Favorittbøker skrivne på favorittspråket
Jeg har lenge hatt lyst til å lese Memoirs of a Geisha av Arthur Golden (tror den heter Geisha på norsk), og endelig fikk jeg sjansen. Dette er en veldig spesiell bok om en ganske ukjent kultur, og selv om den er litt tung, er den virkelig verdt å lese.
Memoirs of a Geisha handler om geishaen Sayuri som forteller om livet sitt som en geisha i Gion i Kyoto. Hun forteller om hvordan hun endte opp i den situasjonen og hvordan livet som geisha er. Jeg visste så godt som ingenting om livet som geisha, og folk fra vesten har ofte et helt feil syn på det. Vi tror ofte at geishaene var prostituerte, men det var de ikke. De var underholdningsdamer. Det var veldig interessant å lære mer om denne tradisjonen, som ikke ligner på noe vi kjenner.
Boka var tung til tider. Språklig var den veldig enkel å lese, men det hendte at det ikke var så mye som skjedde, og da ble det litt tungt og kjedelig å lese. Dette gjelder spesielt begynnelsen. Heldigvis var det ikke sånn hele tiden, og til tider var Memoirs of a Geisha veldig spennende. Det var drama og intriger, og det var gøy å se forskjellene mellom japansk kultur og vår egen.
Karakterene var veldig levende. Man får historien gjennom Sayuri, så alt man lærer om de andre, får man gjennom hennes øyne. Det hadde stor innflytelse på hva jeg synes om de andre karakterene. Jeg likte best de som var snille mot Sayuri, og de som ikke var det, likte jeg ikke.
Memoirs of a Geisha er vakkert skrevet. Språket er elegant, og det gjør boka virkelig verdt å lese. Av og til bruker Sayuri noen japanske ord, men de blir alltid godt forklart, så jeg følte ikke at jeg mistet noe. Det er veldig bra.
Memoirs of a Geisha er en veldig spesiell bok, som alle burde lese, men den kan være litt tung til tider.
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Tine Sundal om Kjærlighetshistorie, eller Utenom og hjem, eller Et epos av Gine Cornelia Pedersen:
07:03, 7. oktober 2015
him som svar til Rolf Ingemundsen :
20:51, 5. oktober 2015 Diskusjon: Rolf Ingemundsen siterer Sjosja av Isaac Bashevis Singer av Isaac Bashevis Singer
Av og til får jeg glimt av hva tallene betyr. Forrige helg var jeg med å testet en oppdatering. 120 sekunder tok det å endre på en person (i et IT system). Hvor lang tid tar det å endre på 7000 personer? Når jeg da regner på dette lille tallet og ser linjene ruller over skjermen så kjenner jeg hvor stort tall 20 millioner er. Hvor lang tid hadde jeg sittet hvis det hadde vært ett og ett ansikt som ble vist på skjermen i 120 sekunder? Hvor lenge hadde jeg husket ansiktene? Når hadde jeg blunket for første gang? Sovnet? Hvem hadde aldri blitt sett når jeg måtte ha spist?
him som svar til Rolf Ingemundsen :
20:31, 4. oktober 2015* Diskusjon: Rolf Ingemundsen siterer Sjosja av Isaac Bashevis Singer av Isaac Bashevis Singer
Hver gang jeg greier å ta inn over meg tallene, blir jeg overveldet. Det er som oftes litteraturen som åpner øynene mine. Nyhetene makter det ikke.
Det var egentlig ganske tilfeldig at jeg plukket opp Touch of Power av Maria V. Snyder. Jeg har ikke lest noe av henne før, men jeg har en annen bok av henne i hylla mi, Poison Study, som jeg gleder meg til å lese. Jeg hadde ikke noen spesielle forventninger til denne boka, og jeg tror det var greit. Touch of Power er en helt grei bok.
Ideen bak boka synes jeg er veldig god. Det er en stilig type magi Maria V. Snyder har funnet på, med magi knyttet til forskjellige elementer (død, liv, skog, jord, stein, luft, og noen andre jeg ikke husker). I tillegg til magikerne er det healerne. Avry, hovedpersonen, er en healer. De var veldig respekterte før pesten kom, men så fikk de skylden for den, og det førte til at mange healere ble drept, og resten ble drevet på flukt. Jeg synes måten healernes magi funker på er veldig kul. De tar skadene eller sykdommen pasienten har og overfører den til seg selv. Det er annerledes fra de fleste andre bøker jeg har lest, og jeg synes det virker mer realistisk. I tillegg må healerne kunne mye om urter og medisiner, så det er ikke allmektige. Takk og lov!
