter ikke gaver. Ingen grunn til det heller. Både til jul, bursdag, farsdag ,ja, du vet. Og de jeg får i huset som sådan er der kvalitet over så det holder. Det som forbauser meg stadig er at man greier å finne titler innen mine interesser, som jeg ikke har fra før. Skyldes nok at mine bokhyller er fullt synlige og granskes nok under jevnlige besøk. Må legge til at jeg leser mye senere med alderen. Dessuten finner jeg stadig bøker hos meg selv som jeg faktisk har trodd jeg har lest. Og-siden du nevner din festlige bok -kiosk på øya, har jeg en nær kjenning som driver antikvariat -som kjenner mitt nedslagsfelt og som sender meg beskjed når hun har fått inn bøker hun vet vil interessere meg. Men dog jeg kan bli fristet til å skives bort noe av min samling -som kanskje ikke har den litterære verdi, men som likevel kan ha det for andre- etterkommere for eksempel , slik du nevner. Senest i går måtte jeg flytte på noe i et kjellerrom og fant en kasse bøker. Som jeg hadde glemt . Hele kassen ! Jeg kikket på de første bøkene som tilforlatelig var havnet øverst , "Mitt forheksede hjerte" , av Theresa Charles , Ernst G. Mortensens forlag 1960, HUMØR-1933 , Aschehoug med "Syv forfattere søker en forbryter. Kino-Amatøren , J.L.Nerlien, Oslo , en flott bok for alle som har brukt smalfilm (super 8) og redigert og klippet, som jeg startet med, både boken og min opptaker, regjeringsapparat og fremviser har jeg , hvem gidder i dag når en akn ta video med en telefon og streamer den til TVen i stua, men kjekt å ha, som min venn Øystein Sunde, var det vel, som sa. Samt et klenodium "Pettersens" acv Amalie Pettersen (født Schwanenflügel ) i flott stand utgitt i 1911! Da hadde jeg ikke mot nok til å gå dypere i denne kassen. Det får mine etterkommere gjøre.
Men jeg er mer enn én gang blitt overrasket over å finne bøker i mitt hus som viser seg å være av en viss kvalitet. Hva vi samler gjennom et langt liv.
Mener det var deg jeg for noen år siden snakket om en viss James Herriot " On de bare kunne sankke". I senere tid har den gått over skjermen under "Den nye dyrlegen" eller noe sånt med hovedpersonen heter nettopp det, "James Herriot" . Verden er stor for det meste, av og til så vidunderlig liten.
I en hylle bak meg her på kontoret fant jeg en dag " De fortapte spillemenn" av ikke ukjente William Heinesen. Så om du også mangler denne , eller andre her i bokelskere gjør det, kan jeg anbefale den- i det minste for å få en virkelig god latter, av den sorten som gjør så godt.
Hvor hyggelig er det ikke for meg at du likte at jeg anbefalte "Slaktehus-5" så får vi se hva du sier etter du har lest den, om du da blir ferdig med den.

Festlig å være tilbake i dette forumet på ny, og det er retorisk rett og rimelig at det starter med deg, Lillevi.
Tusen takk så langt, for gode ord og varme.
Med vennlig hilsen oldingen ved havet .

PS: La meg i en fotnote få legge til at Biblioteket her på stedet er ypperlig både hva gjelder utvalg og service. Ikke bare finner de bøkene for meg men da de vet at jeg via rene idiotien gikk hen og brakk ryggen på to steder fòr ca. et år siden også bringer dem til min dør og det med et smil. DS.

Det er ei 98 prosent perfekt bok, bare den overflødige epilogen trekker ned. I sin sjette roman traff Atwood planken på en helt annen måte enn i de forrige bøkene. Denne har en roligere stil og et helhetlig univers, og historien vikler seg nydelig ut.

Kjønnskampen er flyttet til framtiden, og som i alle gode dystopier blir jeg A) imponert over det hvor godt settingen er bygd opp, B) skremt over tegnene til denne galskapen i vår egen samtid og C) imponert over hvor treffsikker forfatteren er i mange av sine spådommer.

