"Stillheten" - tredje bind i trilologien "Bestialitetens historie"

I den tredje boka befinner rettstjeneren seg i Vest-Afrika, hvor han fører lange samtaler med araberen Ali. Temaet er alle grusomheten som den hvite mann har begått i den tredje verden.

Gjennom anekdoter og selvopplevde episoder belyser rettstjeneren det ondes problem, med kolonialiseringen fra Europas side i fokus. Rettstjeneren sliter med å bære den kunnskap og innsikt han har fått om all ondskapen i verden. Gjennom samtalene med Ali belyses Europas ondskap sett fra den såkalte tredje verdens ståsted. Europeisk tenkning og holdninger beskrives i seg selv som forbryterske og onde.

Selv om det spås at den tredje verden en gang kommer til å ta en grusom hevn på kolonistene, åpner Bjørneboe på slutten opp for at det er håp for det gode.

Jeg elsket denne boka i triologien, og gir den toppkarakter. Nils Ole Oftebro gjorde denne boken - og de to foregående - til stor litteratur og kunst for meg.

"Kruttårnet" - andre bind i trilologien "Bestialitetens historie"

Vi følger den samme rettstjeneren som i "Frihetens øyebilikk". Nå er han en meget priviligert pasient ved et fasjonabelt mentalsykehus i Frankrike, hvor han nyter stor frihet og til og med holder seg med en elskerinne.

Boka er skrevet nærmest som kåseri, og det er fremdeles det ondes problem som står sentralt i rettstjenerens funderinger. Han tar for seg kirkens mange overgrep, og vier stor plass til hekseprosessene. Verken de geistelige eller juristene levnes særlig ære. Videre analyserer han bøddelens rolle i forbindelse med dødsstraffer opp gjennom historien. Bødlene gjøres til helter, mens massene som bivåner henginger, halshugginger etc. og som skriker etter mer blod til egen forlystelse, fremstilles som de egentlige bødlene.

Boka inneholder sjokkerende beskrivelser av henrettelser av dødsdømte. Ulike avrettingsmetoder beskrives i detalj, og med umenneskelige lidelser for dødsofrene som ikke alltid dør med en gang.

Dette er en sterk bok om virkelige hendelser i historien, og må ikke oppfattes som dyrking av bestialske handlinger. Tvert i mot bidrar boka til å advare mot bl.a. dødsstraff. Den som er for dødsstraff etter å ha lest denne boka, tror jeg man skal lete lenge etter.

"Friheten øyeblikk" - første bind i triologien "Bestialitetens historie"

Bokas jeg-person er rettstjener i et lite fyrstedømme i Alpene. Han ser tilbake på sitt omflakkende liv og tar det opp til nærmere analyse. Boka er på mange måter både en indre og ytre reise i hhv. rettstjenerens sinn og i konkrete hendelser på hans reiser i Europa.

Rettstjeneren forsøker å forstå det ondes problem. De meste grusomme og bestialske detaljer om overgrep og maktmisbruk, hvor løgnen står sentralt, beskrives. På sine reiser gjennom Europas byer består livet hans mye godt av drikk og hor. Som protokollfører anser han det som sin livoppgave å opptre på sannhetens vegne. Han registrerer ondskapen som har fulgt menneskeheten helt inn i nyere tid. Dette er mao. ingen lystig lesning.

Underveis stiller rettstjeneren spørsmål om hva friheten egentlig er. Frihet til å gjøre onde handlinger? "Tar vi løgnen bort, da står vi der vi står. .... Bare sannheten skal frigjøre eder!" hevder han. Egentlig er vi her ved kjernen av Bjørneboes filosofi, som går som en rød tråd gjennom hele hans forfatterskap; Bjørneboe har aldri godtatt verken maktmisbruk eller løgn, men har villet dette til livs.

Jeg har tidligere kviet meg for å ta fatt på "Bestialitetens historie" fordi jeg har forventet meg et tungt og svært dystert bokverk. Etter å ha lest første bind i triologien har jeg revurdert min oppfatning. Dette er en fantastisk bok som man sikkert vil ha mye igjen for å lese flere ganger gjennom livet. Med Nils Ole Oftebro som en helt fantastisk oppleser, er trilogien nå gjort tilgjengelig for flere fordi det er lettere å "lese" bøkene i lydbokutgave. Jeg gir toppkarakter!

