Bokelskere.no

Jeg tør slutte meg til Steinars og din gode attest for boka, selv om jeg ikke har kommet like langt i lesingen som det han har. Basert på det jeg har lest, ligger det an til å bli minst en femmer på terningen.

Ah ..." I en og samme person" er en av Irvings bedre bøker synes jeg - kos deg med den!
Her i huset nærmer jeg meg slutten av "Jane Eyre" som jeg spontant valgte å lese etter å ha slukt de to første bøkene i Stieg Larssons Millenium-trilogi. Trengte noe helt annet før jeg går løs på den tredje og siste boka hans. Har virkelig storkost meg med Milleniumbøkene så langt og gruer meg nesten litt til å lese den siste for da er det ikke flere bøker igjen etterpå - for meg er dette forresten et solid kvalitetstegn; at en gruer seg til en bok/serie tar slutt.

Og dette gjelder forresten også for den nåværende boka - Jane Eyre. Jeg er utrolig positivt overrasket over hvor veldig fenget jeg er av denne fortellingen. Den er rett og slett helt nydelig! (Noe veldig annerledes enn krimmen jeg ellers er fordypet i om dagen - og nettopp det passet meg ypperlig nå!).

I lydbokverdenen har jeg "prøvet og feilet" mye i det siste. Har startet på flere bøker og avbrutt etter alt fra 1-3 timer; ikke nødvendigvis pga dårlig historie/plott, men like ofte fordi fortellerstemmen blir for monoton og søvndryssende. Forsøke meg blant annet på "Annihiliation", "The Feed", og en rekke andre bøker med god omtale og som virker spennende... men nei. Til slutt ble det den tredje boka i Unni Schulmans krimserie om Journalisten Magdalenda Hansson som fenget meg. Likte godt de første to bøkene og denne tredje - "Svar hvis du hører meg" er ikke noe dårligere. Anser ikke dette som "veldig god litteratur" på noe som helst måte, men som lett underholdning og krim som er enkel å henge med i passer den meg perfekt.

SÅ... denne palmsøndagen kommer til å bli brukt på: morgenyoga (gjort!), rulleskitur med min kjære (ingen snø her gitt), og deretter sofasløving for å lese ut de siste 100 sidene i Jane Eyre.

God helg. Og god påske! (OG god bok!)

Ikke mye sjokkerende eller utfordrende med dagens thrillere ...

Vanessa er fra seg av sorg og vantro. Det er en god stund siden de skilte lag etter syv års ekteskap, men likevel klarer hun ikke å tro at Richard er ute av livet hennes, og at hun ikke lenger er en del av livet hans. Han overtok det meste, mens hun bor hjemme hos en tante i New York som hun har et svært nært forhold til. Hun er som en reservemor for henne. Både hun og tanten er barnløse, og de tar vare på hverandre så godt de kan, både på godt og vondt. Men det er vanskelig å bare "glemme" noen man har elsket og tilbragt hver dag sammen med, og så er det hele plutselig over. På jobb gjennom en bekjent får hun vite at Richard er forlovet på nytt og det knuser hennes verden på ny. Hvordan kan han gå videre når hun ikke kan? Han kan da bare ikke gifte seg med en annen kvinne sånn uten videre? Den negative tankespiralen, savnet og skuffelsene gjør til at hun drikker vin ofte utover dagen (noe som har blitt til en vane for kvinner i psykologiske thrillere for tiden), så det er ikke noe nytt heller. Ideer surrer rundt i hodet hennes. Hun blir nysgjerrig på den nye kvinnen til Richard. Hun vil finne ut hva slags type hun er, og eventuelt få henne til å la være å gifte seg med ham, men vil det funke, i så fall hvordan?

