Bokelskere.no

Tusen takk for et interessant og grundig svar, Cathrine! (Så hyggelig, om enn litt uvant, med «nytt» navn).

Jeg vet ikke om vi egentlig er uenige eller bare nærmer oss problemstillingen fra ulike innfallsvinkler.

«Dessverre virker det som han nesten ikke på noe tidspunkt er en egen person, men kun en refleksjon av andres liv.»

Jeg er for tiden opptatt av diakonisser, og sånn sett kom boken og diskusjonen på et gunstig tidspunkt for meg. Stevens omtaler sitt yrke som et kall, som diakonissene. Å ha et kall (et kall er ikke nødvendigvis religiøst) er en livsform eller en livsgjerning. Arbeid og liv går opp i ett. Diakonissene underkastet seg et løfte om lydighet og forsakelse, forpliktet seg til et liv i Herrens tjeneste.

Jeg oppfatter at Stevens i prinsippet gjør det samme, han er butler, det er hans identitet. Arbeidet former hans identitet og personlighet i den grad at det ikke er noe skille mellom personen Stevens og butleren Stevens. Men likevel er vi alle enkeltindivider, og kan, og vil, utøve kallet på ulike måter, innenfor de ytre rammene som er lagt. Jeg oppfatter at Stevens til de grader er lojal mot sin herre, og dermed utfører sin butlergjerning til punkt og prikke.

Et sidesprang for å belyse hva jeg mener: Politiinspektør Javerts (Les Misérables) kall var å fange den rømte straffangen Jean Valjean. Da Valjean redder livet hans, kommer politiinspektøren i et uløselig dilemma; det blir umulig for han å arrestere mannen han skylder sitt liv. Javerts kall / hele hans livsgjerning faller bort, og selvmordet er den enste utveien.

«Men å leve sitt liv handler kanskje heller om å bli den man er, den man var ment å bli ut i fra sine forutsetninger og muligheter, i arbeid som i kjærlighet.»

Jeg synes uttrykket «den man var ment til å bli» er problematisk. Hvem er man egentlig, finnes det en predefinert "kjerne", og hvordan blir man den man er – dette er blant store, eksistensielle spørsmålene.

Nå skal jeg se om jeg finner filmen og også finlese Klassekampens bokmagasin.

«Tysktime» kan jeg trygt anbefale!

Lest ferdig – mulig spoiler

En fin felleslesing av en meget god bok. Tusen takk til alle! Ser frem til flere innlegg.

«Resten av dagen» rommer mange aspekter. Jeg vil ta tak i mennesket Stevens – en pliktoppfyllende, grensende til det selvutslettende, butler eller en mann som har tatt et livsvalg og bevisst holder fast ved det? For oss i dag kan et liv som Stevens' virke uendelig trist, med fokus på hva han har mistet (kjærligheten til en kvinne, forholdet til faren [moren er aldri nevnt], mulighetene fri utfoldelse). Men er det nødvendigvis sånn? Stevens selv ytrer aldri beklagelser over sitt liv. I den grad han gjør det, er det fordi han ikke tjener sin overordnete godt nok. Når historien slutter, skal Stevens øve seg på «spøkefulle bemerkninger», som hans nye, amerikanske herre setter pris på.

«Når det kommer til stykket, er det kanskje ikke så dumt – især ikke hvis spøk kan oppfattes som nøkkelen til menneskelig varme.» (s. 216, Bokklubben 1996)

Strindin, du skriver:
«Det sørgelige og vemodige i historien, som gjør at en leser også blir glad i butler Stevens, er hvor hjelpeløs han er som mann i eget liv.»

Det er mulig du har rett, at Stevens er en hjelpeløs mann i sitt eget liv. Eller har han valgt, eller kanskje snarere akseptert, at dette livet er hans livsvei? At han innenfor disse (etter vår tids syn) snevre rammene finner oppriktig tilfredsstillelse og glede. Jamfør det minnet som får stå som avslutning på boken: «den følelsen av triumf som gjorde meg så oppløftet den kvelden».

