Liker godt Tine Solheim, men synes hun burde fått mer hjelp på redigeringen. Det er leit når det blir fremhevet detaljer som egentrukkete knapper og så vises ikke knappene på bildet. Det blir litt. Boken er også et opptrykk av MbM bladet, så jeg har alt mønstrene fra før av - og da i større format med bedre bilder.
Lærte å strikke votter i sommer, og her er det mange godbiter. Har fulgt Jorid Linvik på nett i mange år, og har faktisk ett av mønstrene fra før. Herlige votter, gode tips - innertier for min del. :)
Nydelig! Jeg er svak for Sidsel J. Høivik og har vært det i mange år og denne boken er ikke noe unntak - jeg ble jo også helt overbegeistret da jeg skjønte at jeg ikke trengte å lære meg å strikk med mer enn to farger (hun avbefaler faktisk å ha mer enn to farger fordi kvaliteten på strikken blir for tykk. Jeg har faktisk ikke enda strikket gensre ovenifra og ned - tror det må bli en av disse.
Helt fra jeg så den første Avengers-filmen, har Clint Barton, Hawkeye, vært en av mine favoritter, og jeg har lenge hatt lyst til å lese Matt Fractions serie om ham. Nå fikk jeg endelig gjort det, og etter å ha lest My Life as a Weapon, har jeg bare blitt enda mer glad i Clint.
Clint Barton er utrolig kul. Han er den eneste blant the Avengers som er et helt vanlig menneske. De andre har enten en drakt som gir dem nye krefter, gått gjennom et eksperiment, en mutasjon eller er en gud. Likevel er Clint en like stor del av teamet som Captain America, Thor og Iron Man, og de hadde ikke klart seg uten ham. I tillegg er han utrolig flink med pil og bue.
Fractions Hawkeye er akkurat like kul som han er i filmene, om ikke kulere. Han er sassy og morsom, og har et litt mørkt syn på tilværelsen. Likevel gjør han det han kan for å hjelpe andre, og vennskapet mellom Clint og Kate Bishop, hun er en del av the Young Avengers, og fikk navnet Hawkeye da alle trodde Clint var død, er fantastisk. Det er så gøy å se hvordan de jobber sammen, og jeg ble veldig glad i dem begge to.
My Life as a Weapon består av tre historier. De to første handler om Clint og Kate, og man får innblikk i hva de gjør når de ikke er sammen med sine respektive team. Den siste historien handler om hvordan Clint og Kate møttes for føste gang. Aja og Pulido, som har tegnet historiene, har gjort en kjempegod jobb, men jeg må innrømme at jeg liker Ajas tegnestil best.
My Life as a Weapon er virkelig en god tegneserie, og jeg likte den kjempegodt. Det var spennende å lære mer om Hawkeye. Anbefales!
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Jeg har endelig fått muligheten til å lese Lair of Dreams. Leste den første boka, The Diviners, for over et år siden, og har gledet meg veldig til bok to. Jeg likte The Diviners supergodt, og hadde derfor høye forventninger til Lair of Dreams. Det var heldigvis ingen grunn til å være nervøs. Libba Bray leverer det ene solide verket etter det andre. Lair of Dreams var rett og slett fantastisk!
Jeg har savnet Libba Brays karakerer så mye, og det var kjempegøy å bli bedre kjent med dem. Libba Bray skriver utrolig gode karakterer. De er flerdimensjonale og med stort mangfold. Man tror man har funnet ut av hvordan de er, men så viser Libba Bray nye sider ved dem, og jeg blir bare mer og mer imponert. I tillegg likte kjempegodt de nye karakterene Libba Bray introduserte i denne boka. Alle karakterene er forskjellige, og jeg liker det kjempegodt. De er så levende.
Lair of Dreams er like creepy som den første. Historien er kjempespennende, og det var nesten umulig å legge den fra seg. Mesteparten av historien kretser rundt drømmer, og da er det ikke snakk om gode drømmer. Muligens en dårlig idé å lese om like før jeg skulle sove. Ehe... men det var så utrolig spennende!!