(En helt annen ting: Jeg har hørt en del på U2s gode gamle Achtung baby i det siste. Når de synger "Don't let the bastards grind you down" i "Acrobat", er det en hyllest til det latinske sitatet som går igjen i denne boka, eller har de tatt det fra et annet sted???)

Hei, Lillevi! Takk for ditt hyggelige svar. Forsøkte å svare deg sånn ca halv to på natt til i dag . Fant i dag at å skrive noe bør heller skje i dagens mer klare lys og slettet selv svaret. Ikke fordi det sto noe i det som var galt i og for seg, men du er verd langt mer enn et slikt "venstrehåndsarbeid". Så her forsøker jeg på nytt. Må først si unnskyld til min spontane setning om filmatiseringen , der jeg påstår at det fikk de ikke til. Min spontanitet er ikke blitt mindre med årene. Nå er jo ikke dette forum for film i det hele tatt , men siden jeg sa det jeg sa, så er min unnskyldning i dag rettet til de som likte filmen. Og presisere at meningen var kun min, lille jeg -et støvkorn eller mindre i den store sammenheng. Tråden du var så vennlig legge ved ditt skriv må jeg nikke gjenkjennende til. Clifford D. Simak er ikke ukjent for meg, men boken du nevner har jeg ikke lest. Den fortjener sikkert bedre , jeg mener da ikke om jeg har lest den eller ikke, men som du selv skriver i din rike omtale av boken nevner du selv noe om hvor lite verdsatt den er. Både blant dette forums medlemmer samt det faktum at boken ikke finnes i den norske bokbasen. Og det er verre. Men dette gir meg anledning til å si noe om begreper. Ingen tvil om sjangeren hva Simak angår, det er klart innenfor science- fiksjon begrepet. Ser at også her var jeg noe på usikker grunn, fordi Kurt Vonnegut jr. og hans bok " Slaktehus-5 " er mer under sjangeren ironi og satire og mørk humorisme. Derfor blir min påstand om at du ikke liker science-fiksjon mer dryg , for det viser seg at det gjør du jo, ; du kunne neppe skrevet den glimrende omtalen av "Legenden om et menneske " ellers ? Min skyld. Å sette bøker i bås kan være mer enn misvisende. For øvrig vil jeg jakte på denne boken du er så snill å gjøre meg oppmerksom på. Men, Lillevi da! Hvordan kunne du finne på å nesten kaste dette verket. Huset her oversvømmes snart av bøker, bare en del har jeg lagt inn på min side hos bokelskere.no - men å kaste en bok jeg har ervervet en gang . Nei, nei ! Selv om mine nære omgivelser ofte spør , hva vil du nå med den eller den boken? En gang i verden eide jeg kun en kasse med bøker noe som kanskje gjorde at jeg overlevde! Kanskje derfor. Hvis du, Lillevi, du av alle skulle finne på å kaste en bok , vær da vennlig å ikke si det til meg. Sjokk i likhet med din gemal holdt på å få kan være farlige !
Ikke ofte jeg sier noe i dette forum nå om dagen, men må stadig stikke innom for å se hva som skjer. Ønsker deg og alle i forumet gode leseopplevelser! Før noen skriker det ut: Ja, jeg er enig , man trenger ikke eie en bok for å lese den, der finnes biblioteker og venner. Med vennlig hilsen og alt det der!

