Det var ikke alltid like enkelt å forstå alt, så jeg måtte lese jevnt men ta ofte pauser. Jeg tror det har kommet en nyere utgave og den vil jeg tro er letter å lese og forstå. Det er i allefall å håpe på det, for det er Ingen mening i at språket/oversettelsen skal være så uoverkommelig det kan ødelegge litt for helheten.
Hovedsaken er at denne verseromanen skal kunne forstås. Skjønner godt at det ikke har vært enkelt og oversette disse versene. Men jeg kom meg nå gjennom de etter å ha brukt mer tid på denne boka enn jeg vanligvis bruker.

The impossible virgin av Peter O'Donnell.

JA! Makan til møl

Aleksandr Sergejevitsj Pusjkin, født i 1799 og døde etter å ha blitt såret i en duell i 1837.
Han regnes som selve grunnleggeren av russisk litteratur. Denne romanen er skrevet i verseform og oversatt til nynorsk av Olav Rytter i 1966 og som også har skrevet innledningen. Det ble en utfordring å lese og forstå alle setningene, noe jeg må innrømme jeg ikke alltid gjorde.
"Jevgenij Onegin" er hans hovedverk og blir beregnet som et mesterverk i verdenslitteraturen.
Handlingen er typisk russisk og han prøver å gi et realistisk bilde på godt og vond av det miljøet han selv er en del av. Russisk natur og med skiftende årstider og russisk folkelynne. Her er spenning og dramatiske hendelser, bl.a. en duell.
Som sagt en utfordring, men er så kjempeglad at jeg kom over boka og fikk lest et slikt egenartet verk av en forfatter med en fargerik historie.

Humoristisk om å bli dumpet

Heidi Linde (f. 1973) debuterte med romanen "Under bordet" i 2002, men så vidt jeg har forstått var det først da hun utkom med "Nu, jävlar" i 2011 at hun for alvor slo gjennom og ble en forfatter mange har et forhold til. Jeg forsøkte meg i sin tid på denne boka, men den fenget ikke og jeg la den derfor raskt fra meg. I og med at jeg har hørt så mye bra om hennes siste bok "Agnes i senga", ønsket jeg å gi forfatteren en ny sjanse.

Agnes er 32 år og hun er blitt dumpet av kjæresten hun trodde hun skulle dele resten av sitt liv med. Hun bokstavelig talt drukner seg selv i selvmedlidenhet, og tilbringer - slik tittelen så talende hentyder - lange perioder i senga, sykmeldt fordi hun er ute av stand til å gå på jobb. Hvorfor? Jo, fordi hun griner absolutt hele tiden.

I bokas åpningsscene fantaserer hun om sin egen begravelse. En storslagen begivenhet der absolutt alle hun har kjent kommer til å dukke opp - også hennes eks-kjæreste, som angrer dypt over at han for sent forsto hvilket enestående menneske Agnes var ... sånn egentlig ...

I tilbakeblikk får vi vite hvordan hun og kjæresten møttes for første gang, om fine perioder de hadde sammen, men også om feider og krangler i fylla. Og om sjokket da han fortalte at han hadde truffet en annen ... Men mens hun er som lengst nede er det faktisk et håp om ly i tunnelen der fremme et sted!

"Agnes i senga" er en morsom og underholdende bok om kjærlighetssorg. Og fordi de fleste av oss har opplevd kjærlighetssorg en eller flere ganger i livet, er det masse gjenkjennelse i stoffet, selv om Agnes kanskje tar det hele litt lenger ut enn det som er vanlig, tror jeg. Antakelig ville jeg ha synes at boka var enda mer morsom dersom jeg hadde vært 15-20 år yngre fordi den da ville ha berørt meg mer. For øvrig vil jeg fremheve Tone Beate Mostraums morsomme opplesning, som tilførte historien en snert og en frekkhet som jeg antakelig ville ha gått glipp av dersom jeg hadde lest den selv. En perfekt sommerbok dersom man ønsker seg lett underholdning som ikke er altfor krevende. For ordens skyld legger jeg til at jeg ikke har altfor mye erfaring med chic lit-genren.

Her blir det terningkast fire!

Få øynene opp for denne boka!

Jeg kommer aldri til å slutte å la meg overraske over at det kommer ut meget velskrevne og fantastiske bøker som forbigås i fullstendig stillhet. Ikke et ord å lese noe sted! Og jeg som i min naivitet liker å tro at gode bøker overlever alt ... Sånn er det dessverre ikke. Denne boka hadde jeg derfor aldri oppdaget dersom ikke Janicke bak bloggen Jeg leser hadde sendt meg en mail og oppfordret meg til å lese den. Fordi jeg har stor respekt for hennes anbefalinger og dessuten elsker biografiske romaner om kjente og interessante personer, var det ikke noe å nøle med. Et par-tre tastetrykk, og så var bestillingen av boka et faktum! Boka seilte umiddelbart forbi det meste som lå i lesekøen også. Og først som sist: en stor takk til Janicke som gjorde meg oppmerksom på denne perlen av en bok!