Jeg elsker settingen i The Diviners-serien. Libba Bray skriver om "the roaring twenties" som om hun har opplevd det selv. Det er detaljerte beskrivelser og settingen er full av liv. Libba Bray har lagt like mye fokus på settingen som karakterene, og det er med på å gjøre boka så mye bedre. Det er som om man blir transportert tilbake i tid. Jeg trenger ingen tidsmaskin, jeg trenger bare en Libba Bray-bok.
Boka er full av plot twists, og jeg kan ikke vente på at neste bok skal komme ut. Det er så mye jeg må ha svar på, og så mye jeg har lyst til å se mer av. Jeg savner allerede å lese om Evie og vennene hennes, og med den avslutningen boka hadde, håper jeg virkelig at neste bok kommer ut snart. Jeg kan ikke tro at den endte på den måten.
Lair of Dreams er fantastisk, og jeg kan ikke vente på neste bok. Gleder meg så mye allerede. Anbefales på det sterkeste.
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Endelig! Endelig har jeg fått mulighet til å lese Carry On av Rainbow Rowell. Jeg her gledet meg helt siden jeg fikk vite at Rainbow Rowell skulle skrive denne boka, og er så glad for at jeg endelig har fått lest den. Jeg elsket Carry On så mye! Dette er en fantastisk bok!!!
I boka Fangirl skriver Rainbow Rowell om Cath. Hun vil heller skrive fanfiction om den fiktive magikeren Simon Snow, skapt av den fiktive forfatteren Gemma T. Leslie. Da Rainbow Rowell var ferdig med å skrive boka, følte hun at hun ikke var ferdig med Simon Snow og hans verden. Derfor valgte hun å skrive boka Carry On. Carry On er ikke Gemma T. Leslies Simon Snow, og heller ikke Caths, men det er Rainbow Rowells versjon, og jeg elsket det.
Fangirl er en av mine favorittbøker, og da jeg hørte at Rainbow Rowell skulle skrive en bok om Simon Snow, ble jeg så spent. Jeg likte kjempegodt den delen av Fangirl, og hadde kjempehøye forventninger til Carry On, som innfridde alle mine forventninger og mye mer. Jeg har ikke ord for hvor godt jeg likte denne boka.
Carry On handler om Simon Snow, som muligens er den verste Utvalgte som noen gang har blitt valgt. Det er i hvert fall det romkameraten til Simon, Baz, sier. Baz er kanskje ond og en vampyr, men det er nok riktig det hans sier. Mesteparten av tiden klarer ikke Simon å få magien sin til å virke, og når den virker, eksploderer alt. Det er Simons åttende, og siste, år på magikerskolen Watford, og ingenting ser ut til å gå som det skal. Agatha, kjæresten til Simon, slår opp med ham, det løper et magisugende monster rundt og ser ut som Simon som elleve år, og på toppen av det hele har ikke Baz kommet tilbake til skolestart. Hva skal Simon gjøre nå?
Jeg elsker karakterene. Simon, Baz, Penelope, som er Simons bestevenn, og Agatha. De har alle mange sider og utvikler seg mye i løpet av boka. Dette er typisk for Rainbow Rowell, og det er derfor jeg liker bøkene hennes så godt. Det er spennende å se hvordan forholdet mellom dem forandrer seg, og jeg liker det kjempegodt. Vi får vite ganske mye om karakterene siden handlingen skifter mellom mange forskjellige synsvinkler. Vi får historien i førsteperson fra flere av karakterene i historien. I begynnelsen trodde jeg det kom til å bli forvirrende, men det gjorde det ikke. Rainbow Rowell skiller lett mellom de forskjellige synsvinklene. Nice nice!
Det er mange som sammenligner Carry On med Harry Potter, og jeg forstår hvorfor. En Utvalgt magiker går på magiskole og må kjempe mot onde krefter, men bortsett fra det, er det ikke flere likheter. Rainbow Rowell har skapt sine egne karakterer, sin egen verden og sitt eget magisystem, og det er kjempekult. Jeg liker kjempegodt det at karakterene kan bruke moderne teknologi. Jeg har alltid lurt litt på hvorfor de ikke kan det i Harry Potter, og det at de utfører magi ved å si forskjellige godt brukte ord og uttrykk, synes jeg er utrolig stilig. Her siteres barnesanger, filmer, Queen og andre ellers vanlige formuleringer. Genialt! Spesielt godt likte jeg at Star Wars og Bohemian Rhapsody av Queen ble sitert.
