Arturo Bandini drømmer om å bli forfatter, men i en alder av 20 har han kun en publisert novelle med tittelen ”Og bikkja gjødde til langt på natt” å vise til. Han bor på et temmelig semmert hotell, og i perioder er det knapt så han har penger til mat. Hans kreativitet for å overleve er stor, men det går en grense for hvor langt han er villig til å synke for en matbit.
En dag treffer han meksikanerjenta Camilla Lopez i en bar hvor hun serverer. Dette blir innledningen til et hat-kjærlighetsforhold, hvor de begge fornedrer hverandre til det utålelige lavmål. Jo verre de behandler hverandre, jo mer tiltrekkes de av hverandre. For Arturo er Camilla ”Maja-prinsessen”. Mens Arturo forsøker å få flere noveller og til slutt en roman publisert, drar Camilla ham mer og mer inn i galskapen …
I begynnelsen fikk denne romanen meg til å tenke på Hamsuns ”Sult” fordi tematikken er så lik. Språket er imidlertid mer moderne, og bakteppet i historien er også annerledes. Boka er meget godt skrevet, og forfatteren går dypt, dypt inn i sinnet til hovedpersonen. Vekslingen mellom Arturos ømhet og kynisme var fascinerende lesning! Forfatteren Charles Bukowski , som står bak mange bøker om mennesker som lever helt på kanten av stupet i samfunnet, har skrevet forordet i boka.
Boka kom ut i USA i 1939 og regnes som sentral i amerikansk litteratur.
Jeg er enig med deg. Det var kanskje dumt av meg å lese "Fortellernes marked" uten å ha lest "Prost Gotvins geometri først. Jeg er ellers veldig fan av Gert Nygårdshaug. ;-)
Jeg pleier sjelden å kaste meg over bøker som er hauset voldsomt opp i media, og som regel blir jeg skuffet når jeg lar meg friste likevel. All debatten rundt Knausgårds bøker gjorde meg imidlertid vanvittig nysgjerrig. Så pass at jeg tenkte at denne begivenheten MÅTTE jeg få med meg mens den fremdeles pågår.
Min kamp 1 er første bok av i alt seks planlagte bøker, og inngår i et selvbiografisk verk. Jeg tviler på at jeg er i stand til å si noe nytt som ikke er skrevet tidligere om denne første boka, men det har jeg heller ingen ambisjoner om. Sjelden har jeg begynt på en bok som har bergtatt meg så til de grader allerede fra første side! Som kjent er denne boka innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris, noe som ikke blir hvem som helst til del, og det fortjener den i aller høyeste grad! For dette er litteratur på et helt annet nivå enn det vi vanligvis får servert fra norske forfattere i dag. Jeg tror jeg har til gode å lese en så vanvittig godt skrevet roman på svært, svært lenge. Ikke bare bergtok boka meg – den gjorde meg i tillegg nesten helt hudløs mens jeg leste. For så grenseløst utleverende er forfatteren av seg selv at det gjorde vondt å lese den. Det er så jeg undres stort over det fokus enkelte beskrivelser av navngitte personer i boka har fått, gjerne kun i en bisetning. For hvor grusom er ikke forfatteren først og fremst i sin bedømmelse av seg selv ?
I all hovedsak handler denne første boka om forfatterens oppvekst i Kristiansand, og det er spesielt forholdet til faren som går som en rød tråd gjennom boka, inntil dette overtar hele boka i siste halvdel. Men da er faren død, og forfatteren og broren har reist til farmoren i Kristiansand, der faren bodde de siste årene. Synet som møter dem er sjokkerende!
