Har begynt å legge merke til alle bøker med ordene "kunsten å ..." i tittelen og har oppdaget at det er forbløffende mange av dem, så derfor samler jeg dem i ei lita lista! Bare på gøy. Mp også innrømme at jeg har til gode å lese de fleste av disse

Ser du srkiver mye fint om henne på bloggen din, så må skal jeg gi henne en sjanse. Aærlig fordi jeg fant bøkene hennes på Storytel! Meeen, ble ikke helt klok på hvilke bøker som henger sammen med hverandre og hvilke som er frittstående? Kan du opplyse meg? :-)

Starter helgen idag, siden idag er Kr.Hs dag og dermed helligdag.

I kveld går 2ndre semi-finale i ESC med Norge, Sverige og Danmark som deltagere, med finalen på lørdag. Finland gikk videre fra den første semi'en, men ikke Island. I tillegg er det Diamond League friidrett fra Shanghai på lørdag også.

Har bestemt meg for at neste bok. som jeg starter på idag, er Bøddel - Mathias Fliegenring 1685-1729 og neste blir enten Den russiske revolusjonen eller Jakten på det norske - perspektiver på utviklingen av en norsk nasjonal identitet på 1800-tallet, begge lånt på biblioteket. Den første er en tegneserie med utfyllende fotnoter og den andre har jeg fornyet 2 ggr allerede. Det er også mulig at jeg leser 101 Viner du måste dricka innan du dör - 2016/2017, jeg har allerede skumlest litt i den, og valgt meg ut 5 hvite. 3 rosé og 4 røde jeg har lyst til å prøve fra pris 99-249 i Sverige, sjekket på systembolaget.se og de hadde alle untatt en av rosévinene. Etter at jeg leste den om whisky hadde jeg valgt meg ut en liste på 15, som ble slanket ned til 1-2 pga prisen.

Kjøper minst kvoten hver gang vi er borte, vi er tre som handler men kun to som handler på systemet, enten velger jeg ut på forhånd og skriver opp hylleplass, bestemmer meg i butikken, eller bestiller noe de ikke har i Strömstad. De 2 siste gangene har jeg lett etter en italiensk rødvin som kun er å få i en 1/4l kartong, men som begge gangene har vært utsolgt. Gjør et nytt forsøk denne gangen sammen med bestillingen på en box med 2 ferdig-mixede drinker som kan kombineres i en tredje, og en fl Red Stag, klassifisert som 'øvrig sprit' fra Jim Beam brands, fant den mens jeg lette etter en Jim Beam whisky fra boka. Det er en likør med ihvertfall kirsebær smak. Siden jeg handler hver gang men ikke drikker noe hver uke, vanligvis 1-2 ggr pr måned, har jeg et lite lager. Har tatt meg Raspberry Mojito mens jeg har sett på ESC, og bestillt meg en ny box siden den bare er så god, men den en kun å få i Norge, ikke i Sverige, så ikke billigere pris på den.Har også satt med opp på mailing lista til vinguiden.com og får et par ggr pr uke nye tips der. Har prøvd en rødvin så langt, ikke en jeg vil kjøpe igjen, men den den var helt fin og prisen kun kr 59,-.

Lørdag 12. - etter at jeg ble ferdig med 'Bøddel' bestemte jeg meg for å lese videre på leseutfordringen istedenfor, og har såvidt startet på Good Omens for punktet 'A book by two authors' og har I, Lucifer for punktet 'A book about a villain or antihero' liggende klar som neste bok der. Etter sjekking på biblioteksøk fant jeg ut at Torgrim Sørnes' sin neste bok (forfatteren av 'Bøddel') var klar til utlån og bestilte den fra Stor-Elvdal bibliotek, og har lagt den til på leseutfordringen for punktet 'A book that's published in 2018' istedenfor 'Jenta uten hud'. Den heter Menneskeham - de henrettede i Norge 1765-1771.

Men er Donna Leon et psevdonym? Jeg har aldri vært borti informasjon som tyder på det.

Hvor mange skjeletter i skapet har du?