Historien er kjempespennende, og det er gøy å se hvordan Simon og vennene hans løser de mange problemene som oppstår. Og de er det ikke få av... Historien tar stadig vekk nye vendinger, og boka er full av plot twists. Selv om jeg har lest Fangirl, og visste noe om historien, ble jeg fortsatt overrasket flere ganger.
Carry On er Rainbow Rowells først forsøk på å skrive fantasy, og det fungerer kjempebra. Skulle trodd hun aldri har gjort noe annet i hele sitt liv, og selv om det er en fantasybok, er det helt klart en Rainbow Rowell-bok. Det funker så utrolig godt. Jeg er så imponert.
I tillegg liker jeg kjempegodt at hun er med på å skape bevissthet rundt LGBTQ+. Det er for få bøker som handler om LGBTQ+-personer, og det er enda færre innenfor fantasysjangeren. Tusen takk, Rainbow Rowell, for at du er med på å skape bevissthet, og jeg håper at Carry On kan være med å gjøre det mer mainstream og fjerne tabuet som ligger rundt dette temaet i samfunnet vårt i dag. Andre bøker som også gjør dette kjempebra er I'll Give You the Sun av Jandy Nelson, More Than This av Patrick Ness, og også forfattere som Libba Bray, David Levithan, Neil Gaiman og Rick Riordan tar opp dette temaet.
Carry On er rett og slett fantastisk! Jeg likte den så utrolig godt, og for meg var den perfekt. Skulle ønske det var mer... Men jeg er utrolig glad for at Rainbow Rowell skrev denne boka og anbefaler den så utrolig mye!
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Jeg har ventet så lenge på denne boka! Jeg har gledet meg til å lese den helt siden Rick Riordan annonserte at han skulle skrive en bok basert på norrøn mytologi, og nå har jeg endelig fått muligheten til å lese den. Rick Riordan skuffer ikke. Dette er en utrolig god bok. Fans av Riordans bøker kommer til å elske denne. Det er en grunn til at han er en av mine favorittforfattere.
De morsomme titlene på kapitlene er tilbake! De dukket først opp i Percy Jackson-bøkene og senere i The Kane Chronicles. Jeg har alltid likt dem kjempegodt, og de passer perfekt inn i denne boka. Kapitlene heter ting som "I Psychoanalyse a Goat", "Hearthstone Passes Out Even More than Jason Grace (Though I Have No Idea Who That Is)" (genial referanse til Heroes of Olympus) og "I Hate Signing My Own Death Warrant". I tillegg er det mange andre utrolig gode titler, og jeg ante ikke hvor mye jeg savnet dem. Jeg savnet sarkasmen og sassen, og er så glad for at de er tilbake.
Jeg elsket delen som omhandlet norrøn mytologi. Rick Riordan tar for seg mytene og setter dem inn i en moderne sammenheng. Jeg har alltid syntes at måten han skriver om de forskjellige guder på har vært spot on, og det stemmer også for Magnus Chase. Hans karakterisering av de forskjellige gudene er perfekt, og det kunne ikke ha vært bedre. Jeg elsker at Odin har gått på kurs for å lære seg å bruke PowerPoint, Loke er like sleip som alltid og Tor banner mer enn en sjømann og ser på altfor mange TV-serier. I tillegg møter vi også Frøya og Frøy, som også er perfekt beskrevet. I tillegg likte jeg utrolig godt at han disset Marvels Thor-filmer, og fortalte hvor mye som var feil i dem når det kommer til norrøn mytologi. Ja, jeg liker filmene, men det de tar opp av norrøne myter er så utrolig feil...
Magnus Chase er hovedpersonen i serien, og dere som har lest Percy Jackson, kjenner nok igjen det etternavnet. Magnus er Annabeths fetter, som hun ikke har noe kontakt med. I to år nå, etter at moren ble drept av magiske ulver, har Magnus levd på gata i Boston. Dette har gjort at han har en skarp humor og klarer seg godt på egenhånd. Likevel vet han når han skal be om hjelp. Han er skarp, og hadde han vært i en annen situasjon, kunne han kommet langt i livet.