Hei, Lillevi! For en samling du har av bøker ! Kjente og kjære titler for mange av oss. Men , én bok ser jeg ikke hos deg. Nemlig en bok jeg aldri blir klok på, men som jeg stadig må bla i, håper du kan være med å løse gåten om Billy Pilgrim? Boken er SLAKTEHUS -5 eller Barnekorstoget (En pliktdans med døden".
Høres ikke ut som noe med snert og humor, spør du meg. Men titlene bedrar . Dette -etter min mening- sjeldne verket kom ut på Gyldendal i 1970. Betegnet som "science fiksjon " og det er sjanger som ikke har vært særlig interessant for meg, ikke for deg heller , tror jeg. Men akkurat du må være så observant leser at du gjennomskuer hva som ligger til grunn for denne farsen, eller morsomme tragedien . Forfatteren er selvfølgelig Kurt Vonnegut jr. Boken ble filmatisert , noe jeg trodde ikke gikk an. Det gjorde det heller ikke. Etter min fattige mening. Boken er som regel best. NB: Dette er en bok jeg ikke anbefaler til " hvem som helst" . Men, til en som har lest alt: Prøv den! Uansett ha et godt leseår og en god ferie. mvh. Den gamle mannen VED havet.

Hyggelig at du likte boken, Lillevi.
Ja, det er en rå og ærlig beskrivelse av å være kunstner og alkoholiker. Og en uro ligger der. Det er vel en del av alkoholismens vesen som gir seg til kjenne. Som gjør at man lengter tilbake til de skapende og gode stundene med alkohol innabords, og i tankene fortrenger den rå virkeligheten. Jeg leser det som om forfatteren har et bevisst forhold til denne problematikken.
Og ja, boken passer godt i en lesesirkel.

Mobbeoffer vs. bøller, hvor galt kan det gå?

Uhyggelig opplevelse
Lisbet får seg en uhyggelig overraskelse på kjøkkenet en morgen da hun får se et kart som er klistret på kjøkkenvinduet hennes, og kartert virker skremmende kjent. Senere får hennes eksmann Henrik vite at hans tidligere kone er funnet myrdet. Sammen har de to små barn, en gutt og en jente. I sorgen prøver han å ta seg av barna så godt han kan. Men han føler seg ikke lenger trygg, da han får et kart som viser hans nylige bevegelser i nærmområdet. Noen følger med på ham, men hvorfor?

I mellomtiden blir man dratt tilbake til 1999, da man blir kjent med Robert som andre betrakter som en slags raring. Han blir utestengt og mobbet av en bestemt gjeng som alltid finner nye måter å skremme og plage ham på. Hjemme er det ikke mye bedre da han bor i en leiligheten sammen med lillesøsteren og moren som har gitt opp morsrollen for lenge siden. På fritiden er han besatt av å tegne kart over nærområdet som en slags trøst. Faren er ute av livet hans da han forsvant på sjøen for mange år siden. Vil han klare å heve seg over mobberne? Og er kartene enkelte mottar i nåtiden, et hevnopprør, eller ligger det noe mer bak?

Medrivende debutkrim
Kartografen er debutkrim og ofte opplves debutkrim noe stakkato og en smule tørr, men det var ikke denne. Den tar for seg et mørkt tema, og forfatteren er god på karakterbeskrivelser og handlingen har en fin flyt hele veien. Likte også at det ofte skiftet perspektiv og at boka besto av et stort persongalleri. Eneste som trekker litt ned var at det ble for lett å gjette seg frem til eventuell syndebukk og Henrik var nok karakteren jeg likte minst fordi han virket noe snobbete.

Men for all del, en av de bedre debutkrim bøkene jeg har lest i det siste. En krimbok med spennende tema, stort persongalleri og kreativt plot. Jeg leser gjerne mer av Hemming.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Kan ikke skryte på meg å ha lest mange bøker av Linn Ullmann, for dette er nemlig min første roman av henne.

Jente, 1983 av Linn Ullmann ble utgitt i 2021 Den ble fort veldig synlig. Det er ike ofte jeg leser romaner. Det spørs litt på tematikk og handling. Jeg leste denne fordi jeg ville lese noe av Ullmann, og den tar for seg et viktig tema; nemlig om sårbare jenter.