Frustrert frue leker detektiv
Clara er nybakt tobarnsmor og venter på at hennes ektemann, Nick og eldstedatteren Maisie skal komme hjem fra ballettkolen. På veien hjem har Nick lovt å ta med middag. Clara venter og venter, og skjønner ikke hvor det blir av dem. På døren dukker det opp noen ukjente, og hun får en fryktelig beskjed om at Nick og Maisie har kommet utfor en alvorlig bilulykke. Maisie kom helskinnet i fra det, mens Nick er på sykehus, men hans liv er ikke til å redde. Hvordan skal Clara komme seg over sorgen og samtidig ta seg av to barn alene, en fireåring og en nyfødt? Samtidig har hun en dement mor som sjeldent husker noe, og en far som prøver å stille opp for sin demente kone og datteren, Clara. Politiet hevder Nick kjørte for fort, og at det var derfor han havnet utfor svingen. Men Maisie, som var passasjer, forteller noe i gåter som får Clara til å bli mistenksom. Ble Nick utsatt for en ulykke fordi han kjørte for fort (noe han var kjent for), var noen etter dem for å skade dem, eller ville Nick ta selvmord? I all sorgen klarer ikke Clara å fokusere på annet enn å finne ut av sannheten, og setter i gang sin egen etterforskning.

En siste løgn virket til å være en mørk og dyster psykologisk thriller, og man skal være forsiktig med forventninger. Har lært tidlig at det lønner seg ikke å ha forventninger til bøker eller filmer fordi man blir så lett skuffet, og samtidig klarer man ikke alltid å la være. En siste løgn er merket som psykologisk thriller, men for min del opplevde jeg den mer som en chick-lit fordi det ble for mye ammetåkeprat og klaging på søvnmangel. Dagens mødre har en tendens til å oppføre seg som ingen har vært mødre før dem, og de fleste vet jo konsekvensene når man blir gravide. Det er mye som må ofres, så det er ikke noe nytt. Når jeg leser psykologiske thrillere, horror eller krim vil jeg gjerne ha noe mørkt og dystert. Ja, det er normalt at noen av karakterene blir gravide, det betyr en historie som er i utvikling, men konstant mas om graviditet, fødsel, søvnmangel og ammetåke i nesten hver kapittel kan bli litt vel mye. Det er ikke det jeg vil lese om.

For mye om det samme
Når jeg leser en psykologisk thriller vil jeg lese om noe utspekulert, gjerne mord og groteske ting. Ikke følelser rundt graviditet og fødsler for det er ikke noe for meg å lese om. Da hadde jeg valgt helt andre bøker. Det eneste jeg likte denne med boka var vekslingen mellom Clara og Nicks perspektiv i annenhver kapittel. Nåtiden for Clara og tiden før Nicks død. Jeg likte å lese fra Nicks perspektiv best for det var også karakteren jeg hadde mest sansen for. Han har åpnet en tannlegeklinikk som går fint i begynnelsen, men så går det nedover, noe som er synd siden han har satset alt av penger og alt annet på det. Boka setter også viktig fokus på negative omtalelser angående en arbeidsplass og hva det kan gjøre med mennesker; at det kan gjøre mer skade enn man tror og det er nettopp det Nick opplever. Han får mange negative anmeldelser online angående hans arbeidsplass og han prøver å skjule det for Clara for han vil ikke skuffe henne. Samtidig blir han satt i dårlig lys av en pasient som ikke har gode hensikter, som han også skjuler for Clara. Til tross for sine problemer prøver han å gjøre sitt beste, selv når ting er på det mørkeste. Han mener ikke å skjule noe for Clara, men han vil ikke stresse henne mens de venter sitt nye familiemedlem. Han prøver å gjøre det riktige selv om dømmekraften ikke alltid er like god, og man kan ikke annet enn å føle sympati for ham. Boka er også et eksempel på at det er menneskelig å ha skjeletter i skapet, bare at noen har mer enn andre. Har heller ingen tro på at noen er helt feilfrie, Det stiller også spørsmål rundt hvor mye man egentlig kjenner sine nærmeste eller ikke ...

Men bortsett fra det var nok ikke En siste løgn en bok for meg. Tonen og handlingen ble for chick-lit aktig istedet for ordentlig psykologisk thriller, og handling og avsløring ble for opplagt. Ingenting sjokkerer og ting blir for platt, også de fleste av karakterene. Dette ble for skolestilaktig.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt å konstatere at det finnes meningsfeller der ute. Da jeg ytret meg om boka her for noen år siden, fikk jeg ei veritabel skyllebøtte fra en av entusiastene her inne. For meg hang ikke fortellingen på greip, skjønt en del av episodene saktens var underholdende. Kastet boka gjorde jeg vel ikke, men Fretex har kanskje formidlet den videre til noen som lar seg begeistre. Håper du kommer med en ny kommentar hvis du oppdager alle skattene på DnT.

Jeg har visst lest alle de oversatte, pluss et par på engelsk, men ikke denne. Inn på ønskelista med den!

Vi kan jo starte med en liten assosiasjon - men "vår" landsby i Bougainville framstår neppe så idyllisk som dette?