Jeg likte veldig godt at Rick Riordan ikke hadde gjort Magnus til en sønn av Tor eller Odin. Det ville blitt litt klisjé. Derfor likte jeg godt at han er en sønn av Frøy, og derfor ikke en kriger. Tusen takk! Magnus er rett og slett veldig dårlig til å sloss, og det er et friskt pust i denne sjangeren. Endelig har vi en helt som løser problemene sine på andre måter. Nice!
De andre karakterene i serien er også utrolig gode. Jeg likte Samirah al-Abbas kjempegodt! Hun er badass, en valkyrie, og hun bruker hijab. Det er sjeldent en av de viktigste karakterene i en bok er en muslimsk jente med hijab. I love it! De andre karakterene, som Hearthstone, en døv alv, og Blitzen, den mest moteriktige dvergen du noen gang kommer til å treffe, likte jeg også kjempegodt. Jeg gleder meg til å se hvordan de kommer til å utvikle seg gjennom de neste bøkene.
Da jeg begynte å lese boka, innså jeg hvor mye jeg hadde savnet Rick Riordans skrivestil. Han skriver på en veldig morsom måte, og det hendte at jeg lo høyt. Jeg pleier å lese på bussen, og jeg måtte virkelig passe på at jeg ikke lo høyt på bussen. Det ville vært litt flaut. Jeg elsker sassen og ironien i språket, og det passet perfekt til Magnus' personlighet.
Til slutt vil jeg bare si tusen takk til Rick Riordan fordi han ikke gjorde forholdet mellom Magnus og Samirah til noe mer enn et vennskap. Tusen takk! Dette er et sjeldent fenomen, og jeg er så glad for at Rick Riordan har skjønt at vi ikke alltid vil ha det. Tusen, tusen takk! Bless you, Rick Riordan.
The Sword of Summer er en kjempegod bok, som jeg virkelig anbefaler. Selv om det er noen referanser til Rick Riordans andre serier, som Percy Jackson and the Olympians og Heroes of Olympus, trenger man ikke å lese dem først. Les Rick Riordans bøker!
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Egentlig terningkast: 3.5
Ja, da har også jeg lest en bok av Dan Brown. Jeg føler at det er noe alle har gjort, og bestemte meg for å starte med Angels & Demons, som er den første boka om Robert Langdon. Det er han som er helten i Da Vinci-koden, som er den mest kjente av bøkene om ham. Jeg må nok si meg enig med mange som har lest denne boka. Historien er spennende, men karakterene er litt cheesie.
Historien i Angels & Demons var veldig spennende. Det var gøy å lese om symboler og deres betydning, selv om man ikke skal tro på alt som står i denne boka. Det er ikke alt man skal ta for god fisk. Likevel var det spennende å se hvordan Robert Langdon og Vittoria Vetra løste mysteriet i boka, og jeg hadde aldri sett for meg at det kom til å ende slik det gjorde. Det er et stort pluss at jeg ikke greide å gjette meg til slutten, selv om den var litt spesiell...
Dessverre er karakterene ikke så veldig gode... De er cheesie og endimensjonale. De var ikke veldig spesielle, og hadde dessverre ingen dybde. Robert Langdon har en en traumatisk hendelse fra bardommen, som ga ham klaustrofobi, man etter hvert får vite noe om, men for meg funket det ikke. Det føltes som et mislykket forsøk på å gjøre han til en dypere karakter. Jeg fikk en følelse av at Dan Brown satt og tenkte: "Traumatiserende barndom? Check!", og for meg virket det ikke virkelig.
I tillegg irriterte jeg meg over romansen i boka. Seriøst, det funket bare ikke. Når karakterene var i stor fare, begynte de å tenke på at de var tiltrukket til hverandre. Really?? Jeg hadde heller tenkt på hvordan jeg skulle komme meg ut av knipen... Vel, så er ikke jeg Robert Langdon eller Vittoria Vetra da, men likevel... Det gir ikke mening.