Forfatteren Anne Synnøve Simensen (f. 1968) debuterte med denne biografiske romanen om Bertha von Suttner i 2012. Hun er for øvrig ikke den første som skriver om denne kvinnen kan jeg lese på Wikipedia.

Bertha von Suttner (f. 1843 d. 1914), født grevinne Kinsky von Chinic und Tettau kan jeg lese på Wikipedia, var sekretær hos Alfred Nobel (f. 1833 d. 1896) i en uke i 1875. Et lite parentes i historien kanskje, men like fullt et møte som skulle få avgjørende betydning ikke bare for disse to, men for verdenshistorien som sådan. Takket være nitidig påvirkning fra Bertha von Suttner i årene som fulgte, skulle oppfinneren av dynamitten gjennom en testamentarisk gave innstifte en pris som vi i dag kjenner som Nobels fredspris. En pris han anså det viktig at nettopp Norge skulle dele ut - ikke fordi Norge ble ansett som spesielt betydningsfull på den tiden, men rett og slett det motsatte. Norges ubetydelighet i verdenspolitikken (underlagt som vi på den tiden var under Sverige) skulle sikre at de riktige hensynene bak valget av fredspriskandidater ble tatt.

"Kvinnen bak fredsprisen" handler i all hovedsak om Bertha von Suttner og hennes liv, herunder den korrespondansen hun førte med herr Nobel, som stort sett oppholdt seg i Frankrike på den tiden, inntil han på slutten av sitt liv flyttet til San Remo i Italia, hvor han døde i 1896. Bertha som i hele sitt liv hadde lidd under å tilhøre en ubemidlet del av sin adelsslekt, og derfor opplevde seg selv som uinteressant på ekteskapsmarkedet, skulle etter hvert bruke sitt liv til å sloss for fredssaken. Heldigvis fant hun kjærligheten til slutt, og det forhold at hun rømte av gårde for å gifte seg med Arthur von Suttner, var også årsaken til at hennes sekretær-engasjement hos Alfred Nobel var over etter kun en ukes tid. Paret betalte en høy pris for dette idet Arthurs foreldre slo hånden av sønnen pga. valg av kone, men de ble etter noen år tatt inn i varmen igjen - etter å ha oppholdt seg noen år i Russland.

Bertha von Suttner ble med årene forfatter, og mest kjent er hun for sin antikrigsroman "Ned med våpnene", som utkom i Østerrike i 1889 under tittelen "Die Waffen Nieder!" Mens all litteratur frem til da hadde glorifisert krigens edle hensikter og det heroiske i å ofre seg for fedrelandet sitt, fremstilte Bertha krigen i all sin elendighet. På den tiden var dette oppsiktsvekkende, noe man bare ikke gjorde. Like fullt ble boka meget populær, og den medvirket sterkt til fremvekst av mange fredsarbeidende komitéer i Europa. Suttner selv grunnla en fredsforening, og hun engasjerte seg sterkt og solid inn i fredskampen i en tid hvor kvinner ikke hadde så mye de skulle ha sagt i det offentlige, politiske liv. Dette kunne hun gjøre fordi mannen hennes - Arthur - støttet henne i tykt og tynt. Og kanskje viktigst av alt - brevvekslingen med Alfred Nobel, som var preget av Berthas engasjement for fredssaken, bidro til slutt til at en ikke ubetydelig del av hans formue gikk til fredssaken, uten livsarvinger som Nobel jo var. Det bør for ordens skyld nevnes at Bertha selv fikk fredsprisen i 1905 - som den første kvinnen.

"I motsetning til 1800-tallets kvinneideal, som ifølge den amerikanske historikeren Barbara Welter var "dydig, religiøs, moralsk, hengitt til sin ektemann og ubsudlet i sjel og sinn", handlet Bertha sjelden ut fra pliktfølelse eller et ønske om å tekkes andre. Hun var ikke den som listet seg på tå omkring i Harmanndorfs korridorer og snakket med dempet stemme. Tvert i mot, hun laget lyd der hun buste fram, snakket høyt og ofte og sang gjerne. Hun beveget seg fritt i de rommene hun befant seg i. Like fritt ytret hun seg på papiret. Bertha var ikke den som holdt igjen, men sa sin mening så det suste i avisenes spalter." (side 150).

