Det finnes bøker der man får vite alt, og tilslutt ikke forstår noen ting.

Johann Wolfgang von Goethe

En av de første bøkene jeg leste selv, på slutten av 1970 tallet, 5 år gammel.

Nord-Korea i fokus

Adam Johnson (f. 1967) har tre bøker bak seg, men det er "Barnehjemsbestyrerens sønn" (eller "The Orhan Master´s Son") som utkom i 2012, som for alvor førte til hans internasjonale gjennombrudd. Ikke bare har han skrevet noe så oppsiktsvekkende som en roman om og fra det lukkede diktaturet Nord-Korea, men dette har han til gjengjeld gjort med en slik innsikt og med virkelig sans for "den gode historien" - selv om dette går på bekostning av det vi vel må kunne kalle Nord-Koreas ære. I den grad landet i det hele tatt har hatt noe slikt i nyere historie ...

Faren er imidlertid at lukketheten gjør at man er henvist til å gjette seg til hvilke vilkår menneskene i landet lever under, og at man i jakten på den gode historien faller for fristelsen til å overdrive ... Bare for å ha sagt det med det samme: jeg har overhode ingen kunnskaper som er egnet til å overprøve sannhetsgehalten i det skremmebildet som tegnes av Nord-Korea i denne romanen. Det jeg vet er stort sett det jeg kan lese meg til i bokas etterord, og der fremgår det at forfatteren har gjort grundig research - bl.a. ved hjelp av mennesker som har oppholdt seg i Nord-Korea. Og selvsagt det jeg har lest om landet fra før av, herunder sett av reportasjer og filmer - f.eks. filmen "Yodok-stories" ...

Boka er delt i to. I første del presenteres vi for Jun Dos biografi, og i den andre kommandør Gas bekjennesler.

"Moren til Jun Do var sangerinne. Det var alt faren hans, barnehjemsbestyreren, ville si om henne. Barnehjemsbestyreren hadde et bilde av en kvinne i det lille rommet sitt på Lange morgendager. Hun var meget vakker - med store øyne som så til siden, leppene fremskutt i et uutalt ord. Siden vakre kvinner fra provinsen blir sendt til Pyongyang, var det sikkert det som hadde skjedd med moren hans. Det endelige beviset på det var barnehjemsbestyreren selv. Han drakk på kveldene, og fra brakka kunne barnehjemsbarna høre at han gråt og klaget mens han gjorde halvhjertede avtaler med kvinnen på bildet. Det var bare Jun Do som fikk lov til å trøste ham, og til slutt ta fra ham flasken ... " (side 15)

Og dette er stort sett det vi får høre om barnehjemsbestyreren, for i fortsettelsen er det Jun Do som står i fokus - mannen som hardnakket forsvarer oppfatningen av seg selv som ikke foreldreløs, i motsetning til de andre barna på barnehjemmet. Skjønt han ikke får noen fordeler ved dette, siden alle må dele den samme skjebnen. Barna lever under helt umenneskelige forhold, og selges nærmest som slaver til fabrikker som driver med helseskadelig produksjon. Her er det ingen som har hørt om arbeidsmiljølov eller HMS. Et menneskeliv er ikke mye verdt. Og dersom noen tilfeldigvis er gift med en vakker kvinne og en mann høyere opp i hierarkiet får lyst på henne - vel, så forsvinner hun bare, for deretter å bli overtatt av en annen. I bakgrunnen spøker den store lederen selv - konsekvent omtalt som "Vår kjære leder" ...

Jun Do blir etter hvert en betrodd tjenestemann i statens tjeneste, og oppdragene han sendes ut på handler bl.a. om kidnappinger av utlendinger - i første rekke japanere. Og mens han og de andre er ute på tokt, ser han omverdenen gjennom sine hjernevaskede Nord-Korea-øyne, hvor alle inntrykk forvrenges for å passe inn i det bildet han har fått presentert av sitt eget land. Underveis rystes man som leser i grunnvollene på grunn av alle grusomhetene som presenteres i boka - nærmest i en hverdagslig tone. I likhet med resten av sitt folk er Jun Do opplært til ikke å stille kritiske spørsmål, og den friheten som er så selvfølgelig for oss, blir tolket helt motsatt sett gjennom hans øyne. Bl.a. når han får reise til USA, og blir vitne til hvordan hunder blir behandlet ... Hvilken vanære å sove i samme seng som en hund!

Oppe i alt det begredelige drømmer Jun Do om Sun Moon, en vakker skuespillerinne som er gift med kommandør Ga - etter at kommandør Ga tok henne fra en annen mann. Drømmen om kvinnen får ham bl.a. til å tatovere bildet av henne på brystet sitt. At han i det hele tatt tillater seg å drømme om denne kvinnen, som tilfeldigvis også er lederens yndling, viser et vågemot hinsides det fornuftsmessige i et land som Nord-Korea ... Dette vitner om håp, mot og villighet til å ofre alt for kjærligheten.

