Bokelskere.no

Har lest litt færre bøker i år enn i fjor, men det har likevel blitt 138. Av dem ga jeg seks stykker terningkast 6 og to av dem fikk plass på den forholdsvis eksklusive favoritt-listen, nemlig La Storia av Elsa Morante (norsk tittel Historien), og Trust av Hernan Diaz. Det ble dessuten mange femmere, så ja, jeg er fornøyd. Planen for neste år (som den har vært det i flere år nå) er å få ned antall bøker på skal lese-listen. Vanskelig, for det kommer jo så mange nye, spennende hele tiden …

På Kindlen skal jeg lese litt videre i Bye Bye Blondie av Virginie Despentes, som jeg virkelig liker, og begynne på Spadework for a Palace av László Krasznahorkai. Den er veldig kort, bare 96 sider, så regner med å få tid til en ny novelle i samlingen Liberation Day av George Saunders også.

Har nettopp begynt på lydboken Leave the world behind av Rumaan Alam (norsk tittel Legg verden bak deg).

Ønsker alle god helg og et fredelig, godt nytt år!

Ikke mange damer er privatdetektiv.

Et lite snev av Mikke Mus
Men det er Oilvia Henriksen og samboeren hennes Torstein er politi. De jobber dog jobbe ikke sammen, da Olivia ofte får beskjed om å holde seg unna drapssaker. Det er bare det at Olivia har sin egen måte å jobbe på, og hun har for vane å være der det skjer, litt som Mikke Mus.

Noen beinrester blir funnet i hagen til en venninne av Olivia, og en ring med navnet Gro på. Hvem er denne Gro og er hun fra nærområdet? Da Olivia går i nabolaget for å spørre folk om noen kjenner noen som heter Gro, kommer Olivia over et mulig åsted. Inne i et av husene, finner hun noen livløs på gulvet og det er den berømte forfatteren Fie Frantzen. Er det virkelig et åsted eller var det bare en ulykke? Forfatteren var kjent for å sine venner og fiender. Olivia blir invitert til skrivekurs, og det gir henne en ypperlig mulighet til å snoke litt i miljøet, finne ut mer om den døde og den mulig skyldige.

Dette er bok nummer åtte i Olivia Henriksen og det er feelgood/kosekrim. Det er ikke en sjanger jeg leser mest av, så er ingen "ekspert" på det området. Olivia er noe for seg selv. Hun, som nevnt tidligere, har sin egen måte å jobbe på, og det er ikke bestandig hun klarer å gjøre som førstebetjent Evert Karlsen sier, om å holde seg unna alvorlige drapssaker. Hun liker også å spille litt skuespill på politistasjonen og ellers for å å få viljen sin og når hun fisker etter spor.

Skrivekurset er mer spennende å lese om enn samboerskapet
Syntes skrivekurset var det mest interessante med boka selv om det var fiksjon, for det var interessant å lese om forfattermiljøet. Mange forskjellige personligheter samlet på et sted. Så likte å være en del av det, og man bare forventer det verste. Olivia Henriksen er ikke spesielt troverdig som privatdetektiv, men hun har personlighet og vet hva hun står for. Men brydde meg ikke mye om samboerskapet hennes med Torstein som er noe trøblete, som det kan være i fleste forhold. Likte bedre å lese om jobben hennes og båndet til Evert fremfor privatlivet.

Lauritsen Kjølner skriver med god humor, glimt i øyet og Olivia Henriksen er noe for seg selv. Selv om dette ikke er troverdig krim, var det underholdende og det er en feelgood krim med sjarm.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra forfatter, mot en ærlig anmeldelse)

John Gottman, som er en av verdens fremste samlivsforskere gir leseren en bok som skal kunne redde et dårlig ekteskap fra havari, og gjøre det bedre og mer solid enn det har vært. Hvis man følger de syv prinsippene han kommer med så skal det mye til for at forholdet skal ende i skilsmisse. Gottman har forsket på dette i rundt 40år og kan spå med en treffrate på 91% om et ekteskap vil ende i skilsmisse eller ikke, og det kun etter å ha tilbrakt 15min med paret det gjelder. Et mønster som fører til krangel kan sjelden reperares uten at den rette typen hjelp gis, ifølge Gottman. Denne boken hevder å gi denne hjelpen og viser til metodene som vil kunne redde ekteskapet. Syv prinispper grunnfestet i forskning.