Forvirret sekstenåring
Den er om en sekstenåring som vil dra til Paris, og hun drar selv om moren hennes ikke vil at hun skal dra. De blir enige om at moren hennes ringer rundt klokka ti om kvelden på hotellet for å forsikre seg om at alt er i orden med datteren. Hun drar fra leiligheten deres i New York til Paris for at hun skal bli fotografert. En kveld går hun seg vill i Paris. Hun husker ikke navnet på hotellet, hvor det ligger, og hun snakker ikke fransk. Det eneste hun har er adressen til er fotografen som hun kaller A gjennom resten av romanen. A er mye eldre enn henne, men de innleder et slags "forhold". Et forhold hun føler seg underkuet i. I bransjen møter hun andre modelljenter som henne, bare at de virker mer "penere" og mer "verdensvante" enn det hun er.

Nå er hun voksen og er selv mor til en sekstenåring. Hun reflekterer seg selv som sektenåring i 1983. Hvor mye kan hun stole på sin egen hukommelse, og har hendelsene påvirket henne noe vis senere?

Troverdig om maktmisbruk
Jente, 1983 er en troverdig oppvekstroman om det å finne seg selv, å gå i en bestemt retning i livet, og følge en slags drøm. Handlingen foregår flere tiår før den kjente metoo bevegelsen, og det var en tid da det ikke var vanlig å skrive eller å snakke om slike ting, som maktmisbruk. Til tross for viktig tema som dessverre er like akutelt i mange bransjer i dag, ble handlingen svært gjentakende, på grensen til det kjedsommelige. Handlingen og karakterene ble en smule monotone. Jeg ble aldri helt dratt inn i handlingen.

Skjønner dog hvorfor mange liker denne, men for min del ble dessverre fortellerstemmen en smule for tørr og gjentakende.

Fra min blogg: I Bokhylla

Nordbo var hittil et ukjent navn og vanligvis liker jeg dansk krim, både når det gjelder bøker og Tv-serier, men ble ikke helt overbegeistret over denne krimboka.

Groteske drap
Jenta uten hud er om den danske journalisten Matthew Cave og han oppholder seg på Grønland etter en tragisk hendelse. Hans samboer og deres ufødte barn døde i en ulykke. Selv er han i slutten av tjueårene og har hele livet foran seg, men vet ikke hvordan han skal fortsette. Han mistet også kontakten med faren da han selv var liten, så livet hans har ikke vært spesielt enkelt. Han er sent på oppdrag. Det er nemlig blitt gjort et oppsiktsvekkende funn. En mumifisert viking skal ha blitt funnet, og en politimann som stor vakt, blir funnet drept, og den mumifiserte vikingen er forsvunnet. Mysteriet forbindes med en grotesk sak som skjedde i 1973. Da fire menn ble drept på en morbid måte. Matthew oppdager raskt at det ikke er mange å stole på mens han jobber med saken.

Dette er som nevnt min første bok av Nordbo og jeg ville lese den fordi det virket som grotesk krim, noe jeg liker, men dermed ble det i stedet en kjedelig opplevelse. Det meste skyldes språket eller oversettelsen. Man ble aldri helt revet med til tross for alt det mørke.

Kjent stemme
Jeg hørte Jenta uten hud på lydbok og jeg måtte stoppe for å finne ut hvor jeg hadde hørt stemmen til Trond Teigen før. Det er en god stemmen å høre på, det var ikke derfor jeg måtte stoppe. Det var stemmen som var altfor kjent. Jeg måtte søke på navnet for å finne ut hvor jeg hadde hørt den før, før jeg kunne fortsette med boka. Jeg fant ut at det var selveste Aladdin som leste, og fant dermed ut hvorfor stemmen var så kjent. Rart hva man blir opphengt i.