Samtidig som romanen inneholder en helt klar historie med en begynnelse, et midtparti og en slutt, handler boka om noe mer og større enn seg selv. Den tegner nemlig er skremmebilde av et av verdens verste diktaturer, et diktatur så myteomspunnet fordi det er så lukket og fordi så få har klart å flykte derfra og dermed kan fortelle om forholdene i landet. Når vi f.eks. leser i boka om fengsler hvor alle fangene er lobotomert og beveger seg rundt som zombier, kjenner jeg at dette nesten er for ille til at det går an å tro på det. Eller ... ? Løgnene florerer, virkeligheten omskrives - så pass at mange statsansatte har som oppgave å skrive sine medborgeres biografier. Heller ikke her eier borgerne fullt og helt sin egen historie.

Boka er glitrende skrevet! Selv synes jeg imidlertid at 500 sider var noe i drøyeste laget, og at forfatteren nok kunne ha strammet opp noe her og der. Samtidig har jeg respekt for at han har ment at historien måtte bli så vidt omfattende. Del 1 og 2 i boka er fiffig knyttet sammen, slik at det som ved første øyekast kunne se ut som to separate deler egentlig handler om det samme - idet del 2 er en fortsettelse av del 1.

Jeg er alltid litt skeptisk når vestlige forfattere uten tilknytning til aktuelle land skriver historien, men her må jeg si at all skepsis ble gjort til skamme. Adam Johnson har klart det! Han har skrevet en overbevisende roman om løgner, ondskap satt i system og en historie så gruoppvekkende at det er til å miste nattesøvnen av. Jeg har vært i tvil om jeg skal gi boka terningkast fem eller seks, men tror det må bli terningkast fem - et sterkt et!

Avslutningsvis: Forfatteren er belønnet med den prestisjefulle prisen "Pulitzer-prisen" for denne romanen.

Macho-krim fra Filippinene

Grunnet ganske mye støy rundt bokhandlernes promotering av enkelte bøker til fortrengsel for andre, blant annet "Smertens aveny" av Roar Sørensen - en diskusjon ikke minst forfatteren selv har bidratt sterkt til - ble jeg ganske tidlig nysgjerrig på denne boka. Boka er kjøpt for egne penger, og jeg har ingen bindinger til noen når jeg i denne bokomtalen skal uttale meg om dens kvaliteter, både de språklige og innholdsmessige. Det er for øvrig Roar Sørensen som i sin tid sto bak debattinnlegget "So you think you can write?" og hvor han spesielt gikk til angrep på Gaute Heivolls roman "Før jeg brenner ned". Et innlegg som opprørte mange - også meg - på grunn av det jeg/andre oppfattet som arroganse og unødig flisespikkeri rundt bagateller i det store og hele.

Men først litt om forfatteren ... Roar Sørensen (f. 1960) er kanskje først og fremst kjent som en meget erfaren oversetter. I følge Wikipedia har han til sammen oversatt 119 bøker. Når man f.eks. på de ulike nettbokhandlerne gjør et søk på ham, dukker i all hovedsak andres bøker opp - som altså han har oversatt. Men mannen har skrevet fire bøker selv; et par stk. på 1980-tallet og to kriminalromaner i hhv. 2009 ("Magellans kors") og 2013 ("Smertens aveny"). Den siste er utgitt på Commentum forlag, et forlag som kanskje ikke er spesielt godt kjent for å promotere sine utgivelser veldig aktivt. Tvert i mot er dette en jobb jeg har inntrykk av at forfatterne må gjøre helt på egen hånd - med fare for å drukne i alle bokutgivelsene som hele tiden strømmer på ...

Felles for begge kriminalromanene er at de handler om eks-politimannen Stein Inge Olsen, alias Stingo, som har flyktet fra Norge etter at han ble tatt for fyllekjøring i tjenesten. Han har etter dette bosatt seg på Filippinene, nærmere bestemt i Angeles City (Englenes by), et sted forfatteren selv har bodd i mange år - i følge teksten på siste boks smussomslag. Begge bøker har videre det til felles at antihelten selv - Stingo - er i ferd med å ta sitt eget liv i åpningsscenen, men blir avbrutt i siste liten fordi det dukker opp en sak ...