Denne selvbiografiske romanen, som på sett og vis kan minne litt om "Engelen pä det syvende trinn" av Frank McCourt, forteller forfatteren om sin jødiske oppvekst i Lancashire i England. Den livsfjerne og fordrukne faren gjør livet surt for hele den barnerike familien. Moren må bruke all sin kløkt for å holde liv i barna. Jødehatet preger hverdagen under og etter første verdenskrig. Blant annet er det utenkelig med blandingsekteskap. "Den usynlige muren" skiller den jødiske bosetningen fra den kristne - i realiteten fra den ene siden av gaten til den andre. Det er ikke kurrant å bevege seg over denne usynlige muren.

Dette er en sår roman om håp og kjærlighet, om fortvilelse og fattigdom.

Dette er den mest spennende historieboka jeg noen gang har lest om den annen verdenskrig! Lydboka er på nesten 20 timer, og på grunn av innholdet var det bare ikke mulig å harve over denne boka i full fart. Det var faktisk helt nødvendig å bryte den opp og bruke den tiden som trengtes, for å fordøye inntrykkene under veis. Det var en klar fordel å høre denne boka sammen med mannen min, fordi jeg da hadde noen å dele inntrykkene med.

Det sentrale i boka er kampen om å vinne den annen verdenskrig, og her står slaget om Berlin sentralt. Den som klarte å erobre Berlin, ville også erobre Europa.

Forfatteren tar for seg de siste månedene før krigens avslutning, og redegjør nærmest i dagbokform - fra dag til dag, time for time - hva som skjedde i denne perioden av historien. Den brutalitet som fant sted i krigens siste dager, med massevoldtekter, plyndring og drap, er rystende. Hvordan en hel generasjon kvinner klarte å fortsette livet etter det de opplevde, er en gåte. Spesielt gjorde det inntrykk på meg at da russerne frigjorde de jødiske fangene i konsentrasjonsleirene, ble kvinnene også der voldtatt. Som om de ikke allerede hadde lidd nok ...

Spillet mellom de allierte og Stalin er mesterlig beskrevet. Hvordan Stalin grovt utnyttet vestens frykt for den russiske bjørnen og brukte dette til sin egen fordel, og dermed klarte å få sin del av krigutbyttet, er historisk kjent, men sjeldent beskrevet så nærgående som her.

Beskrivelsen av Hitler, som på slutten ble mer og mer gal, og utstedte ordre i hytt og pine, ofte motstridende ordre, er også velkjent i historiebøkene.

De fakta som legges frem i boka virker historisk korrekt. Hvis jeg likevel skulle trekke inn noe jeg reagerte negativt på, må det være den ensidige fordømmelsen av Den røde arme, som skyld i det meste av det som foregikk av groteske handlinger.

Jeg etterlyser flere av Beevors bøker i lydbokformat!

Paul Austers forfatterskap har stått sentralt i min lesning de drøyt 10 siste årene, og jeg elsker bøkene hans! Dette var i sin tid den boka som fikk meg til å ønske å lese alt Auster hadde skrevet så langt i sitt forfatterskap, og jeg fikk lyst til å lese den om igjen. Selv om boka står seg fremdeles, ble jeg litt skuffet.

"Moon Palace" handler om en ung manns identitetskrise. I en periode gir han seg tilfeldighetene i vold uten å gripe inn i sin egen sjebne. Det holder på å koste ham livet. Mange av hendelsene som siden skjer er vel utrolige, og virker noe konstruerte. Men hengir man seg til Austers fantastiske fortellerevne og ser forbi dette, er dette en klassiker innenfor litteraturen.

Handlingen finner sted i Kairo, og alle hovedpersonene har på en eller annen måte tilknytning til Yacoubian-bygningen. Denne bygningen er fasjonabel, med mange velstående beboere. På taket bor tjenerskapet og de fattige.

Persongalleriet i boka beskrives fargerikt og levende, med ytterpunktene fra kvinnebedåreren Zaki el Dessoki og den homofile Hatem Rashid til den fattige vaktmestersønnen Taha el Shazli som ender som islamsk ekstremist. Vi møter også ulike kvinneskjebner - noen inntar offerrollen, mens andre tar skjebnen i egne hender.

Det egyptiske samfunnet beskrives som meget korrupt. Dersom man vil oppnå makt og fordeler, trenger man fremfor alt penger. Men også de mindre velbeslåtte har sine metoder; kjennskap til de rikes hemmeligheter og skampletter kan og blir utnyttet til fulle ...

Det er ikke ofte det utgis romaner av dette kaliberet! Da siste side var vendt, ønsket jeg bare mer!