Utgangspunktet virket mørkt, groteskt og det var resten av handlingen også, temmelig mørkt, men likevel kjedet jeg meg voldsomt. Det var noe med språket som ikke engasjerte i det hele tatt og man mistet fokuset mange ganger underveis. Til tross for anstrengelsen, fikk jeg med meg hele historien, men må ærlig innrømme at jeg ble lettet da lydboka tok slutt, for dette var temmelig kjedelig og umotiverende. Det var ikke Teigen sin skyld som leste med innlevelse, men selve handlingen. Det ble for ensformig for min del og karakterene var ikke spesielt troverdige. Har lest bedre krim fra Danmark.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kor ska' vi reis hen? Jo, til en oppdiktet karibisk øy, i hælene på journalist Rennie Wilford. Originaltittelen er perfekt, for det er mye kropp i denne boka, stort sett vold. Rennie har overlevd brystkreft. Hun er tilbake i jobb, på tur for å skrive en lettbeit reisereportasje. Hun vikler seg inn i alle slags dårlige relasjoner på øya, og boka ser også tilbake på dårlige forhold hun har hatt før. Denne boka er like deprimerende som Life before man, bare under en varmere himmel og etter hvert på en mye mer blodig måte. Hovedpersonen er merkelig distansert, selv når hun sitter i en blodig celle.

Som vanlig er plottet mindre viktig enn skildringen av hovedpersonene og dynamikken mellom dem. Ikke les Margaret Atwood hvis du liker å tro på det gode i mennesket: Alle relasjoner er maktspill hvor det handler om å dominere den andre med alle mulige midler.

En bok som var veldig synlig i fjor og levde den opp til hypen?

Alt annet enn idyllisk
Øya er en psykologisk thriller om en familie som havner i alvorlig trøbbel. Heather og stebarna Olivia og Owen, er med Tom på jobbreise. Heather er ganske ung, bare 24 år, men er allerede gift og har to stebarn som ikke har akseptert henne. Likevel prøver hun å gjøre denne reisen hyggelig. På grunn av et ønske av barna om å se noen av landets kjente dyr, havner de på en øy hvor det bor noen folk som foretrekker å holde seg for seg selv. Familien skal bare se på noen kjente dyr og så dra igjen, men en stygg ulykke skjer, og konsekvensene for det blir enda styggere. Familien må prøve å flykte for å redde seg selv, men hvor skal de flykte da en øy har begrenset med gjemmesteder?

Boka Øya har fått mange delte meninger og kan godt skjønne hvorfor. Selv likte jeg denne bedre enn Kjeden. McKinty beskriver dysfunksjonellle familier på en god og forståelig måte. Både familien til Heather og familien på øya er temmelig dysfunksjonelle spør du meg, og det er ikke vanskelig å forestille seg frykten Heather og familien hennes frykter da de støter på denne slekta som har sine egne regler å leve etter.

Underholdende thriller
Handlingen minte meg litt om en blanding av Wrong Turn (gal familie minus kannibalisme) og Lord of the Flies (bare at i Øya er det voksne og barn). En morsom blanding av handling. Tror nok det var en del som ikke likte boka da denne psykologiske thrilleren ikke virket seriøs, men det var nettopp derfor jeg likte den. Noen ganger må man lese noe useriøst og underholdende, for noen ganger er det befriende. Det var en slik bok jeg trengte nå. Så det gikk ikke mange dager før denne ble ferdiglest. Boka er stemplet som krim, men jeg leste den som en psykologisk thriller, og syntes den passet bedre i den sjangeren.

Likte dynamikken i Heathers familie selv om den var alt annet enn perfekt, men interesant å lese om familiedynamikk man selv ikke er vant til. De har ikke lenger nok med å overleve hverandre, men også den spesielle slekta på øya, som vil ha hevn etter ulykken Tom og Heather stelte i stand. Bare synd man ikke ble kjent med mange som enkeltpersoner. Man får bare et slags inntrykk av dem.

Selv om handlingen var svært forutsgibar, inneholdt Øya mye action og hadde bare få dødpunkter. Det var lett å la seg rive med og lese noen sider ekstra. Herlig thriller hvis man ønsker lett underholdning.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

I følge Etymologisk Ordbog - Hjalmar Falk og Alf Torp er «farm» en last i båt.

Farm: (norsk= ladning i baad), oldn. farmr, hører til vb. fare og er etymologisk samme ord som osax. farm «reise» og oht. farm «baad» samt oslav. pramū «baad» (se pram); sml. oldn.
far «farkost», ags. fær «reise».