Jeg likte karakterene, og det var morsomt å lese om Avry og Kerrick som kranglet. Det hendte jeg lo høyt på grunn av dem. Belen likte jeg også veldig godt. Avry gir ham kallenavnet "Poppa Bear", og det passer perfekt.
Dessverre var biter av boka litt for forutsigbare, og det gjelder spesielt romansen i boka. Det tok ikke lang til før jeg hadde skjønt hva som kom til å skje, og da det skjedde var det egentlig bare litt kleint skrevet. Såpass kleint at det ble morsomt. Seriøst, jeg har lest bedre skrevet fanfiction... Sukk Vel, sånn kan det gå...
Andre deler av boka var litt klisjé. Det var en del fantasyklisjeer og romanseklisjeer, og selv om det ikke var det verste som kunne skje, irriterte det meg litt. Det hendte at jeg følte at jeg hadde lest boka før, bare med noen andre karakterer og en annen setting. Det er altfor mange ungdomsbøker i fantasysjangeren som ligner på Touch of Power...
Touch of Power var underholdende, men litt for forutsigbar. Jeg vet ikke om jeg kommer til å fortsette og lese serien.
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
bøker som lever videre i meg lenge etter å ha lukket dem. Altså bøker jeg fremdeles tenker på fra tid til annen, bøker med karakterer jeg ikke glemmer og handling som fremdeles pirrer interessen. Her er bøkene en ikke glemmer hva handlet om. Her er bøkene jeg med glede leser en gang til
Jepp! Det stemmer: bøker med rosa på (coveret) og/eller i (innhold: rosa objekter/bruk av ordet "rosa")
Jeg vet ikke helt hva som fikk meg til å kjøpe Beauty Queens. Den er helt utenfor hva jeg vanligvis pleier å lese, og jeg var ikke sikker på om jeg kom til å like den. Men siden boka er skrevet av Libba Bray, hun skrev The Diviners som jeg likte kjempegodt, valgte jeg å gi boka en sjanse. Det er jeg så glad for. Jeg hadde ikke sett for meg at jeg kom til å like Beauty Queens så godt som jeg gjorde.
Beauty Queens er lett å lese og veldig morsom. Det hendte flere ganger at jeg lo høyt. Selve scenarioet er ganske spesielt: missekonkurransedeltakere strander på en øde øy. Miss America møter Lord of the Flies. Men hvordan går det egentlig med disse femti jentene? Vel, for å si det som det er, etter å ha lest denne boka kommer jeg aldri til å undervurdere mitt eget kjønn igjen. Det er helt klart.
Beauty Queens er ikke bare lett og morsom. Hele veien ligger det seriøse undertoner under, og boka tar opp temaer alt for få bøker tar opp. Vi møter et samfunn som er veldig opptatt av utseende, og dette gjelder spesielt for jenter. Det skumle er at det er slik vårt samfunn er i dag, og det er utrolig viktig at noen setter ord på dette. Jenter må takle et utrolig stort press når det kommer til hvordan vi skal se ut, men også når det gjelder oppførsel. Vi skal være pene, smile og vinke, og så veldig mange meninger blir egentlig ikke oppfordret til å ha. Vel, det er forskjellig fra person til person, men det er helt tydelig for eksempel på nettet. Hvis en jente har skrevet en lang kommentar på et innlegg et eller annet sted, ender kommentaren ofte med "men det er bare min mening", "sorry for at jeg ranta" eller noe annet unnskyldende. Jeg merker selv at jeg ofte ender med "tror jeg" selv om jeg er helt sikker på at det jeg sier eller skriver er riktig. Hvorfor er det slik i 2015? Hvorfor kan ikke vi jenter få lov til å virke sikre på oss selv? Jeg er så glad for at noen endelig tar det opp. Vi trenger flere bøker som dette.
