Jeg har lenge hatt lyst til å lese The Lies of Locke Lamora av Scott Lynch, og fikk endelig gjort det. Hvorfor har jeg ikke lest denne boka tidligere??? The Lies of Locke Lamora er en av de aller beste bøkene jeg har lest på lenge. Boka finnes på norsk med tittelen Løgneren Locke Lamora.
I Camorr, en by som minner veldig om Venezia, holder Locke Lamora og hans tyvebande, the Gentlemen Bastards, (er på norsk er oversatt til De veloppdragne kjøterne, som muligens er en av de styggeste oversettelsene jeg har kommet over, hva søren???), til. Det er et tøft liv, men Locke og vennene hans er gode, så gode at de til og med klarer å lure Capa Barsavi, the big boss i underverdenen i Camorr. I skyggene lusker det større farer, og hva skal Locke gjøre når han innser at alle han bryr seg om er i fare?
Scott Lynch har skapt et fantastisk utgangspunkt for debutromanen sin, og det er så utrolig godt gjennomført. Sakte, men sikkert blir man kjent med Camorr og dens folk. Verdenen er sterkt påvirket av Venezia, med en by bygget på øyer, og mange av navnene er italienskinspirerte. Dette er en by som på utsiden er vakker og respektabel, men like under overflaten er den like mye styrt av kriminelle gjenger som den er av Hertug Nicovante.
Camorrs folk er et arrogant folk, og det lønner seg sjeldent. Det er et gjennomgående tema i boka, og det er flere av karakterene som roter det til fordi de rett og slett tror litt for mye på seg selv. Vel, man kan godt si at alle roter det til på et punkt i løpet av boka, og Locke mer enn de fleste. Lockes tidligere lærermester sa noe som helt klart kan gjelde for alle karakterene i boka:
"Someday, Locke Lamora, [...] someday, you're going to fuck up so magnificently, so ambitiously, so overwhelmingly that the sky will
light up and the moons will spin and the gods themselves will shit
comets with glee. And I just hope I'm still around to see it."
Det er en utrolig brutal verden, og boka er til tider veldig mørk. The Lies of Locke Lamora er helt klart ingen ungdomsbok; den går rett inn i kategorien "adult fantasy", og jeg likte det kjempegodt. Av og til er en upolert og brutal bok akkurat det man trenger, en påminnelse om at verden ikke er perfekt. I tillegg kan polert fantasy bli litt kjedelig. Jeg synes det er spennende når man ikke vet hvem som kan dø når eller hvor hardt skadet hovedpersonen kan bli. (Selv om det ikke er like gøy når man sitter på fly til Berlin ved siden av en gutt fra tyskklassen, og man nesten begynner å gråte. Ehe...)
Locke Lamora er muligens en av de beste karakterene jeg har lest om på lenge. Han er så sykt sjarmerende, men er helt klart ingen helt. Noe av det gøyeste med hele boka var å lese om hvordan satte seg inn i de forskjellige karakterene han spilte i løpet av kuppene deres. Han er en genial skuespiller, og det er så interessant å lese om hva han gjør for å forberede seg. Seriøst, jeg kunne lest en hel bok om Locke og de andre som utførte ranene sine, og hvordan de forberedte seg til dem. Locke har mange gode og dårlige kvaliteter, og det er kanskje derfor jeg liker ham så godt. Han virker ekte og er lett å tro på. Han er genial og en fantastisk skuespiller, som i tillegg bryr seg utrolig mye om vennene sine, men han er også arrogant og kan være helt sykt skremmende når han blir sint. Minn meg på å aldri gjøre Locke Lamora sint. Det var nesten litt forstyrrende...
Resten av persongalleriet i boka er også fantastisk. Jean Tannen, Bug og Calo og Galdo Sanza, Lockes gjeng, er også fantastiske karakterer, og det er også alle de andre i boka. Det er sjeldent jeg leser bøker hvor ikke én karakter irriterer meg. Jeg liker ikke alle, men ingen av dem er irriterende, og det er helt utrolig. De jeg ikke liker, liker jeg ikke fordi de er "skurker", ikke fordi de gikk meg på nervene, og det er så utrolig deilig. Så utrolig sjeldent.
Språket er noe av det mest geniale med boka. Det passer helt perfekt til historien. Til tider er det like pretensiøst som Locke, mens det andre ganger er hardt og brutalt, og jeg elsker det. Jeg ble fanget allerede fra første side, og boka holdt meg fast helt til slutt. Scott Lynch har noen geniale beskrivelser, og jeg kunne tydelig se for meg hva som skjedde.
I tillegg likte jeg kjempegodt hvordan historien skiftet mellom nåtid og fortid, og det ga en original vinkling på historien. Sakte, men sikkert nøster man opp i det som skjer, og hoppingen i tid gjorde det hele ti ganger bedre.
Som du sikkert har skjønt elsket jeg The Lies of Locke Lamora, og det er helt klart den beste boka jeg har lest i år. Jeg må helt klart lese flere heist-bøker. Anbefales på det sterkeste!!
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Nydelig symbolsk novelle om hva som er verdifullt i livet. Den er veldig symbolsk så jeg tok meg hele tiden i å sitte å tenke, "Ah, ja dette er jo ...", "de som snakker der er ...", "... dette må være selvbiografisk".