"I Smertens aveny" sitter Stingo med revolveren i munnen, og han trykker på avtrekkeren - men så ringer mobiltelefonen. Og fordi den knapt hadde ringt de siste ukene, og ringingen ikke gir seg, overvinner nysgjerrigheten ønsket om å ta sitt eget liv. Han tar telefonen og i den andre enden hører han stemmen til Tess. Hun gråter, inntil hun klarer å si at Martin er drept, hvorpå hun spør om han kan komme.

Dette blir innledningen til en historie som skal handle om barneprostitusjon, der det fikses og trikses med ID-papirer til pur unge jenter som selges til sex-industrien (og slik blir mindreårige forvandlet til myndige og lovlige med et pennestrøk), og hvor man ikke kan vite hvem som er helt eller skurk fordi alle i større eller mindre grad har skitt på hendene sine. Om de ikke har det, så har de garantert hatt det en gang ... Ikke en gang politiet - ja, kanskje særlig ikke dem - kan man stole på. Dessuten er det store pengebeløp i omløp, og det handler om ikke å skylde feil folk penger. I mellomtiden dør stadig flere mennesker, og Stingo hyres inn til å etterforske det hele av Martins eks-kone. Handlingen foregår i Kirót - Smertens Aveny i Angeles City - gata der de fleste går til grunne før eller siden ...

Boka er lettlest og spennende, og den har en spennende dramaturgi. Når man tror at alt er løst, så kommer det mer - og enda litt mer. Sørensen skriver godt, og jeg vil nok betegne språket som både macho og tøft. Hvis jeg likevel skal sette fingeren på noe som kunne vært bedre, så må det være at enkelte scener kunne ha vært utbrodert mer - dette for å holde leseren i en skustikke av spenning litt lenger. Som f.eks. en scene hvor Stingo finner et lik og aner at noen andre er i rommet. Vips! så er scenen over. Man rakk ikke en gang å kjenne på spenningen. Jeg har flere eksempler på lager, men lar være å nevne dem her av frykt for å ødelegge lesegleden for andre som ønsker å lese boka selv. For øvrig tok det litt tid før boka "tok av" ...

Det profilerte krimforfattere dessuten er helt rå på, er å lage såkalte cliffhanger´e. Spenningen bygges opp til det helt ulidelige, så skiftes scenen, man leser som en gal for å komme til neste kapittel for å få vite hva som skjedde - og i mellomtiden har det dukket opp et nytt virkemiddel - og slik drives leseren fra skanse til skanse. I Sørensens bok foregår handlingen langs en og samme tidsakse, og de eneste sidesporene eller digresjonene i teksten er Stingos tilbakeblikk på sitt tidligere liv. Okke som - jeg leste "Smertens aveny" ut i løpet av en dag, og hadde det ikke vært for at far i huset tok sjeen i egne hender og laget middag, er jeg redd alle hadde gått sultne til sengs den dagen ...

Et annet forhold jeg ønsker å trekke frem, er at Roar Sørensen skildrer et miljø han åpenbart kjenner godt og har gjort grundig research på. Rammen rundt historiene hans - det at disse foregår på Filippinene - gir dem noe ekstra og originalt, temmelig forskjellig fra mange andre kriminalromaner det nærmest går 13 på dusinet av. Dette gir uttelling i min endelige konklusjon eller dom over boka. Og så håper jeg at han ikke gir opp, men er oppmerksom på at de fleste forfattere har slitt med å slå igjennom med en ny krimhelt. Norske lesere er vanedyr. De vil helst ha det de kjenner godt fra før av!

Alt i alt en fin leseopplevelse av en bok som absolutt fortjener å få mer oppmerksomhet enn det som er blitt den til del så langt. Jeg gir terningkast fem!

I etterordet av boka står det: "Boka kan leses som en roman, og at den først og fremst er en litterær rekonstruksjon av et liv, bygget på alt tilgjengelig materiale".
I begynnelsen var boka noe "dau" og jeg syntes det ble vel mye Ketil Bjørnstads synsing og meninger om mangt og mye rundt Munch. Mange dialoger, ja alt for mange etter min smak. Det ble som han la ordene i munnen på Munch, at han konstruerte mange dialoger, han lot oss også noen ganger ta del i hans drømmer,tanker osv. Når det blir presentert på den måten blir jeg litt skeptisk og stiller meg undrene til hva forfatteren ønsker med det. For meg ble det "fyllstoff" og jeg var ikke konfortabel med det.
Men som sagt, boka er ikke en biografi, og da kan vel forfatteren få ganske fri tøyler ang. det stoffet han behandler og presenterer leserne.
Boka tok seg veldig opp underveis for da ble det lagt vekt på autentiske brevvekslinger mellom Munch og andre og andre dokumenterte hendelser. Det falt virkelig i smak hos meg og jeg ble engasjert og syntes det ble interessant. Edvard Munch var jo en usedvanlig mann, en som ikke ga opp sin kunst når det stormet som verst, til glede for oss.
Jeg gir boka terningkast fire, og det mest pga begynnelsen som ikke helt falt i smak.