I tillegg til å beskrive den usedvanlige kvinnen Bertha von Suttner, lar forfatteren oss også komme litt inn på Alfred Nobel og hans mildt sagt noe uheldige kjærlighetsliv som altså fratok ham muligheten til å få livsarvinger. Dessuten tegnes et bilde av en tid blant eliten i Europa for godt over 100 år siden, hvilket også er interessant og som viser hvilket enormt arbeid som ligger bak en bok som dette. Anne Synnøve Simensen skriver svært godt, og måten hun nærmer seg personene hun skriver om er preget av respekt, men også et forsøk på å bryte gjennom skallene deres. Var alt virkelig så rosenrødt som f.eks. Bertha fremstilte det i sine brev? Særlig når hun skrev brev fra Russland, der ekteparet levde nærmest fra hånd til munn, og det å skrive hva vi i dag ville kalle serieromaner for ganske enkelt å overleve, var en vesentlig del av deres hverdag ...

Jeg mener at denne boka fortjenere terningkast seks! Ved denne vurderingen har jeg lagt vekt på bokas språklige kvaliteter, den spennende måten historien er fortalt på, tidskoloritten som fremstår som svært autentisk og ikke minst at boka er den reneste pageturner for alle som er historisk interessert! Jeg sier som Janicke: Løp og kjøp! Denne boka fortjener nemlig å bli løftet frem og lest av riktig mange! Og der markedskreftene ikke stiller opp for en så solid bok som dette - der kan vi bloggere gjøre vårt for å kaste lys over bøker som fortjener det! Så begeistret ble jeg at jeg selvsagt har bestilt Suttners roman "Ned med våpnene" fra et antikvariat i dag!

"Det eneste som betyr noe, som virkelig gjør et menneske lykkelig, er kjærlighet. Bare kjærlighet alene."

Bertha von Suttner

Denne boka "Sommeren" - en drøm om en drøm - er en del av en triologi. De andre to heter "Våren" og "Høsten" - en drøm om en drøm.
I denne boka følger vi Finn, han som "ofret" seg for kvinnen han giftet seg med, eller ektet som Scott skriver.
For hun føder et barn som ikke er hans, derfor giftet de seg så skammen hennes ikke skulle bli så stor.
Men han finner ikke roen sammen med de to, han klarer ikke å like og elske barnet. Mye er vanskelig, sev om de har god økonomi og reiser på lange reiser til utlandet, for å komme vekk fra alt, og for at han skal få skrive bøker.
Etterhvert drar de hjem igjen, men hans problemer forsetter, hans indre dramaer vil liksom ingen ende ta.

Det var en følelseladet bok med mange stemningsbilder, om sorger og gleder og ensomhetsfølelse.
Det indre livet er ikke alltid enkelt å tolke, men her har forfatteren tatt et dypdykk i sjelelivet til han som ikke "får det til", han som sliter og er ulykkelig. Og det igjen forplanter seg til hans nærmeste som også lider.
Her er det ikke en komprimert fortelling, heldigvis, for her har Scott tatt seg god tid, slik at leserne virkelig skal forstå hvordan noen kan ha det i livet.
En meget god fortelling som vil sitte lenge, lenge.

Så bra, det gleder meg at du ønsker å lese mer Gabriel Scott. "Alkejegeren" er også ei bok jeg setter stor, stor pris på. "Fant-Josefa" er om de reisende folk langs kysten, en veldig god bok. "Pider Ro's historier er også fornøyelig lesning.
"Jernbyrden 1+2", meget bra. jeg skal se en teateroppsetting basert på første boka nå i begynnelsen av juli, meget bra bøker og som utendørsteater er den glimrende.
Til jul må du lese den fornøyelige "Tante Pose". Ja, her er det bare å ta for seg, og jeg håper du får glede av bøkene.

Er det ikke nydelig skrevet? Det er så poetisk, klinger så godt i mitt øre med sin gode rytme.

Jeg har den samme utgaven som deg. Når jeg registrerte den så jeg ikke at det var to ulike utgaver. Jeg valgte den utgaven som hadde flest "følgere" og trodde det var to like utgave bare med ulike omslag. Så feil kan man ta altså, jeg er ikke så nøye på om bøkene har det omslaget jeg har eller ei.
Men siden det er andre ulikheter vil jeg bytte om så det blir riktig. Bra du svarte meg slik at jeg oppdaget det, takk til deg Bjørg.

Jeg holder på å lese boka, flere fine noveller så langt. Har lest "Thomas F's siste nedtegnelser" før og den er en favoritt hos meg også. Gleder meg til å lese videre, for Askildsen har mye han vil si oss.