Bokelskere.no

Klarer ikke helt å bestemme meg for hva jeg synes om boka - mye på grunn av den litt (for) åpne slutten som gjør at jeg ikke helt blir fornøyd. På ett vis er vel det en styrke i seg selv - for jeg blir gående å tenke på Georg, bokas hovedperson, nå en god stund etter å ha lest ut boka. Samtidig irriterer det meg at det sluttet så brått ...

EDIT: I ETTERTID HAR JEG MÅTTET GÅ TILBAKE HER OG ENDRE TERNINGKASTET FRA FIRE TIL FEM... FOR DENNE BOKA ER FAKTISK SÅPASS BRA! HAR TENKT EN GOD DEL PÅ DEN I ETTERTID OG DETTE ER EN AV FÅ BØKER JEG KOMMER TIL Å LESE PÅ NYTT. SOLEKLAR FEMMER!

Språklig er boka helt fantastisk! Nynorsken er vakker, rett og slett. Og Agnes Ravatn har en utrolig formidlingsevne. Samtidig er hun helt genial mtp å produsere vittige formuleringer uten at det går for langt og fremstår som forsøk på å være morsom. Hun ER morsom.

Innholdmessig er det også imponerende. Nesten ikke til å tro at en tjuefireåring har skrevet noe såpass overbevisende om en middelaldrende mann... Stående applaus! Det lille som trekker ned - for min del - er at det til tider "sklir litt ut" - ting går litt for langt til at jeg helt tror på det (flasketuten peker på...) og tidvis blir det mye som skjer uten at noe egentlig skjer... Klarer ikke formulere meg bedre (det er ikke jeg som er forfatteren her...), men NOE gjorde iallfall at jeg ikke "elsker" boka. Liker liker liker .... liker den svært godt! Men ikke i nærheten av så godt som jeg likte Fugletribunalet, av samme forfatterinne.

Hva gjør man når man ikke har noe å leve for?

Når livet går i stå ...
Det er vanskelig når man føler at livet er blitt "oppbrukt" og at man kanksje ikke ser noen endring i lang tid fremover. Det skjer med Jónas Ebeneser. Han er i slutten av førtiårene og føler at livet har fullstendig gått i stå. Han føler han ikke har noe å leve for lenger, noe som er drastisk, og ser ingen grunn til å leve lenger. Han bestemmer seg for å dra til et krigsherjet land som består omtrent av ruiner, og gjøre en ende på livet sitt der istedet for hjemme. Hjemme har han en dement mor, en voksen datter og ekskone. Det føles ut som ingen trenger ham stort mer, men det ingen kan ta fra ham er at han er en handyman og en fikser-alt type. Da han ankommer til et nedslitt hotell, med få gjester hvor mye ikke virker som det skal, får han det plutselig travelt. Han får tilfeldige oppdrag, og når folk ser hvor dyktig han er med verktøy, blir etterspørselen stor. Det var ikke meningen at han reiste dit for å fikse ting, men en helt annen hensikt. At noen trenger ham til det ene og det andre er en uvant følelse. Kommer han til å forandre mening om hvorfor han egentlig dro dit?

Dette er en bok jeg har hørt mye om på forhånd, men har ikke fått lest den før nå for andre bøker kom i veien. Nå har jeg endelig lest den. Selv om jeg ikke likte den så godt som fleste andre gjorde, er det på mange måter en god bok. Boka består av sære og realistiske karakterer, som man blir litt kjent med, spesielt i nåtdien. Man får litt tilbakeblikk på noen av dem, spesielt Jónas, men ikke nok. Mange av karakterene er såpass interessante at man vil bli mer kjent med dem. Den man blir mest kjent med er Jónas og det er takket være tilbakeblikkene fra dagbøkene hans. Vi får også vite litt bakgrunnshistorie fra de på hotellet han møter, men føler man ikke får helt tak på dem, ikke nok. De blir litt spøkelsesaktige for min del.

Når andre plutselig trenger din hjelp
Jónas er litt på samme måte som sine bikarakterer, noe spøkelsesaktig, og til tross for at han lever i sin egen skygge, tar han grep om livet sitt uten han merker det selv, ved å gjøre diverse oppdrag. Han bidrar der det trengs og samtidig oppretter en slags rutine på ting. Hjelper hotellet så smått å komme i gang igjen, noe som er litt spesielt med tanke på at det var ikke derfor han dro dit. Han kom ikke dit for å gjøre veldedighetsarbeid, men av en helt annen grunn. Derfor virker boka en smule komisk, gjerne kall det mørk humor, og den har en slags varme i seg som er vanskelig å forklare. Spesielt med tanke på bånd til andre mennesker som oppstår, en hjelpende hånd og at de etter hvert betror seg til hverandre.

