Den som åpner denne boka i den tro at den handler om Holocaust, vil mest sannsynlig bli skuffet. Derimot handler boka om den jødiske jenta Ruth Maier i årene før hun ble deportert til Auschwitz.
Jan Erik Vold har gjennomgått Ruths åtte dagbøker, som i tiden etter deportasjonen ble oppbevart av venninnen og lyrikeren Gunvor Hofmo. Samlingen er svært unik i norsk sammenheng.
Gjennom dagboknotatene blir vi kjent med Ruth. Hun var en svært begavet ung kvinne på mange områder. Ikke bare utmerket hun seg med en akademisk legning, men hennes evne til å formulere seg skriftlig viser at hun hadde talenter utenom det vanlige. Dessuten hadde hun talenter innen malekunst og tegning.
Ruths følelsesliv var svært sterkt. I tiden etter at hun kom som flyktning til Norge, holdt hun nesten på å forgå av en tyngende ensomhet. Etter et nervøst sammenbrudd hadde hun et opphold på en psykiatrisk avdeling. Med tiden kom hun til å erkjenne at hun var lesbisk og hun og Gunvor Hofmo hadde i en periode et kjærlighetsforhold.
Boka er - både takket være Ruth selv og ikke minst Jan Erik Vold som har sydd sammen alle dagboknotatene - nydelig og tidvis nesten poetisk. Det er en tragedie at hun på grunn av krigen og nazismen endte sitt liv i så ung alder, uten å få leve et fullverdig liv. Mest sannsynlig har verden gått glipp av en stor kunstner.
De fleste av oss, enten vi er menn eller kvinner, unge eller gamle, befinner oss i privatlivets sfære eller på jobben, har opptil flere ganger i livet opplevd å bli utsatt for hersketeknikker fra andre. Kanskje har vi også brukt dem selv?
Teknikkene som beskrives i denne boka er mange, men usynliggjøring er nok den vanligste. Man blir oversett på et jobbmøte hvor man brenner etter å få ordet, ingen i familieselskapet vil høre om en spennende reise man har vært på, en annen kollega får all ære for din idé etc. På mange måter kan hersketeknikker minne om en avansert form for mobbing, men forfatteren understreker at det er vesentlige forskjeller mellom mobbing og trakassering.
Ved å avsløre hersketeknikkene, ufarliggjør man dem. Hensikten med slike teknikker er jo å vippe andre av pinnen eller sette dem ut av spill. Når man skjønner det som skjer, mister den andre overraskelsesmomentet. Like fullt er det vanskelig å ta igjen når man blir utsatt for hersketeknikker. Gjerne fordi det hele er så vidt subtilt at man selv fort kan bli latterliggjort dersom man sier fra ... Er man i mindretall og uten støttespillere til stede, kan man bare glemme det - man taper uansett.
Denne boka burde vært pensum på videregående skole!
Mary lever et relativt sorgløst og overfladisk liv på midten av 1900-tallet i en by, i det som i dag kalles Zimbabwe. Hun er stenograf, hvilket gjør henne økonomisk uavhengig. Verken kjærligheten eller nærhet til andre opptar henne noe særlig, og heller ikke det at venninnene gifter seg og får barn, stresser henne. Helt til hun ved en tilfeldighet overhører vennenes nedlatende beskrivelse av henne som kvinne; hvor håpløs hun er, at hun aldri kommer til å bli gift slik som HUN er osv. Med ett blir det svært viktig for henne å bli gift.
Nokså tilfeldig er det Dick hun gifter seg med, en fattig hvit farmer. Plutselig befinner hun seg langt ute i ødemarken sammen med et for henne fremmed menneske. Ekteskapet blir ikke slik hun hadde forestilt seg, og fattigdommen setter store begrensninger mht. hennes valgmuligheter. Da Dick blir syk og hun er nødt til å ta ansvar for farmen, oppdager hun i tillegg at mannen hun har giftet seg med er fullstendig udugelig. Mary vil bare vekk, men hun har ikke en gang penger til å stelle seg så pass at hun faktisk kan få en jobb. Ingen vil ansette henne slik som hun ser ut.
