Bokelskere.no

Ja, klart det er viktig å kunne sette ord på det. Det tar også ofte veldig lang tid å bearbeide alt det vonde man har opplevd.
Men det er også viktig å kunne slutte å se på seg selv som et offer.
Sarah Forsyth var nok et offer, men hun overlevde de mest grusomme og bestialske handlinger, fanget i et prostitusjonshelvete i Red Light District i Amsterdam.
Hun var så heldig å komme seg ut av slaveriet. Det er det ikke alle som er like heldige.
Den ene politioffiseren som var med på å redde henne ut av slaveriet, sa disse viktige ordene til Sarah og hennes mor:
"However terrible the things Sarah has been through, it is important that you and she both hold on to the fact that she is one of the lucky ones. There are other girls like her who haven't survived, and even more are still there."

Sarah Forsyth is a survivor.

Når man leser krim, handler det ofte om fortid som inntar nåtid. Det gjelder Høstdåd også ...

I 1990 skjedde det noe veldig tragisk. En vennegjeng samles før livet og fremtiden skiller dem. De begynner å bli voksne, og det er på tide å ta tak i livet. Denne kvelden samles de for å tilbringe ekstra tid før deres vei som nevnt skilles, men kommer vennskapet deres til å vare evig? Vennskapet settes på prøve da samme kveld en av dem blir funnet død. Var det en ulykke, eller har noen skylden?

En erfaren politietterforsker blir satt på prøve i bygda
27 år senere får bygda en ny politikvinne, og det er Anna Vesper fra Stockholm. Hun skal ta over for Henry Morell som har jobbet der i mange år, og har blitt en original for bygda. Han har det vanskelig med å slippe tak i jobben, men kommer han til å vise henne tillit, og gi henne arbeidsro? Samtidig føler hun at hun blir frosset ut av kollegaer fordi hun er ny og stotrer av og til, spesielt når hun skal si noe viktig. Kommer hun til å vinne deres respekt, eller kommer det til å bli for mye korrupsjon? Korrupsjon kommer i dagslys da en kvinne snakker med henne om hennes sønn som døde for 27 år siden. Andre mener det var en ulykke, mens moren hans mener noe annet. Anna Vesper selv blir nysgjerrig når det gjelder denne saken som bygda ikke helt har kommet over. Er det verdt å ta en titt i den gamle mappen, eller kommer hun til å angre?

Anders de la Motte er et navn som er blitt mye lagt merke til i det siste. Selv har jeg ikke lest noe av ham før, men har alltid hatt lyst til å prøve og lese bøkene hans. Høstdåd er ikke den sterkeste krimboka jeg har lest, hverken i år eller tidligere, men den er veldig lettlest til å være en stor bok på over fem hundre sider. Den virker stor, men den er ikke tung i det hele tatt, og sidene flyter nesten av seg selv. Jeg liker bøker der fortid møter nåtid, men av og til kan det også bli for mange av dem, for ofte. De fleste krimbøkene jeg har lest i det siste har bestått av fortid møter nåtid konsept, og noen ganger kan det bli trøttende i lengden. Dette gjelder spesielt krimsjangeren.

Korrupte kollegaer eller bare falsk alarm?
Denne gang var det ikke saken som interesserte meg, men selve persongalleriet. Man blir som nevnt godt kjent med alle, på godt og vondt, og man får en god følelse av hvem man kan stole på, og ikke. Det er også lett å sette seg selv i Anna sine sko. Det må være utfordrende å ha mistet sin eksmann i kreft, samtidig hanskes med en tverr tenåringsdatter, som bærer på en like stor sorg som moren. Sammen prøver de å finne tonen og få hverdagen til å gå rundt sammen med hunden, Milo. Man blir også veldig nysgjerrig på kollegaene til Anna. Hva er det de skjuler, og er det noe de skjuler i det hele tatt? Det var mest spennende å lese om var Henry Morell som prøver å trekke i tråder, selv om han er i ferd med å gå av, og intre rollen som pensjonist. Persongalleriet er stort, og det er mange å holde styr på. Forfatteren presenterer dem for oss på en oversiktelig måte.

