Bokelskere.no

Frode Granhus skriver fra Lofoten, og det i seg selv gjør bøkene hans unike. Han greier å formidle hvor øde og isolert det kan være ytterst i havgapet hvor broer og undersjøiske tunneler binder samfunnet sammen, og vi får fine skildringer av vær og natur. Omstendighetene rundt kriminaldramaet som utspiller seg, blir beskrevet på en lavmælt og selvfølgelig måte, som gjør det hele troverdig

Karakteroppbyggingen er glimrende utført, jeg blir godt kjent med hovedpersonene og når navn dukker opp igjen lengre ute i boken, så vet jeg med en gang hvem det er. Språket er ganske så konkret og rett på sak, selv om en viss humor er å spore innimellom. Stort sett er det lite å le av i denne handlingen, som til tider har bestialske beskrivelser av drepte mennesker.

Da jeg så at Garth Nix hadde gitt ut en fjerde bok i The Old Kingdom-serien, begynte jeg å lese hele serien på nytt. Nå har jeg fått lest den nye boka, Clariel. Handlingen i Clariel er satt sekshundre år før handlingen i Sabriel, og omhandler en av karakterene som dukker opp i Lirael og Abhorsen. Hvordan hun endte opp i den situasjonen hun er i. Nei, jeg sier ikke hvem det er.

Jeg hadde litt problemer med å komme inn i historien i begynnelsen. Det var fordi det var en ny hovedperson, Clariel, og en helt annen tid. Clariel er annerledes fra Sabriel og Lirael. Hun trives best alene, og har ikke mange hun stoler på. I tillegg skjer handlingen sekshundre år før de andre bøkene. The Old Kingdom er et helt annet sted, og det har skjedd mye i løpet av sekshundre år. Både positivt og negativt. Det gjorde det litt vanskelig å komme seg inn i historien, men etter ca. hundre sider, var det ikke et problem lenger.

Jeg liker kjempegodt det at ingen reagerer hvis kvinner har typiske "mannsyrker" i The Old Kingdom. Ingen tenker at det er rart hvis en dame er kriger eller gullsmed. Tusen takk, Garth Nix, tusen takk! I tillegg skriver han fantastiske kvinnelige karakterer, og Clariel er ikke et unntak.

Det er utrolig interessant, men også litt skremmende, å se en som helt tydelig har de beste intensjoner vike så langt fra hva som regnes som riktig. Det skal ikke mye til for å få mennesker til å oppføre seg på en måte de kanskje ikke ellers hadde gjort. Man får tydelig se hva makt kan gjøre med en person, og det både på godt og vondt.

Jeg må bare si at jeg elsker coveret. Alle coverene i The Old Kingdom-serien er kjempefine, og Clariel er en av mine favoritter. Jeg synes at fargene er utrolig fine, og det passer perfekt til boka.

Clariel er en fantastisk fortsettelse på The Old Kingdom-serien, og jeg gleder meg veldig til Garth Nix gir ut bok fem.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Boken ropte til meg fra en salgsdisk, og nå som den er lest er jeg veldig fornøyd. Det er et stort utvalgt av retter og for meg som er usikker på fisk, men i og for seg ok på kjøkkenet har den korrekt detaljeringsnivå. Fint inndelt er den også. Jeg er dog ikke stø nok i vin enda til å kunne finne vinen selv - men jeg må presisere at det ikke er boken sin feil men leseren.

Det er mye fokus på etterforskning i denne historien, uten så mange sidesprang til bihistorier og bakgrunnsstoff rundt ofre og gjerningsmenn.

Denne romanen er liten og lettlest men allikevel en bauta som det er umulig å legge fra seg når en først har begynt. Jeg leste hele uten stans, og svarte bare "jeg kan ikke legge meg", når gemalen ville ha meg med til sengs. Når du leser boken vil du skjønne hvorfor det var så umulig for meg å forlate Mikael og Isak i den situasjonen de var i.

