Bokelskere.no

Det som sies høyt kan ikke tas tilbake. Det som sies høyt kan ikke forandres på. Det som sies høyt er ikke lenger hemmelig. Mange, de fleste av oss bærer på noe som er vondt. Er det bedre å snakke med noen om det, eller å holde det for seg selv, og late som ingenting?

Hvordan fyller man store tomrom?
Denne romanen er om godt voksen mann som bærer på sorg og diverse mangler i livet. Det er ikke noe galt med ham, men han er det som kan kalles en ensom ulv. Etter at moren hans døde brått, har han bodd i huset han har arvet etter henne, og av og til kommer det en kvinne på besøk til ham en periode. Men så slutter hun å komme og han føler seg så alene og ensom i livet. Han har jobben med sine faste rutiner, og det er alt. Han tar også mange løpeturer både med og uten en god kamerat som har vært en nær venn oppgjennom årene. Han er en mann med få personer i livet sitt. Etter at kvinnen sluttet å komme til ham, gjennomgår han en ordentlig nedtur som gjør til at han ser veldig medtatt og sliten ut. Vil livet hans komme på rett spor og vil han noen gang slippe inn andre igjen, eller kommer han til å bli ensom resten av livet?

Debutromanen av May Sissel Vadla, er en kort roman som sier mye. Det er mye mellom linjene og jeg liker bøker med undertoner, og det får man her. Vennskap og kjærlighet blir satt på prøve, og når livet bryter en ned, prøver man så godt man kan å komme tilbake igjen. Det er skrevet med varme, håp, og kontrasten av lys og mørke. Det han går gjennom, kan mange av oss lett kjenne oss igjen i, for ensomhet har nesten blitt den nye folkesykdommen. Noen er alene og ensom hele tiden, mens andre føler seg ensom også i sosiale settinger. Kommer han til å innrømme at han er ensom, eller kommer han til å skjule det til enhver pris? Han føler ingenting er det samme etter at moren hans døde, og føler seg veldig alene.

En hjemsøkende liten bok
Dette er kanskje en kort og lettlest bok, men det er også en bok som setter spor etter seg. Les den hvis du ønsker en godvond leseopplevelse, og vær ærlig med deg selv. Er du ensom?

Fra min blogg: I Bokhylla

Hei! Gjør så godt jeg kan. Jeg er bare en anmelder på hobbybasis. Opplever ofte at andre ikke liker en bok jeg liker og omvendt og det gjør ikke noe. Jeg prøver alltid å ta et dypdykk om bøkene jeg leser, men er samtidig redd for å avsløre noe. Man prøver å finne en balanse i det. Det jeg likte minst med boka er språket og er litt lei av jente er nedfor, møter hyggelig gutt og ting blir litt bedre. Er nå ferdig med denne boka og vil heller konsentrere meg om andre bøker. Jeg prøvde å like boka, men ble ingen fan som mange andre. Det synes jeg er helt i orden. Alt godt. =)

Tja, brukelig og ubrukelig er ikke absolutte verdier. For kvinnen som hadde lagt ut bøkene, var de sannsynligvis ubrukelige, etter min mening absolutt brukelige (selv om jeg ikke fant noe av interesse akkurat på dette bordet).

Mitt poeng er at Wiki-definisjonen kommer til kort; vi vet ikke hvilken type verdi den refererer til. En mani/lidelse blir det strengt tatt først når samlertrangen tar overhånd og går på bekostning av andre viktige forhold, som økonomi, familieforhold, arbeidsliv og lignende.

I dagligtale bruker vi vel begrepet samlemani i en enklere forstand; vi kjøper noen bøker for mye, har flere enn vi rekker å lese, koser oss blott ved det å ha overfylte bokhyller. En mani jeg med glede påberoper meg.

Tralte – du spør hvor mange bøker man må ha for at det kan kalles samlemani. Som du ser – det finnes ikke ett enkelt svar her.

Det har du rett i. Men da snakker vi vel om spesielle enkeltbøker og samleobjekter.

Bøker som vare har gått fra å være forbeholdt presten og doktoren og læreren og resten av øvrigheten til å bli svært lite verdt i kroner og øre. Senest i går gikk jeg forbi et stort bokbord med plakaten: «Gratis! Vær så god og forsynt deg».

Auda. Nå vet jeg ikke om jeg liker utviklingen i disse bøkene fra Michael Hjorth og Hans Rosenfeldt lenger.
Joda, de er fremdeles spennende og godt skrevet med driv og mange parallelle mysterier og personlige forstyrrelser, både blant etterforskere, kriminelle og andre.
Nå skjer det hele tida så mye dritt i virkeligheten også, så jeg vet ikke om jeg orker flere utspekulerte bestialske handlinger og dritt som forfattere pønsker ut.
I forbindelse med denne boka har jeg bare lyst til å si som Christopher Hitchens:
Religion poisons everything.

