Bokelskere.no

Takk for denne sterke anbefalingen. Jeg har nettopp skaffet meg boka og ser fram til å lese den.

Etter 120 sider: på samme tid en surrealistisk og øm fortelling. Stefanssons sprudlende språk og stil ligger vel så langt som mulig fra tekstene til chatboksene som diskuteres i NRK nå om dagen.

Snø er tilbake med nye utfordringer.

Mer Snø
Hun heter egentlig Lydia Winther og hun dukket for første gang opp i Nabovarsel. Hun er kjent for å være i bransjen som veldig ung, og Marian Dahle har lagt merke til et talenthun har, og som jobben kan ha bruk for. Marian Dahle selv har en liten rolle i boka da det er ferietid, mens Snø opplever en slags splittelse i jobben. Hun er også redd for å møte en viss person hun har hatt en greie med ....

I mellomtiden blir man kjent med en gammel gård som drives av en godt voksen kvinne. Hun hjelper å gi kvinner som har vært i voldelig forhold et hjem, og gi dem trygge rammer til de finner ut hva de skal videre. Det er ikke åpent hele året, så tiden må brukes effektivt. Sammen hjelper de hverandre med hverdagslige sysler. Men eieren av gården liker det ikke da en av kvinnene begynner å snoke i området, og finner blant annet overvåkningskameraer utenfor.

Det er også minstenkelig når noen menn bare forsvinner. Klarer Snø å finne en sammenheng med alt dette?

Ikke begeistret over den nye retningen
Etter flere år med Cato Isaksen, er det uvant å lese om nye karakterer, først Marian Dahle og nå Lydia Winther. To helt forskjellige kvinner. Skjønner godt at forfattere ønsker å utvikle forfatterskapet sitt og prøve seg på nye ting, men personlig savner jeg Cato Isaksen. Selv har jeg ikke spesielt sansen for Dahle eller Snø. Dahle er kald og upersonlig, og Snø er superflink og oppmerksom. Man skjønner hvorfor de er som de er, men likevel synes jeg ikke de er like interessante som Cato Isaksen, og merker at han er et savn. Det er noe som mangler når jeg leser de nye bøkene av Lindell. I de fleste bøkene av Lindell var det uhygge, engasjement og man ble helt oppslukt, og merker at disse delene mangler i de siste bøkene hennes. De er ikke like avhengighetsskapende.

Det samme opplevde jeg med Fremmedlegeme som ble utgitt i høst. Lindell og Fossum er kvinnelige forfattere jeg har lest mye av oppgjennom årene, men opplever litt av det samme problemet med begge to. Etter at de har beveget seg på nye områder, har ikke forfatterskapet deres vært helt det samme som før. 

I Fremmedlegeme beviser Lindell at hun fremdeles skriver godt og hun er god på å finne på spesielle krimsaker. Men Fremmedlegeme var dessverre ikke like engasjerende og man skjønte for tidlig hva som foregikk. Syntes også at avslutningen var noe komisk og lite troverdig. Lindell kan bedre enn dette. Det har hun bevist mange ganger før og jeg kommer til å lese flere av bøkene hennes, siden det er et forfatterskap jeg kjenner godt til. Drømmefangeren er fremdeles min favoritt av henne.

Fra min blogg: I Bokkhylla

(Eksemplar fra Bonnier Forlag, mot en ærlig anmeldelse)

Ny liste om «Byråkrati, mennesker og litteratur» her

Tysk tvangsarbeid i Norge 1940-45
Hundreogtredvetusen - 130 000 - jobbet som tvangsarbeidere på tyske anlegg i Norge under krigen. Svært mange av dem døde. Norsk Teknisk Museum har sammen med andre begynt å kartlegge og publisere hvordan byggingen av kystfestninger, ubåtbaser, veier og jernbaner ble organisert 1940-45. Den knappe framstillingen oppveies av gode illustrasjoner både av byggverkene og menneskene som faktisk utførte arbeidet. Selv er jeg gammel nok til å ha truffet serbere (jugoslaver) som overlevde mishandlingen de ble utsatt for. De var merkelig nok blitt norgesvenner.

Foruten å være en fremragende formidler, skriver Jacobsen om de menneskene som kanskje ikke har fått så mye oppmerksomhet når historien om krigen og etterkrigstiden har blitt fortalt.

Lingering ble utgitt tidligere i år, og jeg leste den ganske tidlig i høst. Det var en stor skuffelse.

Hadde ikke hørt om boka eller forfatteren før, men det er alltid interessant å lese av forfattere man knapt har hørt om. Noen ganger finner man nye favoritter, andre ganger ikke. 