Så lærte jeg noe nytt i dag også. :)

Så bra at Mine bilder kanskje får bli med på ferie.
Jeg må innrømme at Kverneland sin bok om Munch er den eneste tegneserieboka jeg har lest. Boka ble kjøpt som bursdagsgave til gemalen for noen år siden. Jeg var litt spent på mottakelsen, men boka falt i smak. Han strør ikke rundt seg med lovprisninger i tide og utide, men syntes at denne boka var artig og med uttrykksfulle tegninger.
Dermed leste jeg også boka - og måtte si meg enig.:)

Tittelen er kanskje å kjenne seg igjen i hos de fleste da mange kjenner på at jula kommer brått på omtrent hvert år ...

Jula forbindes med mye
Jula betyr en del stress eller ensomhet for noen, og noen ganger begge deler. Jula forbindes med selskap og hygge. Ikke minst forberedelser. For Lillian blir jula annereldes på mange måter siden hun er prøveseparert fra sin mann, og det er hun selv som har tatt den avgjørelsen. Derfor har hun flyttet til en liten leilighet hvor hun kan styre dagene sine selv.

Mens jula nærmer seg med stormskritt og alt virker annereldes, venter hun og venninnegjengen hennes som har holdt sammen i flere ti år, på at Rose skal komme tilbake i Norge. Problemet er at hun har ingen sted å bo og påstår at det meste av bosted er inntil videre for dyrt for henne. Selv om venninnegjengen har lovet hverandre å ta vare på Rose, er det Lillian som ender opp med å dele leilighet med henne, noe Lillian gruer seg til. Rose er en person som alltid tar stor plass og som folk legger merke til, noe som kan bli slitsomt i lengden. Og mens Rose er tilbake i Norge, legger Lillian merke til en endring i venninnegjengen. Blir det noen gang det samme igjen og vil Lillian bli kvitt Rose før hun tar over livet hennes fullstendig?

Vil Lillian få tilbake sitt eget liv?
Har lest alle bøkene av Braathen bortsett fra debutboka Alle disse dagene. Juleromaner har blitt en populær sjanger de siste årene, og selv om det ikke er min favorittsjanger, prøver jeg å få med meg noen hvert år. Selv om boka foregår for det meste i tiden før og i jula, fikk jeg ingen julefølelse. I stedet ble det mange intriger mellom godt voksne kvinner som har kjent hverandre i flere år på godt og vondt. Til tross for en del feil for mange år siden, har de likevel klart å holde sammen. Spørsmålet er om Rose vil gå for langt denne gang, eller om Lillian harnok tålmodighet med den situasjonen hun er i angående sin mann. Det var interessant å følge anspentheten mellom jentenenes bånd, og Lillians nye situasjon. Det å skape seg et liv på egen hånd. Men juleromanen ble dessverre for stillestående og repeterende. Både Lillians tankegang og en del dialoger ble noe gjentakende. Det var også lett å skjønne hvorfor de grudde seg litt til Rose kom tilbake, da hun har en sterk personlighet, og er fryktelig slitsom. 

Braathen er god på å beskrive dynamikken i venninnerelasjoner og karakterbeskrivelser, men som nevnt, det ble noe gjentakende og savnet mer humor. Det hele ble dessverre for forutsigbart. Mener at Effekten av måneskinn på nyfallen snø er fremdeles hennes beste.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Det er mange gode bøker du har fått foreslått her! Tror jeg benytter noen av forslagene selv også.
Mine forslag til deg er i en annen sjanger, men disse to høyst ulike bøkene, med kunst som fellesnevner, - har til sammen gitt meg både glede, innsikt, ny viten og ettertanke.

I 2013 ga Steffen Kverneland ut en stor tegneseriebiografi over Edvard Munch. I 2019 ble boken kåret til en av de viktigste bøkene det siste tiåret av NRK.
Den biografiske tegneserien om Munch er noe av det morsomste og mest lekne som noen gang er skrevet om kunstneren - ifølge Elin Kittelsen som anbefalte boken i P2.
Jan Erik Vold skrev i Dagsavisen at Steffen Kverneland er internasjonal stor. Han er et geni i mine øyne.