Njaaa, Lillevi - jeg tror tvert imot at svaret skal markere at han er underdanig, i alle fall i betydningen lydig/tjenestevillig, at han slett ikke er i opposisjon, men innstilt på å rette seg etter alle de ordre han fikk. Jeg mener "Javel" var det høflige standardsvaret en tjener skulle gi. Originalen "Yessum" understreker dette - bortsett fra at "yessum" også har en sosial markør som "javel" på norsk mangler.

Jeg tenker at dette "Javel" tvert imot høres veldig riktig ut - og min referanseramme er en god del alderdommelige bøker, filmer, tv-serier ... At tjenestefolk svarte "Javel" på tiltale, mener jeg er - altså var - ganske vanlig. Jeg måtte gjøre noen søk i Nasjonalbibliotekets digitalsamling for å finne ut om jeg husket riktig - og se for eksempel på s. 54 i denne oversettelsen fra 1960 - boken heter faktisk "Javel, Monsieur" på norsk (originaltittel: Yes, Monsieur).

Jeg er en landkrabbe, men kjenner uttrykket "Javel, kaptein!" fra bøker og filmer med fortellinger fra sjøen. Så jeg fant denne boken: [Javel, kaptein!] (https://www.nb.no/items/d80410511341e64a7c4daa1ff3dcb873?page=5&searchText=Javel) på nb.no.

Også romanen Den gode hyrde er spekket med slike svar på kommandoer fra befalshavende.

I oversettelsene av P.G. Wodehouses bøker formelig kryr det av tjenere som svarer "Javel" - først og fremst den uforlignelige Jeeves, naturligvis. Fra s. 18 i en norsk utgave fra 1981:

• "Jeeves," sa jeg. "De snakker tull."
• "Javel, sir."
• "Det rene pølsevev."
• "Javel, sir."
• "Bare stuete poteter!"
• "Javel, sir."
• "Javel, sir - jeg mener: javel Jeeves. Det var altså det." Og dermed drakk jeg atskillig te, på en iskald og meget talende måte.

P.S. Jeg skjønte at du mente at Biggers siste "Javel" ble litt "Goddag mann - Økseskaft!" - men her er det det alderdommelige i språkbruken (som oversetteren har valgt å legge inn) kommer inn. Selv ved opprop (for eksempel i det militære) var "Javel, (befalshavendes tittel)!" et korrekt svar når navnet ditt ble ropt opp.

Som jeg har skrevet om et par ganger før, tilbragte jeg mye av oppveksten med å lese. Jeg vokste jo opp i tiden før kommersielle tv-kanaler og selv om VHS ble et alternativ etter hvert, var videoutleie kostbart. Så det var ikke mange alternativer for å underholde seg hjemme på kveldstid. (Kanskje skal jeg prise meg lykkelig for det også, for IQ-en på norske menn har visstnok falt i tett sammenheng med den hjernedrepende underholdningstvens inntog.)

Jeg leste selvsagt mye tegneserier, men også typiske barnebokserier som Hardy-guttene osv. Når jeg hadde vokst fra disse barnebøkene, og lette en del etter andre former for lesestoff, primært på skole- og folkebiblioteket. Å søke etter ting jeg aldri hadde hørt om før var litt risikabelt, og de moderne "ungdomsromanene" som ble forsøkt solgt inn framstod heller ikke attraktive. Dermed ble det mye klassikere: Alexandre Dumas, Daniel Defoe, H. Rider Haggard, men særlig Jules Verne. Det beste var jo å finne gamle skolebibliotekutgaver fra femtitallet, og ikke de sterkt forkortede nyutgitte "ungdomsutgavene" fra da jeg var liten. Jeg var jo kjent med de mest kjente av Vernes historier som En verdensomseiling under havet og Den hemmelighetsfulle øya. Men etter hvert måtte jeg også lete opp en del for meg mindre kjente utgivelser. En som festet seg særlig var en historie med tittelen "To års ferie".

Det er en slags fattigmannsvariant av Den hemmelighetsulle øya. En gruppe kostskolegutter fra New Zealand strander på en øde øy, og klarer seg etter forholdene bra i et par år i nok en variasjon over det klassiske Robinson Crusoe-temaet. Om Fluenes herre er dystopien, må nok dette kalles utopien, på tross av noe interne gnisninger.

Likevel gjorde den et såpass inntrykk at når jeg kom over boka i et antikvariat o 2007 kjøpte jeg den sporenstreks, og leste den litt etter. Skuffelsen var derimot stor da jeg nærmet meg slutten av boka, men langt på nær historien, og oppdaget at dette bare var bind en av to. Så ble den stående i bokhylla. Halvlest. I hvert fall siden 80-tallet en gang.

Helt til jeg nylig på en slump gikk innom Fretex for noen uker siden, og like på slump bare plukka opp ei bok som lå innunder ei hylle, og tror du ikke det var Del 2. Så da kjøpte jeg jo også den for 19 kroner. Og leste den ferdig.