En fornøyelig bok om maktkamp på høyeste hold, om skitne triks for å svekke motstandere og mele sin egen kake. Mange av episodene har klare paralleller til virkelige hedelser, slik at disse langt på vei er veldig gjenkjennelige.

Boka er imidlertid først og fremst interessant fordi jeg i likhet med mange andre blir sittende og lure på hvem som har skrevet den. For det må jo være en som kjenner hovedpersonene svært godt ...

Denne novellesamlingen er helt umiskjennelig Ambjørnsen-aktig, kanskje med unntak av at novellene først og fremst er mørke og uten den humoren som forfatteren er kjent for.

Ambjørnsen er helt rå i sin beskrivelse av hverdagen til mennesker som lever på siden av samfunnet; ensomme, preget av rusproblemer, sykdom, uten fremtidsvyer ... Ingenting pakkes inn. På tross av alt det mørke og alvorstunge, blir jeg slått av hvor vakkert Ambjørnsen beskriver menneskene og spesielt naturen. Flere av novellene hørte jeg om igjen flere ganger. Novellen jeg likte best var "Skogens hjerte" om tante Lissy, mens jeg opplevde "Electric ladyland" som den råeste.

Det er godt mulig at denne boka ville gjort seg bedre dersom jeg hadde lest den selv, i stedet for å kjøre gjennom lydbokutgaven. For meg tok boka aldri helt av, og jeg fikk litt følelsen av at det har gått litt inflasjon i bøker fra andre deler av verden.

Jeg hadde ikke de helt store forventningene til denne boka etter å ha lest "Blått som Alentejo" av samme forfatter. Stor var derfor min overraskelse da jeg ble revet med fra første side.

Nazneen reiser fra landsbygda i Bangladesh til London for å inngå et arrangert ekteskap med den mye eldre mannen Chanu. Hun kan ikke et ord engelsk og er helt prisgitt mannen sin. Det er ikke en dårlig mann faren hennes har valgt for henne, men kjærligheten mangler.

Nazneen savner liv mellom veggene i leiligheten i Brick Lane, men blir i stedet gående i årevis og høre på mannens enetaler om både det ene og det andre. Mannen hennes er opptatt av å få forfremmelse på jobben, men uansett hvor mange eksamener han tar på folkeuniversitetet, skjer det ingenting. Han takler den engelske hverdagsrasismen dårlig, og blir gradvis mer bitter og til slutt en temmelig patetisk mann.

Mens årene går og Nazneen blir mor, utvikler hun seg til å bli en sterk og selvstendig kvinne som er fullt ut i stand til å ta vare på seg selv. En dag møter hun den yngre og radikale Karim, og dette møtet blir skjebnesvangert.

Vi får også innblikk i brevvekslingen mellom Nazneen og hennes søster Hasina, som er utstøtt fra familien fordi hun valgte å gifte seg med en mann mot familiens vilje.

Det som bergtok meg i denne boka var det sterke og levende portrettet som blir tegnet av Nazneen. Boka er dessuten meget velskrevet, og Laila Goody leste den helt nydelig.

15-åringene Alex og Nadja begir seg ut på en ekspedisjon inn i Amazonas´ jungel for å finne et jungeluhyre. Dette er første boka i en triologi.

Jeg har alltid likt Isabel Allendes bøker, selv om jeg synes hennes bøker har vært på hell en stund. Det er derfor en del år siden sist jeg leste noen av hennes bøker. Denne boka ble jeg veldig skuffet over, kanskje fordi jeg etter hvert skjønte at dette er en barnebok - en nokså banal barnebok. Jeg syntes ikke den var spennende, og etter hvert irriterte jeg meg også over språket. En stemning blir ikke mer magisk selv om forfatteren strør om seg med ordet magisk - i tillegg til vidunderlig, vakkert etc. Følelsen av at forfatteren forsøker å konkurrere ut Indiana Jones eller noe i den gaten, ble etter hvert påtrengende. Men hun klarte heller ikke det ... Personene i boka fremsto som endimmensjonale stereotyper, veldig forutsigbare og lite levende.

Det er mulig det blir urettferdig for forfatteren at jeg ender opp med å gi en veldig dårlig karakter, i og med at jeg ikke liker fantacy-genren eller eventyr-genren, men jeg gjør det likevel. En treer fra meg for denne.

I denne boka har somaliske Ayaan Hirsi Ali samlet en rekke artikler og foredrag, hvor hun tar et oppgjør med islam og i særdeleshet kvinnesynet.