Om kvinner og diktning

Virginia Woolf (f. 1882 d. 1941) regnes blant de fremste modernistiske forfattere i det tyvende århundre. Likevel var det på 1970-tallet kun én av hennes bøker som var oversatt til norsk, og det var "Til fyret" (utkom i 1948 på Mortensens Forlag). Dette skriver Kari Skjønsberg om i sitt forord i den utgaven av "Et eget rom" som jeg sitter med (og som Daisy Schelderup har oversatt), og som utkom på Gyldendal Norsk Forlag i 1976. Tidspunktet for utgivelsen var nok ikke tilfeldig, idet norsk kvinnekamp pågikk for fullt på midten av 1970-tallet.

Fremdeles den dag i dag gjenstår det mye på at alle Woolfs bøker er tilgjengelig på norsk. Min utgave av essayet fant jeg for øvrig på et antikvariat i vår, og etter å ha besøkt Monk´s House i East Sussex i England i sommer, våknet min Virginia Woolf-interesse på nytt.

Essayet "Et eget rom" utkom for øvrig på nytt i 2006 på forlaget Gyldendal, og i den forbindelse har jeg kun funnet en anmeldelse på nettet - fra Morgenbladet 27. januar 2006. Dessuten utkom den i 2012 - som del av essayet "Et eget rom/Tre guineas"" - på forlaget Pax, og i en nyoversettelse ved Merete Alfsen. Turid Larsen i Dagsavisen anmeldte essaysamlingen 14. januar 2012.

Virginia Woolfs essay "Et eget rom" er basert på to foredrag hun holdt for kvinnelige studenter som den gangen gikk på egne college i Cambridge, kan jeg lese på Gyldendals nettsider. Videre kan man lese:

"Hun var blitt bedt om å snakke om kvinner og diktning. Men hun benyttet samtidig anledningen til å si noe både om kvinnepolitikk, kvinners kunst og om det mannlige og det kvinnelige. Og hun introduserte uttrykket et eget rom, som siden er blitt et begrep.Da forelesningene utkom i bokform året etter, var de sterkt bearbeidet og hadde fått den lettheten og elegansen som er typisk for Virginia Woolfs essayistikk."

Kari Skjønsberg åpner sin innledning til boka slik:

"Når alle andre påstander om kvinnens mindreverd er blitt gjendrevet, slår mannen triumfesset i bordet: Hvorfor er det ingen store kvinnelige billedkunstnere, komponister eller forskere? - Han vokter seg vel for å etterlyse de kvinnelige forfatterne, for de har for lengst befestet sin stilling, men han hevder bestemt at Marie Curie bare er et unntak som bekrefter regelen om kvinnelige forskere. Med dette argumentet mener han å ha fått det siste ordet og venter at vi nå skal bøye oss ydmykt for mannens selvfølgelige overlegenhet og innse vår egen begrensning.

Vi har i de siste årene funnet mange ytre årsaker til at kvinnen ikke har hevdet seg i kunsten og vitenskapen, men allerede i 1928 gav Virginia Woolf det avgjørende svar: Kvinnen har aldri hatt et eget rom! - Med det mente hun ikke bare bokstavelig talt et eget værelse der hun kunne låse seg inn og være alene. Hun tenkte vel så meget på rom i overført betydning, en plass i samfunnet og familien der kvinnen kunne utvikle sine evner og sin personlighet. Men først og sist måtte kvinnen bli økonomisk uavhengig slik at hun aldri behøvde å underordne seg eller smigre noen mann. Først da kunne hun gjennomskue mannen og se den aggresjon som fortærer ham innenfra." (side 5)

Og det er dette essayet handler om: retten til sitt eget rom og til å være økonomisk uavhengig - noe Virginia Woolf i 1928 mente måtte innebære en årslønn på minst 500 pund. Gitt slike rammevilkår ville tiden vise at det bodde vel så mange talenter i kvinner som i menn. Men all den tid kvinners rolle var definert så snevert som den var - inneholdende plikter som hushold, barnefødsler, strømpestopping - og for overklassekvinnene broderier, pianospill og den slags - så ble det ikke mye tid eller plass til selvutvikling. Å skrive var lenge noe som ble sett ned på, og man kunne bli bløt i hjernen av å lese for mye. Og når hun redegjør for de rammevilkår som ble Jane Austen til del - uten selvstendig inntekt før hun nærmet seg slutten av 30-årene, knapt råd til å kjøpe kladdebøker å skrive sine fantastiske historier i - og som måtte skrive i smug fordi hun ikke kunne stå frem som forfatter - ja, da skjønner vi at kravet til et eget rom og økonomisk selvstendighet ikke er et urimelig krav dersom man skulle ha håp om at kvinnelige talenter skulle få vilkår til å utvikle seg.