Dagens thrillere er for like
Dette er også en bok jeg har sett litt overalt i det siste, både på YouTube og Goodreads. Bøker som kun får ros venter jeg med å lese senere, men blir enda mer nysgjerrig på bøker som får delte meninger, så derfor ville jeg lese denne fordi den er både elsket og "hatet". For meg var det konseptet som pirret nysgjerrigheten, men håpet at det ikke ville bli enda en thriller lik andre thrillere i det siste, men det var det dessverre, på en måte. Det er ikke mange thrillere som skiller seg ut. Den eneste som har skilt seg ut som jeg har lest i det siste er Single White Female av John Lutz, men den ble utgitt i begynnelsen av 90 - tallet. Da ble thrillere skrevet på en original og annerledes måte, mens nå følger thrillerforfattere en formel og bare skifter navn på karakterer. Det føles i alle fall slik noen ganger. Jeg liker thrillersjangeren ennå, og jeg ser ikke ned på sjangeren. Det er bare det at det er på tide at noen bryter ut av dagens mønster og skrive på en litt annerledes måte. For det er vel lett å se hva slags formel som funker og da er det lett for andre forfattere å ta etter når man ser hva som selger og ikke, noe som er synd. Jeg skulle ønske forfattere var flinkere til å finne sin egen stemme og gjøre det på sin egen måte for det trenger vi nå mer enn noe annet. Så jeg har ikke gitt opp håpet for thrillersjangeren ennå, Jeg bare savner mer utfordringer når jeg leser, og å bli overrasket. Det er lenge siden sist.

Denne boka er også en type bok der man tror man vet hva som foregår, men så har boka twister og vendinger som forandrer alt. Da disse "twistene" kom, hadde jeg skjønt det lenge før det skjedde for jeg er vel en tørrpinne som leser mellom linjene og som følger magefølelsen, instinktet eller hvaman kan kalle det og det ødelegger alt for meg. Sånn er det med bøker og filmer. Jeg savner å bli overrasket og sjokkert, men istedet gjennomskuer jeg det før avslørningene skjer. Det er surt. Men vil også udnerstreke at det er ikke twister og sjokk som betyr mest for meg fra thrillersjangeren. For meg betyr en god historie så mye mer og det kan være en thriller for seg selv og det var denne. Denne boka bydde på gode og troverdige karakterer, og hadde en god og realistisk historie som er godt skrevet, men følte at forfatterne spedde på med den ene twisten etter den andre bare for å krydre historien litt, og det syntes jeg var så unødvendig da historien er god nok i seg selv. Men anstrengelsen og higet etter å sjokkere ble for mye og ble til irritasjonsmomenter, for syntes at karakterene og historiene klarte seg fint uten disse "twistene" som ikke var noen twister for min del, for leser man ting nøye og følger magefølelsen, skjønner man greia. Men det hadde ikke gjort noe om forfatterne lot være å spe på med twister for det jeg prøver å si er at historien var god nok og fascinerende i seg selv, men følte at twistene og higet etter å overraske ble for dumt og unødvendig, egentlig. Boka hadde vært så mye bedre uten. Det er bare det jeg vil ha frem til.

Lite selvstendighet, men det er en mening med det i denne boka ...
Til tross for at sjokk og overraskelser uteble for min del, var det noen av karakterene som fascinerte meg og som ga meg lyst til å lese videre. Man blir godt kjent med karakterene, og noen er mer mystiske og som man vil vite mer om. Denne Richard var mest interessant å lese om, og samtidig slitsom fordi man føler man blir kjent med ham og samtidig ikke. Det mest irriterende med ham er at han i nesten hver setning sier baby, sweetheart, honey. Det er sikkert søtt det, men i hver setning? Det må være slitsomt og for pludrete i lengden? Men det er en hake med det og et poeng, og det skjønner man når man leser boka. Kan ikke utdype hvorfor og mer om det uten å avsløre noe, og det er det siste jeg vil ...

Jeg blir også ofte fortvilet, nesten sint over kvinnelige karakterer i dagens thrillere. De stemples som hjelpesløse og sårbare, og må de være en kveld alene, enten ute eller hjemme, må de sende meldinger eller snakke med mennene deres i telefonen for å få selskap fordi de ikke takler å være alene? Jeg blir fornærmet og opprådd over hvor lite selvstendige og egenrådige kvinnelige karakterer i dagens thrillere blir fremstilt. De tyr til flaska bare de får noen nedturer, og ting ordner seg så fort bare en mann holder rundt dem. Litt tullete å ringe og sende sms med I love you bare når en skal bort i noen kvelder. Jeg bare spør ... og det er jo lov å spørre. Er det ingen som tør og klarer å være alene lenger? Tåpelig! MEN, i denne boka er det tilgevelig for i motsetning til andre thrillere jeg har lest i det siste, så hører det med i settingen og det ligger en mening med det. Det skjønner man også mer av når man leser boka ...Huff, det er så slitsomt når man ikke kan gå i dybden uten å avsløre noe. Det er utfordrende ...