Skjønner meg ikke på treningkastet 3. Selv vippet jeg mellom 4 og 5. Har lite erfaring i å lese lyrikk/dikt o.l, men uavhengig av erfaring var dette en god leseropplevelse.

Slukte den lille boken på en time - og den timen kunne blitt redusert til få minutter dersom jeg hadde lest for full tank. Poenget mitt er: at jeg bruke en hel time på de få ordene betyr at jeg nøt å lese boken, at den rørte meg på en slik måte at jeg ikke kunne rase gjennom den. (OG: ekstra poeng for rosa omslag ... hihi)

Og ja, jeg innrømmer det: jeg valgte denne boka på grunn av fargen. Etter å ha slukt den kan jeg bekrefte at den smakte like godt som den så ut. ‪#‎Sometimes‬: ‪#‎DoJudgeABookByItsCover‬

Kane er ung i Mexico. Må innrømme at denne ikke helt falt i smak. Jeg er lite glad i bøker som hele tiden hinter om at nå, nå, nå snart! kommer det noe spennende. Mye i boken er lagt opp til at Coyote svikter Kane - noe som jeg helt ærlig ikke skjønner motivasjonen bak. Kane er bra portrettert, mens Coyote og de andre ikke er det. Noe som i alle fall gjør at jeg er minst like forvirret som Kane: "Kane fikk aldri noen mening i de mørke blikkene, men det hendte at han frøs litt, for han syntes at Coyote så på ham med en underlig blanding av hat og hengivenhet" og "Hvordan så Coyote på Kane? Slik som nå - gulbrunt, tåkete, med en liten gnist av ild? Hva betydde det?" Synes dette på mange måter er veldig typisk for bøkene. Jeg opplever Kane som godt portrettert, men ikke de andre.

Jeg begynte på Abhorsen like etter at jeg leste ferdig Lirael. Abhorsen fortsetter der Lirael slutter, og de to bøkene hører veldig tett sammen. Til nå er dette min favorittbok i Garth Nix' The Old Kingdom-serie.

Historien i Abhorsen er utrolig spennende. Det er avslutningen på historien som ble startet i Lirael, og det bygger seg gradvis opp mot et klimaks mot slutten. Det er utrolig spennende å lese, og jeg, selv om jeg har lest boka før, var kjempenervøs og håpet at det kom til å gå bra.

Karakterene utvikler seg utrolig mye i løpet av Abhorsen. Lirael blir tryggere på seg selv, og Sam finner ut av hva hans skjebne er. Jeg liker utrolig godt å se dem utvikle seg. I tillegg er Nick, eller Nicholas Sayre som han heter, veldig viktig i Abhorsen. Jeg liker Nick utrolig godt. Han er handlekraftig, og han har det kanskje vanskeligst av dem alle.

Slutten er perfekt hvis du spør meg. Boka bygger seg opp mot et klimaks, og det innfrir så til de grader. Jeg hadde glemt store deler av det som kom til å skje, og var derfor like spent som første gang jeg leste serien. Jeg er veldig fornøyd med hvordan Garth Nix har avsluttet serien. Nå leser jeg en novelle som fortsetter handlingen etter Abhorsen. Den heter Nicholas Sayre and the Creature in the Case. Det skal også komme ut i hvert fall én bok til som skal fortsette historien etter novellen.

Abhorsen er min favoritt til nå, og jeg gleder meg til å fortsette serien. Jeg gleder meg både til å lese Clariel, bok fire, som har handlingen satt flere hundre år før Sabriel, og jeg gleder meg også til det kommer flere bøker i serien.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Det er ikke ofte en leser bøker i denne sjangeren skrevet av en mann, og det var interessant å se hvordan han fremstiller den kvinnelige hovedpersonen negativt som krevende og bestemmende, mens mannen er føyelig og naiv og veldig lett å føle omsorg med.

