Bokelskere.no

Det har blitt mer TV-titting en boklesing i det siste, men siden det ikke er noe sport på morgenen i helgene nå får jeg lest litt mer.

Har allerede startet på Spøkelse! - hvileløse gjengangere i tradisjon og historie igår kveld, har lest den en gang før (i 2003), men hadde bestemt meg at når jeg hadde fått kjøpt meg hele serien, da skulle jeg lese alle en gang til. Det var meningen det skulle være ifjor, men det ble det ikke noe av, men nå er jeg endelig igang, hvis jeg rekker det starter jeg på Vampyr! - blodsugende lik i litteratur og tradisjon på søndag.

I tillegg denne helgen skal jeg lese på Lady Vivian Hastings (Long John Silver) og de 3 andre i denne miniserien.

Mener du faktisk at en skaper er en "udiskutabel objektiv lov-autoritet"?

Jeg har lest en merkelig blanding av roman og sakprosa. Per Olov Enquist er jo kjent for å bedrive sjangerblanding, men så påfallende som her har jeg ikke opplevd det i de bøkene jeg tidligere har lest av han.

Dette er en sønns beretning om sin far, arbeideren og sleggekasteren, som etter en solid idrettskarriere ble grepet i juks og utstøtt. Men hvorfor? Sønnen – «Sekundanten» – griper enhver anledning til å påpeke at faren mer enn noe annet var et hederlig og lojalt menneske. Men lojalitet er ikke ufarlig, og her handler det om en person som står på kollektivets side. Det er slik jukset blir forklart: Det er felleskapets resultater som gjelder, ikke den enkeltes heder og ære.

Denne livshistorien er verken kronologisk eller rett på sak. Sønnen plukker detaljer og sekvenser fra farens liv og vever dem inn i tanker omkring arbeiderbevegelsen og idrettsbevegelsen. Det han finner er en lengsel etter en arena der man kan føle tilhørighet og mening. Idrett og politikk kan skape begge deler, noen ganger i så stor grad at det er verd å jukse for å få innpass
.
Boka handler mye om solidaritet og lojalitet. Enquist skriver vakkert og poetisk, særlig i barndomsbildene, der sønnen minnes seg sjøl og forholdet til faren. I andre sekvenser blir det mer kronglete, spesielt der fortelleren filosoferer over idrettens politiske rolle.

Enquist bruker mye plass på å sette sleggekasterens skjebne inn i en større politisk sammenheng. Jeg må tilstå at disse lange partiene ble noe langdryge for meg. Hadde jeg vært umåtelig interessert i idrett, ville jeg kanskje ha sett annerledes på det?

Kjernehistorien er både vakker og hjerteskjærende: Her er en far, en mor, en lillebror, etter hvert også en avstandskjæreste som utfordrer hovedpersonens syn på idrettens rolle. En del av problemstillingene fortoner seg vel litt utdaterte i dag, og gjorde det sannsynligvis også da boka ble skrevet. Men Sekundanten er langt fra uaktuell: I idretten jukses det som aldri før – og en del av de som jukser, kan meget vel mistenkes for å ha et «fellesskap» i ryggen.

Jeg ga opp, først og fremst av samme grunn som Lillevi. Dessuten mener jeg hele teksten hadde hatt godt av en grundig språkvask for å luke ut svesismer, anglisismer og en del andre språklige eiendommeligheter. Fra OsloMet ville jeg ha ventet bedre språkkvalitet enn dette.

Kan man få hukommelsen tilbake?

Forferdelig måte å våkne opp på
Tenk at du våkner opp i senga til en fyr du ikke kjenner så godt og ikke husker hvordan du havnet der. Det er nettopp det som skjer med Tara Logan. Hun våkner opp i senga til en mann som bor i samme strøk som henne. Hun oppdager at noe er galt, og hun løper ut midt på natta. Neste dag får hele nabolaget at naboen hennes, Lee, er død. Tara forteller ikke til noen at hun var hos ham natten før siden hun ikke husker noe som helst, og hun har en familie å ta vare på. Lee var en gift mann, og hans kone og Tara var gode venner. Nabolaget er snudd opp ned når de finner ut at Lee er myrdet, og minstenkte dukker opp underveis. Tara holder munn siden hun er sikker på at hun ikke myrdet ham til tross for hukommelsestap, og fokuserer på å holde familien samlet, og prøve å fortsette som vanlig selv om tankene er et kaos. For en stund siden forlot hennes mannen hennes, Noah, dem i ett år før han kom tilbake, og hun vil ikke at familien hennes skal splittes igjen. Men er det mulig å leve et normalt liv i et nabolag hvor det nettopp er skjedd et mord? Og hun selv husker ikke en gang hele kvelden med offeret ...

