Library of Souls er siste boka i Ransom Riggs', (yep, han heter faktisk det...), Miss Peregrine's Peculiar Children-serie. Det er to år siden jeg leste den forrige boka i serien, Hollow City, og enda lenger siden jeg leste den første, Miss Peregrine's Home for Peculiar Children. Det gjorde at det var litt vanskelig å komme inn i historien i begynnelsen, men etter det var historien veldig underholdende.
Det var gøy å lære mer om karakterene, og jeg likte dem godt alle sammen. De er ikke favorittkaraktermateriale, men det er gode karakterer Riggs har skapt, og jeg likte godt å lese om dem. Jeg likte spesielt godt Jacobs indre monolog, han forteller i førsteperson, og det er gøy å se hvor mye han forandrer seg i løpet av bøkene.
Historien var veldig spennende, og når jeg først kom inn i den, leste jeg mye på en gang. Jeg heiet på karakterene gjennom hele boka, og håpet at det kom til å gå bra, selv om det ikke alltid så slik ut. I tillegg synes jeg slutten passet godt til historien, og den fikk meg til å smile. Det var en perfekt slutt på en veldig spennende historie.
Det mest spesielle med denne serien er at Riggs har skrevet historien rundt gamle fotografier han har funnet. Det er utrolig stilig, men til tider virket det litt tvunget. Det var ikke alltid det fløyt like godt som det gjorde i de andre bøkene, men det var ikke noe stort problem. Det var fortsatt et utrolig stilig element, og gjør at serien skiller seg ut. Så, ja, jeg likte det godt.
Library of Souls er en veldig underholdende bok, og jeg liker serien godt. Jeg kan virkelig anbefale den.
Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Litt rart å se masse folk uten hud ... Det gir illustrasjonene en skrekkaktig stil. Rent informativt er det veldig greit å se hvilke musker som er aktivert, når man trener. I hovedsak kjøpte jeg boken for å prøve å skjønne hva som er forskjellen mellom yoga og pilates - og jeg er like klok på det. Men lett og informativ bok, øvelsene er delt inn i vanskelighetsgrad.
Likte best historien om mummitrollet sin gyldne hale. Har lest den før i barnebokformat og det er utrolig hvor lett det er å "barnifisere" disse historiene til å ikke handle om noe annet enn en flott og gylden hale, mens den opprinnelige historien viser baksidens medalje av berømmelsen.
Disse tegneseriene av Tove Jansson minner meg veldig om Tommy og Tigeren - sett fra utsiden er det en enkel historie om en mumietrollfamilie som lever i en fantasiverden, men sett fra innsiden er historiene mye mer komplekse. Selv falt jeg veldig for mumiemamma sin hushjelp - hun ligner på meg!
Endte opp med å lese denne på dansk - fordi den sto i bokhylla på hytta vi var på. Akkurat slik bok jeg elsker! Populærvitenskap på sitt beste, bra og underholdende skrevet og voldsomt lærerikt. I og med jeg har sykdommen chrons trodde jeg at jeg skulle vite noe av det boken omtalte, men neida - her fikk jeg masse interessante og spennende fakta om fordøyelsessystemet.
Fin bok med masse bra småtips. Er litt overrasket over ferdigmatbruken. Mat har selvfølgelig mange funksjoner, men i en bok som skal omhandle gourmet ser jeg ingen grunn til å bruke ferdig bløtkakebunn.
Tror dette er den tyngste boken jeg har lest. Flere grunner til den blir så tung, en av grunnene er informasjonsmengden. Boken er på ca 850 sider og alle kunne ha vært minst ti sider hver, slik at det krever mye konsentrasjon å lese den. Persongalleriet er overveldende og i tillegg omhandler boken ting som jeg har null kjennskap til: våpentyper, militærstrategi. Alt dette er ting som gjør at jeg som leser stever med å tilegne meg stoffet.
Men boken er fantastisk skrevet. Antony Beevor er en utrolig dyktig forfatter og evner å både skrive om 2 verdenskrig i fugleperspektiv, men også dra inn enkeltskjebner. Og det er disse bildene som står igjen etter at boken er ferdiglest i all sin grusomhet: Han som var profesjonell baseballspiller og var i kamper i Stillehavet og som fanget fem granater i luften og returnerte de. Den sjette blåste av han hånden.
Det andre som fenger - på en grusom måte riktignok - er politikken og galskapen rundt det. At Stalin sendt ut russere med spader(!) mot tanks. Vanvittig. At Mussolini ble så sint på Hitler at han invaderte Hellas. Clark som var fast bestemt på å erobre Roma, så bestemt at han ga beskjed om at han ville skyte mot sine alierte hvis han fikk en mistanke om at de planla å ta Roma (og alle forsikringer om at de ikke ville gjøre det gjorde han mer overbevist). At både Hitler og Churchil så for seg å sloss om Norge - noe som absolutt ikke sjedde. Norge sitt bidrag i krigen på slutten var i hovedsak å binde opp styrker på 400.000 mann.
