Bokelskere.no

Et tøvete innlegg som ikke gir mening.

Nå har jeg lagt inn alle disse i ønskelisten - i riktig rekkefølge. Hjertelig takk for anbefalinger og råd.

Ja visst ble det rabalder! En kvinne som sto opp for det hun trodde på og fant riktig, og ikke lot seg dupere hverken av øvrighet eller konvensjoner.

Absolutt. Og for å underbygge din tilføyelse siterer jeg fra hennes bok Gruve:

«Høsten -67 arrangerte FNL-gruppene møter over hele landet, og jeg hadde fått meg tildelt noen steder i øvre Norrland. Svappavaara! Det lød nesten som Vladivostok.
(…)
Det var i slutten av oktober og masser av mørk, tung snø, og Folkets Hus i Svappavaara var som når man hadde sprengfyrt i ovnen i Missenträsks bedehus. Opprinnelig hadde jeg villet unngå manuskript og tale fritt ut av hjertet med disse gruvearbeiderfamiliene om deres kamerater i Vietnam. Men jeg bøyde meg for alle fordømmelsene av «følelses-tenkingen i Vietnam-spørsmålet» og holdt meg beinhardt til historikken». (s. 7-8)

Gruve ble utgitt i 1968, like før de store streikene brøt ut i Kiruna, Svappavaara og Malmberget (1969-70). Omkring 4800 arbeidere deltok i det som ble ansett som en ulovlig streik mot selskapet LKAB. Lidmans bok vakte et voldsomt rabalder siden hun talte gruvearbeiderenes sak.

Jeg ser du har mange av hennes bøker. «Vredens barn» er en tittel som umiddelbart appellerer til meg. Har du, eller andre, noen spesielle anbefalinger?

Felleslesing av «Multelandet» våren 2019 – her finner du alle innleggene. Ta gjerne en titt!

Jeg er med! Dertil er eldre verdenslitteratur en kategori jeg liker godt.

Et kjærlighetsbrev til Västerbottens fattige

«Under hele oppveksten tenkte jeg ikke på annet enn hvordan jeg skulle beskrive min hjembygds storhet. Jeg ville beskrive min barndoms syner med så presise ord at alle som leste skulle bli grepet av kjærlighet til menneskene og av vrede over deres harde betingelser. Jeg føler meg som en som har skrevet et kjærlighetsbrev.»

Dette utsagnet av Sara Lidman (gjengitt av Marit Håverstad) beskriver presist mitt møte med hennes roman «Multelandet».

Med få, skarpe karaktertrekk tegner Lidman opp menneskene i Västerbotten i Nord-Sverige for oss. Gir oss de lutfattige statsforpakterne, de som får disponere et stykke statlig jord mot å oppfylle visse, nærmest uoverkommelige krav, som å oppfostre en ku. Levende beskrevet i all deres smålighet og raushet, sinne og godhet, dugelighet og udugelighet. Vi ler av deres stivsinn og snarrådighet, og lider med dem i deres bunnløse slit og ensomhet.

Jeg stusset litt over tittelen Multelandet, et multeland – en betegnelse på dette karrige livsgrunnlaget. Svaret kommer på side 141 (av totalt 189): «Men så en sommer, hvert syvende eller tiende år, holdt uværet seg borte den farlige uken. Luften var mild og stille og lot blomstene setter frukt og modnes. Et slikt år var ikke myren til å kjenne igjen. Da så en ikke bakken for gulrøde bær. Da gråt ikke engang de krokete trærne. Sol eller ikke sol – det strålte slik fra myren at alt ble fortryllet.»
I all elendigheten finnes det alltid et håp.

Åpningssetningen fanger med få ord bokens essens: ØEN – en strimmel fast land i en myrlendt ødemark, et skjær av fellesskap i et hav av ensomhet.

Sara Lidman har en mesterlig formuleringsevne. Hun skriver godt og presist, humoristisk og respektfullt. Hun har en dyp innsikt i det hun skriver om - det være seg menneskesinnet, naturen, arbeidet. Og hun har en utpreget evne til å se at ingenting er «rett frem», alt har flere sider.

Som Lidman selv ønsket; det er ikke til å unngå å bli grepet av kjærlighet til disse menneskene og vrede over deres livsbetingelser. Hun ser storheten, som hun sier, i bygden og i mennesker som mange vil kalle samfunnets «små». En bok som har gjort dypt inntrykk på meg.

Hva ville du ha gjort hvis du fant et mystisk brev i postkassa?