Tine Sundal om Tragedien om Hamlet, prins av Danmark av William Shakespeare:
10:39, 21. februar 2016
Bøker som får det til å verke litt i sjela
Tine Sundal som svar til Gabriella :
21:46, 15. februar 2016 Diskusjon: Tine Sundal om Fra vinterarkivene roman av Merethe Lindstrøm av Merethe Lindstrøm
Veldig interessant å lese tankene dine rundt dette med å komme inn på forfatteren. Jeg kjenner jeg blir litt irritert når jeg starter på en bok uten å vite at hovedpersonen er forfatteren, også skjønner jeg det sånn etterhvert. Mange forfattere har skrevet om seg selv i det siste, uten gjerne å nevne sitt eget navn. Det går greit (som med Linn Ullmann sin) når jeg vet om det, men når jeg må finne ut av det selv, føler jeg meg litt lurt.
Selv leser jeg helst norske forfattere, gjerne debutanter og mange av disse er på fb. Jeg liker ikke å bli venn med dem, men de får et veldig tett forhold til leserne sine.
Hørte denne på lydbok, hvor Are Kalvø selv leser og har ledd høyt flere ganger. Elsker den tørrvittige, observerende humoren hans.
Beklager å seie det, men denne skuffa. Langdryg, forutsigbar og til tider keidsam. Av og til er det flott og på plass å bruke klisjéar - dette er ikkje eit slikt tilfelle. For mange klisjéar, for mykje kliss-klass.(Hilsen frøken gretten.)
Dess meir eg les av Hovland, dess mer trur eg at eg kanskje elsker han litt.
Lettlest underholdning, som alltid av denne forfatteren fikk boka meg til å le høyt flere ganger. Av alle Østlis romaner er dette, uten tvil, den jeg har likt best. Anbefales til dem som vil lese noe utelukkende for å kose seg og bli underholdt :-) Personlig liker jeg å lese denne type bøker etter å ha lest noe tyngre. En slags deload før neste bok.
Kjersti siterer Hestehodetåken av Ola Bauer (side 44)
16:10, 7. februar 2016 Ingen har det som favoritt.
Hva skal vi med livbelter? Jeg kan ikke svømme, men bruker ikke svømmebelte. Mange drukner seg i det vannet de lærte å svømme i. Det slipper jeg.
Da var jeg halvveis i Neil Gaimans The Sandman-serie, og for hvert volum jeg leser, blir jeg påminnet hvorfor dette er min favorittegneserie. Serien blir bedre for hvert volum, og jeg er kjempeimponert.
Fables and Reflections er satt sammen av ni korte historier. Alle, på en eller annen måte, har et innslag av noe mystisk. Drømmer og ønsker er i fokus, men også fabler og refleksjon. Det er en grunn til at tittelen er akkurat det. Jeg likte kjempegodt at historiene har fokus rundt historiske og mytiske personer, og det var spennende å se hva Neil Gaiman kom til å gjøre med historiene deres. For eksempel er en av historiene en alternativ versjon av den greske myten om Orfevs og Evrydike, som muligens er en av de tristeste mytene i gresk mytologi.
Jeg merket at jeg har savnet Gaimans karakterer utrolig mye. Det er så lenge siden jeg leste volum fem, og det var virkelig gøy å bli dratt inn i denne merkelige, men fantastiske verdenen hvor drømmer kan være mer virkelige enn virkeligheten. I tillegg var det gøy å endelig bli ordentlig kjent med Dreams søsken. Til sammen er de syv søsken som kalles The Endless. Det er Destiny, Death, Dream, Destruction, Desire, Despair og Delirium, som tidligere var Delight. De er utrolig interessante karakterer, og jeg gleder meg til å lære mer om dem.
En annen ting jeg likte godt er at de forskjellige historiene får frem forskjellige sider ved Morpheus, Dream. Han er en utrolig komplisert karakter, og det er alltid noe nytt å lære om ham. Han er mystisk, og jeg ønsker å vite mer om ham som karakter.
I tillegg er tegningene i denne serien alltid perfekte. De er helt utrolig gjennomførte, og selv om stilen er forskjellige i de forskjellige historiene, passer de perfekt til sine respektive historier. Jeg synes det er utrolig stilig hvordan tegningene varierer fra historie til historie. Dette er på grunn av at serien har mange forskjellige tegnere, og de har forskjellige stiler. På en eller annen måte har de greid å få det til å funke perfekt, og jeg er kjempeimponert.
Fables and Reflections er helt fantastisk, og jeg blir bare mer og mer imponert over denne serien.
Innlegge ble originalt publisert på bloggen min.
Totalt ukjent forfatter for min del. Leste boka da jeg kom tilfeldig over en anbefaling. Kort sakt er dette boka for deg som vil ha noe annerledes, noe du ikke har lest noe liknende til ørten ganger før. Mye sårt, samtidig fortalt med litt humor gjennom fortellerens stemme (iallfall slik jeg tolket det). Boka starter med at vi møter to søsken som mister sin eneste slektning: faren. Hva skal de gjøre uten ham?! Og enda mer haltende: hva gjør man med en avdøde kropp? Kjøper kiste vel... Problemet er bare det at ingen av søsken har forlatt hjemmet sitt før. Noensinne.
Stort pluss for språkbruk som skiller seg ut - på en god måte
Tine Sundal som svar til Mari Eide :
06:40, 1. februar 2016 Diskusjon: Tine Sundal om Profetene i Evighetsfjorden av Kim Leine av Kim Leine
Så kjekt å høre fra deg, og høre at du har hatt en fin leseopplevelse. Dette med hopping uten å markere hvem som snakker kan til tider være forstyrrende, men noen ganger fungerer det bra.
Sist sett