For ei perle!!! Må lesast. Sårt, svart, og samstundes skrive med humoren i behold. Ei jentes kamp mot eit spiseforstyrra helvetes, Skildra på nydeleg vis med originalt og lyrisk språk. Las heile den vesle boka i eit jafs (natt)
Tine Sundal om Those Who Leave and Those Who Stay (Neapolitan Novels Book 3) av Elena Ferrante:
19:20, 23. mars 2016
Anbefaler deg å lese "svart belte" - en sterk og språklig annerledes bok om spiseforstyrrelser. Liten og lettlest men fy så bra! Slukte boka på en kveld
Skal være brutalt ærlig og si at jeg slet meg gjennom de første femti sidene. Men deretter løsnet det veldig. Kom inn i historien. Begynte å bli godt kjent med karakterene og tok meg selv i å glemme alt om tid og sted mens jeg leste. Lot meg engasjere av karakterene men savnet litt mer handling - selv om jeg jo innser at det ikke passer sånn uten videre i denne type bok. Dette er en bok en skal ha tålmodighet og lyst til å lese da det mangler den typiske konflikten og spenningskurven som ellers pleier å fengsle en leser. I denne boka er ikke mangelen av disse nødvendigvis en svakhet. Vi følger forfatteren og hennes mor den siste tiden før morens død og før innblikk I Annes oppvekst og i morens liv. Med et slikt utgangspunkt er det klart at handlingen blir litt "flat". Det til tross var boka absolutt leseverdig. Jeg koste meg, mellom det vonde, og måtte titt og ofte le litt oppgitt over lilehetstrekkene mellom moren og meg selv. "Knotter" - jeg trodde jeg var den eneste i hele verden som brydde meg om å holde dem rene
Jeg har i lang tid hatt lyst til å lese Landline av Rainbow Rowell. Den har lenge vært den eneste av bøkene hennes jeg ikke hadde lest, og siden jeg likte de andre så utrolig godt, gledet jeg meg veldig til å lese Landline. Det gjorde jeg rett i. Dette er en kjempesøt historie, og den er virkelig verdt å lese.
Georgie innser en dag at det er noe som har gått galt i ekteskapet hennes, og hun ønsker at hun og mannen, Neal, kan løse dette. Så når hun må tilbringe jula i California på grunn av jobben, mens Neal og barna drar til Omaha, innser hun at noe må gjøres. Spørsmålet er: hva kan hun gjøre? Når hun prøver å ringe Neal fra den gamle hustelefonen, er det ikke hennes Neal som tar telefonen. Det er Neal fra før de ble gift. Hva er det som skjer? Begynner Georgie å bli gal? Eller ringer virkelig telefonen tilbake i tid? Kan dette løse konflikten mellom dem?
Historien er veldig søt og morsom, og det hendte flere ganger at jeg lo høyt. Likevel er ikke Landline bare en søt historie. Den er også realistisk, og til tider er boka veldig trist. Det er trist å se hvordan Georgie og Neal, som var perfekte for hverandre, endte opp på feil spor, og man sitter å lurer på om det kan ende godt.
Som alle karakterer skrevet av Rainbow Rowell, er Neal og Georgie fantastiske. De har sine gode sider, men også sine feil, og de er annerledes fra typiske hovedpersoner. Dette er Rainbow Rowells sterkeste side, og jeg elsker å lese om karakterene hennes. Det er så utrolig deilig å slippe unna de typiske stereotypene, og det gjør at flere kan kjenne seg igjen i karakterene hennes.
Det er litt rart å ha lest alle bøkene til en forfatter. Rainbow Rowell har skrevet fem bøker, og jeg har lest dem alle sammen. Wow. Jeg gleder meg utrolig mye til hun kommer ut med flere bøker, og kommer garantert til å lese dem. Hun har faktisk skrevet en novelle, Kindred Spirits, som jeg ikke har lest enda, da. Gleder meg til å gjøre det!
Jeg kan ikke anbefale Rainbow Rowells bøker mange nok ganger, og Landline er intet unntak. Den er søt, men også litt trist. For min del passet det godt å lese den nå, siden jeg har lest mange litt tunge fantasybøker i det siste.
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Marte som svar til Morten Bolstad :
21:59, 15. mars 2016* Diskusjon: Morten Bolstad om Vi ses i morgen roman av Tore Renberg av Tore Renberg
Slutter aldri å fascinere meg over hvor ulikt vi opplever bøker. Jeg ELSKET den boka. :-) men opplever støtt og stadig det samme som du beskriver her: at en bok "Alle andre" forguder ikke faller i smak i det hele tatt. "Kledd naken" var en slik bok for meg. Tross et sårt tema klarte jeg ikke å like boka.. Mye på grunn av språket og fortellerstilen. Denne ulike oppfattelsen og opplevelsen av bøker er på sett og vis hele sjarmen med fenomenet "boka" :-)
Sist sett