Forfatterens forhold til faren har satt dype spor i ham. Faren hvis haukeblikk alltid var til stede, faren som så ”alt” og aldri unnlot å la en eneste anledning gå fra seg til å kritisere, faren som egentlig kun så det negative. Og som tross sitt nærvær likevel var så fjern og utilgjengelig ikke bare for forfatteren, men også for broren hans. Forholdet til faren, for ikke å si mangelen på et forhold, preger Knausgård i hele tyveårene, og gjør at hans studietid i Bergen fremstår som et eneste langt parentes i livet hans. Han får ikke til noen ting, og fremstår som en taper. Ikke har han draget på damer og ikke er han i stand til å skaffe seg en eneste venn. Men hvordan kan noen i det hele tatt like ham når han ikke liker seg selv? Han famler rundt og prøver å finne et ståsted i livet. Det skal tydeligvis gå noen år før han får dette til.
Dette er faktisk en av de beste bøkene jeg har lest! Bok nr. 2 er allerede innkjøpt og jeg kan nesten ikke vente med å komme i gang med den.
Nora Manin er et resultat av en romanse moren hennes en gang hadde med en veneziansk mann. Faren døde rett etter hennes fødsel, og selv vokser hun opp i London sammen med sin mor, en etter hvert meget forbitret kvinne. Da Noras ekteskap brått tar slutt, bestemmer hun seg for å bryte opp fra sin vante tilværelse, og så flytter - eller rettere sagt flykter - hun til Venezia. Drømmen er å bli glassblåser på Murano, en liten øy utenfor Venezia.
I Venezia lykkes hun i første omgang med å få seg jobb som glassblåser, mye takket være familienavnet Manin. Nora tar tilbake sitt opprinnelige navn Leonora, og gjør det hun kan for å bli integrert i Venezias liv. Hun er besatt på å finne ut av sin forfaders skjebne, Corradino Manin. Hans glassblåserkunst var viden kjent på slutten av 1600-tallet.
Alt ser ut til å gå Leonoras vei, helt til gamle hemmeligheter om svik dukker opp i dagspressen. Alle vil nemlig ikke Leonora vel, og det viser seg at enkelte opplever det temmelig provoserende at hun tilsynelatende lykkes for lett. Parallelt med Leonoras historie, følger vi Corradino og de øvrige glassblåsernes liv på Murano rundt 1681. Ludvig XIV, selveste Solkongen, var på denne tiden i gang med å bygge Versailles, et slott han ønsket skulle bli det mest storslagne i hele Europa. I en tid da speil var verdt sin vekt i gull, planla den franske kongen å bygge speilsalen. Og for å få det til, trengte han å få tak i forretningshemmelighetene til glassblåserne på Murano, som nærmest levde et slavelignende liv på øya. Corradino solgte øyensynlig sjelen sin til Solkongen, og spørsmålet som det gjenstår å finne svar på til slutt er om han var en helt eller en skurk. Corradinos skjebne griper praktisk talt inn i nåtiden og påvirker Leonoras liv på det mest avgjørende - både hva gjelder hennes glassblåserkarriere og i hennes kjærlighetsliv.
Jeg likte boka, måten den er skrevet på og fortellingen som sådan. I tillegg var det interessant å få innblikk i livet på Murano opp gjennom tidene. Jeg har selv vært noen ganger i Venezia, og synes selvsagt det var ekstra morsomt at jeg kunne kjenne meg igjen nesten uansett hvilket smug som ble beskrevet. Denne boka kan jeg trygt anbefale, selv om den mangler noe for å få toppskår.
Finn er 10 år gammel, og han og moren bor i en liten leilighet på Årvoll i Oslo på slutten av 60-tallet. Finn kan knapt huske at han noen gang har bodd sammen med sin far, en mann som moren ble skilt fra for en del år siden. I likhet med hos folk flest på den tiden, er det knapt med ekstragavanse i Finn og morens liv. Og enda knappere antakelig enn hos andre, fordi de må klare seg med en inntekt. Likevel har de det de trenger.
I løpet av kort tid snus Finns tilværelse fullstendig på hodet. Ikke bare får de en leieboer i huset, men Finn får også en halvsøster. Moren har nemlig bestemt seg for at hun skal ta seg av Linda, resultatet av hennes avdøde eksmanns eskapader etter skilsmissen. Lindas mor står det dårlig til med, og det hele handler om verdighet for Finns mor.