Ali er kjent for sitt samarbeid med Theo van Gogh om filmen"Submission". Van Gogh ble drept i 2004, og Ali står nå på dødslisten blant islamister. Selv flyktet hun i sin tid fra et tvangsekteskap og er i dag politiker i Nederland.

Jeg opplevde denne boka som veldig sterk og lærerik, spesielt når hun trekker frem enkeltskjebner, konsekvensene av tvangsgifte, kjønnslemlestelse og vold foretatt med henvisning til Koranen. Ali kunne nok ha tjent saken sin bedre dersom hun ikke hadde vært fullt så rasende. Jeg tror imidlertid at de fleste vil skjønne at hun ikke overdriver når hun forteller om diverse kvinneskjebner hun kom i kontakt med i sitt arbeid som tolk for kvinnelige asylanter.

Det som gjør budskapet ekstra sterkt er at hun selv er (eller riktigere: har vært) muslim og kjenner systemet innenfra. Hun etterlyser en opplysningstid innen islam, på lik linje med den som har forekommet i kristendommen og jødedommen. En opplysningstid preget av selvransakelse, modernisering av islam og tilpasning til den tiden vi lever i, hvor det er rom for å stille kritiske spørsmål og ikke minst rom for humor på egen religions bekostning. Først når religionen er gjort til et forhold mellom den enkelte og vedkommendes samvittighet (i forhold til gud), vil den muslimske verden bevege seg fremover ... hevder Ali.

Dette er en modig og viktig bok! Prisen forfatteren selv betaler ved å stå frem, er at hun må leve under streng bevoktning for ikke å risikere å bli drept av "sine egne".

En perle av en bok!

Det begynner å bli noen år siden sist jeg leste Emile Ajars nydelige roman "Med livet foran seg".

Nå foreligger boka i en nyutgivelse fra forlaget Agora Publishing (med samme oversettelse som den opprinnelige norske utgivelsen i 1976 - Anne Elligers), som i samarbeid med Aschehoug forlag har som mål å "utgi noen av vår tids mest betydningsfulle utenlandske forfattere i norsk oversettelse", " ... de fleste ... allerede veletablerte på den internasjonale litterære scenen", for å sitere fra en artikkel om lanseringen av forlaget på Aschehougs nettsider. Agora Bibliotek består med andre ord av et utvalg utsøkt litteratur og det er forfatteren Gabi Gleichmann som står som redaktør for utgivelsene.

Mannen bak pseudonymet Emile Ajar er Romain Gary (f. 1914 d. 1980). Han utga en hel del bøker i løpet av sin forfatterkarriere - anslagsvis 40. Det er en ganske spesiell historie bak hans valg om å utgi noen bøker under pseudonymet Emile Ajar. Angivelig var han lei av seg selv, og fikk gjennom dette psuedonymet anledning til å være tilskuer til sitt andre liv. At det var han som sto bak romanen "Med livet foran seg" ble for øvrig ikke kjent før en tid etter at han hadde vunnet Concour-prisen for boka, nærmere bestemt etter at han i 1980 hadde tatt sitt eget liv. Han var opprinnelig fra Litauen og het ikke en gang Romain Gary, men Roman Kacew, og var av jødisk ætt.

I "Med livet foran seg" møter vi den foreldreløse gutten Momo, som egentlig heter Mohammed. Ikke vet han hvor han kommer fra og ikke vet han hvor gammel han egentlig er. Det eneste han i grunnen vet er at han er av arabisk avstamning, fordi Madame Rosa som han bor oss, insisterer på at han trenger litt muslimsk oppdragelse. Madame Rosa har en fortid som prostituert, og er selv jøde - en av dem som overlevde nazistenes jødeutryddelse under krigen. Nå begynner hun å bli gammel og skral, og vi aner en begynnende og galopperende demensutvikling. Hun er ikke lenger i stand til å ta ordentlig vare på seg selv, og langt mindre de barna som er plassert hos henne av deres prostituerte mødre, som ellers risikerer å miste barna til Forsorgen. Det som da kan hende, er forbundet med skrekk og angst, uten at barna egentlig helt får tak i eksakt hva det er tale om.

Momo er fortelleren og jeg-personen i boka. Madame Rosa hevder at han er 10 år, men senere skal det vise seg at han er 14 og at hun har holdt igjen på alderen hans fordi hun er redd for å miste ham, hennes kjæreste barn. Miljøet de er en del av består av prostituerte, transseksuelle og fattige innvandrere fortrinnsvis fra afrikanske land.