Som du kanskje skjønner er dette en actiondrevet bok, og den funker som det. Men hvis du leter etter flerdimensjonale karakterer, er nok ikke Angels & Demons boka for deg.
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
The Sandman av Neil Gaiman er en av de beste tegneseriene jeg har lest. Jeg blir like overrasket over hvor god serien er hver gang jeg leser et nytt volum. A Game of You er ikke et unntak. Serien er forstyrrende og vakker, og den er rett og slett fantastisk.
A Game of You er et av de beste volumene så langt. Det er tydelig at Neil Gaiman har blitt tryggere på historien og karakterene, og det gjør at han kan gjøre mye mer med dem. For eksempel er ikke Morpheus, the Sandman, så mye med i dette volumet. Det sier litt hvor god serien og bikarakterene er når den funker perfekt uten hovedpersonen. Likevel er det veldig gøy når han faktisk dukker opp. Morpheus er en veldig interessant karakter.
Jeg liker kjempegodt at Neil Gaiman har skapt et mangfoldig persongalleri. Han har skapt så mange forskjellige karakterer, og de virker alle veldig virkelige. Det er helt utrolig! Neil Gaiman er helten min. Jeg har funnet ut at noen av de beste karakterene finnes i tegneserier, og da mange i The Sandman.
Tegningene i serien er helt utrolige. De er vakre og forstyrrende og passer generelt sett perfekt til serien. Karakterene har sitt helt eget særpreg, og jeg liker utrolig godt stilen til tegnerne. Sandman er verdt å lese bare med tanke på tegningene.
Jeg elsker denne serien så mye, og vil absolutt anbefale den!
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Jeg har hørt mye om The 100, og da spesielt mye om TV-serien, som er basert på boka. Alle ser ut til å like serien, så jeg tenkte at det var på tide at jeg sjekket den ut. Jeg valgte å lese boka først, og hadde ganske høye forventninger til boka. For meg ble de dessverre ikke innfridd. The 100 er en god bok, men den levde ikke opp til all hypen.
Vi får historien gjennom Clarke, Wells, Bellamy og Glass' øyne. Fire forskjellige ungdommer; tre på Jorda og en igjen på romskipet, hvor menneskeheten har bodd i årevis. Menneskeheten bestemmer seg for å flytte tilbake til Jorda igjen, men de må først vite om strålingsnivåene er lave nok til at det er trygt. Derfor sender de hundre ungdomsforbrytere ned først. Bellamy kjemper seg ombord i fartøyet som skal til Jorda for å kunne hjelpe søsteren sin, som er blant de hundre, og Glass greier å slippe unna og blir igjen på romskipet. Jeg likte karakterene, men jeg synes ofte de tok dumme valg, og greide ikke alltid å forstå hvorfor de reagerte som de gjorde. Sorry, men til tider var det bare dumt.
Selve historien var spennende, men som med karakterene, var det aspekter jeg ikke forstod. Hvorfor tok forfatteren de valgene hun gjorde? I tillegg var det litt for mye fokus på kjærlighet, og det funket ikke for meg denne gangen. Noen av parene funket, men andre ... vel, jeg vet ikke helt hva jeg synes.
Samfunnet Kass Morgan har skapt er veldig interessant. Det var spennende å se hvorfor de hadde de reglene de hadde, som var litt vel strenge, men da jeg fikk forklaringen, skjønte jeg hvorfor. I tillegg var det kult å tenke på at det kan være mulig å bo på et romskip ute i verdensrommet. Jeg synes science fiction er stilig.
Det jeg likte godt med boka var beskrivelsene av Jorda. De fikk meg virkelig til å tenke på hvor fantastisk Jorda virkelig er. Det er en fantastisk, enestående planet, og vi tar absolutt ikke godt nok vare på den. Vi setter ikke nok pris på planeten vår, og jeg synes det er utrolig trist. Vi hugger ned regnskog og forurenser uten å tenke på at planeten vår ikke klarer mer.
The 100 endte med en cliff hanger, og selv om jeg synes boka bare var middelmådig, kommer jeg til å lese de to andre bøkene i serien, Day 21 og Homecoming.
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Sist sett