Gode poeng du kommer med og du har nok rett i det du sier :--) men er det ikke kanskje nettopp dette som er typisk for en klassiker da-at den skal male et bilde av den tiden den er skrevet på? For det er iallfall ofte noe av det jeg anser som sentralt i en klassiker og i så fall treffer jo denne blink

Lincoln arbeider med ikt og datasikkerhet for ei avis. Filteret ganger opp ein god andel mailutvekslinger mellom to ansatte, Beth og Jennifer, fordi noen av ordene de bruker utløser såkalte "røde flagg". Så, Lincoln leser mailen uten å finne det nødvendig å gi dem advarsel. Etterhvert som mailen fortsetter å komme blir han avhengig av å lese dem og bli etterhvert ganske betatt av de to damene, i den ene særlig mye. Hele fortellingen fortelles vekselvis fra Lincolns ståsted og gjennom emailutvekslingen

Dette er ingen høylvalitetslitteratur, ikke noe revolusjonerende og banebrytende. Men det er en ypperlig "kosebok" når en rett og slett bare vil la seg underholde og rømme inn i en fiksjonell verden med passelige mange klisjéer.

En chick-lit, feel good, romantisk bok. Rett og slett. Blandt de bedre i sin sjanger.

Ting som trekker ned::
- Irriterte meg litt i starten over særlig to ting: 1)at Lincoln framstod som litt for barnslig og "lost" og 2)at mailene til tider ikke virket helt troverdige - litt for mye av det gode, litt for flinke formuleringer til å skulle være skrevet på sparket og litt for omfattende... men når jeg ført klarte å legge bort skepsisen koste jeg meg veldig med boka. En siste lille ting som trekker ned er faktisk slutten... Eller mot slutten - kinosal-scenen. Det virker bare så merkelig og utenfor karakterenes vanlige oppførsel at det for meg ikke virket naturlig eller troverdig...

Ellers er det en del som trekker opp også:
-Likte særlig at språket var såpass kort og presis, rett på sak som det var. Ingen unødige skildringer.
- Likte også at forfatteren mestrer å "vise i stedet for å fortelle" - som jeg ofte opplever i slike bøker.
-Dette er en slik bok hvor man blir glad i karakterene og heier på dem!

Denne boka minner meg forresten en del om boka "Mot nordavinden" - så om du likte denne er det absolutt ut å sjekke ut

Odd Singsaker får vel mye å stri med ...

Singsaker får nye interesser
Odd Singsaker er på forfatterevent med sin gode venn, Siri, og kommer akkurat for sent på sykehus til å rekke fødselen til sin kjære. Han er en mann som begynner å dra på årene, men er nå nybakt far. Pappapermisjon gir ham et lite snev av angst siden han helst vil være på jobb, spesielt nå som det er ting på gang. Kollegaene hans prøver så godt de kan å overtale ham til å bli værende hjemme, men gir til slutt småoppdrag til ham angående deres nye sak, slik at han ikke skal bli helt tullete av å være hjemme.

I Alle kan drepe vandrer man fra nåtid til fortid. Tiden spinner fra sommeren 1992 til sommeren 2014. Under en sommerjobb i Norrtälje blir en gjeng ungdommer kjent med hverandre på godt og vondt. Selma er vel den som "styrer" gjengen. Hun er i hvert fall en person som de andre respekterer. Hun er en kreativ sjel og liker å leke .Men det kan bli vel mye og de andre er usikker på om hun mener alvor eller ikke med disse lekene sine. Senere, i 2014 blir en litteraturviter funnet død i sitt eget hjem i Trondheim og øynene virker å være kloret ut, fordi en bit av en negl blir funnet i det ene øyehullet. Kona til den døde blir under mistanke og har hun sterk nok alibi? Samtidig forsvinner Singsakers gode venn, Siri, og alt er bare kaos. Han må finne henne før det er for sent. Og har mordet på litteraturviteren noe å gjøre med den sammensveide gjengen i Norrtälje i 1992?

Tamme greier
Dette er en bok som stort sett har fått positive anmeldelser. Jeg ville like den, men fikk det ikke til. Jeg liker filosofien i boka og hvordan Brekke leker med tanken på krimsjangeren, blant annnet om krimsjangeren er litteratur eller ikke. Men for min del ble handlingen generelt for tynt og opplagt. Dessuten er jeg ikke spesielt interessert i å lese om bleieskift og oppgulp. Det er ikke den type krim og thrillere jeg er på utkikk etter når jeg skal lese fra disse sjangrene. Føler det ødelegger mye av spenningen selv om familieliv og utvikling er en viktig del for politietterforskere også. Men jeg er alltid mer interessert i sakene enn privatlivene deres i slike bokserier generelt. Skjønner også at det er viktig for forfattere at det er utvikling både i etterforskernes jobbliv og privatliv for at det skal bli mer virkelighetstro. Det er bare det at fødsler og spedbarnsstadiet er noe som ikke interesserer meg i bøker generelt for synes det er veldig kjedelig og uinteressant. Hadde jeg vært interessert i det, hadde jeg valgt andre bøker å lese. Når jeg leser krim og thrillere vil jeg ha "ordentlig" krim og thrillere. Ikke lange avhandlinger om ammetåke og mas om foreldre som vil tilbake på jobb.