Momo betrakter verden med sine barneøyne og sin egen uslåelige logikk. Mange av betraktningene han kommer med er så morsomme at jeg hylte av latter underveis. Med uttalelser ala "Så lenge det er liv, er det ikke fred å få" (side 18), "Hun sminker seg en god del, men det nytter ikke å leke gjemsel i hennes alder" (side 20), "Det er jo helt latterlig nå i våre dager, nå som alt det der er dødt og begravet, men jøder er ikke til å bli kvitt, særlig når de har vært utryddet, de kommer stadig tilbake til det" (side 36) og "Jeg husker jeg sa det rett ut til henne, du må slanke deg for å spise mindre, men det er fryktelig hardt for et gammalt menneske som er alene i verden. Hun trengte mer av seg selv. Når en ikke er omgitt av kjærlighet, så blir det til fett" (side 51) - så er det bare å gi seg ende over.

Og jeg fortsetter på side 108:

"I Afrika holder de sammen i stammer der de gamle er veldig ettertraktet på grunn av alt de kan gjøre for deg når de er døde. I Frankrike fins det ikke stammer på grunn av egoismen. Monsieur Walumba sier at Frankrike er blitt fullstendig avstammet, og det er derfor det fins bevæpnede bander som holder trofast sammen og prøver å utrette noe. Monsieur Walumba sier at de unge trenger en stamme, for ellers blir de som dråper i havet, og det gjør dem helt gærne. Monsieur Walumba sier at alt blir så stort nå til dags at det er ingen vits i å telle engang før du kommer til tusen. Det er derfor gamlingene som ikke kan gå sammen i bevæpnede bander for å eksistere, forsvinner uten å oppgi adresse og lever bortgjemt i støvete kroker. Ingen vet om dem, særlig på kvistværelser uten heis, når de ikke kan rope for å si fra at det er noen der, for det har de ikke krefter til. Monsieur Walumba sier at de burde få tilsendt store styrker av arbeidskraft fra Afrika for å lete etter gamle hver morgen klokka seks og kjøre vekk dem som det begynner å lukte av, for det er ingen som kommer og ser etter om gamlingen er i live fremdeles, og det er først når noen sier til vaktmesteren at det lukter i trappa at alt får sin forklaring."

Hylende morsomt, samtidig som det er en viss tristesse over det hele, fordi det lille Momo skildrer er fattigdom og ensomhet i all sin gru ... Man trenger jo ikke mye fantasi for å forstå hva han egentlig snakker om. Og det er nettopp vekslingen mellom det humoristiske og det alvorlige som er denne romanens styrke, samtidig som Momos uslåelige logikk går gjennom boka som en rød tråd. Han er så hjernevasket til å gjøre alt som står i hans makt for å unngå Forsorgen at selv den dagen da han faktisk har mulighet for å komme seg bort fra en Madame Rosa som ikke lenger er på høyden - selv da griper han ikke sjansen ...

Da jeg mottok et leseeksemplar av boka fra forlaget, fulgte en artikkel om forfatteren - forfattet av Gabi Gleichmann - med. Her skriver Gleichmann følgende:

"Uhyre innsiktsfullt skildres en verden av rusmisbruk, rasisme, prostitusjon, elendighet og segresjon. Trettifem år etter bokens utgivelse er dens bilde av livet på bunnen av det franske samfunnet mer aktuelt enn noensinne.

Romanen høstet enorm suksess. Den er faktisk den mest solgte og leste boken i Frankrikes historie. Da den ble kronet med landets høyeste litterære utmerkelse, Concourt-prisen, utløste det ville spekulasjoner om hvem som skjulte seg bak navnet Emile Ajar. Ingen var i tvil om at det måtte være en betydningsfull forfatter. Mange storheter ble utpekt. Også Gary. Men kritikerne avfeide denne muligheten med argumentet: "Å nei, Gary har ikke tilstrekkelig talent."