Her er det de gode folkene mot de onde. Hvem har gode hensikter og ikke? Er det for sent å løse en gammel sak? Høstdåd er en fin krim å få med seg, men den er kanskje ikke realistisk nok for alle.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eg har begynt på denne boka nå, og er ganske einig i det du skriv: ein må vere ganske aktiv lesar for å kome inn i historia. Eg skulle for øvrig sett at forfattaren hadde brukt fotnoter på kvar side, i staden for å samle ordforklaringane bakerst i boka. Det er ganske forstyrrande for leseopplevinga å bla att og fram i boka, heile tida.

Ja, når du minner meg på det, husker jeg diktet fra barndommens lesebok. Gripende godt. Takk skal du ha, Marit.

Uten sammenlikning for øvrig, jeg har skrevet en liten snutt om Hustadvika selv. I godvær riktignok, den høsten jeg og gemalen besøkte to ytterpunkter ved det mektige Atlanterhavet, Hustadvika og Cadiz.

Har du lest José Saramago? De lange setningers uovertrufne mester!

Sorry, men dette syns jeg var skrale greier. Skjønner ikke helt at flere her syns den var god og spennende og har gitt høye terningkast, iallfall 3 femmere, ser jeg her. To stykker har den til og med som favoritt ...
Jeg sovna fra den mange ganger underveis, og sukka også oppgitt mange ganger. Mulig at en av årsakene var at jeg befinner meg i et tropisk klima (da blir man trøtt og sliten av sola og varmen). Men språket er heller ikke bra, etter min mening. Rotete, platt, urealistisk, kjedelig, overfladisk, - og jeg syns ikke jeg ble noe særlig kjent med noen av personene. - Og på slutten skjer det selvsagt dramatiske ting som forteller deg at du må lese den neste boka for å følge med videre ...
Men jeg fullførte denne, altså, selv om det ble litt skumlesing innimellom.
En annen årsak til at boka ikke fenget er vel også at jeg leste de to første bøkene i Byens spor før denne. De fikk seksere begge to av meg.
Da ble selvsagt dette en gedigen nedtur.
Denne kan jeg kanskje til nød strekke meg til en treer. Vil altså ikke akkurat anbefale denne boka, hvis ikke du gjerne vil ha noe å sovne fra, da ...
Jeg har bok nr.2 også, men er i øyeblikket veldig usikker på om jeg gidder å gå løs på den.

Ypperlig om verdighet, lojalitet og plikt

Verdighet, lojalitet og plikt er sentrale temaer i Kazuo Ischiguros «Resten av dagen». Verdier som står sterkt i forfatterens fødeland, Japan.

Butleren Stevens ved godset Darlington Hall i England er bokens hovedperson. Stevens har fått noen sjeldne fridager og fått låne sin nye arbeidsgivers, amerikaneren Mr. Farradays, komfortable Ford. Bilturen i det vakre, storslåtte landskapet gir Stevens tid og avstand til å reflektere over sitt eget liv.

Hvem er Stevens, mennesket Stevens? En pliktoppfyllende, grensende til det selvutslettende, butler? En hjelpeløs og forstokket mann som ofrer sin frihet, kjærligheten til en kvinne og forholdet til faren, for plikten? Ubetinget lojal overfor sin overordnete, Lord Darlington, også når lorden åpenbart trår feil? Eller en mann som har tatt et livsvalg og bevisst og konsekvent holder fast ved det? Livet ut.

Stevens omtaler sitt yrke som et kall. Jeg kom i tanker om diakonisser og nonner, men et kall er ikke nødvendigvis religiøst. Det er en livsgjerning. Arbeid og liv går opp i ett. Diakonissene underkastet seg et løfte om lydighet og forsakelse, forpliktet seg til et liv i Herrens tjeneste. Jeg oppfatter at Stevens i prinsippet gjør det samme, han er butler, det er hans identitet. Arbeidet former hans identitet og personlighet i den grad at det ikke er noe skille mellom personen Stevens og butleren Stevens.

Det betyr likevel ikke at Stevens' liv er enkelt og rett frem. Vi får ta del i hans kvaler i forholdet til husholdersken, Miss Kenton. Og ikke minst når Hans Nåde velger feil i kampen mot nazi- Tyskland. Stevnes prøver å unnslippe dilemmaet ved å ikke ville vite, og senere ved å ikke vedkjenne seg sitt nære kjennskap med lorden. Kan vi egentlig fortenke ham i det, med tanke på hvor skamfullt dette er, og den unisone sosiale fordømmelsen i det britiske (som i det norske) samfunnet etter annen verdenskrig.