Forholdet mellom de svarte og hvite beskrives på en sjokkerende måte. Rasismen er utbredt. Moses jobber som tjener for Mary og Dick. Fordi han har vokst opp ved en misjonsstasjon, er han både oppegående og bevisst sin egen verdi som menneske. Dette er meget provoserende for de hvite.
Mary forakter de svarte, men pga. ensomhet samt avstanden til Dick, den eneste hun kunne ha funnet støtte hos, tiltrekker Moses henne som mann. I datidens Zimbabwe var dette helt uhørt. Sakte men sikkert går Mary også fullstendig til grunne.
Denne boka krøp under huden på meg. Ikke bare er boka glitrende skrevet, men historien er betagende. Jeg vekslet mellom å mislike Mary og synes synd på henne. Ektemannen Dick er også offer for omstendighetene. Han er godheten selv, men får absolutt ingenting til. Denne boka var altfor tynn!
Forfatteren skriver i denne boka om sin tippoldemor Martha Kristine, som levde i Romsdalen på 1800-tallet. Hennes drøm var å bli jordmor, men det skulle vise seg å bli en lang vei før målet var nådd.
På tross av at det ble innført lovforbud mot å ta i mot hjelp fra de såkalte hjelpekonene i forbindelse med fødsler, unnlot Romsdalens kvinner å tilkalle jordmor. Årsakene kunne være mange. Noen hadde ikke penger til å betale en jordmor, mens andre ikke hadde noen tiltro til den nye jordmora. Til slutt gikk Martha Kristine rettens vei for å kjempe frem at loven skulle overholdes og at det var hun som hjordmor som skulle tilkalles, og ikke hjelpekonene. Hun vant frem med prinsippene i rettssaken, men det var stort sett på papiret.
Først da Martha Kristine dro til Oslo for å utdanne seg ytterligere, ble hun til slutt anerkjent av Romsdalens kvinner.
Det er en sterk kvinneskikkelse Hoem beskriver i denne boka, og han har i all hovedsak basert seg på historiske kilder. Jeg synes det er helt nydelig å høre ham lese sine egne bøker! Boka er skrevet på bestilling i forbindelse med Den Norske Jordmorforenings 100 års-jubileum i 2008.
Den kjente politimannen David Lindholm blir funnet drept i sitt eget hjem, og sønnen på tre år er forsvunnet. Mordvåpenet er full av fingeravtrykkene til kona Julia, og hun blir mistenkt både for drapet på ektemannen og sønnens forsvinning.
Julia påstår at hun er uskyldig og at det var en annen ukjent kvinne som drepte David og kidnappet sønnen. Ingen tror henne, bortsett fra venninnen Nina som jobber i politiet samt journalisten Annika Bengtzon. Julia blir dømt til lovens strengeste straff etter noe som fremstår som en summarisk rettssak.
Samtidig brenner Annikas hjem ned og ektemannen Thomas har forlatt henne. Annika mistenkes for å ha satt fyr på huset sitt, og parallelt krever Thomas omsorgen for barna deres. Situasjonen kunne ikke vært mørkere for henne.
Annika kaster seg over jobben sin og begynner å grave i Davids fortid. Hva skjulte han? Og finnes den fremmede kvinnen som Julia hevder står bak ugjerningen mot sønnen og ektemannen? Eller er det slik politiet hevder at hun har en multipel personlighet og har fortrengt at hun faktisk gjorde det selv?
Boka, som er en direkte fortsettelse av "Nobels testamente", er absolutt spennende. Jeg synes imidlertid at den ble noe rotete på slutten, og dette trekker ned helhetsinntrykket. Dette er ikke den beste boka jeg har lest av Liza Marklund.
Lucie er en livsglad kvinne - en dansepike på Tivoli. Ikke en slik kvinne herrer fra penere sosiale lag egentlig kunne tenke seg å gifte seg med ...