Det er ikke godt å si ... I Ikke slå av lyset møter vi Christine Steinmeyer. Hun er radiovert og lever et normalt liv, frem til nå ... På selve julaften finner hun et selvmordsbrev. Var det meningen at hun skulle få det i postkassa, eller er det sendt feil? Eller er det hele en grotesk spøk? Forloveden hennes er irritert på henne fordi de allerede er for sent til å møte opp til foreldrene hans, og mener at brevet ikke har noe med dem å gjøre. Christine mener noe annet. Hun vil i det minste prøve å finne ut hva det vil henne, og gjøre en god gjerning. Men etter funnet av selvmordsbrevet begynner Christines liv fort å rase sammen. Hun får trusler, uten å skjønne hvorfor eller av hvem, og sakte, men sikkert begynner rutinene hennes å forsvinne også. Mennesker hun er svært glad i, begynner å trekke seg unna henne. Hun kjenner seg nesten ikke igjen seg selv for hun skjønner ikke hva det er som foregår. Hvem er det som vil at hun skal lide, og hvorfor? Kommer hun til å klare å finne ut av det, og må hun starte jakten selv?

Samtidig følger man kriminalførstebetjenten Martin Servaz. Han er på rehab for å komme seg etter depresjon. Han er sykmeldt og har dermed ikke lov til å jobbe. Men noen sender ham noe som gjør til at han ikke klarer å holde seg unna, og dermed gjør han undersøkelser på egen hånd. Er det noen som forsøker å fortelle ham noe, og burde han holde seg unna?

I mellomtiden følger vi Christine og Servaz separat. Kommer veiene deres til å møtes, eller har de ikke noe med hverandre å gjøre?

Krim med grøsseraktig preg
Dette er bok nummer tre i serien om Martin Servaz og selv om jeg ikke har lest de andre bøkene i serien, syntes jeg ikke det gjorde noe. Bernard Minier er heller ikke et ukjent navn for min del, men jeg har bare ikke lest noe av ham ennå, ikke før nå. Det jeg hadde hørt om bøkene hans på forhånd var svært variert, noe jeg godt kan forstå. Min favorittsjanger innen både litteratur og film har alltid vært horror. Jeg elsker å bli skremt, men det er altfor lenge siden sist. Ble jeg skremt denne gang? Jeg kan ikke si det. Selv om horror er og blir min sjanger, liker jeg også krim med grøssende elementer. Det har Ikke slå av lyset av Bernard Minier. Handlingen er svært dyster og har noen spennende partier. Boka er på over fem hundre sider, men den er veldig lettlest og sidene blar nesten av seg selv. Så, hvorfor ble jeg ikke helt begeistret?

Dette er som nevnt mørk og ikke minst voldelig krim, noe jeg ikke har noe i mot når det gjelder bøker. Men det som plager meg med konseptet er bruken av opera som bakgrunnsteppe, og at det hele er veldig søkt. Man får en lang oppsummering mot slutten, men likevel sitter jeg igjen med en del spørsmål. Hvilke spørsmål kan jeg ikke si da det kan avsløre for mye. Mye blir oppklart, men samtidig sitter man igjen med noen hvorfor spørsmål.

Overdøves av opera
Opera får en stor rolle i boka. Noe jeg har lite forhold ti. Jeg liker opera blandet med metal/black, men ren opera skjønner jeg ikke et kvekk av, hvis jeg skal være helt ærlig. Jeg skjønner godt hvorfor opera har en så stor rolle i boka , men likevel er det litt irriterende i lengden, og ødelegger noe av spenningen og intensiteten. Det stjeler oppmerksomheten på en måte. Det er ment som bakgrunnsteppe, men overdøver selve handlingen.

Ikke slå av lyset er en lettlest og uavansert krim som er fin å få med seg hvis man vil ha noe avslappende nå som sommeren nærmer seg. Men for oss som har lest en god del krim oppgjennom årene, blir det for lett å gjette seg frem til hva som egentlig foregår, og man kan trygt slå av lyset etter å ha lest denne.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ja, så sannelig har jeg ikke en Lidman til, jeg også. «Gruve» fra 1968, en reportasjebok med fotografier, i forbindelse med streiken i Kirunagruvene i Nord-Sverige. Og disse har stått i hyllene siden to boksamlinger ble én for fem og førti år siden ...

I tillegg avstedkom denne runden at jeg endelig fikk lest «Allis sønn» av Magnhild Haalke (nådde ikke opp i avstemningen). To 6-ere hvorav en kom inn på min eksklusive favorittliste.

Hurra for lesesirkelen og tusen takk til Marit og Hilda som kom med forslagene.

ØEN -
en strimmel fast land i en myrlendt ødemark, et skjær av fellesskap i et hav av ensomhet.

Multelandet av Sara Lidman

Skre skriver om en oppvekst under den kalde krigen. Gjennomgangstemaet i boka er kviskringa - det som ikek ble snakka høgt om, på en slik måte at hun må grave for å koble oppveksten sin til stormaktskampen. Som født sist på 70-tallet vokste også jeg opp under den kalde krigen. Den første amerikanske presidenten jeg ble klar over var Reagan, men jeg husker at Gorbatsjov ble generalsekretær og at det var noe nytt, uten at jeg egentlgi hadde hatt noe klart bilde av verken Bresjnev, Kosygin eller Andropov. Likevel er det bildet som hadde rukket å feste seg hos meg som "normaltilstanden" i verden, den før Glasnost og Perestrojka, og langt før murens fall. I motsetning har jeg senere erfart til andre på omtrent min alder.