Forholdet mellom butleren og den unge, selvstendige husholdersken er rørende beskrevet. Jeg ønsket inderlig at livet skulle ta en annen vending for disse to (selv om det hele veien lå under at det ikke kom til å skje). Kanskje er Miss Kenton den mest skadelidende, mens Stevens med ukuelig optimisme går løs på "resten av dagen"?

For oss i dag kan et liv som Stevens' virke ensformig og trist. Men er det nødvendigvis det? Stevens har akseptert sin livsvei. Han setter sin verdighet og yrkesstolthet i høysetet og beklager seg ikke. Innenfor sine (etter vår tids syn) snevre rammer oppfatter jeg at han finner oppriktig tilfredsstillelse og glede. Når historien slutter, skal Stevens øve seg på «spøkefulle bemerkninger», som hans nye, amerikanske herre setter pris på.

«Når det kommer til stykket, er det kanskje ikke så dumt – især ikke hvis spøk kan oppfattes som nøkkelen til menneskelig varme.»

Jamfør også det minnet som står som avslutning på boken: «den følelsen av triumf som gjorde meg så oppløftet den kvelden».

Ishiguro fører et konservativt språk, med nu, efter og formoder, et språk som kler innholdet. Han uttrykker seg presist og bildeskapende og skaper et driv gjennom hele fortellingen.

Hva vil Ischiguro med boken? Slik jeg leser den, hverken moraliserer han over sin hovedperson eller løfter han frem som et ideal. Tvert imot viser han oss dette mennesket og overlater til leseren å trekke sine egne slutninger. Jeg kan ikke unngå å bli berørt.

En meget god bok, en nobelprisvinner verdig!

Da vi i mars 2019 leste boken i lesesirkelen, avstedkom kom den interessante diskusjoner.

MULIG SPOILER

Velkommen tilbake, Marit!
Jeg vil bare gripe fatt i et par av argumentene dine.

«Men likevel kan jeg ikke la være å undre meg over om Stevens er helt ærlig mot de prinsippene han forfekter. Han lovpriser Lord Darlington, men fornekter ham likevel overfor andre»

Ja, hvem ville ikke ha gjort det. I det britiske samfunnet var det etter krigen en unison fordømmelse av de som hadde stått på nazistenes side. Som i Norge. Tenk bare på hvordan vi behandlet de såkalte tyskertøsene, og til og med deres barn. Stevens fornektelse skyldes skammen. Han skammer seg over sin herre, Lord Darlington og antakelig også over seg selv. Å beskytte seg mot den sosiale fordømmelsen oppfatter jeg som en menneskelig reaksjon. Å stå opp og ta skammen og fordømmelsen er det kanskje ikke så mange av oss som hadde klart.

«Og når faren ligger for døden - hvor går butlerens lojalitet?»

Helt opp til våre dager har skuespillere satt / setter fortsatt (?) sin ære i å stå på scenen uansett hva som skjer i familien. Jeg kjenner personlig et tilfelle der en skuespiller sto på scenen mens moren lå for døden. Hendelsen ligger ikke mange år tilbake i tid. Dette handler om skuespilleres yrkesstolthet og ble/blir (?) i teaterkretser ansett som riktig.

Sympatisk/usympatisk hovedperson – er det en relevant problemstilling? Sympati er en subjektiv opplevelse hos leseren. Selv fikk jeg sympati for den grusomme dvergen i Pär Lagerkvists roman ved samme navn.

God bok – ja, og det underbygges ikke minst av hvor mange tolkninger den gir opphav til. Interessant debatt!

Svenskene og danskene er flinke til å lage filmer og Tv-serier. Men er de bedre krimforfattere?

Katrine Engberg har hittil vært et ukjent navn for meg. Kjenner til flere forfatternavn, men samtidig er det mange å holde styr på. Nye debutanter kommer hele tiden, men Katrine Engberg er ingen debutant. Glassvinge er bok nummer tre i serien om politietterforskerne Jeppe Krøner og Anette Werner, og kan fint leses som frittstående. Jeg selv har ikke lest de to tidligere bøkene, og syntes ikke at det gjorde noe.

