Bokelskere.no

Bringsværd har altså en helt unik måte å få sagt tingene på... knegg. - Jeg skjønner at du falt for den omtalen! (For jeg regner med at det der var et sitat av Bringsværd selv.) (Jeg oppdaget forresten nylig at barnehagen som hans figurer "Karsten og Petra" går i - ja, den heter Duestien barnehage. Og Bringsværd vokste jo opp rett ved Duestien - du er såpass lokalkjent i nabobyen at du vet dét, ikke sant?)

P.S. næmmen - var det et så populært forslag, altså? - Og har avstemningen begynt? Jeg har jobbet litt mye i det siste, så jeg henger visst litt etter.

Det er en fryd å lese Per Petterson! Det er noe med skrivestilen, den er så suggererende, man blir dratt inn i den verdenen som skildres. En verden som stiger frem i kombinasjonen av presise skildringer av Oslo øst – oftest sett fra bussen – og Akershus – sett fra Mazdaen – og de assosiasjonene dette vekker i ham, en tidsreise til egen fortid og foreldrenes liv, - mesterlig!

Men så er det selve historien. Jeg gikk kanskje til boken med gale forventninger, til dels skapt ved et innlegg her inne. Der sto det at litt over halvveis tok boken seg mesterlig opp, - og jeg ventet og ventet, men oppdaget dessverre ikke dette vendepunktet, - noe jeg fullt og helt tar på min kappe. Men i ettertid ser jeg at jeg merket det vel, jeg også, bare at det antageligvis var da jeg mistet den kronologiske oversikten og skjønte at dette ikke var noen sammenhengende story som jeg hadde ventet. Samtidig var det vel omtrent da vi ble presentert for det som med små drypp skulle vise seg å være den hjerteskjærende konsekvensen av et liv i kontakt med en mann i «slik» situasjon. I omtalen av boken har jeg fått inntrykk av at «situasjonen» var skilsmissen, men det kommer etterhvert frem at den stikker atskillig dypere enn som så, - en rastløs mangel på kontakt med egne følelser hos denne mannen som holdt på å gå seg bort i sitt eget hode.

Personlig opplever jeg det som veldig nyttig å skrive slike omtaler som dette, hvor jeg er nødt til å gå dypere i en bok og tenke gjennom den. I utgangspunktet tenkte jeg at denne gangen ble det bare en firer til Petterson, men sannelig steg den ikke til en femmer ved nærmere ettertanke, når jeg la egne forventninger til en story og min ergrelse over Arvid Jansen til side!

For ei nydelig bok!
Her ble jeg dratt inn i handlinga med en gang, ei handling skrevet med snert og humor, men også med mange slags undertoner, av samisk overtro, sorg og lengsel.
Naturbarnet Risten blir rykket opp fra livet sitt i Nord-Norge og omplantet som 7-åring på Sør-Jylland, sammen med sin norske far og nye danske mor, der Risten blir til Kirsten.
Oppveksten i Danmark er ikke lett for Kirsten, men hun finner stor og gjensidig trøst og glede sammen med sin eneste venn Niels, en foreldreløs gutt fra Vietnam.
Hun ser ikke sin samiske mor igjen før etter at hun er blitt voksen, bor i København, og selv har fått en liten sønn.
Så skal det vise seg at møtet med moren i Nord-Norge utvikler seg til å bli noe helt annet enn man skulle tro.
Å, for en herlig bok, tenkte jeg mange ganger underveis. Det eneste negative jeg har å si er at den godt kunne ha vart mye lenger og vært mye tykkere.
Maren Uthaug skriver som en gudinne.
Les den!

Ja, det var jo nettopp det Støre gjorde; han sviktet totalt da det gjaldt. Han sto ikke opp for ytringsfriheten. Tvert imot.
Han bøyde seg for islamske autoriteter, ba om unnskyldning på Norges vegne, og viste en ynkelig feighet overfor de rasende, krenkede og voldelige reaksjonene blant verdens muslimer.

I boka skriver han også dette:

De rasende - såvel som de bedrøvede - reaksjonene på karikaturene fra muslimske miljøer, var en avvisning av vår måte å bruke ytringsfriheten på. Bilbrenningen i Frankrike var et krav. Et krav om å få delta, et brøl om å få komme inn.
Begge disse hendelsene forteller om sviktende tillit. Begge peker langt forbi seg selv. De ble nye knagger for helt vesentlige debatter.
Mine offisielle uttalelser i karikaturstriden vekket motstand hos flere. Det lever jeg godt med. Jeg mener og har alltid ment at ytringsfriheten bygger på en universell rettighet som er kjempet frem gjennom generasjoner.

Den traff ikke helt meg heller. For min del ble det slik at jeg nesten syntes at privatlivet til etterforskerne var mer interessant enn selve saken(e).
Men alt sammen var jo sausa så godt sammen at det ble bare mer og mer merkelig, alt som skjedde. Frode Granhus dro sammen alle trådene til slutt da ...
Godt skrevet?
Tja, det var jo noen artige dialoger innimellom. ;)
Ingen sekser fra meg heller.

Sørgmodig, melankolsk og poetisk føltes denne siste boken av Gaute Heivoll - og den følelsen ble ytterligere forsterket ved den intense, følsomme innlesingen til Henrik Rafaelsen.
Dette er også en måte å fremstille det historiske og forræderiske på. Stemningen går rett inn slik. Tittelen er også god - ved å bruke ordet "sang" i den, fremheves det poetiske i denne romanen - og det gjør den til noe annet enn enn "tørr" dokumentarisk roman.
Interessant og velskrevet - men kunne sangen forsone? Andre som har meninger om det?
Mer om denne i Reading Randi

Dem har jeg lest! Og de har vært med på å gi meg lyst til å lese mer av skjønnlitteraturen hans. (Essay-bøkene hadde jeg et forhold til fra før.) Den store aha-opplevelsen min, altså den første, (altså bortsett fra Gobi-bøkene,) var imidlertid "Ikke fordi den har et svar, men fordi den har en sang". En fascinerende måte å bygge opp en historie på - og handlingen kretser om viktige problemstillinger (som hvordan man forholder seg til andre) uten å bli banalt moraliserende.