Den andre boka er Mine bilder - essays, om kunst og alkoholisme av Sverre Bjertnæs

Skarpt og åpenhjertig om beruselse og kunstverk. 24 velskrevne essays eller miniportretter av kunstnere og deres bilder, og en utleverende beskrivelse av seg selv som tung dranker i 20 år - skrev Stein Roll i Adresseavisen og ga terningkast 5.
I Klassekampen skrev Kåre Bulie: Med et avbalansert blikk ser Sverre Bjertnæs tilbake på et liv fylt av store mengder alkohol og kunst - egen og andres. Mine bilder er blant mye annet en fra-mørket-til-lyset-historie, men forfatteren er altfor reflektert til at han kunne ha skrevet en nyanseløs variant av en slik bekjennelsesfortelling. Jeg kjedet meg ikke et øyeblikk i selskapet hans.

Jeg personen avstår fra å leve sitt eget liv og sin livs kjærlighet for å tjene sin arbeidsgiver etter en standard som han selv ser ut til å sette. Nøktern og stillferdig. Temaet står i sterk kontrast til dagens individualisme.

Bøkene av Mackintosh har hittil vært middelmådige, men med Den siste festen, har hun skiftet til en bedre retning.

Klaustrofobisk mysterie
Det er nyttårsfest hos kjendisen Rhys Lloyd og Rhys er både elsket og hatet i bygda. Ikke alle i landsbyen er begeistret for ham etter at han har vært med å investere i at The Shore ble bygget. En klynge feriehus for fintfolk. I mange år har han også slitt med en intens stalker. Sammen med familien arrangerer han nyttårsfest, men festen tar en mørk vending da han blir funnet død. Landsbyen er ikke spesielt stor. De fleste kjenner til hverandre, og derfor er saken enda mer spesiell da hvem som helst kan være skyldig.

Kriminalbetjent Ffion og den nye makkeren Leo blir satt på saken. Ffion bor midlertidig hjemme hos moren sin. Leo sliter med ekskona for han får mindre og mindre kontakt med sønnen sin. Samtidig blir han mobbet åpenlyst av sjefen sin. Som makkere er det mye frem og tilbake mellom Ffion og Leo på grunn av merkelige følelser. Vil det gå utover jobben?

Landsbyen blir ikke det samme igjen?
Anspentheten mellom nye makkere i krimsjangeren er ikke akkurat nyskapende, men det var heller ikke det som gjorde boka spennende. Den siste festen består av at et stort og fargerikt persongalleri, og hoppingen av tid som skjer fra før festen, i festen og tiden etterpå, er gjort på en fin og troverdig måte. Man føler klaustrofibien innbyggerne føler. Noen føler seg hjemme i et lite sted, andre ikke. Likte også at krimsaken skjedde et sted der de fleste kjenner til hverandre. Mennesker man støter på nesten daglig. 

Selv om det var lett å gjette seg frem til den eventuelle skyldige, dukker det opp flere mistensomme kandiadater underveis, og man får kjennskap til at de fleste hadde noe peronlig i mot den døde. Noe som skapte ekstra spenning.

Den siste festen skal være første bok i en ny krimserie. En dramatisk, stemningsfull førstebok med vakre naturbeskrivelser. Bortsett fra at avslutningen ble noe unødvendig lang, var dette en av de bedre krimbøkene av Mackintosh, og jeg vil svært gjerne lese oppfølgeren. Oppfølgeren skal visstnok bli utgitt i august.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Diamonds and Rust

Well, I’ll be damned
Here comes your ghost again
But that’s not unusual
If’s just that the moon is full
And you happened to call
And here I sit
Hand on the telephone
Hearing a voice I’d known
A couple of light years ago
Heading straight for a fall

As I remember your eyes
Were bluer than robin’s eggs
My poetry was lousy you said
Where are you calling from?
A booth in the midwest
Ten years ago
I bought you some cufflinks
You brought me something
We both knows what memories can bring
They bring diamonds and rust