Jeg likte skrivestilen til kvinnene og jeg er spent på hvem skrev hva, for jeg merket ikke at det var skrevet av to forfattere. Skrivestilen har en fin flyt, og klarer på en merkelig måte å holde på nysgjerrigheten selv om jeg forstår, og har forstått handlingen og vendingene i boka før alt gradvis avsløres.

Dette er en lettlest thriller som ville ha klart seg mye bedre uten twister og noen karakterer er mer spennende å lese om enn andre. Likte også atmosfæren godt, men hadde ikke gjort noe om det var litt mørkere. Avsløringene er dessverre for lette og åpenlyse hvis man er nøye med å lese mellom linjene. Noen av karakterene holdt spenningen oppe for man ville bli kjent med dem og det var det som holdt spenningen oppe for min del, men syntes boka ble ødelagt av for mange forutsigbare twister som dukker opp underveis. Historien og budskapet er bra nok i seg selv, og boka ville kanskje derfor ha blitt tatt mer seriøs uten disse "overraskende vendingene". Det er ikke alle thrillere som er nødvendig med twister. Disse twistene har mer eller mindre blitt til en "greie", virker det som.

Etter å ha lest The Wife Between Us er jeg lettet over å være singel og barnløs, og at jeg aldri stoler på noen ..bare nevner det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette var en opptur for meg.. Det blir så spennende med den rolige dunkle stemningen. Virkelig anderledes..

Dette vet jeg faktisk ikke om jeg gidder å lese ferdig.. Jeg får ikke "tak" på denne boken. Hvor er vi..? Inverness..? Nei det virker ikke slik.. Jeg får en slags saloon fornemmelse av dette kasinoet, det kaster meg tilbake til en western by.. Ja ja..

Enig..!! :)

Eg må finne frem Agatha Christie-bøker. Enten med Miss Marple eller Hercule Poirot. Ellers kan eg varmt anbefale Hans Olav Lahlum’s krimbøker. Blei særdeles overrasket over hans bøker. Såg for meg tungt stoff, men de er lettleste i skikkelig Agatha Christie ånd.

Helt enig i din gode attest til vår huspoet :)

Ja, Det angår også deg - bør virkelig leses av alle. En fantastisk bok!

Det blir en bok jeg lenge har hatt på lista - "Da Fraser møtte Billy". Om det spennende møtet mellom en gutt med autisme og en hjemløs katt :)

Tilfeldigvis befinner jeg meg nå på mitt nærbibliotek, og innen stengetid kl 22, skal jeg plukke ut helgas bok. Det er mer enn nok å velge mellom, biblioteket har et godt utvalg, selv om det "bare " er en lokalavdeling av hovedbiblioteket. Har ingen anelse om hvilken bok jeg ender opp med. Er enig med Røyset i at det nå er på høy tid med vår og mer behagelige temperaturer. Blir hjemme i påsken, sparer mine ferieuker til i sommer og høst. Likevel blir det noen dagsturer ut, spesielt dersom neste ukes gode værutsikter for Vestlandet slår til.
God lesehelg til alle :)

Her var det mange gode som jeg også har kost meg med! Synes at absolutt alt av Murakami er helt fantastisk, og kvaliteten på lydbøkene er strålende så om du likte Kafka on the Shore anbefaler jeg sterkt å høre påf flere Murakamibøker.

For øvrig er "the one" av John Marrs også en av mine desiderte Storytel-favoritter. Også bøkene The Castle of Water, Ready Player One, og Neverwhere av Niel Gaiman står høyt på favorittlista mi

V-Bøkene som kom ut på 60-tallet er eit godt alternativ her! De er ikkje så lette å få tak i lenger, men du finner ein god del av serien her.

Fin måte å lære bort lesing og navn på farger.

En vampyrfamilie på tre er i ferd med å pusse opp på innsiden av slottet ved å sprite opp veggene med litt farger. Men problemet er at det er så mange farger å velge mellom at det er vanskelig for dem å bli enige om og bestemme seg for hvilke farge som skal havne på veggene. Det er ikke alltid like lett å velge med tanke på at det er så mange fine farger å velge mellom, og alle i familien må jo bli fornøyde med fargen som skal dekorere veggene. Hva er deres farge og stil? Er det rødt, oransje, gul, grønn, turkis, blått, lilla, rosabrun, hvitt, grått, eller svart, eller skal de gå for mange forskjellige farger? Vil de tre familiemedlemmene bli enige om valget, eller kommer de til å ha det som de alltid har hatt det?