Man kan jo ikke gå lei av å lese om hjemsøkte hus?
Lingering er hjemsøkt hus horror. Det er et oppbrukt konsept, men et konsept jeg aldri går lei av. Det er noe med hjemsøkte hus som alltid fascinerer. Men paret i boka synes nok ikke det er like fascinerende. Christy og Paul er på utkikk etter hus som ligger noe øde til, da de er lei av å ha naboer i nærheten. De ønsker mer privatliv. Derfor får de omvisning i et hus som ligger nærmere naturen. Det tar ikke lang tid før de blir overbevist og tar med seg hunden, Maggie til sitt nye hjem. Men innflyttingen går ikke som planlagt da Christys far er alvorlig syk, og hun må dra dit for å pleie ham. På grunn av pandemi, er det vanskelig å finne et sykehjem han kan bo i. Hun har ikke et godt forhold til faren sin da hun ble misbrukt av ham da hun var liten, og moren hennes forlot dem. Så barndomshjemmet er både klaustrofobisk og deprimerende. Paul må derfor gjøre deres nye hus klart uten henne foreløpig. Han rekker ikke å være der lenge før han merker at hunden Maggie oppfører seg rart, og han selv legger merke til ting som ikke er helt normalt. Skal han fortelle noe til Christy, eller late som ingenting når hun selv kommer for å bo der?

Boka er ganske kort og lettlest, men opplevdes som veldig seig da den manglet både skrekk og stemning. Man skjønner at paret lever mitt i en pandemiperiode, men man trenger ikke å nevne avstand, håndvask og slike ting hver gang de er sosiale. Man skjønner tilværelsen, så all den gjentakelsen var strengt tatt unødvendig. Det på en måte overdøvet konseptet, noe som er synd. Skjønner også at det er tung for paret å være borte fra hverandre i en lang periode, men noe slitsomt med miss you, og slike samtaler underveis i boka. Veldig gjentakende og kjedelig å lese om. 

Lite stemning og detaltjerte beskrivelser av huset
Det var heller ikke så mye beskrivelser av selve huset. Så hadde ikke gjort noe om flere detaljer av det slik at det ville være lettere å se det for seg. I stedet så jeg for meg huset på coveret, og det blir ikke helt det samme. De overnaturlige elementene var det heller ikke særlig mange av, så så ikke poenget med å bli hysterisk av den grunn.

Godt at jeg ikke sparte denne til Halloween som jeg først hadde tenkt, for ikke nødvendig å ødelegge en favorittsesong med dårlig horror. Dette var bare kjedelig.

Fra min blogg: I Bokhylla

Har ikke blitt så mye lesing her heller.
Holder fortsatt på med de samme bøkene som forrige helg, pluss at jeg på øret har Spring av David Szalay. Har tidigere lest tre bøker av forfatteren, og likte to av dem veldig godt.
Når jeg blir ferdig med den, har jeg omsider tenkt å høre Juloratoriet som lydbok på originalspråket, innlest av forfatteren.

Riktig god helg!

I en travel høst med særlig fokus på jobb, fotball og politikk, har jeg likevel klart å lese ut boka Shuggie Bain av debutanten Douglas Stuart. Ei veldig god bok om mennesker i de mer semre bakgatene i Glasgow, og i ytterkantene. Litt av et liv han beskriver, Stuart. Boka anbefales på det varmeste!

Årets julegave til meg selv er i praksis diktanalyse! Erling Aadland har skrevet boka Dylan og Diktet, og det er selvsagt Bob Dylan han har lagt under lupen - vel å merke, sangtekstene hans som han kaller dikt. Det har han helt rett i! Dylan er en poet av høy kvalitet, så nobelprisen i litteratur var veldig fortjent. Aadland tar for seg de fleste sangene/diktene fra starten av på tidlig 60-tall, til og med fjorårets siste mesterverk. Har etter om lag 100 sider gjort flere oppdagelser, dvs forstått betydningen av både helhet og enkle tekstlinjer. PS: Han som er ekstremt god på å gjendikte Dylan til nynorsk, og som framfører dem selv, Tom Roger Aadland, er ikke i slekt med diktanalytikeren.

En strålende helg i litteraturens tegn, ønskes dere :-)

Denne boken gir nyttig og viktig innsikt i narsissismens verden. Jeg har tidligere lest boken "Sjarmør og tyrann" av Alv A. Dahl som også er medforfatter av denne. Denne var ikke like akademisk som "Sjarmør og tyrann" og gav god og lettforståelig innsikti rundt narsissisme.
Boken har flere interessant påstander og hevder bl.a. at de fleste er født med en sunn narsissisme men at det trengs stimulering av omsorgspersoner for å utvikle dette i normal og sunn retning. Dvs. at barndomsårene er en viktig indikator på om man blir narissist eller ikke senere i livet. Tenker man i psykologiske og pedagogiske termer så virker jo dette også logisk. I utgangspunktet, skriver forfatterne, så er barnet både egoistisk og uempatisk. Dette må barnet trenes på. Margareta Öhman skriver i en tidligere bok som jeg har lest, om empati, at empati ikke er medfødt, men må læres. Hvordan vi lærer opp barna og oppdrar dem vil i stor grad avgjøre om barnet vil utvikle narissisme senere i livet eller ikke. Forfatterne peker også på et arvelig komponent med tanke på om man er utsatt for det. Til tider kan boken virke litt motsigende, for Alv A. Dahl skriver også om at vi har mange teorier på området men lite sikker viten om årsaksforholdene og sykdomsutviklingen ved narsissisme, mens de samtidig kan virke temmelig sikre i mye av det de skriver. Kanskje det er deres mangeårige erfaringer på feltet som også spiller inn?