"Med livet foran seg" er en fantastisk roman på alle måter! Fortellerstilen og stemmen til den unge gutten Momo, som viser seg å være noe eldre enn han har fått vite av Madame Rosa, er gjennomført til fingerspissene. Skildringen av et miljø bestående av mennesker nederst på den sosiale rangstigen, er solid og autentisk, og her fremstilles et samhold så sterkt at ingen tillater noen å synke helt til bunns uten å komme med en utstrakt, hjelpende hånd. Nettopp samholdet er så rørende skildret at tårene presset på noen ganger. Dersom det ikke hadde vært for at Agora Publishings utgave av boka er så vakker, med en solid innbinding man ikke ser så ofte i våre dager, hadde jeg tatt frem min gule tusj og understreket de mest fantastiske sekvensene av boka under min lesing av den. Men akkurat det hadde jeg ikke lyst til å gjøre i dette prakteksemplaret av en bok.

Dette er en bok jeg kommer til å lese flere ganger før jeg dør. Og når jeg først er inne på det, må jeg si at jeg undrer meg over at boka ikke er inntatt i "1001 bøker du må lese før du dør". Der hadde den nemlig fortjent en plass! Ellers er jeg meget fornøyd med at denne boka nå er tilgjengelig for nye lesere! Måtte flere få øynene opp for denne bokskatten!

15 årige Kambili og broren Jaja vokser opp i en rik, men dypt religiøs familie i Nigeria. Faren har kontroll på alt de foretar seg og setter opp programmer for hva de får lov til å bruke tiden sin på. Selv den minste lille overtredelse anses som stor synd og straffes med vold og mishandling. Moren mister det ene ufødte barnet etter det andre grunnet ektmannens mishandling. Tross deres økonomiske velstand, har latter og spontanitet ingen plass i deres tilværelse. Barna og moren er knapt i stand til å treffe egne valg, tynget som de er under patriarkens despotiske kontroll.

Da Kambili og Jaja en dag blir invitert til sin livsbejaende tante Ifeoma, får de innblikk i en helt annen verden. Dette er en verden fylt av livglede og latter, en verden der kommunikasjonen er fri og hvor det er vel ansett å ha egne oppfatninger om ting. Selv om tanten er fattig, har hun og barna noe som Kambili og familien hennes aldri har hatt - nemlig noe så sjeldent som lykke. Møtet med tantens familie forandrer Kambili og Jajas liv for alltid.

Dette er en nydelig og sår roman med en gripende historie som blir sittende i kroppen lenge etter at siste side er vendt.

Dette er historien om Nigeria på 60-tallet, da det oppsto etniske konflikter mellom den muslimske og kristne delen av befolkningen. Det hele munnet ut i en borgerkrig, hvor igboene - de kristne - forsøkte å løsrive seg og danne den selvstendige staten Biafra.

Vi følger igbo-tvillingsøstrene Olanna og Kainene, først i de fredelige årene på begynnelsen av 60-tallet. De tilhører på mange måter eliten i landet, de intellektuelle og velstående. Olannas store kjærlighet er Odenigbo, mens Kainene forelsker seg i engelskmannen Richard. Søstrene er svært ulike, og dette preger i svært stor grad valgene de tar i livene sine.

Da borgerkrigen bryter ut, må Olanna og Odenigbo flykte fra alt de eier for å unngå å bli slaktet ned av hausaene. De ender opp i en flyktningeleir, og dyp nød, sykdom og død preger etter hvert deres hverdag. Vi får også innblikk i livet til tjeneren deres, Ugwu, som følger dem i tykt og tynt.

Dette er en fantastisk roman på alle måter! Ikke bare gir den Biafra-katastrofen et menneskelig ansikt, men boka er så intenst levende skrevet og jeg opplevde virkelig å komme under huden på hovedpersonene. Jeg mener at denne boka er helt på høyden med "Tusen strålende soler", og synes det er rart at den ikke har fått tilsvarende oppmerksomhet i media.

Det tok litt tid før denne boka "tok av", men det er vel verdt å lese videre! Etter hvert presenteres vi for mange spennende og fascinerende menneskesjebner, som flettes inn i hverandre - alt sentrert rundt huset ved moskeen og hovedpersonen Aga Djan.

Et samfunn i dramatisk endring utgjør rammen for romanen. Vi får innblikk i Irans nyere historie, som starter med sjah-veldet og ender med fremveksten av et fundamentalistisk samfunn styrt av ayatollaer. Under sjahen var ingen i tvil om hvem som betydde noe i samfunnet og hvem som hadde makt. Etter at Khomeni overtok makten, spredte frykten og angiveriet seg, og folk ble fengslet og drept uten lov og dom. Man kunne ikke stole på noen - selv ikke medlemmer av nærmeste familie. Alt ondt kom fra Vesten og Amerika i særdeleshet ... Aga Djan må innse at hans posisjon som en betydningsfull mann tilhører en tilbakelagt epoke.