Gjennom et slags navnløst alterego i universitetsbyen Oxbrigde (sammenslåing av Oxford og Cambridge) tar hun blant annet for seg kvinnenes fravær i diktningen, enkelte (eh ... egentlig ganske mange) menns behov for å holde kvinner nede for å beskytte sitt eget oppblåste ego, i særdeleshet utiltrekkende menns behov for å rakke ned på det annet kjønn ...

"Når professoren insisterte litt for ettertrykkelig på kvinnenes underlegenhet, da var det muligens ikke deres underlegenhet, men sin egen overlegenhet han var opptatt av. Det var den han beskyttet temmelig opphisset og med for stort ettertrykk, for han betraktet den som en sjelden og kostbar juvel. Livet er for begge kjønn - og jeg betraktet dem, der de albuet seg frem på fortauet - besværlig, vanskelig, en evig kamp. Det krever kjempemessig mot og styrke. Og ettersom vi er skapninger med illusjoner, krever det kanskje først og fremst selvtillit. Uten selvtillit er vi som spebarn i vuggen. Og hvordan kan vi snarest utvikle denne flyktige egenskapen, som likevel er så uvurderlig? Ved å tro at andre mennesker er oss underlegne. Ved å føle at vi har en eller annen medfødt overlegenhet over andre mennesker - det kan være rikdom eller rang eller rett nese, eller et Romney-portrett av en bestefar - for det er ikke ende på den menneskelige fantasis rørende påfunn. Herav følger at for en patriark som er nødt til å erobre, å styre, er det av veldig betydning å kunne føle at et stort antall mennesker, ja, faktisk halve menneskerasen, av natur er ham underlegen. Det må sannelig være en av de viktigste kildene til hans makt." (side 47)

Det rettes harde skyts mot datidens menn, og de vilkår som ble kvinnene til del. Fordi de heller ikke fikk reist noen steder, slik som mennene, men måtte holde seg i nærheten av familiens "lune" favn, fikk de heller ikke utvidet horisonten eller sine kunnskaper slik at de kunne sette sine egne liv i et større perspektiv. Woolf argumenterer iherdig for hvorfor ingen kvinne kunne ha skrevet noen av Shakespeares skuespill. Det ville vært en umulighet. Dessuten argumenterer hun fra side 126 og utover om hvorfor en fattig dikter ikke har en sjanse. I så måte kunne kvinners stilling sammenlignes med de fattigste ...

"Intellektuell frihet er avhengig av materielle ting. Poesien er avhengig av intellektuell frihet. Og kvinner har alltid vært fattige, ikke bare gjennom to hundre år, men fra tidenes begynnelse. Kvinner har hatt mindre intellektuell frihet enn slavesønnene i Athen. Kvinner har altså ikke hatt mulighet til å skrive poesi. Det er grunnen til at jeg har lagt slik vekt på penger og et eget rom. Imidlertid er disse ondene i ferd med å bedres, takket være det slit som ble utført av ukjente kvinner i fortiden, kvinner som jeg skulle ønske vi visste mer om. Og merkelig nok takket være to kriger: Krimkrigen som slapp Florence Nightingale ut av dagligstuen, og den europeiske krig som omkring seksti år senere åpnet dørene for gjennomsnittskvinner. Ellers ville dere ikke ha vært her i kveld, og deres mulighet for å tjene fem hundre pund i året ville vært ytterst minimal - og usikker er jeg redd den fremdeles er." (side 127)

"Et eget rom" er spekket med mye godt sitatstoff, og det kunne vært fristende å trekke frem enda flere sitater, men jeg setter en strek her. Essayet er blitt kalt en feministisk klassiker, og anses ved siden av Simone de Beauvoirs "Det annet kjønn" fra 1949 som antakelig det viktigste, skriver Bokklubben i sin presentasjon av boka. For virkelig å forstå Virginia Woolf, bør man ha lest dette essayet!

Jeg kan ikke annet enn å oppfordre sterkt til å lese denne boka selv! Og jeg lover i tillegg til en interessant vandring spesielt gjennom litteraturhistorien, hvor kvinner bare noen hundre år tilbake var så og si fraværende, og hvor det nærmest må anses som et under at det i det hele tatt var mulig for kvinner å produsere litteratur, mange lattervekkende beskrivelser av forholdet mellom menn og kvinner, slik det utvilsomt må ha fortonet seg for den store forfatter på slutten av 1920-årene. Skjønt noe satt på spissen er nok enkelte ting.