Linda er ikke som alle andre. Eller er hun egentlig det? Fordi vi kun får vite hva som skjer gjennom 10 åringens øyne, er det nemlig ikke alt vi får svar på. Og nettopp dét er hva som gjør denne boka så herlig! Moren gjør alt hun kan for å gjøre alt "riktig", og det store spørsmålet er om det er tilstrekkelig. Hun stiller nemlig med et betydelig handicap i datidens Norge som enslig mor ...
Sjelden har jeg lest en så nydelig bok om en barndom, sett og tolket svært autentisk gjennom en 10 årings øyne. Mens jeg leste ønsket jeg at boka aldri skulle ta slutt. Og det er så mye gjenkjennelse i det som skjer i samfunnet på denne tiden, velstanden som etter hvert ble alle til del - nær sagt uavhengig av sosial tilhørighet. Dette er en bok man absolutt bør få med seg!
I denne fjerde boka om Jarle Klepp har Jarle blitt 35 år og arbeider som journalistvikar i Stavanger Aftenblad. En sommerkveld i 2007 skal hans ungdoms store helter, bandet The Smiths, spille konsert på Øyafestivalen. Bandet som ble oppløst en gang på 80-tallet ... Jarle har klarert med avisledelsen at han skal skrive konsertanmeldelsen. Og FOR en anmeldelse han skal skrive! Det skal bli en anmeldelse som blir lagt merke til både i inn- og utland!
Jarle befinner seg i konsertområdet og det er bare minutter om å gjøre før bandet begynner å spille. Så skjer det ... han ser noe han aldri burde ha sett, og etter dette går ingenting som planlagt. Det store spørsmålet er hvem denne Pixley Mapogo egentlig er.
Handlingen er fortettet og skjer i løpet av et døgn. Vi møter bl.a. igjen Jarles kompis Helge Ombo, som i mellomtiden er blitt en desillusjonert fyllik. Jarle er på sin side fremdeles en stor guttunge som aldri riktig har blitt voksen. Det er bøttevis med humor i boka, og som ihuga Jarle Klepp-fan må jeg medgi at jeg elsket boka! Men dette kan da ikke være den siste? Det MÅ komme flere bøker!
Boka rommer historien om George og Lennie, som lever et omflakkende liv som løsarbeidere på ulike gårder i California. Lennie er tilbakestående, og alle lurer på hvorfor George gidder å ta seg av ham. Men Lennie er en stor mann med kjempekrefter og som jobber for minst to, mens George er nokså liten og puslete - og det er tross alt hyggeligere å være to. Dessuten deler de to en drøm om å få seg en egen farm en dag.
Lennie elsker dyr, spesielt dyr med myk pels som han kan kose med. Gang på gang opplever han imidlertid at han tar livet av sine små venner, uten at det var meningen. Mang en gang har George reddet ham ut av vanskelige situasjoner, men like mange ganger har de vært nødt til å flykte med en hel bygd i helene.
En dag er imidlertid ikke George der, og oppasserens kone som ikke skjønner at Lennie er tilbakestående, blir vel nærgående. Og så går det forferdelig galt ...
Dette er en rørende fortelling av den typen Steinbeck er så god til å skrive. Jeg sitter igjen med en følelse av å ha lest en stor roman i en liten bok.
Handlingen i boka er lagt til byen Visjegrad i Bosnia, og starter med byggingen av brua over elva Drina på slutten av 1500-tallet, på den tiden Balkan var underlagt det ottomanske riket. Broen var en gave fra den tyrkiske vesiren, men ble til gjennom tvangsarbeid for beboerne i den lille landsbyen. Straffen for manglende adlydelse av vesirens ordre var meget brutal.
Det tok fire-fem år å bygge brua, og da den sto ferdig fulgte en eventyrlig vekst i handelen i området. Kristne, muslimer og jøder levde i relativ fredelig sameksistens, side om side, i mange hundre år, og landsbyen vokste og ble til en by. Livet rundt brua skildres gjennom disse årene og frem til utbruddet av første verdenskrig, som kom etter skuddene i Sarajevo. På den tiden lå Bosnia under keiserdømmet Østerike-Ungarn.