Alle kan drepe er sjette bok i serien om Odd Singsaker. Selv har jeg bare lest en bok tidligere fra denne serien og det er Avgrunnsblikk som er den forrige, så jeg har ikke lest fra begynnelsen og ser heller ikke på det som et problem. I politikrimserier er det ofte en ny sak i hver bok og man blir gjerne godt kjent med karakterene så lenge det følger en rød tråd gjennom bøkene om bakgrunnshistoriene. Så det føles ikke som man faller av i det hele tatt. I noen serier er det pålagt å lese bøker i kronologisk rekkefølge, spesielt i fantasy og horrorsjangeren, men når det gjelder politikrimsjangeren er det ikke like "strengt". Jeg har lest mange politikrimserier uten å starte med begynnelsen, og synes ikke det har vært noen problem. Foretrekker selvfølgelig å lese fra begynnelsen av en serie, og når jeg ikke gjør det og hvis boka er spennende nok får jeg lyst til å lese fra begynnelsen senere. Det er enten eller.

Jørgen Brekke skaper et troverdig persongalleri som man blir godt kjent med. Det skal han ha ros for. Man blir godt kjent med dem på godt og vondt. Likte også måten han filosoferer over krimsjangeren på. Bortsett fra det ble handlingen både for tam og for opplagt for meg. Det bydde på ingen overraskelser og heller ingen store spenningsmomenter. Må innrømme at jeg likte Avgrunnsblikk noen hakk bedre. Alle kan drepe er fort lest og fort "glemt".

Fra min blogg: I Bokhylla

Takk for at du deler kunnskapen! Det gjer jo forrest mykje meir meining og mtp at Douglas Adams er forfattaren... Hehe! Og då må eg seie at eg i grunn heller likar boka endå litt meir no når eg veit det!

Jeg liker Merete Junkers bøker.. Så det stod mellom 4 og 5 på terningen her. Beskrivelsen av Kattis er strålende og godt persongalleri ellers også. Jeg liker den litt "stillfalne" stilen, blir mer realistisk syns jeg.. Som så ofte ellers er det slutten som drar litt ned så det ble 4 og ikke 5.

Utviklingen innen ikt og teknologi generelt gjør at boka , dessverre, virker litt gammel og utdatert... huske jeg bler overrasket da jeg sjekket utgivelsesdato, fornjeg trodde faktisk den var eldre enn fra 2001 . Men ... skulle egentlig bare kommentere for å anbefale deg å se filmen!! Den tar seg noen friheter mhp å følge plottet til punkt og prikke, men den er faktisk veldig underholdende, og ikke minst har de lyktes med å få laget noen veldig likandes karakterer.

Morsomt om ulike personlighetstyper

Det utgis i dag enorme mengder med litteratur som handler om selvutvikling, ledelse, kommunikasjon, relasjoner til andre, ulike kroppslige funksjoner etc. Selv om mange av disse helt sikkert er spennende nok, sier det seg selv at det er umulig å få med seg alt. Man må velge.

Rett etter nyttår ble jeg oppmerksom på Thomas Eriksons bok "Omgitt av idioter". Det var noe med tittelen som gjorde at jeg ikke ble nysgjerrig. "Omgitt av idioter? For en tittel," tenkte jeg ...

I løpet av våren begynte jeg å legge merke til at den ene dresskledde mannen etter den andre satt med nesen ned i denne boka på mine ukentlige reiser mellom Oslo og Bergen. Det var da nysgjerrigheten min våknet for alvor. Når så mange åpenbart meget oppegående mennesker fant denne boka interessant, så måtte det jo være noe med den ... Etter en nærmere titt på boka skjønte jeg at det egentlig handlet om den gode, gamle DISC-analysen i ny innpakning.