Det publiseres mange psykologiske thrillere for tiden. Denne ble utgitt for to år siden og Kahryn Croft var tidligere et ukjent navn for meg, men jeg liker å utforske både kjente og ukjente forfatterskap. Konseptet hadde et lovende utgangspunkt, selv om hukommelsestap ikke er noe originalt innenfor thrillersjangeren. Hvor mange ganger har vi ikke lest om det tidligere? Men det er ikke bare å bevare hemmeligheten om at hun var i naboens hus på mordnatten hun har å stri med og at hun prøver å få hukommelsen tilbake. Eldstebarnet Rosie, er en jente med mange problemer. Hun er en god jente innerst inne, men har en tendens til å skape mye styr rundt henne, noe som gjør til at det har ført til at Tara og hennes mann, Noah, ofte må ta en alvorsprat med henne, til tross for at jenta snart fyller atten år. Men en mor gjør hva som helst for å holde familien samlet, men er de sterke nok denne gang? Det er ikke lett når nesten alle i familien holder noe tilbake, og sakte, men sikkert sklir fra hverandre.

Dette er kanskje ikke en hardbarket psykologisk thriller, men det er mer om morsfølelse, morsinstinkt, familiebånd og prøve å være sterk når stormen herjer som verst. Den slags thriller. En følelsesmessig thriller er kanskje en nærmere beskrivelse der man gjør alt for å beskytte hverandre, selv når man føler at man sklir fra hverandre. For familie er tykkere er et tykkere bånd enn alt annet.

Lite suspense, mest drama
Boka er på bare 320 sider og selv om historien i seg selv er tynn og forutsigbar for min smak, scorer den høyt på stemning og karakterutvikling. Man blir godt kjent med persongalleriet, til og med bipersonene. Croft får frem mye ubehagelig stemning på bare noen få sider. Bare synd at historien i seg selv er såpass tynn. Kunne ha tenkt meg en større dose med suspense og undertoner for det hadde den historien god utgangspunkt til, men dessverre ble det rotet bort av intriger og mye frem og tilbake drama i hovedpersonens familie. Det blir såpass mye av det at det til tider ble uengasjerende istedet for oppslukende.

Det er spennende å utforske ukjente forfattereskap. Av og til kommer man over nye favoritter og andre ganger ikke. Dette ble en lunken erfaring. Jeg liker å gi forfatterskap mer enn en sjanse, så kommer til å lese mer av Croft senere. Bare glad jeg ikke valgte denne boka som påskelektyre. Da hadde jeg nok blitt enda mer skuffet. Det ble for mye drama istedet for suspense, og hovedpersonen var ikke den skarpeste kniven i skuffen angående folk hun er involvert med.

Fra min blogg: I Bokhylla

Interessant sammenlikning!
Når det gjelder madam Torvestad, har jeg nok min oppfatning først og fremst fra NRK-serien, der jeg oppfattet henne som et smilende, men herskesykt og manipulerende maktmenneske. Boka leste jeg seinere, og inntrykket av madammen endret seg ikke på noen måte.

Er det noko ein bokelskar likar, så er det å kunna bidra med lesetips og bokforslag!

Eg vil nytta høvet til å tipsa deg om Hendelser ved vann av Kerstin Ekman: Ein psykologisk thriller, stillferdig, mørk og med mange lag, - litt tunglest, men velskriven. Tildelt Nordisk Råds litteraturpris og Glassnøkkelen.

Brukeranmeldelsene på Amazon og Goodreads er ofte mer nyttige, iallfall i min erfaring, enn "profesjonelle anmeldelser". Er ikke alltid enig altså, men utifra hva disse menneskene liker / misliker ved bøkene danner jeg meg fort et inntrykk om boka er noe jeg vil lese eller ei :-)

Morsomt. =) Og har det blitt noe mer Stephen King lesing i det siste?