Ishiguro gir selvfølgelig ingen svar.

Under lesingen kom jeg i tanker om Siegfried Lenz’ «Tysktime». Bokens hovedperson Siegfried er satt til et straffearbeid, å skrive en stil med tittelen «Pliktens gleder». Boken berører altså noe av den samme tematikken som «Resten av dagen». Vi har hatt diskusjoner om «Tysktime» blant annet i denne tråden og i denne tråden.

Også jeg synes historien er vemodig. Jeg ble glad i Stevnes, og ikke minst Miss Kenton, og ønsket inderlig at livet skulle ta en annen vending for disse to (selv om det hele veien lå under at det ikke kom til å skje). Kanskje er Miss Kenton den mest skadelidende, mens Stevens med ukuelig optimisme går løs på "resten av dagen"?

God start, men så tynnes det ut etter hvert ...

En uheldig mann eller bare lav viljestyrke?
Daniel er ikke en som er heldig med kortene. Han kan virke litt tafatt, men er egentlig bare uheldig. Han er litt i grenseland mellom å være tafatt og uheldig. Han er en mann som prøver å gjøre sitt beste, men som er både hjemløs og arbeidsledig. Ved en tilfeldighet får søskenbarnet hans øye på ham mens Daniel tigger, og bestemmer seg for å gi Daniel boplass hjemme i leiligheten. Det Daniel ikke vet er at han søskenbarnet hans kun gir ham dette tilbudet for å bo billigere. Daniel mistrives i denne nye situasjonen, spesielt da søskenbarnet ber en annen bo sammen med dem uten å høre med Daniel først, og han er desperat etter å få seg en jobb. Før han vet ordet av det dukker det opp et uventet brev, om jobbtilbud ved Craven Manor. Et sted Daniel knapt kjenner til. Når han undersøker det viser det seg å være et nedlagt, majestetisk, og gjengrodd hus. Det viser seg for å være en som heter Bran som har sendt ham ut på oppdrag. Han vil at Daniel skal bo der og jobbe der, så lenge han følger noen visse regler. Er dette stedet noe å satse på, og hvem er denne Bran? Kommer Daniel til å møte ham eller er det hele en spøk? Han er desperat etter å komme seg vekk fra søskenbarnet sitt som viser seg for å være en slesk og utspekulert fyr, og Daniel har virkelig ikke noe å tape ...

Av og til trenger man en god spøkelseshistoriebok og jeg leser mye horror. Jeg må ha litt horror med overnaturlige elementer i, sånn som denne. Konseptet virket fascinerende, men selve utførelsen opplevdes som noe annet. Jeg liker bøker som byr på mye atmosfære. Det er selvfølgelig ikke det viktigste, men nødvendig for å kunne leve seg inn i boka, og det følte jeg at jeg ikke fikk til helt her. Til tross for at boka tilhører horrorsjangeren og samtidig byr på overnaturlige elementer, så opplevdes Craven Manor som fullstendig stemningsløst, og da blir man ikke så veldig engasjert.

For overtydelig når det gjelder personligheter
Persongalleriet i seg selv er spennende og byr på mange forskjellige personligheter. Men synes det blir for overtydelig når det gjelder hvem man kan stole på av dem, og ikke. Man trenger ikke å få alt inn med teskje heller. Den som var mest spennende å lese om er denne mystiske Bran. Man blir nysgjerrig på om Daniel får møte ham og ikke, og hva slags type er det som sender oppdrag og mynter i en konvolutt? Det er jo ikke spesielt moderne? Man undres på hvem han er og hvorfor han skjuler seg, og hvorfor dette ønske om å pusse opp dette falleferdige stedet? Disse spørsmålene var det eneste som drev meg videre i boka. Jeg gir aldri opp en bok samme hvor mye jeg misliker den,men synes at det meste i boka ble seigt, selv om Craven Manor er en veldig kort bok på bare 290 sider. Det ble ikke akkurat noen "grøssende" opplevelse. Det føltes mer ut som satire eller svart komedie som gjør narr av sjangeren, men slik er det dog ikke for å understreke det. Det ble en bok jeg ikke klarte å ta helt alvorlig til slutt. Vet godt at mange ikke tar horrorsjangeren seriøst, men det gjør jeg til tross for at sjangeren fort kan bli både hinsides og provoserende. Dette var langt fra underholdende bare hinsides og vemodig lesing. Ikke spesielt skrekkelig.