Romanen er i aller høyeste grad personlig, uten at det føles for privat. Den er velskrevet og henger godt sammen fra første til siste ord. Hun har en formidabel innsikt i kunsten å temme hauk, og måten hun formidler dette på, samtidig som hun skildrer sitt eget følelsesmessige kaos, gjør boken original i mine øyne.

Nådegiveren er Jan Boris Stende sin debutroman. Dette er første bok i en klassisk detektivserie kalt Falkener & Wilberg mysterier. Er du glad i krim av typen Sherlock Holmes, er denne serien midt i blinken for deg!

Er du politisk interessert, og gjerne leser om metafysiske system og sekulære fargerike fellesskap, så er denne romanen midt i blinken for deg. Her får vi forespeilet et scenario for hvordan et regimeskifte kan finne sted. Omleggingene til nye reformer er beskrevet på en troverdig måte. Enkelte påstander er vanskelig å ta inn over seg, men de underbygges på en måte som gjør at jeg tror at det er mulig.

I går leste jeg ferdig Lirael, bok to i Garth Nix' The Old Kingdom-serie. Jeg husket ikke feil da jeg husket at jeg likte den bedre enn Sabriel. Garth Nix har greid det mange forfattere sliter med; han har skrevet en bedre bok to enn bok én.

Lirael er min favorittkarakter i serien. Hun er annerledes enn Sabriel. Hun er sjenert og trives ikke med situasjonen hun er i. Likevel er hun tøff når det trengs, og hun gjennomfører det hun har begynt på.

Nick og Sam er også veldig gode karakterer. Nick er ikke så mye med i Lirael, men han blir veldig viktig senere. Sam hadde jeg helt glemt, noe jeg ikke kan forstå, fordi han er en veldig viktig karakter. Han er Sabriel og Touchstones sønn og Abhorsen-in-waiting. Det betyr at det er han som skal ta over jobben som Abhorsen når Sabriel dør. Men Sam tror ikke han passer som Abhorsen. Han er livredd for Døden og vil heller lage ting ved hjelp av magi og mekanikk. Likevel gjør han det han vet han må.

I Lirael lærer man mye mer om magien i verdenen Garth Nix har skapt. Det er så gøy å lese om det. Det finnes to typer magi: Charter Magic, som er den lovlige og vennlige typen, og Free Magic, som er ulovlig og veldig farlig å bruke. Jeg liker godt å lese om forskjellene. For eksempel gir Charter Magic folk en god følelse når de bruker den, mens Free Magic svir, lukter ekkelt og folk rundt føler seg dårlig. Jeg synes det er en av de kuleste typene magi jeg har lest om.

I tillegg er det Abhorsens magi, necromancy. Alle "necromancere" bruker syv bjeller for å kontrollere de døde. I motsetning til de andre som vekker dem og bruker dem som slaver, sender Abhorsen dem tilbake. Jeg synes tanken på de syv bjellene er veldig kul, og det er utrolig stilig hvordan de funker. Det at de har sin egen vilje, og ikke alltid funker som de skal liker jeg også veldig godt.

I Sabriel reiste Sabriel sammen med et magisk vesen (en katt) som kaller seg Mogget. Lirael har en hund. Den kaller seg selv for the Disreputable Dog. Den er veldig søt og vimsete, og i tillegg har den veldig mye smart å komme med. Scenene hvor Mogget og Dog møter hverandre er noen av de beste i boka. Kranglingen deres er ganske morsom.

Alt med Lirael er egentlig ett lite hakk bedre enn Sabriel. Jeg anbefaler virkelig disse bøkene, og er allerede over halvveis i Abhorsen, den tredje boka, som fortsetter der Lirael slutter.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Kane er i Mexico og ender opp som fredløs. Spennende, men uavsluttet bok, da den henger tett sammen med neste bok i serien.

Forfatteren greier å skape en overbevisende bakgrunn for sin historie, uten at det føles oppstykket å lese. Francie har samtaler med foreldre og andre voksne, og siden hun er en utpreget leser, så stiller hun seg også kloke reflekterende spørsmål. Dette er med på å skildre et fargerikt førkrigs Brooklyn, som er preget av at guttene skal ut i krigen, og at matmangelen blir heftigere for de som er igjen.