I DISC-analysen representerer fargen rød, som Thomas Erikson opererer med, dominans. Videre representerer gul inspirasjon, grønn stabilitet og blå analyse (eller conscientiousness - dvs. bevissthet). Hver av disse representerer ulike adferdsstiler. Poenget er at når Erikson presenterer sitt verktøy, så er det egentlig ikke noe nytt. Hans tilnærming er imidlertid svært morsom, og det gjør at verktøyet sitter som et skudd etter en gangs lesning av hans bok. Fargene gjør det enklere å huske - rett og slett.

Jeg kommer ikke til å redegjøre i detalj for de ulike fargene og deres betydning i denne bokomtalen. Det jeg ønsker å trekke frem er at rød er en typisk toppleder-profil, gul er en typisk kreativ profil, grønn er en typisk "saksbehandler"-profil og blå er en typisk revisor-profil.

Erikson presenterer de ulike profilene på en svært humoristisk og herlig måte, men også slik at jeg etterpå ble sittende og tenke: "Du godeste, er det i det hele tatt noen av disse det er ålreit å jobbe sammen med?" I sine svært outrerte former får nemlig de i utgangspunktet positive egenskapene svært negative overslag. Men så er også dette hele poenget, for uten en tilstrekkelig grad av selvinnsikt går det jo som regel galt. Selvinnsikt og evnen til å ta kritikk og tilbakemeldinger fra omgivelsene står helt sentralt, og vil medvirke til å slipe av de spisseste kantene på oss. Dersom man derimot blir sint, såret og/eller avvisende når man får kritikk, og tenker at dette mennesket vil jeg aldri mer ha noe å gjøre med, så har man i grunnen ikke lært noe som helst. For øvrig er det verdt å merke seg at kun 5 % av befolkningen har en adferd som passer til en ren farge. 80 % har en adferd som er forenelig med to farger, mens de resterende 15 % passer innenfor tre farger i modellen. Vi er forskjellige alt etter hvilke situasjoner vi står oppe i. F.eks. kan en leder i avslappet form være svært rød, mens han/hun under stress kan tendere til å bli veldig blå.

Det er stort sett i arbeidslivet man driver med kartlegging av ulike adferdsprofiler hos mennesker, men det kan være greit å kjenne til verktøyet også privat. Vi mennesker er svært forskjellige, og vi reagerer ulikt på de samme tingene. Hvordan forstå noen som reagerer helt annerledes enn oss selv? Forklaringen er ikke at de er idioter, bare at de er annerledes. I jobbsammenheng kan det være viktig for en leder å vite hvordan han skal sette sammen et team. Er det f.eks. riktig å la dette teamet bli ledet av en gul person, som prater på inn- og utpust? Som ikke lytter til hva andre sier, men kun venter på å komme til orde selv ... Eller bør man velge en som er mer rød eller blå? Vel, her finnes det ikke noe fasitsvar, for det kommer selvsagt an på konteksten. Det som i alle fall er sikkert er at et team trenger forskjellige typer mennesker; noen kommer med ideene, noen setter arbeidet i gang, noen gjennomfører og noen kontrollerer at alt ble riktig til slutt. Dersom man er oppmerksom på de ulike personlighetstypene kan man bedre forebygge konflikter i gruppen.

"Hva kan vi lære av å studere ulike mennesker i en stress-situasjon? Det er én lærdom som peker seg ut, og det er - i tillegg til at stress er negativt for de fleste - at en persons normale væremåte og adferd forsterkes under press. En rød person blir enda tøffere og mer aggressiv, en gul person blir mer forvirret og ustruktert, en grønn blir enda mer passiv og uengasjert enn han allerede er, og en blå kan gå helt i vranglås og kløve hårstrå så tynne at de ikke kan ses med det blotte øyet.

Det gjelder å unngå å stresse mennesker unødig. Jeg innser at du visste det fra før, men det kan være greit å ha klart for seg hva som stresser hvilken profil. Å presse en rød person er ikke så stressende som det er om du presser en grønn eller blå. Snarere må du presse en rød person for at han skal få opp dampen. Hvis alt går på skinner, blir han bare lei.

Situasjonen avgjør, profilen avgjør, du avgjør, tiden på dagen avgjør, arbeidsbelastningen, kollegaene, været - mange ting virker inn. Bruk øyne og ører, så går det aldeles strålende." (side 242-243)

Jeg anbefaler denne boka sterkt til alle som er interessert i å lære mer om mennesker! På hvilken måte er vi ulike, hva er det som får oss til å fungere godt, hvilke adferdsprofiler har vi til vanlig og under stress etc. Thomas Erikson skriver godt, og eksemplene han serverer i denne boka fikk meg til å humre og le mye under lesningen. Han kunne kanskje tidligere i boka ha forklart at han ikke mener at folk er så ekstreme som fargene i sin reneste form skulle tilsi. Dette var det nemlig litt vanskelig å få øye på, siden eksemplene han dro frem også var svært ekstreme. Dette poenget kom imidlertid et godt stykke ut i boka. Man skal for øvrig være forsiktig med å kategorisere andre mennesker på bakgrunn av en slik bok. Personlighetsanalyser er nemlig en hel vitenskap som man må være autorisert for å kunne benytte.