Advokat Theodor Gerner er imidlertid stormende forelsket i vakre Lucie, og selv om han egentlig skjønner at det vil kunne medføre mer sorg enn glede å gifte seg med sin elskerinne, gjør han det. Rett etter at de er gift, går han i gang med å ville forandre henne, egentlig i beste mening for å få Lucie til å passe inn i sin snobbete omgangskrets.
Lucie går sakte men sikkert til grunne. Alt som er henne blir plukket av henne. Og kanskje er det ikke ektemannen som er verst, men faktisk kvinnene i miljøet rundt ektemannen. "Tivoli-frua" kaller de henne, misunnelige som de er på hennes vakre ytre. Og da Lucie heller ikke får noen støtte fra ektemannen, ender historien på typisk Amalie Skramsk vis; med en tragedie.
Mens jeg leste den boka, ble jeg eitrende forbannet over dobbeltmoralen som gjaldt for kvinner "med en fortid" for over 100 år siden - en regel som absolutt ikke gjaldt for menn. Heldigvis har verden gått fremover siden den gang, men dessverre ikke for alle kvinner i vårt samfunn ...
Den navnløse jeg-personen av en forfatter bor i etasjen over Holly Golightly. Han registrerer at hun stort sett lever om nettene, og tæres av nysgjerrighet ang. hvem hun er. Stor er derfor hans forundring da hun en dag kommer krabbende opp en brannstige og hopper inn i hans leilighet, angivelig på flukt fra en overivrig beiler. Dette blir innledning til deres vennskap, som er rimelig forskrudd.
Holly er et sjarmerende troll av en kvinne. Hun vil ikke eies av noen, men alle vil gjerne ha en del av henne. Det følger nemlig mye liv og røre med Holly, som er sjarmerende naiv og beleven. Og mennene kan ikke unngå å bli betatt av henne, vakker som hun er. Etter hvert virker imidlertid livet hennes nokså tragisk der hun hele tiden er på jakt etter noe hun ikke vet hva er - kanskje en ro i tilværelsen som aldri synes å bli henne til del.
Mens jeg leste denne boka, som knapt kan kalles en roman fordi den er så tynn, ble jeg meget imponert over språket og de skarpe personskildringene. Flere ganger måtte jeg stoppe opp og dvele ved de fullkomne setningene. Og ikke få ganger kom latteren trillende pga. enkelte beskrivelser. Som en av anmelderne på baksiden av boka skriver: "Jeg ville ikke ha forandret to ord i Frokost på Tiffany". Jeg kunne ikke ha vært mer enig! Denne lille boka er rett og slett fullkommen!
August Brill er 72 år, og bor for tiden hos sin datter der han forsøker å komme seg etter en bilulykke som førte til at han ble lam. Datteren har nettopp blitt skilt, og Augusts kone døde nylig av sin kreftsykdom. Mens han befinner seg hos datteren, vender også datterdatteren Katya hjem til sin mor, helt knust fordi ekskjæresten hennes er blitt drept på et oppdrag i Irak.
Både August og Katya sliter med søvnløshet og tiltaksløshet. Om dagene sitter de og ser gamle filmer sammen, den ene klassikeren etter den andre. Der August ser historien, ser Katya det briljante ved filmteknikken, faget hun studerer ved universitetet.
Mens August ligger søvnløs natt etter natt, skaper han en historie hvor han selv er innblandet, for på den måten å holde dødstankene sine på avstand. En fascinerende historie om en mann som våkner opp til en annen parallell virkelighet, der 11. september aldri har skjedd og hvor USA havnet i borgerkrig etter valgjukset første gang Bush ble "valgt" til president ...
Dette er en Auster-roman av det gode gamle slaget! Her er alle de vanlige ingrediensene med; tap, vendepunkt, tilfeldigheter, ensomhet, nære relasjoner mellom få mennesker. I denne boka står de nære hverdagslige problemene spesielt for August og Katya i stor kontrast til alt det fæle mennesker faktisk er i stand til å gjøre mot hverandre. Denne boka er et must for Auster-fans, og kan også fungere som en inngangsport for nye fans!