Når jeg nå leser den hhv. 20 og 30 år etter jeg leste den første gang, fremstår den betydelig mer formularistisk enn første gang. Men den fremstår veldig koselig for å si det på erkenorsk, men det er nok nostalgien som løper av med meg. Det skal nok også bemerkes at den utgaven jeg leste nå sist på tross av at den er i to bind, nok er en forkortet utgave. Det er godt mulig at den fullstendige norske oversettelsen Vidarforlaget gav ut i 2017 gir mer kjøtt på beina og dermed oppleves som bedre litteratur for en voksen leser som vil ha litt mer beskrivelse av kontekst og ikke bare handling.

Uansett et hyggelig gjensyn. Kanskje jeg skal plukke opp litt gamle guttebøker igjen? Jeg er jo gammel nok til å gå i tidlig ungdom.

For å utdype ditt resonnement, Jostein – vi opererer med to typer verdier: materiell verdi og affeksjonsverdi.

Bøker har i dag svært lav materiell verdi. De selges i utgangspunktet dyrt, men etter få år er de nærmest verdiløse. Jeg kan kjøpe en bærepose i en bruktbutikk for en hundrings og er nede på en pris pr. bok på 5–10 kroner. Et durabelig fall fra utgangsprisen på 300–400 kroner.

For bokelskere, derimot, har bøker en høy affeksjonsverdi. Vi elsker bøker, simpelthen for deres kvaliteter, og fullstendig uavhengig av den materielle verdien.

Jeg antar at tante Wikkis definisjon: «Samlemani som lidelse er ofte definert som det å anskaffe, og ha vanskeligheter med å kvitte seg med eiendeler som er ubrukelige eller av lav verdi.» er myntet på den materielle verdien. Dermed kommer definisjonen til kort.

Selv innrømmer jeg gladelig min samlermani (jeg kaller det det, Jostein) når det gjelder bøker – verdiløse i materiell forstand, verdifulle i mental og følelsesmessig forstand. Jeg elsker mine bøker, og ser ikke på denne lidenskapen som en "lidelse".

Tralte - ta vare på så mange bøker du vil og kan; gleden er det primære, antallet irrelevant.
Jeg håper du vil gi meg en tilbakemelding på mine synspunkter.

Da har det skjedd igjen – jeg har reist på ferie med for få bøker - og jeg har oppdaget en ny forfatter. Artig å se hva folk legger igjen på hotellene. Jeg er glad for at jeg fant «Yacoubians Hus» (dansk utgave). En fascinerende, brutal, poetisk, velskrevet og ikke minst lærerik roman. Forfatterens «Den kongelige egyptiske automobilklubb» har jeg hatt på ønskelisten en stund. Den rykker nok opp etter dette.

Takk for tipset om filmen., Cathrine S.

Selv hjertelig takk! Denne boken har jeg hatt på ønskelisten lenge. Glad for at du har lest den, likte den, og ga meg et nødvendig «spark bak». Nå er boken bestilt, og jeg gleder meg til endelig å kunne lese den.

Det er egentlig en interessant problemstilling dere er inne på; hva er en god bok.

Jeg har noen ganger opplevd at jeg ser at en bok har litterære kvaliteter (godt språk, fin oppbygning o.l), men at jeg likevel ikke liker den. Det kan være at temaet ikke interesserer meg. Men det kan også være noe annet, noe mer udefinerbart som er vanskelig å få tak i. Det er vel dette subjektive som kalles «smak og behag».

I slike tilfeller synes jeg det er irrelevant med terningkast og dropper det gjerne.

Jeg prøver alltid å si noe positivt om en bok selv når jeg ikke liker den for jeg kan være krass med meningene mine,og kan da bli lett sett på som "passiv aggressiv", noe jeg ikke er, og det liker jeg ikke. Når jeg ikke liker en bok er jeg bare ærlig,det er slett ikke for å såre noen, og jeg prøver å la være å påvirke andre om de skal lese den eller ikke. Det må de bestemme selv, Som sagt, jeg likte temaet, men det er ikke alltid at et aktuelt tema er bra nok. Det er også interessant å diskutere bøker uansett hva slags mening man har, så lenge det blir gjort på en fin måte, som nå. =) Så den som vil kan bare lese boka. Den var ikke noe for meg fordi den ble for lettvint. Jeg håper bare jeg ikke blir opfattet som sur når jeg slakter en bok for det er jeg ikke. Men man kan ikke like alt. Jeg foretrekker å lese på engelsk jeg også, men siden jeg fikk den fra et forlag, fikk jeg den oversatte utgaven. Og tror ikke det ville ha hatt noen betydning for meg denne gang.
God påske og takk for tilbakemelding. =) Beklager for sent svar forresten for jeg tok tidlig påskeferie.

"Løgneren" er bestilt på antikvariat.net. Det er en stor glede når vi kan hjelpe hverandre med å finne glemte skatter. Jeg stoler på dine anbefalinger. Tusen takk! Som Monica gleder jeg meg til den kommer i posten.
God påske!