Boken kommer med mange gode løsninger på de vanligste problemene som oppstår i et ekteskap, og kommer med flere interessante løsningsforslag. Når det er sagt, så synes jeg allikevel at boken har litt for mange oppgaver som parene skal utføre, og det er ikke sikkert at alle parene orker å utføre alle, spesielt hvis de har nådd bunnen i sitt ekteskap. Så her må man eventuelt velge og vrake. Gottmann tar også et lite oppgjør ved å si at følsom kommunikasjon ikke er løsningen til å redde et forhold, samtidig som de syv prinsippene mer eller mindre har med akkurat med følsom kommunikasjon å gjøre. Så her motsier han seg litt, eller så har jeg ikke helt forstått hva han prøver å si.
Gottmann påpeker at reparasjon er en av de viktigste faktorene som avgjør om et forhold vil lykkes eller ikke, og hvor gode ektefellene er på å reparere kommer ann på hvor sterkt vennskapet deres er. Her hjelper boken oss til videre forståelse av hva dette betyr.
Et annet interessant område Gottmann peker på er hvis det er ubehagelig å snakke om følelser så kan ubehaget stamme fra et forbud mot å uttrykke negative følelser i barndommen, og at trangen til å snu seg vekk fra negative følelser også kan ha rot i barndommen. Dette er områder som det er greit å være seg bevisst. Noe av dette kom til uttrykk ved at barna visste at foreldrene elsket dem, men at foreldrene sjelden viste det, og at det i tillegg var forakt overfor negative følelser, og at man fikk lite eller ingen trøst når man trengte det. Gottman kommer også med noen tips rundt dette. Forfatteren påpeker også at et ulykkelig ekteskap øker sannsynligheten for sykdom med opptill 35%.

Alt i alt en god bok, og hvis man trenger all den hjelp man kan få, så bør man belage seg god tid til å lese denne sammen med partneren. Boken burde også vært utgitt i en noe kortere utgave med litt færre oppgaver å gruble på.

Da er tredje bok i Tom Grayston serien lest, og kan den måle seg med de to andre bøkene?

Slakt er en av debutbøkene som har imponert meg mest, fordi den var svært mørk og hadde en tempo som jeg likte. Kleptokratiet er en god krimbok det også, men den var ikke like sterk som de to andre bøkene han har tidligere utgitt.

Risikabelt yrke
Kleptokratiet er om to damer med viktige jobber. Den ene av dem er norsk og hun er miljø og menneskerettighetsforkjemper. På grunn av deres spesialfelt, bor de i Kongo hvor de deler en leilighet. Noe i leiligheten skjer slik at noen dør, og Tom Grayston blir satt på saken. Han tar med seg et team og reiser til Kongo. Han blir skuffet da damene velger å bli værende der i stedet for å bli skremt til å dra hjem. De tror på det de gjør, og derfor er de nødt til å bli værende. Men jo mer de snoker rundt .... jo større kommmer de i fare, og da Sofie Christensen blir kidnappet, insisterer Tom på å dra tilbake til Kongo.

Er det noe Skjerven kan, er det å skrive troverdig krim fordi han skriver om temaer han er svært kunnskapsrik om, og teamer som er aktuelle. Selv om boka tar for seg aktuelt tema og ting som engasjerer, blir Kleptokratiet vel saklig. Det blir veldig mye informasjon slik at noe av spenningen fra hans tidligere bøker uteblir. Jeg stusset også på fortellerstemmen som virket en smule annerledes. Etter å ha lest etterordet forsto jeg årsaken. Kleptokratiet begynte Skjerven å skrive på i 2015, men i stedet ble Slakt hans debutbok og så kom oppfølgeren Blod er tykkere enn vann. Han skrev denne boka mellom disse bøkene. Så ikke rart at fortellerstemmen føltes noe annerledes. Han skriver fremdeles godt, men følte jeg ikke ble like revet med denne gang. Det ble for saklig. Jeg liker at krimbøker er troverdig og tar for seg viktige temaer, men syntes det ble litt for mye av det denne gang. Dermed ble det noe småtørt for min del. 

Leser gjerne mer om Tom Grayston
Liker fremdeles å lese om Tom Grayston, både på jobb og privat. Han har nylig flyttet til Oslo for å jobbe for Kripos, og han får ha barna sine hos seg av og til, og forholdet til barnemoren er noe komplisert. Han er heller ikke en typisk hverdagshelt som skal skyve seg selv foran alle andre i enhver tid. Han gjør bare jobben sin. Denne reisingen Tom gjør mya av i denne boka, minnet meg også litt om bøkene til Sven G. Simonsen.