Det som gjorde boka spennende for meg var at jeg fikk innblikk i en historie jeg fra før av bare kjente fra utsiden. Slike bøker bidrar også til å tegne et mangfoldig og nyansert bilde av et folk som man grunnet manglende kunnskaper gjerne har veldig stereotype oppfatninger om.

Når jeg likevel ikke vil rangere denne boka høyere, er det fordi jeg synes det glipper litt på slutten i romanen.

Brüssel er okkupert av nazistene, året er 1942 og jødene må enten flykte eller gå i dekning for å unnslippe deportasjon og senere utryddelse. Joseph er syv år og hans foreldre plasserer ham hos ekteparet du Sully mens de selv går i dekning. Der kan han imidlertid ikke bli værende, og etter hvert havner han hos fader Pons, som har forbarmet seg over rundt 20 foreldreløse gutter. Halvparten av dem er jøder. Apotekeren mademoiselle Marcelle har utstyrt guttene med falske papirer.

Fader Pons gjør det som står i hans makt for å beskytte guttene mot nazistene, vel vitende om at alt nazistene trenger å gjøre for å avsløre dem er å undersøke om guttene er omskåret. Uansett religion går guttene til katolsk messe, og de opptrer som så gode kristne som mulig for ikke å vekke mistanke om deres egentlige bakgrunn.

Joseph selv er fortelleren av historien, og gjennom hans øyne blir vi vitne til alt det absurde som skjer. Vennskapet hans med den noe eldre Rudy og fader Pons er rørende beskrevet. Da krigen er over, begynner fader Pons arbeidet med å finne foreldrene til guttene. Ikke alle er like heldige, men noen av dem, deriblant Joseph, opplever å bli gjenforent med sine foreldre. Det skal imidlertid vise seg at det ikke er bare-bare … Etter flere år å ha fornektet sin bakgrunn, som egentlig ikke var spesielt jødisk i utgangspunktet, er det ikke gjort i en håndvending å skulle bli svært så jødisk, gå til bar mitsva osv. i løpet av kort tid. Men fordi seks millioner jøder er utryddet av Hitler, fremstår det som særdeles viktig å ta vare på det spesifikt jødiske enn hva det var før krigen startet!

Boka er nydelig skrevet, og underveis er den dessuten svært tankevekkende på flere nivåer. Som Noa fra bibelhistorien reddet fader Pons ikke bare de om lag 20 guttene, men alle deres etterkommere i all fremtid. Boka er for øvrig basert på en sann historie.

Med ordene "ingen av Grimes-søstrene skulle få et lykkelig liv ...." innledes denne boka. Søstrene Sarah og Emily vokser opp som skilsmissebarn på 30-40-tallet i USA. Moren flytter konstant rundt, og jentene rekker aldri å slå rot noe sted. Faren har en noe fjern rolle i livene deres, og fremstår mer som en snill onkel som av og til finner på gøyale ting med dem. Søstrene beundrer ham fordi han skriver overskriftene i en avis, men egentlig er han "bare" korrekturleser, noe han skammer seg over.

Etter hvert beveger søstrenes liv seg i vidt forskjellige retninger. Mens Sarah gifter seg og får tre sønner, går Emily på skole - først på college som hun grunnet dyktighet har vunnet et stipend til, og deretter på universitetet.

Selv om Sarah skjøt "gullfuglen" og fikk flotte Tony, er hun ikke lykkelig. Ikke bare drikker hun for mye, men mannen slår henne og latterliggjør henne for den minste lille ting. Sarah er en stolt kvinne og så dyktig er hun til å skjule mishandlingen at jeg som leser ble sittende og tenke "ble hun mishandlet, eller var dette noe hun bare fant på?"

Emily har en endeløs rekke av affærer med menn. Den ene etter den andre vandrer inn og ut av livet hennes. Som regel er det hun selv som dumper mennene, men de få gangene hun føler at hun nærmer seg noe som kan ligne lykke, er det hun selv som blir dumpet. Selv om hun er svært dyktig i de jobbene hun får, blir hun alltid forbigått av menn - slik skjebnen var for mange av datidens kvinner.

Jeg skal ikke røpe hva som blir endeliktet til søstrene, annet enn at det må ha vært uendelig frustrerende å være kvinne i datidens USA.