Tankevekkende pageturner om kulturkonflikter!

Det er atskillige år siden jeg leste "Brente skygger**" av Kamila Shamsie**. Den gangen ble jeg imponert over forfatterens evne til å beskrive den ene kulturen etter den andre; fra britisk koliniherredømme i India før delingen av landet, fra bombingen av Hiroshima, fundamentalistiske krefter i Afghanistan, livet i New York for lovlige og ulovlige innvandrere etter 11. september 2001 ... Jeg så virkelig frem til at det skulle komme flere norske oversettelser av hennes bøker. Likevel skulle det ta nesten 10 år - og det til tross for at forfatteren i mellomtiden har utgitt enda en bok.

I og med at det nærmest er umulig å forholde seg nøytral til Kamila Shamsies bøker, er det forbundet med mye oppmerksomhet når hun utgir bøker. Tematikken er så dagsaktuell som det går an å få blitt, og den berører sterkt! I forbindelse med hennes besøk under litteraturfestivalen på Lillehammer i fjor, hadde Morgenbladet et stort intervju med henne den 26. mai 2017. Under overskriften "Stemmen fra Karachi" ble hun presentert som den store litterære fortolkeren av Pakistans historie. "Nå kommer hun til Lillehammer, med en roman om en IS-kriger i bagasjen." Så gjerne jeg skulle ha vært der selv!

"Home Fire" kom ut i Storbritannia i 2017, og det er denne boka som nå foreligger på norsk med tittelen "Ildhjerter". Det er en tittel som kan gi inntrykk av at dette "bare" er en vanlig "dameroman" (unnskyld uttrykket, men jeg regner med at mine lesere forstår hva jeg mener). "Home Fire" var langlistet for Booker Prize 2017 (men det var George Saunders "Lincoln in the Bardo" som vant).

Det skrives mye litteratur om radikalisering for tiden - særlig i forhold til islam. Åsne Seierstads roman "To søstre" er en slik bok. Demian Vitanzas roman "Dette livet eller det neste" er en annen. Når det kommer en tilsvarende bok, men med en pakistansk forfatter som Kamila Shamsie, sier det seg selv at dette vekker enda større oppsikt.

I det ovennevnte intervjuet i Morgenbladet uttalte Shamsie at hun fikk inspirasjon til boka noen uker før hun selv avla eden som gjorde henne til britisk statsborger i Storbritannia. Daværende innenriksminister Theresa May kjørte da en reklamekampanje der store varebiler rullet gjennom Londons gater med slagordet "Go home or face arrest", samtidig som tjenestemenn plukket ut mennesker for identitetssjekk på T-baner og andre offentlige steder. "Målet var å skremme illegale immigranter til å forlate landet." For øvrig har Shamsie vært inspirert av den greske tragedien Antigone, noe som særlig preger den dramatiske sluttscenen i romanen.

Boka er for øvrig et ypperlig innlegg i debatten om hva som skal til for å frata immigranter rettigheter til pass i det landet de bor i, jf. den norske debatten om dobbelt statsborgerskap, som skal gjøre det enklere å kaste folk som er mistenkt for aktivitet som ikke tjener landets interesser, ut av landet ... Er det noe Shamsies roman i all sin grellhet får frem, så er det at alt ikke nødvendigvis er slik det kan se ut som. Det gjør behovet for rettssikkerhet desto sterkere! Slike alvorlige beslutninger over folks skjebne kan man bare ikke overlate til tilfeldigheter. Særlig ikke dersom man risikerer at beslutninger gjøres på bakgrunn av nyhetsoppslag ... Rettssikkerheten må alltid ivaretas!

Litt om forfatteren

Kamila Shamsie (f. 1973) er en britisk-pakistansk forfatter (med dobbelt statsborgerskap), som vokste opp i Karachi. Hun har utdannelse både fra hjemstedet og USA. Selv er hun fjerdegenerasjons forfatter i sin familie. Hun debuterte som forfatter allerede 1998, men det var først med "Burnt Shadows" ("Brente skygger") at hun gjorde sitt internasjonale gjennombrudd. "Home Fire" er hennes åttende roman. Når kun to av bøkene hennes er oversatt til norsk, kan det kanskje tyde på at forlaget ikke har hatt tro på de andre bøkene? Det finnes jo nok av tilfeller der et internasjonalt gjennombrudd fører til at samtlige bøker pøses ut, slik at en boksuksess skvises til siste dråpe. Samtidig kan vi lese på Wikipedia at flere av bøkene hennes har vært nominert til ulike litteraturpriser, og det må vel borge for kvalitet? Kanskje noen av mine lesere kan oppdatere meg i kommentarfeltet?