Og det store spørsmålet er: Vil Jónas utrette det han egentlig kom dit for, eller vil han ombestemme seg? Vil han finne en form for mening med livet?

Dette er en spesiell bok med en spesiell historie med spesielle karakterer.Arr inneholder mørk humor, alvor, og stiller et viktig spørsmål; hva gjør man når livet føles meningsløst? Boka våger å stille folk til veggs, og får en til å tenke hva man selv ville ha gjort hvis man befant seg i Jónas sko. Men fortvil ikke. Dette er ikke bare drastisk, urovekkende og svart roman, på ingen måte. Den er også småspennende, underholdende og kreativt skrevet. Liker måten hvordan forfatteren delte opp kapitlene på. Selv om mange har falt for denne boka, falt dessverre ikke jeg for den. Den var underholdende og tankevekkende så lenge det varte, men ingen bok som setter spor etter seg. Ikke hos meg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Et veldig kjekt gjensyn med Harry Hole etter at jeg stiftet mitt bekjentskap med ham for rundt tolv år siden. Den gang leste jeg bøkene i vilkårlig rekkefølge etterhvert som jeg fant dem i ulike hyller i barndomshjemmet. Nå, etter så lang tid, har jeg glemt det meste av handlingen - husker enkelte scener og karakterer, men husker ikke hvordan de ulike sakene henger sammen osv. Så nå leser jeg hele serien igjen - fra start til slutt. Foruten å få oppleve alt i "riktig" rekkefølge, og som en langt mer erfaren leser nå enn den gang, synes jeg også det er spennende å nå se hvordan selveste herr Jo Nesbø har utviklet seg som forfatter!

Dette er da den første boka om Harry Hole.

HANDLING
Et mord på en norsk pike - som på drapstidspunktet oppholdte seg i Australia - fører til at Harry Hole blir sendt av sted av norske myndigheter for å bistå i etterforskningen. Der nede blir han satt til å samarbeide med politimannen Andrew (etter Andrews eget forslag/ønske) og de to jobber tett sammen. Etterhvert får denne situasjonen - samarbeidet med Andrew, og det at Andrew selv foreslo dette - at Harry danner seg en idé om at denne Andrew vet mer om saken enn han sier, og at han forsøker å hjelpe Harry ved å gi vage hint knyttet til etterforskningen. Er han innbilsk eller vet Andrew noe? Hvorfor kan ikke Andrew i såfall bare si hva han vet? Harry selv kommer opp med den ene teorien etter den andre, før han omsider med den tredje eller fjerde teorien sin treffer ganske godt... Saken blir oppklart, men til en dyr pris.

Foruten drapssaken får vi også en god del innblikk i Harrys fortid - tidligere relasjoner/forhold, familiesituasjon og spesielt én konkret hendelse (ulykke) med betydning for karrieren hans og hans nåværende posisjon innen politet.

PLUSSER:
+ Spennende!
+ språket; fargerikt, kreativt, uten klisjéer
+ humoristisk til tross for alvoret; her kan en oppleve både genuin latter og spenning

MINUSER:
- enkelte overganger mellom scener er svært dårlig markert i boka og jeg trodde et par ganger at jeg hadde bladd over en side eller noe... en smule rotete innimellom, rett og slett.
- Synes også at enkelte scener (slosse-scener, særlig) ble noe lengre enn nødvendig; greit med action, men trenger ikke så mange detaljer om absolutt alle fintene som blir utført... MEN; dette er nok smak og behag - for mange er nok dette "høydepunkter", men for meg ble det bare bitte-litt for mye og en litt strengere redigering ville hevet nivået heller enn å redusere det, mener i alle fall jeg.

Tittelen høres ut som en slags selvhjelpsbok, men det er det ikke. Dette er en sær og humoristisk brudd som kommer noe brått på.