I motsetnign til Skre var heller ikke dette noe jeg opplevde var skjult i min tidlige barndom. Dagsrevyen stod på, og jeg skjønte jo mer og mer hva de snakket om etter hvert. Halvparten av alle spenningsfilmer og romaner hadde kald-krigs-tema. (Tenk bare på 80-tallsklassikeren War Games som var trailer på omtrent alle leie-VHSer en periode.) Og til og med i tegneseriene krøp den kalde krigen inn, som når superheltgruppa Lovens Voktere skulle bli internasjonale og underlagt FN, og ble supplert med en sovjetisk superhelt - Røde Rakett.

Skre gir et interessant innblikk i perioden før dette. Om politisk overvåking og om atombomba og hvordan det grep inn i hverdagslivet til folk. Men det mest interessante er kanskje beskrivelsene av kulturkrigen - hvordan finkulturen, men også populærkulturen ble et våpen i den kalde krigens tjeneste og stormaktene kontinuerlig jobbet for å øke sin anseelse rundt om i verden.

Alt i alt en litt anerledes kald krig-bokmed mer fokus på norsk hverdagsliv, og ikke bare storpolitikk. Og godt skrevet.

Godt sagt, men neppe noe for «vår» mann. Ha, ha.

«Franz hadde glemt, stilte seg uskyldig og sa til seg selv at den eneste måte å drepe sladder på er ved å tie. Franz arbeidet og tidde, og livet var grusommere mot ham enn mot noen av de andre på Øen. Det var hans bitre trøst.» (s. 109)

Til side 140.
For en formuleringsevne! Og for en innsikt i menneskesinnet og i naturens liv og sykluser. Dette er mesterlig.

Og mindre imponerende blir det ikke med tanke på at boken er skrevet av en kvinne som vokste opp uten bøker. «Hun kom fra det fattigste Sverige, bygda Missenträsk helt nord i Västerbotten, som datter av bonden Andreas og meiersken Jenny. Det fantes ingen bøker i hennes hjem, ingen bibliotek innen rekkevidde.»
Sitat fra VG i forbindelse med Sara Lidmans død i 2004.

Kanskje vi burde være mange flere som passer på å kollidere nøye beregnet ...

En stillferdig roman fra Levi Henriksen, dette her.
Jeg-personen, som kan minne om Levi selv, leiter etter mening og røtter og prøver å finne ut hvem faren var, for kanskje kan han da komme videre i sitt eget liv. I det gamle huset, som faren bygde med sine egne hender inni skogen, søker han etter svar på hvem han var og hva som egentlig skjedde i farens oppvekst og voksne liv.
Oppveksten til faren og søsknene ble vanskelig og traumatisk, fordi farfaren døde så altfor tidlig, og i hans sted kom en voldelig, drikkfeldig og ondskapsfull stefar.
Det handler ikke bare om fedre og farfedre, men også om mødre og bestemødre, og om den tida som en gang var, fra fortida i bygdene i Løten og til livet i de dype skogene ved Kongsvinger, det sistnevnte stedet er forøvrig der Levi Henriksen vokste opp.
Jeg kjenner disse skogskledde områdene godt, derfor gjenkjenner jeg beskrivelsene av naturen og menneskene i Levi Henriksens bøker.
Finner jeg-personen svar på spørsmålene sine?
Les boka, så finner du det kanskje ut.

Jeg leser en Lanterne-bok fra 1962, oversatt av Peter Magnus. Omslaget er delikat og mildt i grønn- og blåtoner med få enkle og stiliserte figurer. På en måte står det i kontrast til den brutale virkeligheten boken beskriver, på en annen måte fanger det opp den forståelsen og kjærligheten Lidman skildrer menneskene med. Et meget talende og godt omslag.
(Dette er før strekkodenes tid, og prisen kr. 7,50 er trykket på.)

Jeg har kommet til side 63. Visst høres det flott med en illustrert utgave, men jeg vet ikke jeg … Lidman tegner opp sine skikkelser med noen få, skarpe karaktertrekk, og vipps trer de levende frem for meg. I all sin grumhet, smålighet, stillferdige omsorgsfullhet, godhet, dugelighet og udugelighet. Det er en kunst å fremstille mennesker slik at vi både kan le av deres krumspring og føle med dem i deres bunnløse slit.

Skjønner hva du mener. Prøver å ikke gjøre meningene mine helt private, men delvis og samtidig nøkternt og ærlig. Samtidig er det litt vanskelig uten å miste sin egen stemme. Men lærer så lenge man lever, og det er fint med tilbakemeldinger. Det er det man lærer av. =) Det er synd hvis noen blir såret av at noen ikke liker en bok man selv ikke liker. Og skjønner det godt, og det er ikke det som er hensikten. Jeg liker mangfold. =)

Det er mye artig man kan lage lister av!

Her har du to titler til:
Ja og
Ja