Og så gleder jeg meg over at mens jeg skriver dette, så sitter jeg i mitt eget rom i huset vårt - et rom min mann insisterte på at jeg måtte ha da vi flyttet hit for fire år siden. Et rom som jeg ikke deler med noen!

Helt til slutt: Mens jeg googlet og gjorde litt research på hva andre har skrevet om denne boka, kom jeg over en rekke interessante innlegg. Rett etter Bokklubbens link dukket bloggen Lines Bibliotek opp - med den iøyenfallende artikkelen "Virginia Woolf", hvor hun hovedsaklig skriver om "To the Lighthouse", men også nevner essayet "Et eget rom". Deretter dukker det opp en artikkel på NRKs nettsider - Portretter, hvor Virginia Woolfs liv er omtalt. Her dukker også opplysningen opp om at Virginia Woolfs ektemann Leonard Woolf var jøde, og at ekteparet sto på Hitlers dødsliste. Ekteparet hadde planlagt å ta sine egne liv dersom Hitler-Tyskland skulle komme til å okkupere England. Så skjedde heldigvis ikke, men Virginia Woolf tok som kjent sitt eget liv i 1941 ... etter lang tids mental sykdom, vekselsvis med maniske og depressive perioder. Hun ble 59 år.

Det er så og si umulig å skulle gi "Et eget rom" et terningkast. Hvis jeg likevel skulle prøve meg, må det bli terningkast fem denne gangen.

Late solrike dager på Sørlandet med Anton Tsjekhovs noveller, boka heter "Huset med arken og andre noveller". Leser også boka "Heirefjæren" av sørlandsdikteren Vilhem Krag. Har Kristoffer Schau's bok "På vegne av venner" på lur.

Ja, denne boka er jeg sikker på at du vil like, Karin! ;-)

Denne boka høres interessant ut, og jeg er ganske sikker på den faller i smak hos meg. Da tar deg på ordet; Jeg løper ut og kjøper!!
Har stor sans for de eldre franske forfatterne, og denne boka må jeg bare lese. Supert altså at du skrev denne omtalen, den ble jeg virkelig inspirert av.

Mysteriet rundt Anastasias forsvinning

John Boyne (f. 1971) er en irsk forfatter med mange bøker bak seg. Noe som ser ut til å være ett av hans kjennetegn er at han skriver om kjente historiske hendelser, som mytteriet på Bounty, om andre verdenskrig (barneboka "Gutten i den stripete pyjamasen") - og om den russiske revolusjonen (i "Hendelsenes Hus", hvor Romanov-familiens siste dager i Russland står sentralt). Selv har jeg kun lest "Gutten i den stripete pyjamasen" av ham tidligere.

I åpningsscenen i "Hendelsenes Hus" befinner vi oss på begynnelsen av 1980-tallet. Ekteparet Zoya og Georgy Jachmenev har helt siden den russiske revolusjonen i 1918 levd i landflyktighet i Europa - først i Paris og senere i England. Zoya er syk, og har ett eneste ønske: å få se Vinterpalasset i St. Petersburg en siste gang. Men våger de?

Gjennom boka, hvor det hoppes mye frem og tilbake i tid, noe jeg for øvrig opplevde som helt uproblematisk, får vi i tilbakeblikk vite hva ekteparet har opplevd. Vi er tilbake i 1915, hvor Georgy etter nær å ha satt livet til for å redde et medlem av tsarfamilien, blir tilbudt jobb som Alexei Romanovs livvakt.

Alexei er ingen ringere enn sønnen av Tsar Nikolai den andre, og det ikke Georgy vet er at Alexei lider av en blødersykdom. I likhet med alle gutter med blodsbånd til det engelske kongehus på den tiden ... Dette snakket man ikke høyt om, fordi det var forbundet med skam at en med kongelig blod i det hele tatt hadde svakheter. Georgy erfarer at Alexei er en vilter og leken gutt som nekter å leve under det strenge regimet som tsarinaen har lagt opp for ham, og en dag skjer det fatale: han faller ned fra et tre. Tsarinaen bebreider Georgy, til tross for at han ikke har hatt kjennskap til faren for blødninger ...

Mens Georgy befinner seg på Vinterpalasset og er delaktig i tsarfamiliens indre liv, forelsker han og Anastasia seg i hverandre. Og da den russiske revolusjonen bryter ut, noe som ender med at tsarfamilien utslettes, klarer som kjent Anastasia å stikke av. Ingen vet hvor det blir av henne, men det er en kjent myte at hun etter revolusjonen skulle leve i beste velgående et eller annet sted i verden. I "Hendelsenes Hus" forsøker John Boyne å dikte seg inn i hva som skjedde med henne ...