Johanne er inderlig glad i Thomas, og hjertet hennes blir knust på selve trettiårsdagen hennes da hun får vite at Thomas vil gjøre det slutt. Det har ikke vært så bra mellom dem i det siste, og han har liten tro på at ting vil forandre seg. Han vil at hun skal flytte ut, og hun utsetter det så lenge som mulig, for det tar lang tid før forandringen går innpå henne. Hvordan kan hun gi slipp på bestevennen sin? Det ender opp med at hun setter opp telt i stua ...

Ingen utvikling
Før Johanne ble sammen med Thomas, var hun sammen med en annen kvinne. Siden da har Thomas vært mistenksom til alle kvinner hun møter. Men det er ikke bare det som har skurret i forholdet deres. Det har vært mye krangling og de har med tiden sklidd fra hverandre, noe Johanne har vanskelig med å forstå og akseptere. Hun vil ikke miste bestevennen sin og hun gjør alt hun kan for å utsette prosessen med å flytte ut, til Thomas store fortvilelse som bare vil bli ferdig med bruddet. Gå videre i livet samme hvor vondt det er. Vil han bli kvitt Johanne eller blir hun værende mot hans vilje?

Dette er en veldig sær og småhumoristisk roman, men også slitsom, spesielt i lengden. Skjønner at brudd er vanskelig og samtidig komplisert å komme over en bestevenn man har vært sammen med, og vært glad i, i flere år, men dette ble mildt sagt en mer slitsom affære enn morsom. Det er noen morsomme scener her og der, men for det meste er dette en heseblesende og svært repetiv roman. Man føler man går i en slags sirkel der ting gjentar seg og aldri tar slutt. Man blir nesten like rådvill som hovedpersonene. Man blir i hvert fall trøtt av Johanne som ser ut til å ikke klare å avgjøre noe selv og komme seg videre. Man burde føle sympati for henne med tanke på det hun gjennomgår, men man får ingen bånd til henne fordi hun har ikke nok dybde. Ikke Thomas heller. Man får ikke connection til noen av karakterene. Det er det kjipeste for da hadde nok romanen vært både morsom og kanskje tankevekkende. Men når man ikke får noen form for connection til noen av karakterene så blir man også distansert fra historien.

Lite engasjerende
Lykkelige mennesker har ikke bikkje hadde et godt og humoristisk utgangspunkt, men det blir for mye gjentagelser, platte karakterer og en historie som ikke engasjerer. Den stiller et viktig spørsmål om når og hvordan la noen andre man er glad i gå, men dette blir for heseblesende og kjedelig i lengden. Savnet mer humor og dybde i karakterene. Det er vanskelig å leve seg inn i en historie når man ikke føler noen connection med karakterene. Man blir da dessverre likegyldig.

Fra min blogg: I Bokhylla

Har det på samme måte...! Men.... Jeg har ikke for mange bøker, vi har et for lite hus, pleier jeg å si :-)

Hei, jeg har lest alle tre ferdig for lenge siden;)
Veldig bra bøker! Helt fantastiske egentlig.

Det er heldigvis ikke noe fotball på tv'n her om dagen. Jeg har de siste ukene lest flere av bøkene av Maria Lang, og denne helgen er det Mord på kirkegården. Underholdende og lettlest svensk krim.

Fortsetter med Richard Hermans « Mine gleders by» - om Londons historie de siste 2000 år. En velskrevet og lærerik bok om en by jeg aldri blir lei av å lese om, men som det er hele 28 år siden jeg besøkte. Det er på tide å ta en tur dit igjen. Litt fotball blir det også denne helgen, men kommer ikke til å se alt.
God lesehelg :)

Ja, den var litt vrien i starten - tror det henger sammen med språket, for det er ikke som den mer "moderne" engelsken jeg er vandt til. Liker den bedre og bedre, særlig etterhvert som jeg "oppdager" humoren som finnes der. Leser den nok ut ganske snart, kun tretti sider igjen nå. Gleder meg til å se filmen senere, selv om jeg neppe ser for meg at alt i denne boka lett lar seg formidle på skjermen

Man lærer alltid noe nytt.

Fascinerende skapninger
Haier er mystiske, fascinerende og mektige dyr. Jeg er glad i alle slags dyr, og haier er en art som er svært spennende å lære om, spesielt siden den er svært misforstått, særlig i filmer. Å bli tatt av hai er ikke så ofte som blir fremstilt i for eksempel på film og iTtv-serier. Det er større sjanse for å havne i andre ulykker.

Når haier angriper et menneske, så er det som regel på grunn av en feiltagelse. Under overflaten, spesielt når det gjelder surfere, tror haien du er en sel eller en skilpadde. Den biter for å se om det er spiselig.

