Bokelskere.no

Enig ! En eventuell TV- serie vil garantert bli godt mottatt. Ser frem til å lytte meg gjennom de 14 CD- platene, med Duc Mai The som oppleser. Brukte lydbokversjonen også ifm de to første bøkene.

1Q84 er en helt fantastisk trilogi! Har ikke hørt den på lydbok, men slukte den da jeg leste den i fjor. Har så utrolig lyst til at de bøkene skal bli laget sin tv-serie. Tror det kunne blir utrolig stilig

1. mai blir ekstra spennande no... Og heller enn å spørre det vanlige spørsmålet - "kven trur du blir nominert", kan vii år stille to spørsmål 1) trur du det blir noko av Nobels litteraturpris anno 2018? Hvis ja: 2) kven trur du blir nominert? Hvis nei: 2) Kva tror du skjer?! Kva blir reaksjonane? Er det riktig å avlyse?

Referer til artikkelen om saka her https://amp.theguardian.com/books/2018/apr/27/nobel-prize-in-literature-may-be-cancelled-in-2018-amid-sex-scandal-swedish-academy

Eg leser ei bok langt utanfor mitt vanlege bokvalg, trengte noko lett og rett ogslett berre underholdende så eg plukka ganske spontant opp boka "to og to" av Nicolas Sparks og er då langt nøgd då boka leverer akkurat den slags ukompliserte underholdninga eg ville ha. Einaste som trekker ned er ein ganske ymse oversetting.... Er lei av å lese om "livet som kaster skruballer" og dialogar med utsagn som "Jeg føler din smerte!")(på norsk seier ein vel heller "jeg føler med deg" eller noe.). Dette er bare det jeg kommer på i farten... Finner slike små irritasjonsmoment på omtrent annenkvar side... Vanvittig plagsamt når ein først har merka seg det. Skjønner forsåvidt ikkje at boka har blitt trykt utan st slike ting blir tatt tak i... Synes rett og slett det er litt for dårleg... Eller så er eg i ferd med å bli ei gamal, bitter kjerring...

På lydbok høyrer eg forresten på Hold My Hand av M. J. Ford. Kriminalroman. Veit ikkje heilt kva eg synes endå

Tar sikte på å avslutte "Noen kjenner mitt navn" av Lawrence Hill. Historien har vært en minst like god opplevelse som da jeg leste den første gang for noen år siden. I tillegg håper jeg å begynne på bind 3 av Murakamis 1Q84 - i lydbokversjon. Lykke til med dine eksamensforberedelser - jeg minnes godt lange lesedager fra egne eksamensperioder. Hektisk mens det stod på, en lettelse da det var over.
God helg til alle :)

Artig at du nevner høytlesing. Det er kun noen få dager siden jeg hørte en ekspert uttale at høytlesing er ekstra stimulerende for hjernen.

Eg avbraut denne omlag halvvegs i fordi eg aldri blei fenga og mista interessen meir og meir... fordi:
- dette ikkje er noko som helst nytt kva krim gjelder, heller er dette ein krim som har tatt litt av kvart frå andre krimbøker: ei forsvunnen jente, seksuelt tema/motiv, hovedkarakterar beståande av politi, psykolog og pårørande
- klarte ikkje bli kjend med karakterane: dei fremstår, for meg, som personlighetslause pappfigurar som berre lar seg flytte rundt på og utføre sine handlingar og replikkar utan sjølv å ha noko drivkraft eller initiativ. Av og til skrives det direkte kva karakteren føler og tenker, men...det er nettopp det at det blir fortalt direkte ... det blir ikke vist. Altså saknar eg innspel av "show, dont tell" her..

Klarer ikkje heilt å sette fingeren på kva som øydelegger denne boka... men eg opplevde ho iallfall som usedvanlig treig, veldig lite original og rett og slett ikkje engasjerande

Elisabeth Brenner drar til den vesle plassen Einvik for å samle inn opptak av befolkningas dialekt som skal brukast i eit forskningsprosjekt ved universitetet i Bergen. Dette gjer ho i regi av NAV ettersom ho er på attføring og har vore arbeidslaus sidan ho gjekk på ein smell for to år sida. Vi følger ho til Einvik kor ho skal bu dei neste vekene mens arbeidet pågår. Vi følger Elisabeth og alle menneskene ho blir kjent med... Eller "kjent" med på Einvik. Slik eg ser det er sorg, einsemd, behov for aksept og eigenverdi, sosiale behov og tilhøyring sentrale tema her.