Denne boka har fått strålende kritikker. Selv er jeg mer måteholden i min begeistring. Tidvis var boka vel melodramatisk, og jeg klarte liksom ikke helt å leve meg inn i søstrenes skjebner. Noen ganger fikk fortellerstilen i boka dessuten noe fabellignende ved seg, og i tillegg til å skape avstand mellom hovedpersonene i boka og meg som leser, fjernet dette på en måte historien fra det virkelige liv. Nei, historien grep meg ikke. Tidligere har jeg kun lest "Revolutionary Road" av denne forfatteren, og den boka elsket jeg. Men "Påskeparaden" nådde altså ikke opp til disse høyder. Kan det ha noe å gjøre med at det er en mann som har forsøkt å tegne et par kvinneportretter, uten egentlig å kjenne kvinners måte å tenke og føle på? Og så har han rett og slett bommet på en del punkter? Jeg tror det. For finnes det menneske - mann eller kvinne - som ikke har noen idé om hva man ønsker seg av livet? Og som bare dilter formålsløst hit og dit og bare lar ting skje med en? Uten å stå for noe? Og uten å gripe inn i sin egen skjebne? Det var som om kvinnene i boka manglet et indre sjelsliv. I alle fall slapp jeg som leser ikke inn i det, og dermed ble beskrivelsene nokså endimmensjonale og uinteressante. Når jeg likevel mener at boka er grei nok, er det fordi den er svært godt skrevet.

Mario Vargas Llosa har skrevet mange perler av noen bøker, så forventningene er alltid store hver gang jeg åpner en ny bok av denne forfatteren. Om det var tidspunktet jeg startet opp med den på eller noe annet som gjorde at den fikk en noe treg start, skal være usagt, men FOR en bok da jeg bare hadde pløyd meg gjennom de 100 første sidene!

Vi møter maleren Paul Gauguin, som levde i perioden 1848 – 1903, og hans mormor Flora Tristan, som levde i perioden 1803 – 1844. Gauguin følger vi i hans siste leveår, som han stort sett valgte å tilbringe på Tahiti etter en del bitre år i Frankrike. Etter at han valgte å følge sitt kunstnerkall og forlot sitt gode borgerlige liv med kone og fem barn, skulle hans liv følge en nedadstigende spiral hvor han til slutt mer eller mindre gikk til grunne. Ikke bare ble han fullstendig demoralisert, men sykdommen han pådro seg, hele tiden omtalt som ”den unevnelige sykdommen” og som mest sannsynlig var syfilis, gjorde livet hans til et helvete på jord. Han var for øvrig i konstant opprør mot det etablerte samfunnet. Tilbakeblikkene på hans tilværelse i Europa, hvor hans samtidige Vincent van Gogh og en rekke andre kunstnere innenfor impresjonismen, påvirket samfunnet og kunstnerlivet den gangen, er spennende lesning! Det var også spennende å bli bedre kjent med denne kunstneren og bakgrunnen for alle hans polynesiske bildemotiver.

Parallelt følger vi bestemoren Floras liv. I sin samtid var hun en meget spesiell og sterk kvinne, som forlot sin voldelige og incestuøse mann sammen med sine to små barn. Med loven i hånd forsøkte ektemannen gang på gang å tvinge henne tilbake, og livet hennes ble til slutt en evig flukt. I første rekke oppsøkte hun farsslekten i Peru. Senere ble hun en foregangskvinne som reiste rundt i Frankrike og England for å vekke undertrykte arbeidere fra dvalen. Elendigheten som møtte henne over alt var helt ubeskrivelig. Hun møtte stor motstand fra det etablerte samfunnet hvor hun enn kom, og ble betraktet som en oppvigler. Som enslig kvinne ble hun dessuten forsøkt holdt nede med holdninger vi i dag grøsser av. For den gangen kunne ikke en kvinne farte rundt på egen hånd uten å bli betraktet som et ludder. I forhold til det puritanske livet Flora tross alt levde, blir dette et paradoks.

Llosa har valgt en meget spennende fortellerteknikk der han alternerer mellom Flora og Pauls liv. Han henvender seg til dem i dus-form, og på den måten kryper vi som lesere nesten under huden på hovedpersonene. Her er den typiske latin-amerikanske magiske realismen helt fraværende. Det synes jeg var befriende! Llosa skriver fantastisk godt! De svært forskjellige historiene om en bestemor og et barnebarn – på den ene siden et dypt, dypt alvor og på den annen side en fullstendig demoralisert verden hvor ingenting tas skikkelig alvorlig – ga boka en fin balanse. Jeg gir denne boka toppkarakter!