For litt siden kom Garth Nix ut med en ny bok i The Old Kingdom-serien, Clariel. Jeg elsket den serien da jeg leste den for første gang, og fant ut at jeg skulle lese hele serien på nytt. Det er det jeg har begynt på nå. Sabriel er den første boka i serien. Jeg husket ikke mye fra serien, men jeg husket at jeg likte den kjempegodt. Det var nesten litt skremmende å begynne å lese Sabriel på nytt. Tenk om jeg ikke likte den like godt som første gang. Jeg hadde ikke trengt å bekymre meg. Jeg likte Sabriel bedre nå enn da jeg leste den første gangen.

Én av tingene jeg liker så godt med denne serien er karakterene. Hovedpersonen, Sabriel, er kjempekul. Hun er en sterk karakter som ikke tar bullshit fra andre. Hun vet hva hun vil, og når hun har satt seg et mål, gjennomfører hun det. Samtidig vet hun når hun skal be om hjelp. Jeg liker henne kjempegodt. Hun er ikke en damsel in distress. Hurra! Garth Nix skriver bedre kvinnelige karakterer enn flere kvinnelige forfattere gjør for tiden.

Touchstone og Mogget er også veldig gode karakterer. Jeg kan ikke fatte at jeg ikke likte Touchstone første gang jeg leste boka. Nå skjønner jeg hvorfor han reagerer som han gjør, og jeg liker ham kjempegodt. Han ser Sabriel for den hun er, og prøver ikke å "redde" henne, som ofte hender i andre bøker. Han kommer ikke inn i historien og plutselig styrer alt. Det er faktisk Sabriel som redder han flere ganger. Mogget er et vesen skapt av Free Magic, som det kalles, og han har valgt å se ut som en liten, hvit katt. Free Magic er en farlig, og ulovlig, type magi. Mogget har et halsbånd som binder ham til den som er Abhorsen for tiden, og han må hjelpe den personen. Akkurat nå er det Sabriel som er Abhorsen. Mogget er ganske sarkastisk, og jeg liker det i en karakter. Kanskje fordi jeg er litt sarkastisk selv...

Det er en fantastisk verden Garth Nix har skapt. Vi får høre om de to landene the Old Kingdom, hvor magi er helt vanlig, og de døde går blant de levende. Det er Abhorsens oppgave å sende dem tilbake til Døden, hvor de hører hjemme. Vi får også høre om Ancelstierre, som minner om Europa på tidlig 1900-tallet. Her virker ikke magi, og de har busser og elektrisitet, men hvis de kommer for nærme Muren, som ligger mellom Ancelstierre og the Old Kingdom, virker mindre og mindre av de elektriske apparatene. Jeg synes dette skillet mellom de to landene er utrolig stilig, og det skaper mange problemstillinger.

Historien i boka er utrolig spennnende, og til tider hadde jeg problemer med å legge den fra meg. Den var ikke så creepy som jeg husket, men det kan hende er fordi jeg har sett noen litt skumle serier og filmer siden den gang. (Supernatural anyone??) I tillegg har jeg blitt eldre. Den var litt creepy, da. Alt som handler om at de døde kommer tilbake er det. Dette er mørk fantasy.

I tillegg skriver Garth Nix kjempegodt. Han har en nesten litt poetisk måte å skrive på, og det hendte at jeg måtte lese noen av setningene to ganger for å virkelig la dem synke inn. Språket hans er mye finere enn mange andre fantasyforfattere, og jeg elsker å lese det.