Ved en tilfeldighet støter 15 årige Michael på den 20 år eldre Hanna. Kort tid etter innleder de et intenst lidenskapelig forhold, som de pga. aldersforskjellen må holde hemmelig. Når de er sammen leser Michael høyt for Hanna, som har stor glede av å dele store litteraturopplevelser med ham. Like plutselig som Hanna kom inn i hans liv, like plutselig er hun en dag borte. Michael tynges av skyldfølelse og tror at han har gjort noe som har fått Hanna til å forlate ham, men det skal vise seg at Hanna har hatt helt andre beveggrunner for å forsvinne.
Noen år etter er Michael jusstudent, og i den forbindelse følger han en rettssak hvor kvinnelige fangevoktere fra Auschwitz står tiltalt for sine grusomme forbrytelser. Blant dem er Hanna. Michael følger hele rettssaken, og underveis forstår han hvorfor Hanna har handlet slik hun gjorde. Hennes store hemmelighet får henne til å ta på seg skylden for mer enn hun har stått bak, og hun dømmes følgelig til livsvarig fengsel.
Mens Hanna soner sin straff, sender Michael kassetter med bøker han har lest inn til henne. Ikke bare sliter han i likhet med resten av etterkrigsgenerasjonen med skyldfølelse for fedrenes synder, men han føler også skyld for å ha elsket en forbryter fra nazi-tiden. Og som om ikke det var nok, føler han skyld for å ha sviktet Hanna.
Forholdet til Hanna har satt så dype spor i Michael at han knapt er i stand til å leve et fullverdig liv. Det store spørsmålet er om han noen sinne vil bli i stand til å løsrive seg fra minnene og gå videre …
Denne boka krøp under huden på meg. Kjærligheten mellom Hanna og Michael er svært vakkert skildret. I tillegg var det veldig interessant å få innblikk i tankene til en ung mann i etterkrigstidens Tyskland, med den mørke fortiden Tyskland som nasjon var ansvarlig for.
Det er vanskelig å gi en eksakt karakteristikk på hva slags bok dette egentlig er. På en måte er den en reiseskildring, og på en annen måte er det en slags stemningsrapport fra Marrakech. Boka gikk i alle fall rett hjem hos meg, og jeg fikk bare lyst til å kaste meg rundt og bestille billetter til Marrakech med en eneste gang!
Forfatteren vandrer rundt i Marrakech´ gater og smug, og skildrer det han opplever. Underveis støter han på kameler, et vanskjøttet esel, suk´ene, tiggere og mennesker for øvrig. Han har den undrende og nysgjerrige reisendes blikk, men måten han betrakter omgivelsene på er likevel svært annerledes enn det man tradisjonelt forbinder med turisme. Boka er delt inn i små kapitler med ulike temaer, og egner seg sånn sett godt til at man kan finne den frem og lese små snutter om gjen.
Språket er lekende og lett, og det var en nytelse å lese de korte skildringene om ulike temaer. Størst inntrykk gjorde nok fortellingene om tiggerne, det mishandlede eselet, kvinnen forfatteren får øye på bak et gitter samt historiene til menneskene som vanket på restauranten "Sjeherazade".
Den som kunne kommet hjem fra en ferie med slike reiseskildringer i kofferten ...
I fjerde og siste bind av "Hellemyrsfolket" følger vi to av barna til Sivert og Petra Myhre; Severin og Fie. Petra er blitt en bitter og etter hvert direkte ondskapsfull kvinne, som lar mann og barn gå for lut og kaldt vann. Hun nærer ingen kjærlighet for noen, og spesielt barna lider under dette, men på ulikt vis.