Eg er virkelig glad for at eg kjøpte denne boka og ikkje berre nøyde meg med eit bibliotekslån, for denne kjem eg til å lese igjen seinare. For meg er det eit solid kvalitetsteikn når ein føler at det er meir å hente i boka, meir å tolke, ei kjensle av at eg kanskje vil oppleve boka annsleis ved ei anna anledning. Dette meiner eg fordi houvedpersonen i stor grad kan tolkes ulikt av ulike lesare. Ho beskriver aldri seg sjølv direkte, her blir ho skildra indirekte gjennom handlingane, holdningene og tankane sine.

Las mi første bok av Eikemo i fjor - Alt inkludert - og bestemte meg alt då for at eg definitivt må lese meir av ho. Og eg fekk omsider gjort det og angrar litt på at eg venta så lenge for eg er høgst begeistra for både skrivestilen, karakterane, plottet og språket!

Les denne dersom du vil ha noko:
Humoristisk - ofte litt mørk og ironisk
Samfunnskritisk og aktuell
Morosam utan at det er tvunget
Realistisk og samstundes absurd
Originale og sære karakterar
Som er underholdende utan at det blir fjasete og dumt
Ei bok med dybde som du kan lese igjen og sannsynligvis oppdage ein god del du gjekk glipp av første gong, eller iallfall kanskje oppleve fortellinga på ei anna måte.
Å tenke på sjølv etter at siste sida er lest

Jeg har ingen bibliotekarer i min nære familie, men begge mine foreldre er ( pensjonerte) lærere, og er dessuten lesehester, dette medførte at både jeg og mine to søsken under hele skoletiden ble oppfordret og inspirert til å bruke biblioteket til å låne bøker som kunne supplere skolebøkene. Jeg ble lest for om kveldene, så lenge jeg var ung nok til å ønske det. Absolutt enig med deg i at leselysten også bør stimuleres i hjemmet.

En utspekulert morder går løs i Trondheim ...

Bestialsk morder herjer
Handlingen tar oss med tilbake i tid, nærmere bestemt til 1918. Forferdelige ting skjer i Trondheim. En mann blir brent inne i et bygg, og andre groteske mord skjer på kort tid. Er det en seriemorder som står bak drapene? Det ofrene har til felles er at de er frimurere, men hvem ønsker dem død, og er det på grunn av at de er frimurere, eller ligger det noe annet og mer bak? Ved nærmere undersøkelse finner de ut at de syv dødssynder har inspirert morderen, men hvorfor? Klarer de å finne og stoppe morderen?

Dette er tredje bok av Jan Boris Stene om privatoppdager Falkener og Dr. Wilberg, men min første. Selv om jeg ikke har lest de to andre bøkene, følte jeg ikke at det gjorde noe. For dette dreier seg om en ny sak og man blir godt kjent med privatoppdager Falkener og Dr. Wilberg. Det er et underlig "par". De er selvfølgelig ikke et par, men de samarbeider når et mord oppstår. De er noen morsomme karer som har en fin type humor og de forstår hverandre godt. De vet når de skal gi hverandre armslag og samtidig går de godt overens.

Det er morsomt å lese en bok med en handling som foregår i sin nærmeste by, for det er ikke ofte det skjer, og da er det lettere å se for seg stedene også. Det blir veldig virkelighetsnært, nesten litt hjemmekoselig. Ekstra morsomt er det å forestille seg sin nærmeste by slik det var før i tiden. Prøve å leke litt med fantasien mens man leser.

Måtte le litt av dette avsnitttet:

**Falkener dro på skuldrene. I det samme gikk det atter i døren. Denne gangen var det min utkårede som stod i døråpningen; vi skulle diskutere noen detaljer vedrørende bryllupet før hun reiste ut til Orkdalen igjen. Jeg sprang opp og geleidet henne inn.**

Selv bor jeg mellom Trondheim og Orkdalen, og det er ikke så langt, men valg av transport før i tiden var som kjent ikke så stor, men måtte le litt likevel. Det ble beskrevet som den store utflukten.

Fin tempo
Det er mye som skjer i Lucifers fall og det tar ikke lang tid før nye lik dukker opp som er drept på den ene bestialske måten etter den andre. Sånn sett skulle mon tro at dette var en hardbarket kriminalroman, men det er det dog ikke. For min del ble det mer kosekrim på grunn av bruken av lun humor og sarkasme mellom Falkener og Wilberg. Fikk litt Agatha Christie følelse av å lese boka. Ikke på grunn av lukket rom mysterie, for det er det ikke, men på grunn av den kosekrimfølelsen man får til tross for at innholdet er litt mørkt, men ikke hardbarket. Boka har også fin tempo. Det er stadig noe som skjer uten overdrivelse når det gjelder flyten i lesingen. Forfatteren bruker et nøktern tonefall til tross for alt det groteske som skjer.