Kreativ læremåte
Forfatter Owen Davey har både skrevet og illustrert boka selv. Illustrasjonene er enkle og lekne. Man får lyst til å ta seg tid til å lese boka selv om den er på kun 37 sider, bare for å studere illustrasjonene.Man får vite om ulike haityper, hvordan haier fungerer sosialt, hvordan de beveger seg, og på slutten av boka er det også tips om hvordan vi kan bidra til å ta vare på haiene og miljøet. Plast er ett stikkord. Selv har jeg resirkulert plast i flere år og oppfordrer andre til å gjøre det samme. Det tar ikke lang tid å sortere ens eget søppel. Man må ta vare på dyrene og miljøet. Det er viktig!

Dette er en fin faktabok om haier både for store og små. En fin samlingsstund for hele familien. Boka er en smule kort og derfor utfordrende å skrive om, men haier slutter aldri å fascinere, og man lærer stadig noe nytt. Man lærer også nye ting i Haiens hemmeligheter.

På Discovery Channel bruker de å ha årlig haiuke, og i år går det rykter om at det begynner den 22. juli. Så det er bare å glede seg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg leser The Great Gatsby. Ganske tynn bok, men synes språket er litt tungt så det går tregere enn det pleier. Regner dog med å bli ferdig ila lørdag og neste bok er Rødstrupe av Nesbø. Har lyst å lese hele Harry Hole - serien fra start til slutt da det er over 10 år siden sist jeg leste.. Og den gang leste jeg dem i ganske vilkårlig rekkefølge

Åltså fullstendig urelatert til både sommer og fotball...

Jeg likte denne boken veldig godt. Ble så engasjert, kunne ikke legge den fra meg.. :)

Peer Hultberg var en aldeles ukjent forfatter for meg inntil for et par måneder siden, da RandiLeser foreslo romanen Byen og Verden som felleslesing i Kjells lesesirkel. Hennes presentasjon, pluss det faktum at den innbrakte forfatteren litteraturprisen fra Nordisk råd, fikk meg til å bestille den – og den er nå lest.

«En roman i hundre tekster» er undertittelen, og det er en ganske pussig roman. Den har ingen begynnelse eller slutt, ingen kronologi og ingen hovedperson, men et nesten uoverskuelig persongalleri. Her er det selve byen Viborg som forteller om innbyggerne sine.

I de hundre tekstene skildres enkeltskjebner eller familiehistorier fra et helt århundre.I hovedsak holder vi oss i byens borger- og småborgerskap; bare unntaksvis dukker det opp bipersoner fra bondestanden eller arbeiderklassen. Fortelleren er det kollektive, allvitende «vi», som kjenner alle detaljer i småbyen og tar oss med inn bak kulissene. Gjennom hele romanen gir fortellemåten en ironisk distanse til dem det fortelles om, og forfatteren faller aldri for fristelsen til å bli sentimental eller uttrykke sympatier og antipatier. Her leser vi om sneversynthet, nedlatenhet, skyld, skam, løgn, misunnelse, grådighet og mistenksomhet. Penger, rang og anseelse betyr alt i dette samfunnet, mens drifter og begjær skal skjules.

Språket er fornøyelig, nærmest litt dickensk – i små innskudd og bisetninger lar forfatteren personene sjøl indirekte komme til orde med detaljer som avslører både fordommer og edle motiver, der de unntaksvis finnes.

Takk for tipset, Randi!

Hørt på lydbok.

Hadde ingen forventninger til denne og ut i fra coveret ... (ja,ja ...never judge a book osv.....) tenkte jeg at dette kanskje var en klisje-rik kioskroman. Jeg var på jakt etter en koselig og underholdnde, lettlest bok etter å ha lest mye krim den siste tiden. Jeg fikk det jeg ba om! Dette var strålende opplest på lydbok, og både plott og språk er BRA! Lettlest, koselig, engasjerende. Noen klisjeer, jada, og noe forutsigbart, jepp - dette til tross har jeg kost meg med denne perlen av en bok, en perfekt sommerbok!