I tillegg likte jeg også veldig godt at Libba Bray har skrevet om mange forskjellige typer jenter. Hun skriver om heterofile jenter, homofile jenter, trans jenter, cis jenter, fargede jenter, hvite jenter, smarte jenter, dumme jenter, funksjonshemmede jenter og funksjonsfriske jenter og de blir alle behandlet likt av Libba Bray. Ingen var mindre viktige, og det var så gøy å bli kjent dem. De var alle spesielle på sin måte, og alle hadde sitt å bidra med. Tusen takk for et så omfattende portrett av jenter.
Libba Bray gjør også narr av stereotyper. Det er egentlig ganske genialt. Hun skaper mye humor, og jeg får ikke følelsen av at jeg har sett det før. Samtidig er det et stikk til filmer og annen ungdomslitteratur. Jeg har lest noen bøker som var skyldige i mange av stereotypene hun nevner, og det gjør det bare enda bedre.
Boka var litt klisjé til tider, men for min del gjorde det ikke så veldig mye. Av og til gjør det ikke noe med klisjeene, og de kan være ganske morsomme. En veldig sjelden gang var det litt irriterende, men det var ikke med på å trekke ned min oppfatning av boka noe særlig.
Beauty Queens var en interessant, morsom og gøy bok å lese, og det passet perfekt å lese den etter den ganske tunge Xenocide. Jeg anbefaler Beauty Queens for alle jenter, men gutter oppfordres også til å lese den.
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Det er utrolig lenge siden jeg leste de andre bøkene i Ender's Saga. Det var mye jeg hadde glemt, og begynnelsen gjorde det meg veldig forvirret. Heldigvis kom det tilbake til meg etterhvert, og da begynte boka å bli bra. Xenocide er en tung bok, og ikke i nærheten så genial som Ender's Game, men den var underholdende og tankevekkende.
For dere som ikke vet hva xenocide betyr, så er det utryddelsen av en hel intelligent rase. Vi har flere lignende ord. Homicide er mord, suicide er selvmord, genocide er utryddelse av en etnisk gruppe, og xenocide er da utryddelsen av en intelligent rase, og da snakker jeg om romvesener. Aliens.
Xenocide tar opp veldig mange etiske temaer, og stiller mange viktige spørsmål. Spørsmål som er like reelle nå, som da boka ble skrevet 1991. Hvor langt har vi for eksempel lov til å gå for å redde oss selv? Har vi rett til å utrydde en hel art intelligente vesener bare for å redde oss selv? Eller har de mer rett til å leve enn oss? Det er spørsmål som ikke så ofte blir stilt i science fiction, og spesielt ikke i de historiene om romvesener, og da oftest den typen som angriper Jorda.
Boka tar for seg det som skjer etter Ender's Game, men også Speaker for the Dead, selv om det er på en mye mindre skala. Ødeleggelsene fra bok én er store, og det er vanskelig å si om det som skjedde var riktig eller ikke. Spesielt Ender er veldig påvirket av dette. Hvis han ikke hadde vært det, hadde han ikke vært et menneske. Derfor likte jeg godt å se hvordan han koper meg skylden, og det er ofte noe jeg synes mangler i science fiction. Hadde vi egentlig rett? Hadde vi lov til å gjøre det vi gjorde?
Xenocide er helt klart en av de tyngste bøkene jeg har lest. Det er veldig mange filosofiske samtaler og mye vitenskapelig språk. Det var flere ganger jeg ikke hang med, og jeg har ikke peiling på om vitenskapen faktisk stemmer eller ikke. Likevel var det interessant å lese, og jeg ble tvunget til å tenke annerledes enn jeg vanligvis gjør. Det er på denne måten Ender's Game skiller seg fra resten av serien. Den første boka er mye mer rett fram og action, mens resten av serien handler om snøskredet som handlingene i den første boka satte i gang.
Det som irriterte meg mest var at det var veldig mye portugisisk i boka. Ender lever i en portugisisk koloni på planeten Lusitania. Derfor var det mange som snakket portugisisk der. Så det gir mening, men jeg forstår ikke portugisisk. Mye var oversatt, men det var likevel noe som ikke var det, og jeg følte at jeg mistet noe. Det går hvis det bare er et ord her eller der, men av og til var det hele setninger. Det var ikke så gøy...