Historiene som fortelles i boka er basert på virkelige hendelser, og det er de mest fantastiske historier som fortelles om store og små hendelser i Visjegrad, byen ved brua over Drina. Etter hvert økte motsetningene mellom de ulike trosretningene, hvilket medførte at de i krisetider ikke lenger sto sammen slik de tidligere alltid hadde gjort. Sånn sett danner boka grunnlag for bedre å forstå de etniske motsetningene som til slutt kuliminerte i krigen i det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet.
De litterære kvalitetene i boka beveger seg på et meget høyt nivå, og forfatteren fikk også Nobels litteraturpris for den i 1961. Selv om boka mer er en slags historiebok enn et skjønnlitterært verk i tradisjonell forstand, opplevde jeg et sjeldent driv over den. Jeg måtte bare lese videre og klarte knapt å legge den fra meg. Det er veldig synd at denne boka ikke er å få kjøpt akkurat nå, men jeg er veldig sikker på at den vil bli utgitt igjen og igjen!
Vi befinner oss i Persia i det 1700 århundre, og en 14 år gammel jente med en lys fremtid er snart gifteklar. Men så dør faren og alt, absolutt alt, forrykkes. Etter at hun og moren har brukt opp alt av oppsparte midler, tvinges de til å oppsøke hjelp hos farens halvbror og hans kone i byen Isfahan.
Selv om onkelen er et godt menneske, forventes det at de bidrar i husholdningen, og nokså snart blir de han og hans kones hardt arbeidende tjenere. Jenta, som også er bokas jeg-person, har talenter innen teppeknytting, og onkelen er ansatt hos sjahen som lenge har sett verdien og kunsten i persiske tepper. Onkelen har drevet med tepper i omtrent hele sitt liv, og han tilbyr sin niese opplæring i den edle kunst.
Etter hvert tvinger omstendighetene jenta til å akseptere en fornedrende sigheh, som er en slags ekteskapspakt. Dvs. egentlig er det en fordekt måte å gi et løst seksuelt forhold et snev av anstendighet i datidens strenge moralske samfunn. Skjønt det var ikke mer anstendig enn at det ble holdt strengt hemmelig. Da jentas beste venninne blir tvangsgiftet med den samme mannen, bygger det seg opp til en dyp konflikt som bare kan løses ved at jenta velger den ytterste fattigdom i stedet for å forlenge sighehen ... For hva har hun å tilby når hun verken har medgift eller sin møydom i behold?
Forfatteren er selv fra Iran, men er oppvokst i San Francisco. Hun har gjort reseach i mange år for å kunne skrive denne boka på en så autentisk måte som mulig. Tidvis kunne jeg omtrent kjenne luktene fra basarene, og beskrivelsen av kvinnene i sjahens harem og kivingen dem i mellom, var fornøyelig lesning. Selv om dette ikke er et skjønnlitterært storverk, og historien tidvis er både forutsigbar og til og med banal, storkoste jeg meg med den!
Pippa Lee har vært gift med den tretti år eldre ektemannen Herb i en mannsalder. Nå nærmer hun seg 50 år, og Herb har solgt huset deres slik at de kan flytte til et bokompleks for eldre. Dette bokomplekset kalles "Rynkeby" på folkemunne.
Pippa kan på alle mulige måter se tilbake på et lykkelig samliv med Herb, hvor hun har gjort alt som har stått i hennes makt på å fremstå som en perfekt hustru for Herb og en god mor for deres to barn. Men med fremtidsutsikter i Rynkeby, skjer det noe dramatisk med henne. Skjønt der sartere sjeler kanskje ville ha fått et nervøst sammenbrudd, begynner Pippa i stedet i reflektere over hva som er årsaken til at hun har endt opp akkurat her.