Vi følger Sandy og Max. Sandy, en hjemløs tjuefemåring. Max, en overarbeidet PR-mann. De to kjenner til hverandre fordi Max daglig gir Sandy en kopp take-away kaffe når han passerer henne. Helt til han en dag ikke dukker opp, og Sandy bestemmer seg for å finne ut av hva som har hendt. Vi følger begge disse to i nåtid og ser hvordan livene deres vikles inn i hverandre samtidig som vi får tilbakeblikk til begge to sin fortid. Synes dette ble gjort på en god måte, for det er mye frem og tilbake uten at det blir forvirrende. Liker også hvordan mange såre temaer tas opp her uten at hovedpersonene fremstår som svake og stakkarslige offer.

Er du deg selv, eller er du noen som andre vil du skal være?

Alltid er det noen som skiller seg ut
Hattie er ikke som andre jenter. Hun er noe for seg selv. Hun har fremtiden klar og vet hva hun vil til tross for at hun er ung. Hun hater å bo på landet og drømmer om å flytte til New York for å bli skuespiller. Hun er 17 år og drømmer om å bli 18, myndig til å gjøre hva hun vil istedet for å være den foreldrene og andre vil hun skal være. Hun drømmer om å bli ferdig med skolen og gå egne veier. Men først må hun bli ferdig med skolen, og på skolen er de travelt opptatt med å sette opp stykket Macbeth og Hattie har en av rollene.

På skolen er hun godt likt og hun har sine beundrere. Hun virker også mer voksen enn de fleste på sin egen alder. På fritiden har hun en jobb ved siden av skolen, og hun chatter med en fyr som kaller seg LitGeek. De chatter om alt mulig, alt fra litteratur til andre ting. De åpner seg for hverandre uten at de vet hvem den andre er i virkeligheten. De bare liker å chatte med hverandre. Den dagen da Hattie tilfeldigvis oppdager hvem denne personene er, forandrer alt seg, og ting står på spill ... Spesielt når det viser seg at de begge har følelser for hverandre. Det er moralsk feil, men klarer de å motstå hverandre?

Uvant å like persongalleriet i en krimbok
Den du vil jeg skal være var hittil en ukjent bok for meg, forfatteren også. Hun har gitt ut en bok tidligere, men dette er hennes første bok som er oversatt på norsk. Ofte når jeg leser en krimbok, spesielt nå i det siste, har jeg opplevd karakterer som flate, kjedelige og som man ikke får noe bånd til, men her opplevde jeg det annerledes, og da gjorde det ikke noe at konseptet ble vel forutsigbart, fordi jeg ble så knyttet til karakterene. Ikke bare hovedpersonen, men opptil flere, noe som er sjeldent. For enten så er det karakterer som irriterer vettet av meg eller karakterer som jeg gir fullstendig blaffen i om de dør eller ikke. Det er ingen mellomting, men her var karakterene svært menneskelige og levende, istedet for å være pappfigurer som fort skjer i krimbøker. Mon skulle tro jeg ikke liker krim, men det gjør jeg altså. Det er bare vanskelig å finne god krim, det samme med psykologiske thrillere. Det blir fort mye av det samme, men det gjelder alle sjangre, egentlig.

Dette er en bok der det er viktig å spørre seg selv om man kjenner de rundt seg like godt som man tror. Er de den de gir seg ut for å være, eller er de noen som du eller andre ønsker at de skal være? Er noen seg selv fullt ut i dagens samfunn da mye er falskt? Er fleste av oss dobbelmoralske? Boka stiller mange spørsmål som er både morsomt og småskremmende å tenke på.

Dette er en menneskelig krimbok på mange måter. Det er om forbudte følelser, å finne seg selv og samtidig gå egne veier, gjøre det man ønsker samme hva andre tror og mener om det. Gi f**** hva andre tror og tenker om deg og ditt. Krimsaken i seg selv var ikke spesielt originalt eller engasjerende. Dette er en bok der hvor karakterene engasjerer mer fordi man blir såpass godt kjent med dem, og det er sjeldent å lese en krimbok hvor man liker de fleste i persongalleriet, for som regel er det omvendt. Synes denne boka hadde passet bedre som roman enn krim i grunn.

Lettlest, underholdende og en god bok som setter spørsmål om hvorvidt du tror du kjenner andre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ja jøss! Tenk at eg klarte å gløyme å legge ved linken... Ikkje rart at det var så lite respons på innlegget mitt då! Takk ☺

Boka er enkelt skevet, overraskende nøytral, med hovedfokus på de faktiske hendelser. Det slår meg gang på gang hvilken styrke dette barnet har hatt i tiden som fange. I sin enkelthet er boka sterk lesning.