Historien var veldig spennende. I motsetning til bok to, var det noe som stod på spill, og jeg var redd for at de ikke skulle klare det. Den var ikke like spennende som Ender's Game, men mye mer spennende enn Speaker for the Dead. Ender in Exile, som er mellom bok én og to, er ikke i nærheten en gang.
Alt i alt likte jeg Xenocide godt, den var bedre enn bok to, men ikke i nærheten så genial som bok én. Den var litt for tung til det.
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Wow! Mind blown! Det er ikke så mye annet jeg kan si om Saga, Volume One. I april kjøpte jeg det første volumet av Saga, og jeg kan absolutt ikke forstå hvorfor jeg ventet så lenge med å lese det. Det er absolutt fantastisk!!
Saga handler om Marko og Alana, to soldater på hver sin side av en intergalaktisk krig. De forelsker seg, gifter seg og får en datter sammen. Når deres overordnede får høre om dette, gjør de alt de kan for å ta livet av Marko og Alana.
Saga er veldig annerledes fra de andre tegneseriene jeg har lest. Serien blander fantasy og science fiction, og det er derfor ganske vanskelig å kategorisere den. Men alt gir mening. Det er en grundig uttenkt verden Brian K. Vaughan og Fiona Staples har skapt. Jeg er kjempeimponert, og hadde veldig vanskelig for å legge Saga fra meg.
Jeg likte Alana og Marko kjempegodt. De var så dyktig skapt, og hadde sine gode og ikke fullt så gode sider. Selv om Alana har vinger og Marko har horn kunne disse to godt ha fantes i virkeligheten, og jeg likte kjempegodt interaksjonene mellom dem. De var så morsomme sammen, og småkranglingen deres var fantastisk.
Historien blir fortalt av datteren deres, Hazel. Jeg likte veldig godt hvordan det fungerte, og Hazels måte å fortelle på passet perfekt til historien. Hun har små kommentarer her og der, og hadde ofte noe morsomt å si.
Fiona Staples har gjort en fantastisk jobb med illustrasjonene. De var så vakre og detaljrike. Jeg har ikke andre ord enn: wow!
Alt med Saga, Volume One var fantastisk, og det er muligens den beste tegneserien jeg har lest! Jeg kan ikke noe annet enn å anbefale, men ikke til altfor unge. Det er en del litt grafiske bilder.
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Jeg har lenge hatt lyst til å lese The Unbecoming of Mara Dyer, men det tok ganske lang tid før jeg fant den i butikken, tror muligens jeg bestilte den på nettet, og så tok det enda lenger tid før jeg fikk lest den. Shame on me... Da jeg endelig fikk lest den, likte jeg den veldig godt.
Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg hadde forestilt meg at The Unbecoming of Mara Dyer kom til å handle om. Ofte har jeg noen tanker om hva en bok handler om før jeg har begynt å lese den, men når det kom til The Unbecoming of Mara Dyer, var jeg ikke sikker i det hele tatt. Slik boka var, var i hvert fall ikke det jeg hadde sett for meg. Den overasket meg flere ganger, og det var vanskelig å gjette seg til hva som kom til å skje.
Til tider var The Unbecoming of Mara Dyer skikkelig creepy. Det var av og til vanskelig å skille Maras fantasi fra virkeligheten, og det skapte en ekkel og surrealistisk stemning. Hva skjer faktisk, og hva er bare en del av Maras overaktive fantasi? Det var også disse delene jeg likte best.
I tillegg fikk man sakte, men sikkert vite hva som hadde skjedd i ulykken, og det ble mer og mer ubehagelig. Det var så spennende å se, men det hendte at jeg måtte legge boka fra meg fordi det ble for mye. For creepy. Likevel brukte jeg ikke lang tid på boka. Tre dager, tror jeg.
Michelle Hodkin har skapt et veldig solid persongalleri, og jeg merket fort forskjellene mellom karakterene. Ikke alle var hundre prosent tredimensjonale, men det var fordi vi fikk historien gjennom Mara, som forteller i førsteperson.
Til slutt vil jeg bare si at coveret er nydelig. Det var coveret som fanget interessen min, og det passer til boka. Det er like creepy, haha.
The Unbecoming of Mara Dyer er en veldig god bok, og jeg gleder meg til å lese resten av trilogien.
Innlegge ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Sist sett