Mens Fie opparbeider seg et enormt hat mot moren, overvinnes Severin av motløshet. Fattigdommen er stor, og Sivert er hele tiden på etterskudd med å betale gjeld. Den gode konsul Smith gir ham stadig nye sjanser. Selv ikke da Sivert virkelig er ute i hardt vær og har begått straffbare handlinger for å få tilgang til mer penger, slår han hånden av Sivert. Og mens Sivert strever med å få endene til å møtes for sin familie, stjeler Petra av husholdningspengene og sitter til slutt med en liten formue.
Spesielt beskrivelsen av Petras personlighet gjorde sterkt inntrykk på meg. Hun unner faktisk ikke sin egen datter å lykkes, og da Severin til slutt velger å gjøre noe helt fatalt, har hun bare forakt til overs for ham.
Dette er etter min mening den beste boka i serien!
Rosa99 om Kunsten å si nei - med god samvittighet! av Jesper Juul:
20:58, 17. februar 2010* Kommentarer: 2
Kan det å si nei virkelig være så vanskelig? Absolutt! Mange har faktisk problemer med å si nei uten å få dårlig samvittighet ... Hvor frustrerende er det ikke å få et "ja" som ikke følges opp av en aktiv handling? Når den personen man spør egentlig ønsker å si nei, men sier ja ut fra et ønske om ikke å såre ...
I boka gir Juul noen helt enkle råd for å hjelpe foreldre, partnere og for den sakens skyld hvem som helst til å kunne si nei uten at dette verken ledsages av dårlig samvittighet eller krenker den som spør. Spesielt i forhold til barn av forhandlingsgenerasjonen er det ikke alltid like lett å få avsluttet en diskusjon på den rette måten, med den følge at det oppstår konflikter og/eller at man aldri blir ferdig med å diskutere aktuelle problemstilling. Poenget er å fremstå som et ekte menneske som står for noe, i stedet for å lire av seg gammelt arvegods i oppdragelsens øyemed fra tidligere generasjoner.
Jeg har lest mange av Juuls bøker tidligere, og det er ikke alt han skriver jeg er like enig i. Men jeg har sansen for hans grunnholdning som går på respekt for individet - enten dette individet er 3 år eller 80 .... Og man trenger ikke å gå på akkord med seg selv for å møte andres behov, når en selv og andre har kryssende interesser.
Vi befinner oss på midten av 50-tallet i en liten forstad utenfor Connecticut. Frank og April har vært gift i noen år og har to små barn. Det er en nokså trøstesløs og forutsigbar tilværelse de har glidd inn i. En endeløs dans hvor vennene de har veksler på å invitere hverandre, men uten at noen er villige til å slippe hverandre bak sine fasader ...
Frank har en intetsigende jobb i samme firma som faren i sin tid jobbet i, mens hans vakre kone April går hjemme. Hun drømte i sin tid om å bli skuespillerinne.
I åpningsscenen i boka har April debutert i et amatørteater, og stykket er en fullstendig fiasko. Ekteparet gjennomgår sin til nå mest alvorlige krangel - en av det mer nedrige slaget. Ekteskapet har skrantet en stund uten at noen av dem har vært villige til å innrømme dette - selv ikke overfor seg selv. Gamle drømmer om et annet liv druknet etter hvert som barna kom (i veien).
En dag får imidlertid April den glitrende ideen at de kan flykte fra Tomheten av det livet de lever, og reise til Europa for godt. Med ett går ekteskapet inn i en ny vår, for nå har de et felles prosjekt. Reaksjonene fra omgivelsene er fornøyelig beskrevet; hele spekteret fra vantro til beundring møter dem. Men mens de planlegger salg av huset, oppbrudd m.m., går ikke ting helt slik som forventet ...
Denne boka koste jeg meg veldig med! Personskildringene er humoristiske samtidig som alvoret ligger rett bak. Skildringen av et konformt forstadsliv der alle på død og liv må gjøre det "riktige" hele tiden og samtidig fjerner livsgnisten i sitt eget liv fordi det ikke er rom for spontanitet, er mesterlig! Dette er en bok jeg vil tro MANGE kommer til å falle for!