Gjennom tilbakeblikk til sin ville ungdomstid - en periode som var villere enn for de aller, aller fleste - finner hun på et vis svar på hva som gjorde at hun foretok de valg hun gjorde. Og det var først på dette stadiet at boka tok av for mitt vedkommende. For maken til hemmeligheter som Pippa skjuler skal man lete lenge etter. Spennende var det også å lese om hennes distanserte forhold til moren - noe som har satt sitt preg på Pippas forhold til sin egen datter. På veien mot det mer konforme livet, har imidlertid Pippa mistet mye av seg selv. Men er det for sent å finne tilbake til dette, selv i en alder av 50?
Dette er en herlig bok om å finne seg selv. Spennende og fargerike personskildringer krydret historien og gjorde den i tillegg morsom å lese.
Forfatteren og bokas jeg-person treffer på den lille prinsen i Sahara etter at prinsen har nødlandet flyet sitt. Prinsen har reist langt i håp om å treffe en venn. Under reisen sin har han vært innom mange forskjellige planeter, og han har bl.a. truffet en dranker, en svært forfengelig mann, en lyktetenner, en forretningsmann og en geograf. Han forteller om disse menneskene, og dermed fremstår talen hans som en fortelling om hva som er viktig og likegyldig her i livet - i en noe naiv fortellerstil.
Boka var både søt og nydelig den, og Nils Ole Oftebro leste den med en herlig entusiasme. Like fullt må jeg innrømme at jeg ble litt skuffet fordi denne boka har vært fremhevet som en liten skatt.
Lydboka inneholder de tre novellene "Madame Høiers leiefolk", "Karens jul" og "Den røde gardin".
Hovedpersonene i de to første novellene er så fattige som det er mulig å bli. I "Madame Høiers leiefolk" kastes en fattig, barnerik familie på dør fordi de ikke har betalt husleie. Barnas far drikker, og moren er i ferd med å bli fullstendig følelseskald, som et skjold mot all den urett som har rammet henne og familien. I "Karens jul" møter vi en ung mor og hennes nyfødte barn. Hun har ikke noe sted å gjøre av seg når kulden kommer, og dette får fatale konsekvenser for henne og barnet.
Novellene føyer seg sånn sett inn i Amalie Skrams forfatterskap for øvrig, hvor de nedrigste av de aller nedrigste skjebner skildres.
I denne boka, som er noe av det mest spennende og interessante jeg har lest innenfor genren politikk, følger vi Jonas Gahr Støre gjennom en del år av hans liv som politiker. I den sammenheng er det hans rolle som Norges utenriksminister som står mest sentralt.
Gahr Støre er usedvanlig åpen i sine betraktninger rundt Norges visjoner og rolle i ulike konfliktområder i verden. Hva enten det dreier seg om konflikten i Midtøsten, kvinners rettigheter i Saudi-Arabia, Norges forhold til Russland spesielt i nordområdene, viktigheten av satsning på helse i u-landene, klimapolitikk eller norske muslimers bekymringer rundt egne ungdommer på ville veier, er han like engasjert. Samtalene med den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk fant jeg spesielt interessant. Pamuk forsøker å forklare det tyrkiske sinnet, og de diskuterer hva som må til for å sikre Tyrkia en plass i EU.
Samtidig som boka fikk meg til å endre en del tidligere synspunkter og holdninger, inneholder boka et spennende historisk tilbakeblikk i vår nære fortid. Dette er et sterkt politisk manifest man uansett politisk tilhørighet bare må bøye seg i støvet for! Oddvar Helland leste svært godt!
Forfatteren Åsa Linderborg forteller i boka "Meg eier ingen" om oppveksten hos sin far og forholdet dem i mellom. Moren forlot dem da hun var fire år, selv om hun visste at mannen hennes var alkoholiker.