Om "Ildhjerter"

"Ildhjerter" handler om de foreldreløse søsknene Isma, Aneeka og Parvaiz, som vokste opp i Karachi i Pakistan. Faren har de egentlig aldri kjent, for han dukket kun opp på korte visitter i tidlig barndom. Historien de har fått høre er at han var fremmedkriger, og at han døde på vei til Guantanamo. Senere døde moren, og det er Isma - den eldre søsteren - som tar seg av de yngre tvillingene Aneeka og Parvaiz. De bor i London.

Da tvillingene har fylt 19 år, ønsker Isma å være fri. Hun har søkt seg inn på et universitet i USA, og reiser avgårde. Sikkerhetssjekken hun må gjennom for å komme til USA er langtekkelig og ydmykende. Mistenksomheten som blir muslimer til del, er så sterkt at her holder det ikke å endevende bagasjen. Motivasjonen for å reise skal også granskes, og det er nesten med nød og neppe at hun kommer seg av gårde, etter først å ha mistet det flyet hun skulle reise med.

I USA blir hun kjent med Eamonn, sønnen av den britiske innenriksministeren, som er av pakistansk opprinnelse. Eamonn og hans familie er svært sekulære og er ikke spesielt religiøse. Isma sender med ham en pakke til familien sin i London da Eamonn reiser hjem igjen.

I stedet for å poste pakken, oppsøker Eamonn Ismas slektninger i London, og slik krysses hans og Aneekas veier. De forelsker seg intenst og heftig i hverandre, og etter Aneekas ønske holdes forholdet hemmelig. Eamonn vet enda ikke at Parvaiz har reist til Syria for å bli en del av IS´ kalifat, og at Aneeka håper at Eamonn skal hjelpe henne med å få broren hjem igjen ... Da dette kommer frem, begynner et sant helvete ...

Min vurdering av boka

Det er ingen tvil om at Kamila Shamsie bruker sitt forfatterskap for å belyse betente problemstillinger i vår tid. Det er lite undertekst i hennes roman, og det er liten tvil om hvor hun vil ha oss lesere. Hun ønsker at vi skal reflektere over situasjoner som vi til daglig leser om i avisene. Er sannheten nødvendigvis slik den ser ut? Har alle ungdommer som har reist til Syria som fremmedkrigere så forbryterske sinn som vi gjerne har trodd? Kan det ikke tenkes at noen av ungdommene har blitt lurt eller presset til det, og er det riktig å straffe alle som kommer hjem over samme lest? Hva med dem som angrer straks de er i Syria, og som bare vil hjem med det samme? Men som ikke kan flykte helt uten videre, fordi de risikerer å bli drept, eller fordi de rett og slett ikke har penger til det ... Det er vanskelig å si så veldig mye mer uten å røpe plottet i boka, men jeg ønsker å nevne at akkurat dette kommer på spissen særlig mot slutten av romanen, der Eamonn må velge om han skal satse på kjærligheten eller leve opp til farens forventninger.

Historien vi får høre i boka er sterk. Den berørte meg på en måte som gjorde at det var vanskelig å legge boka fra meg. Tematikken i boka gjør også at jeg skulle ønske at politikere - særlig de som er svært så kategoriske - leser den og tenker gjennom hva en meget streng innvandrings- og asylpolitikk kan føre til for enkeltmennesker. Er det dette vi ønsker? Terror som sådan er uansett vanskelig å verge seg mot. Det som er viktig er derimot å unngå at store grupper av mennesker kjenner på utenforskapet. Da er nemlig veien til radikalisering uhyggelig kort.

I Norge har det vært et bærende prinsipp at innvandrere ikke skal kunne ha to statsborgerskap. Nå innføres nye regler slik at dette skal være mulig. Dermed er muligheten til å frata et menneske statsborgerskap blitt vesentlig kortere. Nå risikerer man ikke å gjøre folk statsløse ved å frata dem norsk statsborgerskap, men kan sende dem tilbake til landet de opprinnelig kom fra - med det forbehold at vi selvsagt ikke sender mennesker tilbake til land hvor de risikerer dødsstraff . Da begrenses mulighetene vesentlig for en del grupper av mennesker. Jeg antar at de samme reglene gjelder for Storbritannia, og skjønte derfor ikke helt hvorfor Kamila Shamsie ikke problematiserte dette i romanen. Pakistan gjeninnførte nemlig dødsstraff i 2013.