Denne begynte bra, så stoppa det opp og blei såpass "rotete" (=vanvittig mange namn å skulle halde styr på, og introdusert veldig hastig) at eg fleire gonger måtte bla fram og tilbake for p dobbel og frippeltsjekke namn og fakta og stadar. Det blei også etter kvart slitsamt og keidsamt med konstante referansar og delvis oppsummeringar av kva som hadde hendt i den forrige boka - som eg har lese og dermed ikkje trengde evige påminningar og oppsummeringa frå. Eg la vekk boka to gonger, så plukka eg ho opp att i dag ig brukte endå ein time på ho før eg deretter beslutta at eg ikkje gadd meir. Houvedsaken er nok herr at sjølve krimsaka ikkje fenga interessen min - eit ran og eit mord, knytta til fleire liknande ran, og mistanke retta mot nokre av bankens eigne ansatte...

I tillegg trekker følgende punkter betydelig ned på mi oppleving av denne boka:
- stadige "overforklaringer" og gjentakningar , som om det å skrive noko to og tre gonger på rad, berre med noko ulik formulering gjer at lesaren skal det forstå kva som står der betre enn om det kun skrives ein gong... la lesaren tenkje litt sjølv...eg vil ikkje ha alt inn med teskje.
- lite nytt, følte ikkje at verken karakterane eller handlinga er noko særleg originalt eller noko eg ikkje har lest likande av tidligare
- til tider for lange "scener": særlig der kor diverse slossing ol action beskrives så blir det litt for mykje detaljar slik at all denne action-en faktisk blir langdryg og keisam . Tenkjer då særleg på skildringa av ulike samanstøt og slosskampar
- saknar å bli kjend med karakterene på ein naturleg måte. Slit med å sette meg inn i houvedet til personene og klarte ikkje bry meg stort om dei...
- eg følte nesten ingen engasjement overfor bokas karakterer. Til tider var dei berre pappfigurer som gjorde ditten og sa datten utan at eg klarte å sjå kven dei var som personar. Saknar kort sagt å sjå meir personligheit . Pg då meiner eg å SJÅ framfor å få det direkte fortalt via teksten og forfattaren sine ord/ direkte beskrivelser. Eg likar å bli kjend med karakterene via handlingane deirar, og tankene. Her blir det ofte heller direkte beskrevet av forfattaren

Det finst sjølvsagt også ein god del positivt med boka. Mellom anna;
- ein god del vittige kommentarer og dialogar mellom karakterene
- velfungerande veksling mellom dei ulika karakterene, vi følgjer ikkje berre houvedpersonen Edvard Matre, men får også innblikk i dei andre karakteranes liv og tanker, noko som definitivt løfter boka fleire hakk, og eg trur nok at nettopp dette er grunnen til at gav boka så mange forsøk, for denne byttinga mellom deinulike personane fungerer godt, og eg blei meir nyfiken på enkelte enn andre

PS
Til du.som ikkje er einig så gjer eg her ei alternativ forklaring til min negativitet
- det er mandag i dag
- påskeferien er over
- eg har vondt i nakken
- eg hatar heile verda bitte litt (meir enn normalt) i dag
- eg har nyleg lese eksepsjonell god krim og då skal det godt gjerast for den neste boka å leve opp til den føre

PS PS volume II
- vanlegvis er eg faktisk ganske snill og grei altså, heilt sant!

Slår eit slag for følgende kvinner: (=i parantes : favorittbøker mine av forfattarinna)
- Anna Gavalda ("Saman er ein mindre aleine")
- Marit Eikemo ("alt inkludert")
- Agnes Ravatn ("fugletribunalet)
- Helga Flatland (" vingebelastning ")
- Karin Fossum (" de gales hus", "elskede Poona")

Og nokre til som fortjener å nevnes:
- Diane Setterfield ("den tretten de fortellingen")
- Jessie Bolton ("Miniatyrmakeren")
- Clare Macintosh ("I let you go")
- Margaret Atwood ("MaddAddam")
- Charlotte Bronte ("Jane Eyre)

Kalde gufs fra fortiden ...

Dette er en bok som ble mye omtalt i fjor, og som vanlig ble skeptisismen min bare enda større. Derfor ville jeg ikke lese den mens "alle andre" leste den. Jeg blir mer nysgjerrig på bøker som ikke er likt, og som får mange delte meninger, enn de som kun får ros. Bøker som kun får ros venter jeg med å lese til hysteriet har lagt seg hvis interessen fremdeles er der. Av og til lønner det seg å vente og det gjorde det med denne.