Synes også at det er interessant med Falkeners dystre familietragedie om søsteren hans som led en alvorlig skjebne for tredve år siden, men fremdeles er det som et åpent sår for familien. Han blir aldri helt kvitt den tristhetsfølelsen og savnet etter henne til tross for mange år siden det skjedde. Det gir boka et større mysterie og man blir nysgjerrig på denne Falkener. Han er en sensitiv mann som også kan være en hard nøtt, som er god til å observere.

Wilberg er en laid-back mann som snart skal gifte seg med sin utkårede, men tåler ikke å se groteske mordscener så godt. Ofte føles det ut som om han er i feil yrke mens man leser siden han burde være vant til slike ting i hans yrke.

Lucifers fall er en krimbok med morsomme og underholdende karakterer, består av et plot som får en til å tenke på Se7en, og er veldig lettlest. Kunne ha tenkt meg mer atmosfære for dette ble litt for lettbent og stemningsløst for meg. Det ble ikke så mye motvekt, og når man leser mye krim, er det ikke lenger mye som overrasker. Så derfor endte Lucifers fall mer som kosekrim enn en uhyggelig kriminalroman. Men underholdende lesing var det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg husker best Når villdyret våkner og Den siste mohikaner. Var en hyggelig del av skoledagen det.

Hvor mange det inspirerte til å lese er jeg derimot usikker på. Verken var eller ble mange lesehester der.

Min lærer på barneskolen leste for klassen min i alle spisepauser fra 2.- 4. klasse. (1981 - 83) Jeg er ikke i tvil om at denne rutinen, pluss at min klasse et skoleår hadde ansvar for skolebiblioteket, stimulerte både min og flere andre i klassen sin leseglede. Gjorde din barneskolelærer dette, og hvis ja, husker du noen av bøkene det ble lest fra ? Selv husker jeg spesielt bøkene fra Narnia - serien og flere av Astrid Lindgren.

Meget spennende, interessant, underholdende og spesiell krimroman av ny norsk forfatter. Dette er hans andre bok. Det går vilt for seg og antihelten reiser land og strand rundt, blant annet til Lofoten, Orkdal og Russland. Jeg likte denne boka. Les mer her

Hmm - her har du vel omtalt feil bok?

Viss du trykker på forstørrelsesglass-symbolet oppe til høyre når du har funnet boka du skal lese, så trykker du vekk søkeordet, og trykker på x oppe til venstre etterpå, så blir du kvitt den gule teksten.

Hvorfor blir ikke den uskyldige og skjønne jenta meldt savnet?

Stormfull begynnelse
En umenneskelig storm er i ferd med å roe seg. Carol og Paul kommer trygt hjem etter et møte med adoptivbyrået. Samme dag oppdager Paul noe gjennom vinduet. Gjennom stormen tror han at han skimter noe eller noen i hagen, men hvem kan være ute i dette været, eller bare halluniserer han på grunn av uværet? Senere kommer Carol utfor en liten bilulykke. Bilen hennes treffer en jente som løper rett ut i veien uten å se seg for. Carol får veldig til omsorgsfølelse for jenta og får treffe henne på sykehuset. De knytter bånd ganske raskt og hun synes det er rart at foreldrene hennes ikke dukker opp, eller har meldt henne savnet. Jenta selv husker ikke hvem hun er eller hvor hun kommer fra. Foreløpig får hun navnet Jane Doe. Carol synes synd på henne og får en slags morsfølelse overfor henne. Siden sykehuset ikke kan oppbevare henne så mye lenger selv om hun har hukommelsestap, tar Carol og Paul henne med hjem hos dere for å ta vare på henne. De har lenge lengtet etter et barn selv og de bestemmer seg for å gi henne et hjem enn så lenge til noen sender en etterlysning etter henne. Carol sliter med mareritt selv om hun og Paul synes det er herlig å ha Jane hjemme hos seg. Siden Carol er barnepsykiater, vil hun prøve hypnose på jenta i korte perioder for å se om de finner svar på hvem jenta er. Senere planlegger de en hyttetur sammen, men Paul må bli ferdig med et parti av et bokmanus før han kan dra, men Carol insisterer å dra i forveien med Jane og han kan komme etter noen dager senere. Til tross for at Paul synes at Jane er en trivelig jente, stoler han nok på jentene til å dra alene på tur? Er det smart av ham å la Carol dra til et øde sted med en person de kjapt kjenner?