Kreativ og annerledes læremåte
Hver ny dobbelside er dedikert til en ny farge. I rammer er det en liten tekst med rim og store bokstaver slik at det passer lett som høytlesning for barn. Sammen med foreldrene kan også barn være med å peke ut objekter som noen av figurene som dukker opp i illustrasjoner, ber deg om å finne. Finn tomater, finn et glass melk, finn tekanna og lignende leteoppgaver. På denne måten lærer barn både navn på farger som eventuelt skal males på vamyrenes vegger og navn på objekter som ligger strødd omkring på gulvet, i trappa, i en vinduskarm, i et bilde, hvor som helst ... så her gjelder det også å være litt observant. Jeg liker spesielt godt Tv - skjermen i rommet som skifter bildet på hver side hvor det dukker opp kjente filmer og ikoner. Det er litt morsomt, spesielt for oss voksne som kjenner til filmene og ikonene som dukker opp i skjermen.

Illustrasjonene i boka er spennende og jeg liker stilen, kanskje noe småskummelt for de små? Dette er en kreativ og oppfinnsom måte å lære navn på farger, og gjør det eventuelt lettere å huske hva ting generelt heter. Det lille ekstra er at man blir spurt underveis om å finne bestemte objekter som ligger strødd omkring inne i slottet. Selv er jeg nok altfor gammel for denne type bøker, men likevel syntes jeg det var underholdende. Ikke akkurat lære navn på fargene, noe jeg selvfølgelig har lært meg for mange år siden, men likte å lete etter bestemte objekter, og jeg liker også illustrasjonene veldig godt, kombinasjonen av søtt og kanskje noe småskummelt for andre. Dette er en annerledes bok å lære på, og som også kan engasjere mer enn en vanlig skolebok som eventuelt blir brukt på barneskoler. Multikunstneren Mona Fossdal er både grafisk designer og illustratør, og jeg liker stilen hennes veldig godt, både figurene, bakgrunnene. Det er både stemningsfullt og stilig, og man får lyst til å gå inn i boka og utforske mer av slottet fordi nysgjerrigheten vekkes til live.

Hyggelig lesestund
Det er ikke så mye mer å si om boka da den er såpass tynn. Men dette er en fin bok for småbarnsfamilier som vil gjøre noe hyggelig sammen, og samtidig lære bort barna noe i koselig samvær. Man lærer rim, navn på farger og finne ulike objekter som noen figurer spør etter. Det er et søtt, kreativt og annerledes lærebok. Forfatteeren gjør det også lettere å huske navnet på fargen ved å farge veggene den fargen det gjelder i teksten, slik at barna får det både gjennom tekst og visuelt. Det er et effektivt hukommelsestriks, vil jeg tro. Dette er en fin måte å lære noe på en gøy og annerledes måte. Det gjør det lettere å huske for de minste enn når man lærer av en vanlig tekstbok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg har lest en god del av bøkene hans og har også hatt stor glede av mange av dem. Noen har jeg ikke likt like godt, men det har aldri falt meg inn at det skulle ha noe med setningslengden eller -strukturen å gjøre. (Du burde forsøke deg på José Saramago!)

Jeg må først understreke at jeg har hatt stor glede av handlingen i de av Jacobsens bøker jeg hittil har lest. Spesielt "Seierherrene" og Barrøy - trilogien ("De usynlige", "Hvitt hav" og "Rigels øyne") Likevel synes jeg Jacobsen til tider overdriver bruken av lange (bi)setninger, noe som i alle fall for mitt vedkommende gir en litt mer anstrengende leseopplevelse. I min hittil siste bok av Jacobsen - "Frost" endte jeg opp med terningkast fire pga bisetningene - selv om boka rent handlingsmessig stod til en klar femmer.
Er det noen andre her inne som har synspunkter på Jacobsens bisetninger ?.. Er de en styrke eller svakhet i bøkene hans ?

Hold frem som du stevner!