Svarthuset er første bok i Lewis - trilogien. Jeg hadde hverken lest noe eller hørt om Peter May tidligere, men det er spennende å utforske ukjente forfatterskap for man vet aldri hva man kommer over. Trodde dette ville bli en tørr krimbok, men det var det heldigvis ikke. Svarthuset er en veldig lettlest thriller til tross for at den er bestialsk, mørk og dyster. Opplevde underveis at lesingen gikk nesten av seg selv.

Stemningsfull førstebok i en trilogi
Første bok i Lewis - trilogien er om Fin Macleod som plages av mareritt og forholdet til kona skranter. For en månedstid siden mistet de en sønn, og Fin føler seg ikke klar til å jobbe. Likevel blir han satt opp på et oppdrag. Han må dra tilbake til barndomsstedet Isle of Lewis i Ytre Hebdridene på grunn av et bestialsk drap. En mann som Fin husker fra barndommen er offeret, og det var en mann som ikke er spesielt godt likt. Han var en bølle som sjeldent lot andre være i fred. Til tross for offerets upopularitet, er det Fins jobb å finne morderen. Et lignende mord skjedde i Edinburgh for ikke lenge siden. Har det en sammenheng, er det en copycat som står bak, eller er det ren tilfeldighet? Det er Fins jobb å finne ut av, og under oppholdet på et sted hvor han ikke har vært på atten år, støtter han på mange spøkelser fra fortiden. Mye er forandret på de atten årene, men samtidig ikke. Klarer Fin å finne morderen eller blir det for mye for ham bare å være på øya som består av så mange minner?

Bedre sent enn aldri
Svarthuset ble opprinnelig utgitt i 2009, så det tok sin tid før den ble utgitt på norsk, og Svarthuset fortjener et stort publikum. Svarthuset er en veldig troverdig og stemningsfull start på en lovende trilogi. Den byr på noen overraskelser underveis (som riktignok ikke var overraskende for min del), og Peter May skiller seg ut fra mange av dagens krim og thriller forfattere, siden han fokuserer på en god historie istedet for de store overraskelsesene. Mange forfattere er ute etter å overraske eller sjokkere noe voldsomt mot slutten, men her byr Peter May istedet på små "overraskelser" underveis, og samtidig klarer han å skape realistisk og levende persongalleri, god historie og samtidig skape stemningsfull atmosfære. Av og til er det nesten som å være der og føle både vennligheten og fiendligheten Fin blir møtt med under etterforskningen. Det er nesten som å stå rett ved siden av ham. Mange forfattere ødelegger en god historie fordi de vil så gjerne sjokkere leseren at de glemmer å la oss bli kjent med persongallerie,t og historien blir bare sånn halvveis, men her har Peter May funnet en fin balanse mellom alle disse bindeleddene.

For oss som har lest mye krim og thrillere fra før av, så er nok dette en "vanlig" krim som ikke byr på så mye nytt.. Den er heller ikke så grotesk om man har lest mange morbide krimbøker fra før av. Så vi blir ikke så sjokkerte eller kvalme. De som ikke har lest så mange mørke bøker tidligere, skjønner jeg godt hvorfor de blir heftig og begeistret over denne boka.

Det som imponerte mest med boka var den fine overgangen mellom nåtid og fortid som forfatteren gjør på en ryddig og oversiktelig måte. Det ødelegger heller ikke flyten. Likte også en god del av sarkasmen som oppstår, spesielt mellom Fin og Artair. Det kommer noen replikker som man bare er nødt til å humre litt av. Man blir kjent med mange karakterer på godt og vondt.

Dette var ikke for meg en overraskende eller original krimbok, men den er stilfull og byr på en god og troverdig historie. Svarthuset er både småmørk, kald og stemningsfull bok om et sted hvor tiden står stille. Selv om en del var forutsgibart og dette ikke ble en av mine favoritter, var dette en oppslukende og fascinerene krimbok, og jeg vil svært gjerne lese resten av trilogien.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er ikke ofte Nobelprisen blir gitt til en dokumentarforfatter, men i 2015 gikk prisen til Svetlana Aleksijevitsj, som blant annet har formidlet vitnesbyrd fra andre verdenskrig, krigen i Afghanistan og Tsjernobyl-katastrofen. Anbefales!