I bokas åpningsscene befinner vi oss i bisettelsen av Molly, som er død etter et lengre sykeleie som fullstendig pleietrengende. Enkemannen George ønsker ikke å holde noen minnegudstjeneste, fordi han ikke holder ut tanken på at Mollys forhenværende elskere skal utveksle blikk mens han holder tale.
Vernon Halliday er sjefsredaktør i avisen The Judge, og Clive Linley er en berømt komponist. De er venner og begge har i sin tid vært Mollys elskere. Til stede er også utenriksminister Julian Garmony, også han en tidligere elsker av Molly.
Etter bisettelsen dukker det opp noen kompromitterende bilder av Julian, og George ønsker at Vernon skal lage et skandaleoppslag i The Judge, som knuser Julian en gang for alle. Vernon tar i mot denne muligheten begjærlig, men møter motstand, også hos vennen Clive.
Ufornødent planlegger Vernon oppslaget som han tenker skal revitalisere The Judge. Han har tenkt på alt - en artikkel som skal trykkes i tilfelle Julian begår selvmord som følge av oppslaget er allerede ferdigskrevet ... Samtidig arbeider Clive med det som skal bli hans bidrag i konkurransen om å lage tusenårsskifte-symfonien over alle. Selv ikke da han blir vitne til en voldtekt griper han inn, fordi han akkurat da har fått en ny ide om et partitur i symfonien sin. Og dette er for viktig for ham til at han har tid til å bry seg om det som skjer. Men på tross av Vernon og Clives selvtilfredshet om sin egen fortreffelighet, går ting selvsagt ikke som planlagt.
Dette er en historie om maktkamp, anstendighet, ondskap og moralske dilemmaer på et meget høyt nivå. Plottet er mesterlig bygget opp! McEwan fikk sitt store gjennombrudd med denne romanen, som endte med en velfortjent Booker-pris.
I åpningsscenen i boka står presten Gösta Berling i fare for å miste sitt presteembete pga. en livsstil med drukkenskap. Vi befinner oss på 1820-tallet i Värmland. Presten har lagt seg ned for å dø i snøen, men blir reddet av fruen på Ekeby. Hun tar seg av ham, og han blir en del av hennes omgangskrets. Fruen – eller majorinnen – lever et sorgløst liv fylt med overfladisk glede. Presten er meget vakker, og det aksepteres av omgivelsene at han går fra blomst til blomst, selv om dette innebærer mange knuste kvinne- og pikehjerter. For Gösta Berling forelsker seg ofte og heftig. Gjennom majorinnens redningsforsøk, reiser Gösta seg atter og kan med et snev av verdighet se bygdas folk i øynene. Prisen majorinnen betaler er imidlertid at Gösta feier henne av banen og på mange måter overtar hennes sentrale plass på Ekeby.
Like fullt er det ikke presten og alle hans innfall som står i sentrum i boka. Mange av personene i boka er svært fargerike, og humoren ligger ofte på lur. Samtidig har boka en alvorlig klangbunn, og omhandler bl.a. det moralske dilemmaet om hvordan man kan være god samtidig som man er glad.
Det som gjør boka ekstra spennende er at den ble skrevet i 1891, og fremdeles har aktualitet. Boka var Selma Lagerlöfs gjennombruddsroman.
Lewis er syv år da faren vender hjem fra krigen i 1945. Han merker fort at faren egentlig ikke bryr seg særlig om ham. Moren elsker ham imidlertid over alt på jord, og de har noe helt spesielt sammen.
Tre år etter drukner moren mens hun og Lewis er på en av sine mange badeutflukter ved elven. Lewis klarer ikke å formidle hva som har skjedd, og spekulasjonene rundt hans skyld i det hele begynner snart å florere i nærmiljøet. Nokså raskt - litt for raskt - finner faren en ny kone, og gutten kommer helt i skyggen av deres liv.