Mer enn dette ønsker jeg ikke å røpe av historien, for ikke å risikere å ødelegge spenningen for andre. Skjønt dersom man er historieinteressert og har lest litt om den russiske revolusjonen, blir antakelig historien for tam og forutsigbar. Dette er risikoen ved å skrive om kjente historiske hendelser hvor utfallet er gitt på forhånd, og derfor stilles det nok ekstra høye krav til kvalitet og innhold. Slik at ikke det hele bare blir en repetisjon av det "alle" vet fra før av ... John Boyne skriver godt - i alle fall ut fra det jeg kunne bedømme etter kun å ha hørt på lydboka. Likevel - riktig spennende ble det aldri, og mot normalt brukte jeg derfor uforholdsmessig lang tid på å komme meg gjennom den. Det lille spenningsmomentet som var igjen - hvor ble det egentlig av Anastasia? - ble for lite rett og slett. Oddvar Helland leste imidlertid godt og med fin innlevelse i teksten, og sånn sett fungerte denne boka svært godt som lydbok, synes jeg. Dette en bok jeg vil anbefale sterkt for yngre lesere, fordi man da får levendegjort den russiske revolusjonen på en måte som tørre fakta i en historiebok ikke klarer, med mindre man har særdeles god fantasi. Min konklusjon blir denne gangen terningkast fire - et sterkt et! Det er bokas språklige kvaliteter som har vært avgjørende ved min vurdering.

Herlig papegøyeskvalder

Etter å ha lest Julian Barnes fantastiske roman "Fornemmelse for slutten" i desember i fjor (min første leste bok av Julian Barnes), var jeg fast bestemt på at dette er en forfatter jeg virkelig ønsker å bli bedre kjent med. Stor var derfor gleden da jeg oppdaget at hans roman - eller kanskje rettere sagt biografi - om Gustave Flaubert - "Flauberts papegøye" - var å finne blant 1001 bøker du må lese før du dør. Desto mer nedslående at boka på dette tidspunktet faktisk ikke var å få tak i via de vanlige salgskanalene ... Etter mange måneders venting hos www.antikvariat.net, dukket boka omsider opp i juni i år. På dette tidspunktet visste jeg ikke at Cappelen Damm den 1. mars i år utga boka som pocket. Tvert i mot planla jeg å lage et stunt med en høylytt bønn om snarest å få utgitt denne boka på nytt da siste side var vendt for et par dager siden ... I stedet - og nå foregriper jeg - kommer denne omtalen til å ende med et rungende "Løp og kjøp!" til alle ansvarlige bokelskere som ønsker å være litt med der det skjer! Dette er nemlig en bok alle som er over gjennomsnittet litteraturinteressert bare MÅ få med seg!

I "Flauberts papegøye" møter vi den aldrende legen og enkemannen Geoffrey Braithwaite, som på sine gamle dager er besatt av den franske 1800 tallsforfatteren Gustave Flaubert (f. 1821 d. 1880) , mannen som er aller mest kjent for sin roman "Madame Bovari". I særdeleshet er det historien om en spesiell utstoppet papegøye som Flaubert lot seg inspirere av mens han skrev sin roman "Un coeur simple" (Et enkelt hjerte), som Braithwaite jakter på. I jakten på den rette papegøyen nærmer vi oss stadig Gustave Flauberts sjelsliv. Mannen som aldri giftet seg, men omga seg med elskerinner, noe som til slutt medførte at også han - i likhet med mange av sine samtidige - fikk syfilis ... Mannen som mente at hans egen person var totalt uinteressant mtp. den litteraturen han skapte ... Hvor mye av Flaubert fantes likevel i hans romaner? Og hvor ble det av den autentiske papegøyen som inspirerte Flaubert?

"Vi rekapitulerer. Først har vi Loulou, papegøyen til Félicité. Så er det de to konkurrerende, utstoppede papegøyene, én på Hôtel-Dieu og én ute ved Croisset. Så er det de tre levende papegøyene, to i Trouville og én i Venezia, pluss den syke parakitten i Antibes. Som mulig opphav til Loulou tror jeg vi kan se bort fra moren i en "avskyelig" engelsk familie Gustave traff på båten fra Alexandria til Kairo: Med grønn øyeskygge som klistret seg til kysen, så hun ut "som en syk, gammel papegøye." (side 57)

Flaubert hadde en gang elsket og tapt, og etter dette forherdet han sitt hjerte slik at ingen annen kvinne kunne overta den plassen som var tiltenkt hans elskede. Kanskje nettopp derfor fremsto han som litt av en kyniker i senere faser av sitt liv, og hvor ingen kvinne klarte å binde ham til seg. Dette skulle han senere komme til å angre på - særlig når alderen og ensomheten kom trengende på.