Dean Koontz ble ofte omtalt før i tiden i media som Stephen Kings lillebror siden de ofte skriver i samme sjanger og betraktet som "konkurrenter" av media, men mange mener at Koontz aldri kom helt i høyden med Stephen King, selv om de produserer omtrent like mye.

The Mask er en av de mer ukjente bøkene av Koontz, og han ga ut boka under pseudonymet Owen West i 1981. Dette er en veldig kort og stemningsfull horrorbok, og er det noe Dean Koontz kan så er det å beskrive naturkatastrofer. Det gjør han nesten virkelighetstro. Det er nesten som å være der og oppleve kraften selv. Det merkes også at denne romanen er litt gammel da forfatteren i boka, Paul, fremdeles bruker skrivemaskin.

Corny sexscener
Det er en heftig sexscene med i boka mellom Paul og Carol. Den skal visstnok være dampende sexy, men blir istedet komisk fordi det virker både malplassert, tilgjort og overdrevent, nesten som i en scene fra en såpeserie. Ikke noe galt med såpeserier siden jeg ser en del av det selv, men det var på en måte komisk å lese det av en eller annen grunn, og jeg hadde nesten lyst til å le. Flere små sexscener følger med i denne korte boka.

Til tross for corny sexscene er dette en god horrorbok i kjent Dean Koontz stil. Selv om han aldri er på høyden med min forfatterhelt, Stephen King, gjør han det bra. Han skriver godt, skaper ordentlig atmosfære og rare hendelser. Selv om historien i seg selv ikke er spesielt original eller skiller seg ut på noen måte, gjør det ikke noe. Den er spennende og har noen gode horrorøyeblikk som er verdt å få med seg. Han er god på å få frem stemning og uhygge, som ofte uteblir i dagens horror og thrillerbøker generelt. Men her er det rikelig av uhygge og med tanke på hvor kort boka er, rekker man å bli godt kjent med karakterene. Det jeg hadde minst sansen for, spesielt mellom hovedkarakterene Carol og Paul, er at det blir litt vel mye I love you.

The Mask er en underholdende og småuhyggelig horrorbok med mye atmosfære. Historien i seg selv er som nevnt en smule forutsigbar, men føler ikke at det gjør noe siden historien likevel er underholdende og man blir engasjert. Historien er solid til horror å være, og selv om man har på følelsen av hva som vil skje til slutt, er man nysgjerrig nok til å bla videre helt til siste side. Dette er ikke Koontz beste, men han kan det med å lage stemning. Det skal han ha ros for. Min favoritt av ham er fremdeles: Intensity.

Fra min blogg: I Bokhylla

Har lest tre bøker av henne og har hver gang følt itte av det samme, frustrasjon over unødvendig mange ord, langdryge og overdetaljerte episoder som egentlig ikke gir noe som helst av verdi til historien, unødvendig detaljerte beskrivelser av alt og alle, forutsigbarhet, unaturlige dialoger - ordvekslinger og formuleringer jeg aldri noensinne kan forrstille meg at den vanlige mannen i gata ville benyttet seg av... Du er med andre orde ikke alene i å kjenne seg litt irritert og skuffa...! Harmye av de samme opplevelsene med flere av "slike" forfattere, klarer f.eks heller ikke å like Lucinda Riley sine bøker (beklager til hver eneste tå jeg nå tråkka på...)

Her går helga med på å lese ut Clare Mackintosh si nyaste bok - Let Me Lie. Rekner med å lese dei siste 100 sidene i løper av morgendagen (søndag). Elles lytter eg til lydboka Faking friends, ei britisk, lettlest, morosam og koseleg bok om vennskap og kjærleik. Ikkje den type bok eg pleier å lese, men akkurat no passa ho perfekt! Elles skal eg forsøke meg på første treningsøkt på mange måneder etter lan tids sjukdom...så det blir spennende å sjå kor ledet går! Og så ser eg faktisk frem til at det skal regne litt neste veke for eg blir så latterleg våryr og rastlaus st det går kraftig utover konsentrasjonen.. Så har blitt enormt mange lange turar i skog og mark. No ser eg frem til nokre rolegare dagar og meir lesing