Her var flere artige og gode noveller med krimpreg. Til og med en fortelling fra Norge, fra Nordland, og novellen heter "En ferd ned i malstrømmen".
Det var mitt første møte med Poe, og det var slettes ikke noe dårlig valg.

.. pekte og sa: ser der går Peer Gynt. Jeg ble målløs, men hva i alle dager gjør han her i Mine gleders by. Han skulle ikke ha vært her, han skulle ha vært i Profetens have på grunn av....

Før vi kom hjem la vi oss inn på Hotell New Hampshire. Nå fikk vi høre noe foruroligende, noen hvisket til oss at Sjakalen hadde sjekket inn rett før oss.

Jeg tilhører definitivt den kategorien ! Forrige posesalg jeg var på, resulterte i 11 bøker.

Når jeg nå ser opp der jeg ligger i engen ser jeg at Det blåser fra Dauingefjellet , heldigvis kommer Greven av Monte Christo .

Når du tilbringer flere timer på biblioteket en varm sommerdag.

Jeg leser noen interessante noveller av Edgar Allan Poe, boka heter "Mordene i rue Morgue". Leser også "De fornedrede og krenkede" av Dostojevskij. Har bok av John Fante og Tarjei Vesaas bok "Bleikeplassen" på lur.
Dette blir helgelesningen, noen av disse bøkene følger nok med meg utover i uka også.

Noe ujevn, men glitrende på sitt beste

Jeg har lenge gått og lurt på om denne novellesamlingen "var noe", eller om den kun ville komme i skyggen av ektemannen Karl Ove Knausgårds større litteraturprosjekt. Linda Bostrom Knausgård (f. 1972) debuterte med diktsamlingen "Gör mig behaglig för såret", og "Grand mal" er hennes første prosabok, kan jeg lese på bokas smussomslag. Tittelen "Grand mal" henspeiler til en diagnose, og sånn sett er det vel gjennom ektemannens presentasjon av henne og hennes bipolare lidelse jeg kjenner henne best fra før av.

Novellesamlingen inneholder tyve noveller, som alle har det til felles at de stort sett er svært korte. Kun "Kvitebjørn Valemon" strekker seg over nesten tyve sider.

Det er umulig å lese novellene uten å tenke på hennes samliv med den mer kjente forfatterektemannen Karl Ove Knausgård. Til det er beskrivelsen av de ulike hovedpersonene som går igjen i novellene litt for lik den jeg har blitt presentert for gjennom Min-kamp-bøkene.

Jeg opplevde novellene som nokså ujevne - fra det helt glitrende til flertallet av novellene som egentlig ga meg nokså lite, for å være helt ærlig. Novellen "Usett landskap", som med erotiske elementer beskriver møtet mellom to elskende, opplevde jeg som inderlig og følelsesladet. "Fortellingen om fuglen" handler om en forelskelses vekst og fall, her beskrevet på en gjenkjennelig måte og med en sårhet som virkelig berørte meg. I "Den du frykter" beskrives en mors kjærlighet til sitt barn. Også den nydelig, sår og var - for ikke å si intens og levende.

"Det er fryktelig å vokse opp. Ingen kan si noe annet. All tid vi legger ned i å gjøre ting vi ikke vil, som slett ikke er bra for oss, som forgriper seg på vårt vesen.

Men du er uskadd. Jeg sier det fordi det er sant. Du kjenner at du vil dø, men det er ikke det du vil. Du vil leve. Jeg kan ikke lyve for deg, så jeg må fortelle deg at det du virkelig vil er å leve." (side 139)

De øvrige novellene opplevde jeg som nokså trivielle, og med lite konkret innhold å bringe til torgs. Når det er sagt skriver Linda Boström Knausgård godt, men virkelig glitrende blir det ikke i mer en enn liten håndfull av novellene. Jeg skal for øvrig ikke underslå at novellene rent språklig antakelig lyder mer poetisk på svensk.

Jeg konkuderer etter dette med at novellesamlingen etter mitt skjønn fortjener terningkast fire. Da har jeg lagt vekt på det rent språklige, samt at det knippet av noveller som er glitrende, er verdt hele novellesamlingen til sammen.

Nina Faber er en aldrende lyriker, har aldri jobbet noe særlig, bor i en kolonihage (året rundt, selv om det ikke er lov, men hun har ikke noe annet sted å bo) og er bitter på at hun aldri vant noen Nordisk Råds litteraturpris. Vareopptelling handler om dagen Nina skal gi ut en ny bok, noe hun ikke har gjort på mange år, en ny diktbok full av dikt hun har skrevet mens hun har vært i Istanbul. Om Istanbul og mannen hun var sammen med der. Og jeg ler. Jeg ler inni meg mens jeg sitter på bussen og leser, av det tåpelige, JA, det tåpelige som dikt kan være, noe det ikke er rent sjeldent. Nei, ofte. Hvor mange teite dikt har man ikke lest, eller selv skrevet, mens man har vært ute og reist, betraktet, sett, skrevet i skriveboka man har med seg, kanskje til et glass lokalt, inkludert meg selv. Spesielt når hun leser dem opp på Litteraturhuset, hvor bare en håndfull av mennesker har dukket opp for å se Nina Faber lese opp sine nye dikt, drita på vin. Hun er jo en lyriker, har levd et vilt liv, nå gjenopptar hun det siden det ikke er bare bare å være ute med en ny bok. Og i salen nede, i Wergelandssalen, er det stappet med folk, flust, der skal Karl Ove Knausgård snakke. Uten ironi spør Nina Faber i det hun ankommer Litteraturhuset om alle disse menneskene har kommet for å se henne, jøss, det tror hun virkelig. Nina Faber er full av seg selv, setter sitt virke som lyriker høyt, men vi lesere får en anelse om at den nye boka er utgitt bare pga. "gamle dager." (Ikke at mitt inntrykk er at hun var noen bedre lyriker før enn nå, det må ha vært alle liggene med de rette folka, som Nina Faber mer eller mindre antyder, som står bak utgivelsene.)