Samtidig som "Flauberts papegøye" er en slags romanbiografi over Flauberts liv og forfatterskap, syntes det i alle fall for meg som om legen Geoffrey Braithwaite fremstår som forfatterens eget alterego, men hvor han tidvis kan leke seg med det mest autrerte og dra det hele så mye lenger - til stor fornøyelse for meg som leser. Jeg humret og lo meg gjennom denne boka, som er et funn for litteraturinteresserte som også ønsker å lære litt.

Når den aldrende legen går til angrep på litteraturkritikerne, er det med et fandenivoldsk vidd som er så kneggende morsomt at det var så vidt jeg klarte å lese videre.

"De bøkene de (les: kritikerne - min kommentar) underviser i og skriver om, kan aldri forsvinne ut av hjernen deres. De inngår i familien. Kanskje det er derfor enkelte kritikere utvikler en svakt overbærende tone overfor det temaet de tar for seg. De oppfører seg som om Flaubert, Milton eller Wordsworth var en eller annen kjedelig gyngestoltante som luktet harskt pudder, bare interesserte seg for fortiden og ikke hadde sagt noe nytt på årevis. ....

Mens den vanlige, men lidenskapelige leser derimot har lov til å glemme, han kan gå sin vei, være utro med andre forfattere, komme tilbake og bli trollbundet igjen. ..." (side 77)

I et kapittel dikter Braithwaite seg inn i hodet på en av Flauberts forsmådde elskerinner, mens han i et annet tar for seg alle forbudene han hadde innført dersom han fikk bestemme hva forfattere fikk lov til å skrive om - omtalt som Braithwaites Oppslagsverk over gjengse ideer. Og mens han graver seg ned i Flauberts innerste hemmeligheter, lurer man mon tro på om han egentlig leter etter sin avdøde kones uforståelige irrganger.

"Ellen. Min kone: et menneske jeg synes jeg forstår dårligere enn en utenlandsk forfatter som har vært død i hundre år. Er dette lettere sinnsforvirring, eller er det normalt? Hun gjorde det fordi, sier bøkene. Hun gjorde det, sier livet. Bøkene er stedet hvor tingene blir forklart for en, livet er det stedet hvor de ikke blir det. Det forbauser meg ikke at enkelte foretrekker bøkene. Bøkene gir livet en mening. Den eneste vanskeligheten er at livene de gir mening, er andre menneskers liv, aldri ditt eget." (side 179)

Siden boka som nevnt er en 1001-bok, siterer jeg fra denne til slutt:

"En støvete, pensjonert doktor som forføres av en avdød fransk forfatter, virker lite trolig som fruktbar grunn for humor, men romanen er full av vidd og innsikt. Den flommer av detaljer, blant annet tre Flaubert-biografier (én salvelsesfull, én kritisk og én objektiv); den virkelige Flaubert-eksperten Enid Starkie opptrer, og det forekommer til og med en liksom-universitetseksamen. Dessuten inneholder boken en del pussig materiale, som Braithwaites Oppslagsverk over gjengse ideer. Det er et fascinerende puslespill av en bok."

Inne i mitt eksemplar av boka fant jeg dessuten en VG-bokanmeldelse fra 9. november 1987, ført i pennen av Tove Valmot. Hun var den gangen helt fra seg av ovasjoner over bokas kvaliteter - "Forfatterens fascinerende tanke er nemlig den at vår oppfatning av andre - heri innbefattet Flaubert - alltid speiler oss selv."

Jeg elsket denne boka! Ikke bare er den glitrende skrevet, men tematikken og analysen av et forfatterskap, med et utall av de mest merkverdige digresjoner underveis - det var fornøyelig fra første til siste setning! Få kan som Julian Barnes skrive så interessant om f.eks. Gustave Flauberts beskrivelse av Madame Bovaris øyne - et i bunn og grunn trivielt tema som løftes til et spørsmål om hennes karakter - både i filosofisk og moralsk forstand. Og et ditto omvendt vrengebilde av en akademisk litteraturkritiker som pirker i inkonsekvente beskrivelser i Flauberts tekst - og det på et detaljnivå man nettopp må være akademiker i et snevert miljø for i det hele tatt å ha interesse for. Det hele fremstilles med et komikkens skjær - slik at man en gang for alle skjønner at noen kritikere utelukkende skriver for hverandre - andre for leserne ... Og uten å røpe for mye om slutten, som for øvrig er i god Julian Barnes-stil, kan man vel si at spørsmålet rundt hvilken papegøye som egentlig er den rette, koker noe bort i kålen til slutt ...

Jeg er ikke i tvil: Her blir det terningkast seks!