Dette er virkelig en serie jeg anbefaler. Jeg har allerede begynt på bok to, Lirael.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Veldig bra! Med tittel som "ølkampen mot nazismen" utenpå fryktet jeg det verste. Men dette er bra. En oversikt over norske øl, sortert etter bryggeri, med klassifiseringer (porter, stout, pils etc) og karakter. Karaktersystemet er også forklart i boken. Og - tada! - rosinen i pølsa: Matforslag til alle ølsortene. :D

Egentlig terningkast: 3,5

For to år siden leste jeg Ready Player One, som jeg likte supergodt. Da jeg så at Ernest Cline hadde gitt ut en ny bok, kjøpte jeg den så fort jeg fant den i min lokale bokhandel. Dessverre var ikke Armada like bra som Ready Player One, og jeg hadde muligens hatt litt for høye forventninger. Det kan hende jeg hadde likt den bedre hadde jeg ikke lest Ready Player One først.

Ready Player One var utrolig original, og jeg hadde ikke lest noe lignende før. Armada, derimot, er som en krysning mellom Ender's Game og Agents of S.H.I.E.L.D. Ikke at det er noe dumt, jeg liker begge historiene kjempegodt, men det gjorde at jeg følte at jeg hadde lest boka før. Hvis du skjønner hva jeg mener?

Historien bli dessverre litt klisjé og da spesielt mot slutten. Det er også litt enkelt å gjette seg til hva som kommer til å skje videre, og det var ingen store overraskelser i plottet. Det er litt dumt. Det gjør at boka kan bli litt kjedelig. Heldigvis var ikke det et stort problem. Armada var veldig underholdende og gøy å lese, selv om plottet var litt forutsigbart.

Zack Lightman var lett å like, men til tider var han litt irriterende. Han hadde sinneproblemer, og ble derfor ofte veldig sur, og jeg skjønte ikke hvorfor. I tillegg tok han noen dårlige valg. Men jeg tror at det var dette som gjorde han menneskelig. Han virket virkelig. Selv om jeg ikke kjenner noen som minner om ham.

Akkurat som i Ready Player One er boka full av referanser til andre bøker, filmer, TV-serier, spill og musikk. Jeg liker denne delen supergodt, men jeg kan forstå hvis det blir litt for mye for andre. Jeg, derimot, synes det er utrolig kult, og det var spesielt gøy med referansene jeg tok.

Jeg liker coveret utrolig godt. Det var med på å gjøre at jeg kjøpte boka så fort. Det er enkelt, men jeg synes det er utrolig kult. Fargene passer godt sammen, og Armada er rett og slett en utrolig fin bok å se på.

I tillegg elsker jeg skrivestilen til Ernest Cline. Den reddet mye av boka for meg. Han skriver på en sarkastisk og morsom måte, og jeg synes det er fantastisk. Jeg satt flere ganger og lo litt for meg selv mens jeg leste boka. Han har beskrivelser jeg aldri har lest før, og jeg synes alltid at det er gøy.

Alt i alt var Armada en underholdende bok, men dessverre litt for uoriginal for min del. Les heller Ready Player One.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Denne boken handler i hylla "bøker som skuffet". Det gjorde den ikke fordi den var så fryktelig elendig at jeg akket meg gjennom den, men fordi jeg forventet med av Lindell da jeg har lest alle de andre bøkene i serien. Handlingen er spennende, språket bra, likevel ble jeg skuffet. Det ble rett og slett for mye. For mye av alt; av tomprat som ikke førte noe sted hen - som historien fint ville klart seg uten, med fordel til og med; en par unødvendig lange skildringer. Rett og slett langdrøyd. Jeg like ikke å kjede meg mens jeg leser, og det gjorde jeg dessverre innimellom. Likevel la jeg ikke boken vekk - så elendig er den jo ikke. Og hadde det vært en annen forfatter enn Lindell ville jeg kanskje ikke blitt like skuffet. Forventingene satte fallhøyden ganske høy allerede før boken ble åpnet.

Jeg irriterte meg også fryktelig over det vanvittige antallet semikolon. De er virkelig over alt. Hele tiden. Liker godt semikolon, bruker dem flittig selv; men; ikke; hele; tiden.