For øvrig er tematikken rundt at muslimske innvandrere blir "for britiske" svært parallell til den som ofte tas opp her i Norge - om å "bli for norsk". Må man gå på akkord med egne verdier i integreringens tjeneste, eller kan man være begge deler - både britisk/norsk og pakistansk? Her kommer det an på øyet som ser.

"Ildhjerter" er en lettlest pageturner, og en god del av persongalleriet er temmelig stereotypt. Jeg vil imidlertid anta at dette neppe vil plage de fleste lesere av denne romanen. Selv slukte jeg boka i løpet av ganske kort tid - i alle fall siste halvpart - og jeg fant den svært tankevekkende og leseverdig, selv om den ikke kommer til å rage blant de litterære kanonene i boksamlingen min.

Jeg vil uten videre anbefale romanen varmt! Romanen utfordrer fordommene våre, og bare dét gjør den vel verdt å bruke tiden på!

Jeg ble også litt skuffet over slutten, men når jeg får tenkt meg litt om, var det vel greit at historien slutta der. Distansen synes jeg er der helt fra begynnelsen - Marya gir ikke mye av seg sjøl verken som barn, ungdom eller voksen. Sterke følelser røper hun aldri. Jeg ble fascinert av denne jenta, men ble også litt forstyrret av at livsløpet hennes ble skildret så episodisk, med lange tidsintervaller.

Jeg har hatt Donna Leon som "ferieforfatter" så sant jeg har greid å finne nye bøker av henne. Både Brunettis yrkesliv og familierelasjoner er interessante elementer i bøkene hennes - og samtidig får man litt "inside"-beskrivelser av italiensk politikk og regionale konflikter. Vet du om denne er oversatt til norsk?

Alt inkludert er ei av dei bøkene frå i fjor som eg hugser best, knallbra! Såpass bra at eg har kjøpt ytterligare tre bøker av Eikemo og lese ei til. Dei siste to sit eg liksom no og "sparar på"!

Kos deg med Et tre vokser i Brooklyn. Eg syntes ikkje den leverte opp til forventningane eg hadde, som nok var litt i overkant, men den er altså god. Men ei bok ein nok må være i riktig humør for å nyte ...altså ha god tid og være obs på kva tid den blei skriven på, for den er i overkant full av detaljar og skildringar som , i mi meining, ikkje tilfører særlig betydning eller verdi til boka. Eg trenger feks ikkje lese to sidar med skildringar om ein sylteagurk liksom .... det gjer meg ikkje særlig mykje. Dette med lange skildringar av ting, menneske, landskap o.l trur eg nok heng saman med tida boka er skriven på, for eg har fleire gonger opplevd det same med bøker frå starten av 1900-talet, at dei er høgst ordrike og beskrivande. På sett og vis fann eg nettopp av den grunn også boka ganske så sjarmerande til tider... g når eg først kom godt inn i handlinga blei eg heldig glad i houvedkarakterennognkste meg stadig meir med boka..så eg er spendt på å høyre korleis du likte den!

Sjølv les eg no Attachments, ei lettlest humoristisk bok. Eg starta eigentleg på Syk pike, men klarte ikkje heilt komme inn i handlinga og innså at eg ikkje var i riktig humør til den type bok...så,sånn kan det gå! Elles høyrer eg framleis på David Copperfield på lydbok, og med sine trettifire-isj timar kjem den til å vare sannsynligvis ut nesten heile mai.

I dag blir det ikkje noko lesing, dagen har gått til innkjøp av løpeskomog når ein er så pirkete som enkelte .... så tek det si tid gitt! Deretter ei lang tur langs jærstrendende, no er det middag og så skal kvelden med på ....John Cleese-show!!!! Då kan ein jaggu ikkje skvise inn tid til lesing, gitt. I morgon er eg derimot aleine heime utan noko anna på planen enn å teste ut skoa,..så då blir det nok lesemaraton også.

God helg! No gleder eg meg til le på meg gangsperr... :-D

Håper på å komme meg et godt stykke videre på lydbokversjonen av «1Q84 - bok 3» av Murakami. Som papirbok har jeg valgt ut "Norske tilstander" av Ståle Økland - om de betydelige utfordringene for lokalpolitiet i Oslo- bydelen Stovner.
Surt og kjølig vær ute, men det er ventet bedring fra mandag av.
God helg til alle :)