Usikker tid for politietterforsker Jeppe Krøner
Jeppe Krøner lever i en usikker tid. Han har mye å prestere på jobb, spesielt i den nye saken, hvis ikke lover sjefen hans å sette noen andre på saken istedet for ham, og Anette Werner sliter på hjemmebane med ustabil søvn, valg av navn og små feider med mannen etter fødsel. På jobb må Jeppe Krøner finne en morder veldig raskt da mennesker blir funnet døde i vannfontener med merkelige og dødelige snitt på kroppen. Hvem er drapsmannen/kvinnen, og hva har de brukt for å lage slike snitt? Samtidig har han et hemmelig forhold med en kollega, men han blir ikke helt klok på forholdet, siden hun viser ham både kalde og varme signaler. Hva betyr det? Både Jeppe og Anette har mye å stri med, og samtidig må han klare seg uten sin jobbpartner siden hun har som nevnt fødselspermisjon, men klarer hun å holde seg unna med tanke på hvor nysgjerrig hun er på saken?

Overfladiske bikarakterer
Som sagt, dette er mitt første møte med Katrine Engbergs forfatterskap, og for å være helt ærlig, er dette typisk krim som ikke byr på så mye nytt. Boka har godt driv, består av raske kapitler, og er veldig lettlest. Men selve krimsaken og persongalleriet er noe jeg føler har lest mange ganger før. Ikke noe nytt der i gården. Man blir godt kjent med hovedpersonene Jeppe og Anette, men følte at bikarakterene ble noe overfladiske. Man vet hvem man skal stole på og ikke, men det er ingen som skiller seg ut, bortsett fra Falck. Falck er en kollega av Jeppe. Han ble min favoritt fordi han kommer med noen veldig tørre vitser når man minst venter det. Han er både slitsom og morsom.

Til tross for at dette er en veldig lettlest krim som man leser ut på bare få dager, opplevdes den samtidig som noe slitsom, for jeg er ikke veldig interessert i å lese om amming, navnevalg og om småbarnsforeldres liv generelt. Når jeg skal lese krim vil jeg heller ha noe som er mørkere og mer hardbarket enn å lese om bleieskift ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Takk for hyggelig ord, Hilda og for at du foreslo boken (det var deg, ikke sant). En bok som gjorde inntrykk. Nå står jeg på venteliste for å låne filmen (som jeg heller ikke kjente til).

Ischiguro er en forfatter jeg gjerne leser mer av, men usikker på hvor jeg skal begynne. Ser det er ulike oppfatninger av bøkene hans blant oss. Noen som har gode råd å gi meg :-)

Andre bok i Byens spor og denne er om mulig enda bedre enn den første. Maj er aleneforsørger og står sentralt i boka, men Jesper og Stine, og ikke minst slaktersønnen Jostein er også viktige figurer. Historien i Oslos gater blir til med et enkelt og naturlig språk.
Nå nærmer vi oss 60-tallet, og denne gangen ønsket jeg også at boka skulle vare og vare.
Dette er virkelig imponerende arbeid fra Lars Saabye Christensen.
Min første tanke da jeg var ferdig var denne: Hva i all verden skal jeg lese nå?
Men det kommer jo ei tredje bok, så da er det noe å glede seg til!

Lars Saabye Christensen er definitivt blant de aller største og beste av våre norske nålevende forfattere. Han beskriver helt suverent etterkrigstidas oppgangstider i Oslo, der Ewald og Maj, deres familie, naboer og omgangskrets og det frivillige arbeidet i Røde Kors, - og ellers livets mange viderverdigheter i gatene i sentrum og vest for Akerselva er i fokus.
Jeg hørte at Lars Saabye Christensen en gang sa i et intervju at han ikke greier/orker å skrive romaner om dagens mennesker, med alle sine smart-telefoner og elektroniske duppeditter. Han skriver om det virkelige livet. Ikke om livet på internett.
Har du vokst opp i Oslo for en del år sida, vil du kjenne deg igjen i Byens spor. Jeg ønsket bare at den skulle vare og vare.
Boka er en fulltreffer. En sekser fra meg.