Åsas oppvekst var ikke som andres. Faren drakk og var stort sett pengelens en gang og bestandig. Hadde det ikke vært for besteforeldrene og en tante, ville mangelen på mat og rene klær vært illevarslende. Like fullt forgudet Åsa sin far! For henne var han Sveriges beste metallherder, den sterkeste og morsomste, og hun var hans lille prinsesse. Etter som årene gikk, ble det imidlertid mer og mer tydelig hvor utilstrekkelig faren var. Alkoholen styrte livet hans i stadig større grad, og det var ikke liv laga for henne å leve sammen med ham. Som en konsekvens av dette flyttet hun til sin mor i 14 års alderen. Etter dette gikk det for alvor nedover med faren.
Da Åsa skrev boka, var faren død. Med kjærlighet og ømhet beskriver hun oppveksten og følelsene sine for faren. Tidvis var det mest skammen som fylte henne - etter hvert skyldfølelsen for å ha sviktet ham.
Boka er nydelig skrevet og full av sårhet og ømhet. Jeg er veldig glad for å ha lest denne lille perlen av en bok, etter anbefaling fra mange! Ekstra sterk er boka fordi den er selvbiografisk.
Ekteparet Thomas og Cathrine leier et hus på en sydhavsøy, og ser frem til late dager på stranda. Med seg har de sin nyfødte datter.
Ferien blir imidlertid ikke som forventet. Fra første stund opplever ekteparet de innfødte som truende, og det er spesielt en guttegjeng som de synes er vel nærgående. Guttegjengen er anført av en som kalles White Man, og dukker opp nokså uventet ved flere anledninger. Før de vet ordet av det, er de innblandet i et mord .... Boka handler om hvordan dette kunne skje.
Det som fascinerte meg mest med denne boka var fremstillingen av hvor ulikt en og samme situasjon kan oppleves av de involverte. I denne historien viser det seg at mange tilfeldigheter får avgjørende betydning for det som skjer - forhold hver enkelt av dem ikke har herredømme over. Alt i alt er dette en underfundig roman med mange overraskelser underveis. Jeg vet imidlertid ikke helt om jeg skjønte slutten.
I denne romanen, som var Irène Némirovskys debutroman og som også utkom mens hun levde (i 1929), møter vi forretningsmannen og jøden David Golder. En gang var han en fattig mann som giftet seg med en fattig pike, men med årene har han slått seg opp og blitt svært velstående. Han og kona Gloria har fjernet seg fra sine opprinnelige røtter, og helst vil de glemme at de er jøder. Ekteparet har også fått datteren Joyce, som nå nærmer seg 20 år.
Uansett hvor mye penger David Golder tjener, er det aldri nok for hans griske kone og datter. De vil bare ha mer, mer, mer ... Golder går bokstavlig talt over lik for å oppnå mer profitt. Han støter kompanjongen sin ut i kulden, med den følge at kompanjongen tar sitt eget liv.
Da Golders helse begynner å skrante og livet hans henger i en tynn tråd, er han ikke lenger i stand til å få forretningene til å gå rundt. Samtidig er verdensøkonomien på sammenbruddets rand. Det går opp for ham at alt hans kone og datter er opptatt av, er pengene han så langt har vært i stand til å skaffe dem. Når pengestrømmen opphører, er han ikke lenger interessant.
Boka er glitrende skrevet! Få klarer som Némirovsky å krype inn i under huden til personene hun skriver om! På denne måten gir hun personene et mye dypere sjelsliv enn mange av dagens bestselgende forfattere er i nærheten av å klare. I akkurat denne boka er det besnærende å lese om hva penger i deres ytterste konsekvens er i stand til å gjøre med mennesker.
Selv om boka utkom i 1929, er det første gang den nå foreligger på norsk. Det er forlaget Arneberg som har sørget for å revitalisere Némirovskys forfatterskap for norske lesere.
Sofus finner det hodeløse liket av bygdas rikeste mann på Skogli - stedet der handlingen i flere av Levi Henriksens bøker utspiller seg.
I første omgang faller mistanken på Mons, den ene av de såkalte trekkspill-tvillingene. Sofus trekker med seg den andre trekkspill-tvillingen og en kvinne han ikke har sett på en mannsalder, og sammen forsøker de å løse mordgåten.