Det er mye jeg kunne ha sagt om Craven Manor, men boka er såpass kort og jeg har sagt det meste om den allerede uten å røpe noe. Dette ble ingen skremmende spøkelsesbok, men heller tam og stemningsløst. Fikk ingen frysninger denne gang heller, gitt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Innledningsvis så jeg for meg Jeeves (P. G. Woodhous). Men det tok ikke lang tid før jeg innså at vår mann er av et helt annet kaliber. Langt mer selvhøytidelig, "stiv" og omstendelig, blant annet.
Jeg kan ikke annen enn å få vondt av han.

T.O.M. ANNEN DAG – EFTERMIDDAG, MORTINERS DAM, DORSET, S 116 i min utgave

Mange interessante betraktninger om Europa i mellomkrigstiden, Strindin og Ingunn. Også jeg måtte repetere Versailles-traktaten, husket ikke hvor dårlig Tyskland kom ut av fredsslutningen. Det er vel riktig å si at noe av grunnlaget for at Hitler kunne bygge seg opp, ble lagt med den og den nøden den medførte i Tyskland?

Hilda: «Lurer også på kva som kan vere motivet for å ikkje innrømme at han har vore tilsett hos lorden før Farraday overtok godset?»
Ligger svaret et sted i den politiske striden i Europa før annen verdenskrig. Havnet Hans Nåde, Lord Darlington på «gal» side?

Et annen spørsmål jeg undres over, er: Hvem er Stevens, altså mennesket Stevens (har han et fornavn)? En meget formell og ærekjær butler. En mann viss arbeid og liv går opp i ett. Han lever innenfor et lukket og hierarkisk system. Et dobbelt hierarki; tjenerstabens og samfunnets. Her kom jeg i tanker om de fordums diakonissene, butlerens situasjon har flere likhetstrekk deres. Både Hilda og Strindin nevner forholdet til faren. Mitt inntrykk er at «kallet», yrkesstoltheten kommer før de familiære båndene. Så kan man undres over hvorfor.

Nå har Stevens fått denne bilturen av sin nye arbeidsgiver. Gjennom den gir forfatteren sin hovedperson tid og avstand å reflektere over sitt eget liv og samfunnsutviklingen.

Ishiguro skriver godt og billedskapende over et interessant tema. Takk for tipset om filmen, Hilda. Den vil jeg se når boken er lest.

Hvis du starter innlegget ditt med å si hvor langt du har lest, og at innlegget kan røpe noe av innholdet, har du gitt en beskjed som andre kan forholde seg til.

For eksempel:
JEG HAR LEST T.O.M. SIDE 100, MULIG SPOILER

Personlig liker jeg denne måten bedre enn å lukke innlegget. Et lukket innlegg kvier jeg meg for å åpne, nettopp fordi jeg ikke vet hvilke sider det handler om. Dermed blir det som du sier, lite rom for debatt. Vi leser i veldig ulikt tempo i lesesirkelen.

Andre synspunkter?

Første dag – aften / Salisbury

Det er fornøyelig å følge Stevens i alle hans assosiasjoner og refleksjoner. Han ser den storslåtte utsikten flere av dere nevner, og kommer i tanker om hva en «stor» butler er. Leseren dras med i diskusjoner om verdighet, om man kan tilegne seg verdighet hvis man ikke har det i seg, og om å «legge bånd på sine følelser, slik bare engelskmenn makter». Det sistnevnte en forutsetning for å kunne opptre med verdighet, i Stevens øyne. Og han konkluderer, ikke uventet, med at «når man forestiller seg en stor butler, må han nesten pr. definisjon være engelskmann.»