Pga. forsømmelsen Lewis utsettes for, trekker han seg inn i seg selv. Hver gang han står oppe i vanskeligheter, får han ingen støtte fra faren. Absolutt ingen ting. Det er bare ingen der til å tale barnets sak. Han er ferdigdefinert som et vanskelig barn, og dette gjør at han også blir vanskelig å ha med å gjøre. Til slutt går han til ytterligheter i håp om å bli sett, men opplever i stedet å bli utstøtt.
Språket i boka er enkelt og nakent, og beskrivelsen av Lewis og de voksnes uforstand er så vart og ømt fortalt at historien krøp under huden på meg. Dypest sett handler boka både om dobbeltmoral, om hvem som skal få lov til å sitte med retten til å definere sannheten om et annet menneske og om inngrodde holdninger til status og dets betydning i et samfunn, særlig der den makten som gjerne følger med høy sosial status misbrukes grovt. Det er imponerende at dette er en debutroman!
Det har skjedd en forferdelig katastrofe i verden, uten at vi får vite eksakt hva som har skjedd. Vi aner at kun få har overlevd. Far og sønn er på flukt sørover langs en vei, og over alt lurer det farer og fiender. Fare for å fryse i hel, fare for å sulte i hel, fare for å støte på noen av de få overlevende som i desperasjon kan komme til å frarøve dem det lille de har og kanskje til og med drepe dem og spise dem ...
Over alt møter de forfallet, det meste er nedbrent og et tykt lag av aske ligger over landskapet. Dessuten ligger det lik strødd over alt. Kjøpesentre og hus er for lengst utplyndret, og det er små marginer mellom liv og død. Faren har ett mål for øye; han må få sønnen i sikkerhet og de må komme bort fra kulden. Det store spørsmålet er om de klarer dette i tide ...
Dette er en av de mest spesielle bøkene jeg har lest på lenge. Boka er meget godt skrevet, og da jeg først var i gang klarte jeg ikke å legge den fra meg. Jeg må likevel innrømme at jeg ble litt skuffet over boka fordi jeg fra så mange hold har hørt at dette er noe av det beste man har lest noen sinne. Slik var det ikke for meg. Når det er sagt opplevde jeg beskrivelsen av forholdet mellom far og sønn som meget rørende og varmt - i grell kontrast til den virkelighet de forholder seg til og hvor det er den sterkes rett som gjelder.
Etter en heller lite heldig karriere som kahyttsgutt ombord på skipet "To venner", har Sivert mønstret av og jobber nå som løpegutt hos kjøpmann Munthe. Han er godt likt og alt ser lyst ut, men så snur lykken. Etter et lite heldig forsøk på å vinne kjøpmannsdatteren Lydias gunst, blir han sagt opp.
Sivert får jobb i en annen kolonialbutikk. Men så sterk er hans ønske om å komme seg opp og frem at han ikke går av veien både for å lyve og stjele. Dette blir selvfølgelig oppdaget, og igjen er det ute med Sivert.
Det å komme løs fra sin klassetilhørighet med to forfyllede besteforeldre, er ikke enkelt for Sivert. Han får imidlertid til slutt Petra, konsul Smiths husjomfru, selv om det ikke var henne han egentlig ville ha.
Jeg opplevde denne boka som den svakeste så langt i bokverket om Hellemyrsfolket. Tidvis ble den noe langtekkelig.
I andre del av "Hellemyrsfolket" møter vi Sivert, barnebarnet til Oline og Sjur fra bind I. Han drar til sjøs for å løsrive seg fra byrden ved å komme fra en slekt med forfyllede besteforeldre. Sivert ønsker å bli noe uavhengig av sin familiebakgrunn.
Om bord på skipet "To venner" jobber Sivert som kahyttsgutt, og alt ser lovende ut inntil kokken avslører at han kjenner til at Siverts bestemor er "Småfylla". Dermed blir han gjort til latter og hånet.
Sivert får være med til fremmede himmelstrøk, men uansett hvor han befinner seg, er det umulig å komme løs fra fortiden og den sosiale klassen han tilhører ...
Eilif Armand som oppleser var helt fantastisk!
Sist sett