Denne boka fenget rett og slett ikke. Jeg hørte tom. lydboka to ganger etter hverandre, uten at det hjalp på engasjementet ...
Etter nesten 40 års ekteskap døde Joan Didions ektemann John svært brått av et massivt hjerteinfarkt. Fra i det ene øyeblikket å ha vært et tett sammenfiltret ektepar, som levde et svært godt liv sammen, sto Joan plutselig helt alene. På samme tidspunkt hadde dessuten Joan og Johns datter ligget i nesten en uke på intensiven i en komatøs tilstand. Tilstanden var svært alvorlig.
Hvordan kan livet bli til å holde ut etter så store påkjenninger? Joan og Johns ekteskap var noe helt spesielt. Fordi de begge var forfattere, levde de sammen 24 timer i døgnet. Gjennom boka skildres det livet de har hatt sammen - et meget rikt liv.
Boka er rost opp i skyene av kritikerne. Om det var derfor jeg ble skuffet, vet jeg ikke helt. Jeg opplevde i alle fall de første 120 sidene av i alt drøyt 180 sider som temmelig kjedelige og lite engasjerende. Det ble for mye oppramsing av detaljer, som kanskje ville vært mer interessant å lese om dersom jeg hadde hatt et forhold til forfatteren fra før av. Først da forfatteren begynte å beskrive sorgen og dens mekanismer, steg mitt engasjement betydelig. Jeg synes boka kom seg veldig på slutten, men savnet altså at dette hadde skjedd noe tidligere.
Vi er i Cannery Row i det solfylte California, og Doc har nettopp vendt tilbake fra krigen. I miljøet som Doc er en del av, møter vi et svært så fargerikt persongalleri som stort sett består av mennesker som lever på siden av det etablerte, outsiderne.
Doc har det ikke bra, og vennene er bekymret for ham. Han er ensom og deprimert, og har forandret seg. Vennene er skråsikre på at det Doc egentlig trenger er en kvinne. Doc på sin side avviser vennenes forsøk på å hjelpe ham.
For å muntre opp Doc, bestemmer vennene hans seg for å lage en skikkelig fest for ham - en alle tiders torsdag ...
Steinbecks bøker er fornøyelige, og han beskriver outsidernes liv og levnet på en overbevisende måte. Denne boka har de ingredienser jeg forventer av en Steinbeck-bok: bøttevis med humor og varme!
Johan Sletten og hans kone lever i et i og for seg lykkelig ekteskap, selv om det er stor aldersforskjell mellom ektefellene. En aldersforskjell som blir mer merkbar etter som årene går.
Så blir Johan alvorlig syk, og det er på det rene at han snart skal dø. Han og kona inngår en avtale om at dersom livet en dag ikke skulle bli til å holde ut for Johan, skal kona, som er lege, hjelpe ham med å avslutte livet hans. Aktiv dødshjelp er som kjent ulovlig i Norge, men like fullt blir de enige. Da Johans liv nærmer seg slutten, viser det seg at problemstillingen ikke er like enkel å håndtere. Vil Johan dette når alt kommer til alt?
Jeg har tidligere ikke vært spesielt imponert over Linn Ullmanns forfatterskap, og var nok rimelig skeptisk før jeg valgte å gi denne boka en sjanse. Sånn sett ble jeg igjen skuffet. Høydepunktene i boka er Johans tilbakeblikk på livet sitt, særlig på sitt første ekteskap som bl.a. resulterte i en sønn. Resten av boka opplevde jeg som svært forutsigbar. Jeg antar at Ullmanns hensikt med boka ikke utelukkende har vært å være et debattinnlegg for eller i mot aktiv dødshjelp, men at hun har ment å levere et litterært verk. Det synes jeg ikke hun har lyktes i. Boka var kjedelig! Alf van der Hagen leste med en livstrøtt stemme, men det passet i grunnen greit til grunnstemningen i boka.