Well, you burst on the scene
Already a legend
The unwashed phenomenon
The original vagabond
You strayed into my arms
And there you stayed
Temporarily lost at sea
The Madonna was yours for free
Yes, the girl on the half-shell
Could keep you unharmed

Now I see you standing
With brown leaves falling all around
And snow in your hair
Now you’re smiling out the window
Of that crummy hotel
Over Washington Square
Our breath comes out white clouds
Mingles and hangs in the air
Speaking strictly for me
We both could have died then and there

Now you’re telling me
You’re not nostalgic
Then give me another word for it
You who are so good with words
And at keeping things vague
‘Cause I need some of that vagueness now
It’s all come back too clearly
Yes, I loved you dearly
And if you’re offering me diamonds and rust
I’ve already paid

• Joan Baez
• Diamond and Rust - tekst og musikk Joan Baez -1975
  (Joan Baez is singing to her former lover Bob Dylan, fondly reminiscing about their 1960s affair.)
  Kilde:songfacts.com

Kittyhawk savnet er en sterk oppfølger til Dragemannen.

Førstebetjent Hal Challis er fremdeles i hardt vær. I forrige bok var det julesesong, og i oppfølgeren er det påskesesong, men det er ingen grunn til å ta ferie. Hans kone ringer fremdeles fra fengselet. Hun sitter inne for drapsforsøk, og han var offeret. Han vil skille seg, og kutte all kontakt, men han vet at det ikke er lett. Han får telefon fra foreldrene hennes om at hun har prøvd å ta sitt eget liv. Selv om det er påsketider, er er det flere ting som skjer. En anonym mann er funnet druknet som de må identifisere, og på flyplassen hvor Hal oppholder seg på fritiden for å ta vare på sitt eget fly, blir mange vitne til at noen kjører på et fly med vilje mens en person sitter inne i det. Flere saker skjer og Hal og resten av teamet får det travelt. Samtidig henger hans kone over ham som en tung byrde.

Flere krimsaker i en bok
I stedet for bare å skrive om en sak, skriver Disher om flere, noe som gjør boka mer realistisk. Det er sjeldent at politi konsentrerer seg bare om en sak. Måten han beskriver teamet på, er gjort på samme måte som man forestiller seg hvordan et poltiteam er. Noen gode, noen hardarbeidende og noen drittsekker i et og samme team. En blanding av alt. Selve sakene er også spennende å lese om. Det er også forfriskende å lese litt krim fra Australia istedet for USA eller Norge, som man er mest vant til å lese om.

Har også sansen for Hal Challis som ikke prøver å være noen helt. Han er en vanlig fyr med sine utfordringer, både på jobb og privat.

Sterk oppfølger med mange krimsaker
Kitthawk savnet ble for første gang utgitt på norsk i fjor. Den ble opprinnelig utgitt i 2003, og hvorfor det gikk så lang tid før den ble oversatt, vet jeg ikke. Men bedre sent enn aldri, for dette er god krim som er veldig mørk, realistisk, og man får servert flere saker i samme bok. Persongalleriet er også interessant å lese om og liker at det er ofte skifting av perspektiv. Fin krim for den som liker mye action og mørke temaer. Venter allerede på neste bok som kommer på norsk ganske snart, og den heter Snapshot.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Var på Tysvær Bibliotek i dag og oppdaget at de hadde bøker til salgs. Fikk med meg hjem 10 bøker til NOK 20.

Filosofene : vesterlandsk tenkning siden 1900 av Svante Nordin
Samlede dikt 1 & 2 (1957) av Herman Wildenvey
Is- og Donald-svingane : dikt av Arnt Birkedal
Makk og søkkji : mogning åt makken - mørker åt søkkji av Anders Brenno
Jordharmoniar : dikt av Alf Saltveit
Samlede dikt 1 1948-1980 av Harald Sverdrup
Samlede dikt 2 1982-1991 av Harald Sverdrup
Amundsen : en roman av Espen Ytreberg
Ingentings barrikadar : dikt av Finn Øglænd