Boken tar også for seg narissistiske lederes positive sider, f.eks. at de ikke lar seg stoppe av motgang, og at de tar raskere avgjørelser uten å utsette ting. En annen mer positiv ting er at narsissisme avtar utover i godt voksen alder, men at den dessverre er sterkest synlig i ungdomsårene. Det er mye bra i denne boken, selvom man til tider kan bli noe forvirret av diverse forkortelser. Boken kunne også gått litt mer i dybden av forskjellene mellom psykopati og narsissisme enn den gjør. I noen bøker nevnes noen amerikanske presidenter for å ha psykopatiske trekk eller å være psykopater, mens i denne boken så blir de satt i båsen som narsissister, eller bærere av sterke narisissistiske trekk. Men boken er klar på at de har flere fellesnevnere, og dermed kanskje ikke alltid like lett å skille fra hverandre. Men, alt i alt en bra bok om emnet, og den kan også gjøre en selv mer bevisst disse trekkene i ens eget liv og jobbe med dem i en mer positiv retning.

Å bo i en husbåt er vel bare idyllisk?

Spesielt forsvinningsnummer
For Hannah er det noe klamt. Hun er ikke helt godkjent som stemor ennå av Owens datter, Bailey. Hun setter henne på prøve, og Hannah gjør alt for å få ting til å fungere som en familie. Men familien oppløses en dag da hun minst venter det. Hun får en lapp på døra av en fremmed med bare en setning. Den er skrevet av Owen. Det virker ikke som om Owen kommer hjem, i hvert fall ikke med det første. Det virker som om det er opp til dem fra nå av om hva som skal skje fremover. Gjennom media får de vite at firmaet Owen jobber for, er i knipe, og Hannah er usikker på om Owen har rømt fra sitt eget liv på grunn av det, eller om det ligger noe mer bak. Med hjelp av Bailey er de nødt til å finne spor om Owens fortid i håp om å finne ut hvor han eventuelt gjemmer seg. Samtidig må de være innstilt på at det kanskje ikke får se ham igjen.

Familiehemmeligheter og mysterier er noe jeg er svak for, så derfor måtte jeg lese denne. Det siste han fortalte meg fikk Goodreads Choice Awards 2021 - Best Mystery & Thriller of 2021. En pris som jeg synes er noe ymse selv om jeg også er bruker av Goodreads. Så det har vær en bok som har vært godt synlig en god stund. 

Fattig fortellerstemme
Konseptet er god og fengslende. Alltid spennende å lese om karakterer som plutselig forsvinner, og lure på om de har forsvunnet frivillig eller ikke. Det er et konsept jeg aldri går lei av, men dessverre blir dette gode konseptet ødelagt av noe stusslig fortellerstemme. Det blir en del overforklaringer, og språket til Bailey er noe barnslig med tanke på alderen hennes. Vet det er for å virke tøff, men det blir ikke helt troverdig.

Denne handlingen hadde mange ingredienser som jeg liker å lese om i thrillere og mysterier, men dessverre blir det ødelagt av en noe klønete fortellerstemme som har behov for overforklaringer, og karakterene blir noe bleke. Både karakterene og handlingen kunne ha trengt mer energi for dette ble for tamt. Men jeg gir ikke opp jakta etter en god psykologisk thriller.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Egyptiske drømmer.
Denne samlingen av ultrakorte tekster ble skrevet for en dagsavis. Tilsammen er det over 200 fortellinger med forankring i Kairo. Formen veksler mellom noen Kafka-pregete mareritt, fantasier om vakre kvinner som i Tusenogén natt, og mininoveller med overraskende sluttpoenger. Lun humor gjør det klart at vi har å gjøre med en drømmeverden, likevel med en viss tilknytning til virkeligheten. Etter å ha lest 101 av dem hadde jeg forlengst på tak på mønsteret - og fått nok for denne gangen iallfall.

Det ser ut som jeg har glemt å dele diskusjonstråden,beklager det! Her er den:
https://bokelskere.no/tekst/370515/

Jeg er visst den første til å kommentete. Jeg rekker ikke å bli ferdig med boken. Jeg er litt over halvveis, og har ikke lest bøkene før denne.

Inntrykket mitt er at det er en god bok. Skildringene av Svalbard er sånn at jeg ser livet og landskapet for meg. Jeg liker at frølageret nesten er en helligdom. Det er spennende å komme innpå hovedpersonene og lære hva som driver dem. Jeg kunne sikkert fått mye ut av dem om jeg kjørte på, men jeg kommer ikke til å gjøre det nå. Hva med dere andre?

Ravatn skuffer aldri! Hun tar behovet for sammenligning, følelsen av misunnelse og selvpisking på kornet. Godt språk og drivende handling.