Kritikerne er ikke nådige. Spesielt for kritikeren i Universitas gjennomgå, og det er en riktig morsom seanse hvor Nina driver utspørring av den unge studentens diktkunnskaper (og jeg selv blir litt kry, der jeg sitter på bussen og klarer å svare på alle). Likeså er det med hele situasjonen i Akademia-bokhandelen på Blindern, hvor den innkjøpsansvarlige for humanistiske fag, Bjørn Hansen(!), har avlyst en diktopplesning med Nina Faber pga. en vareopptelling. Det som skjer der minner meg om det som skjer i Dag Solstads Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, muligens er det navnet på den innkjøpsansvarlige for humanistiske fag som allerede har gitt meg et pek til andre av Dag Solstads romaner. Og slike litterære referanser er det mange av i Vareopptelling. Erlend Loe driver et harselas, det er ironisk (bombe?), men ofte tidligere har jeg ikke likt dette hos Erlend Loe, ja, jeg har tenkt at ironien har vært for usympatisk og ugrei. Ikke at fremstillingen av Nina Faber, eller andre deler av litteraturbransjen, er særlig sympatisk fremstilt i Vareopptelling heller, men det synes som om denne fremstillingen er fortjent. Erlend Loe gjør ikke narr av en ung mann som ikke vet hva han skal med livet, eller en mann i førtiårskrise, det føles bedre når det er Nina Faber det gjelder. For ikke er hun særlig sympatisk selv, som jeg tidligere skrev setter hun på en arrogant måte sitt liv og virke svært høyt, høyere enn andres, men samtidig setter hun spørsmålstegn ved livet hun valgte: kunne hun ikke tatt seg en skikkelig utdanning, fått seg en bedre jobb, en ordentlig jobb, som elektriker for eksempel, alle har alltid bruk for elektrikere, hver dag kunne hun ha jobbet som elektriker og fått en lønnslipp en gang i måneden og fått halv skatt i desember. Som andre folk, folk flest. Flere pensjonspoeng også. I stedet ble hun lyriker. Og ikke en særlig god en heller. Var det verdt det?

Romanen, som er liten (jeg leser den i løpet av en busstur tur/retur jobb), svarer ikke på det, den munner rolig ut i slutten, selv om det som faktisk skjer i romanens slutt jo er ganske dramatisk. Det er bare det at jeg venter på noe annet, mer, ja, ikke nødvendigvis på en løsning, men kanskje på noe mer angående en sak, ja, hva skjer egentlig videre med alt som tidligere har blitt åpnet i romanen, den kunne godt vært litt lengre, samtidig som det ikke føles galt at den slutter der den slutter heller. Som om boka i utgangspunktet ikke må taes for høytydelig, uten at det på noen måte har noe å si for det (seriøse) sparket mot hva lyrikk (kanskje for ofte) kan være.

Man vet hvor en planet befinner seg om tolv år, fire måneder og ni dager. Men man vet ikke hvor en sommerfugl vil være fløyet hen om et minutt..

Jens Bjørneboe

Flott Brit, der havnet den på ønskelista mi :)

Ja, det var en bra bok. og interessant og følge livene til hver enkelt av aktørene, i perioder var livene deres flettet tett sammen. For meg var Bernhard Herre en ukjent person inntil nå, lurer på om det er skrevet mer om han i andre bøker.
Skal jeg pirke på noe må det være "stemmen" som forteller om folk og hendelser, litt for utmalende og dvelende noen ganger etter min smak.

Og jeg ser at det kan bli litt vanskelig å se hva som er sitater eller ikke. Min feil! Skrev nemlig teksten opprinnelig på bloggen min, og da jeg kopierte den over hit glemte jeg at kursiv ble borte.

Det jeg mente var bare at det er forskjell på å være tjue år nå og tjue år for tjue år siden. Å være tjue år for tjue år siden innebar ikke at man satt bøyd over iPhonen og sosiale medier hele tiden, f.eks.

Jeg startet på denne boka for ca 3 timer siden, og hver gang jeg prøver å ta en pause i lesingen, må jeg kapitulere. Boka er velskrevet og underholdende, og den har et handlingsmønster som gjør at man bare må fortsette med neste kapittel for å få med seg den videre utviklingen. Om resten av boka fortsetter like bra som de drøyt 100 sidene jeg har lest hittil, vil den trolig bli den beste jeg har lest hittil i år.

For ei god stund siden laget jeg en liten oversikt på "Nye bokomslag" Det er så trist å se hvor like mange er, de frister ikke og jeg syntes det er veldig synd det har blitt slik.

Jeg velger ei bok jeg kom over ved en tilfeldighet og som jeg ønsker flere kan ha glede av.
Stjernetasten av Benoite Groult