Jeg får lyst til å føye til: Man må nesten være innflytter (Ishiguro kom riktignok til England som 6-åring) for å kunne ta en kultur så på kornet!

Ved en tilfeldighet så jeg den amerikanske filmen «The butler» kvelden før jeg begynte lesingen. Filmen handler om en fattig sydstatsgutt som starter som «house-nigger» og arbeider seg opp til butler i Det hvite hus. En mann med integritet.

Det skulle den godeste Stevnes ha visst, at også amerikanere kan ha verdighet.

Til slutt:
«… finner språket herlig formelt og lavmælt, men med en selvsikkerhet og tyngde i all sin storhet, slik landet er.» For en presis og fin beskrivelse, Annikken.

Prolog, t.o.m. side 23

I opptakten møter vi jeg-personen, den erkebritiske og omstendelige butleren, Stevens og hans nye arbeidsgiver, en friskfyraktig amerikaner, Mr. Farraday. Her er det duket for kulturkollisjoner.

«Det er naturligvis ikke min mening å antyde noe ufordelaktig om Mr. Farraday. Han er tross alt amerikaner, og hans måte å oppføre seg på er ofte meget annerledes.» (s. 18)

De to herrer er velvillig innstilt overfor hverandre, men enkelt er det ikke for Stevens å vite hva som forventes av ham.

«Han (Mr. Farraday) bedrev ganske sikkert bare en form for spøk som i De forente stater bare er et tegn på god og vennlig forståelse mellom arbeidsgiver og arbeidstager, noe man hengir seg til som et hyggelig tidsfordriv.» (s. 19).

Kulturkløften er tatt på kornet, med en fin undertone av humor. Teksten er skrevet i et gjennomført konservativt språk, med nu og formodentlig, noe som kler innholdet godt. Minner meg på en måte om bøkene til P.G. Woodhouse.

Og nu skal vår mann alene ut i verden …

Ja, spørsmålet du stiller: «Er det noe igjen om kjernen blir blottlagt?» er ubehagelig og påtrengende. Gjelder det oss alle, meg, eller bare typer som Peer? Peer Gynt blir aldri utdebattert. Vigdis Hjort har jeg ikke lest.

For noen år siden hadde noen av oss en interessant felleslesing av boken.

Det er forunderlig at Peer Gynt er blitt en slags folkehelt her til lands. Har vi gått rett i fella? Ser vi ikke hva Ibsen vil fortelle om «den norske folkesjela» gjennom dette dramaet? Kan det virkelig være en ære å få Peer Gynt-prisen?

Jan Erik Vold skriver: «Ibsen hadde ikke vært Ibsen uten Peer Gynt», et verk i verdensklasse.
Jeg får lyst til å føye til, Jan Erik Vold hadde ikke vært Jan Erik Vold uten å la en tekst om Gynt og Vigen tone ut i harang om Bislet, Holmenkollen og Lambda!

Gleder meg til å lese videre!

Boken er i hus. Jeg har bare bladd litt og lest den teksten der Terje Vigen og Peer Gynt settes opp mot hverandre. Kostelig - og tankevekkende. Her er det mye å glede seg til i lang tid fremover. Jeg nøler ikke med å bringe anbefalingen din videre.

(PS.: finnes til nedsatt pris hos Haugen bok.)

Det var nesten så jeg tippa opp på en sekser, Lars Mytting.
Jeg lengter litt tilbake til Gudbrandsdalen etter å ha lest denne. ;)
Du blir bare bedre og bedre, du Lars.
Jeg trodde nesten ikke det var mulig, etter å ha lest den aller første boka di for mange år siden, nemlig Hestekrefter, en tittel som jeg nølte litt overfor, fordi jeg ikke er fullt så interessert i biler at jeg har lyst til å lese ei hel bok om dem. Men jeg vil absolutt anbefale den også, for alle som ennå ikke har lest den.
Jeg anbefaler forresten alle bøkene hans. Jeg har dem alle sammen selv, og ser ikke bort fra at jeg kommer til å lese dem om igjen.

Så fint! Jeg har, som Ingunn, lest den første siden og gleder meg.