Selv om jeg ikke ble like begeistret over denne som mange andre ble, vil jeg fremdeles lese videre i Tom Grayston serien, fordi jeg er fremdeles interessert i hvordan det vil gå med ham, og de andre han jobber sammen med, og ting som skjer i privatlivet. For som sagt, Skjerven skriver godt. Det var bare teamet jeg ikke gikk helt overens med denne gang. Anbefaler også at etterordet blir lest som er svært informativt, og Skjerven har en CV mange av oss bare kan se langt etter.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Liv Forlag/Forlagshuset i Vestfold, mot en ærlig anmeldelse)

Redaktøren har i årets utgave framhevet temaet kirkeklokker slik vi finner dem i historien, litteraturen og kunsten. De fleste av tekstene er korte og poengterte. Illustrasjonene er som tidligere superbe.

Min første moderne islandske roman var en strålende opplevelse. Romanen er på samme tid en surrealistisk og øm fortelling. Stefanssons sprudlende språk og stil virker fritt for klisjeer. Vi følger to forskjellige livsløp, fortellerens «jeg» som sjuåring i Reykjavik og en annen historie om oldefarens forunderlige liv.

På slutten av romanen knyttes de to beretningene om jeg-personen og hans oldefar sammen i en nostalgisk finale. Har vi også å gjøre med to forskjellige fortellerstiler? I den ene beretningen ser vi verden med guttens naive, fantasifulle, men likevel uerfarne blikk. Fortellingen om oldefarens liv synes derimot å hvile på en allvitende forfatter som i klassisk stil kjenner alle sine karakterer til bunns. Paradoksalt nok blir dermed guttens far og stemor to sentrale personer som vi som lesere får vite minst om.

Felleslesning i Lesesirkel 2021.

Fascinerende historieskriving.

Bevor og Cooper viser sansen for de store linjene i historien, men i denne boka om Frankrike fra frigjøringen 1944 til årsskiftet 1949/50 får vi også detaljene. Det innebærer fyldige portretter av enkeltpersoner sammen med en rekke gode historier og anekdoter. Disse bygger igjen på samtidige dagbøker, brev og rapporter og ikke minst memoarer skrevet av britiske og amerikanske diplomater. Et anglo-amerikansk perspektiv preger i det hele tatt framstillingen.

Økonomiske og politiske kriser.
For Frankrike følges frigjøringen av en økonomisk krise som forsterkes av til tider voldelige politiske motsetninger. Tre fløyer sloss om makten: Gaullistene på høyre fløy, kommunistene til venstre og alliansen av demokratiske sosialister og reformorienterte katolikker i midten. de Gaulle leder overgangsregjeringen, men gir fra seg makten allerede i 1945. Kommunistene deltar videre i en ny koalisjonsregjering inntil Stalins politikk i Øst-Europa til slutt tvinger dem ut noen år seinere. Deretter domineres fransk politikk av moderate vestlig-orienterte partier fram til 1958 da de Gaulle igjen kommer til makten.

Kunst og politikk
Men Bevor og Cooper favner om så mye mere! Særlig de intellektuelle med Jean-Paul Sartre i spissen får mye plass, mens Simone de Beauvoir overraskende framstår som en stivnakket kommunist. Med nåtidas (norske) øyne tar franske forfattere og andre kunstnere en forbausende stor plass i samfunnsutviklingen, men også motekonger som Christian Dior blander seg med stor selvfølge med diplomater, kunstnere og politikere.

Tidene skifter.
Levekårene i Frankrike etter 1945 preges av mye elendighet inntil den positive effekten av den amerikanske Marshall-hjelpen ble tydelig i 1949. Da startet også det franske initiativet, Schuman-planen, som først ledet til den europeiske kull- og stålunionen av 1950 og deretter banet veien for Romatraktaten i 1956.

Boka er også beretningen om Frankrikes problematiske forhold til datidas stormakter: USA, Storbritannia og Sovjetunionen.

Jeg har ikke leste mange bøker av Kerstin Ekman, men Løpe ulv var en av bøkene som fristet mest i høst.

Magisk øyeblikk
Tidligere har jeg bare lest Hunden for noen år siden som jeg likte godt. Løpe ulv er også om dyr, men ikke fortalt fra et dyreperspektiv denne gang, men fra en jeger. En jeger som har vært det i hele sitt liv, men etter synet av en ulv, er han nå er i tvil om han skal fortsette å jakte eller ikke, om det går an å skifte mening etter så mange år. Han har lyst til å dele opplevelsen med sin bedre havldel, men noe gjør til at han holder den hemmeligheten for seg selv. Han har lyst til å holde hemmelig synet av ulven for seg selv en liten stund til, som om det var noe magisk, noe som er forståelig.

Etter noen helseproblemer og med tanke på at han nettopp har fylt 70 år, er han nødt til å gi seg som jaktleder og la noen andre overta. Det er ikke alltid enighet da det er litt intriger i jaktmiljøet, også. I handlingen ligger spenningen om ulven kommer til å bli fredet, eller om en eller annen jeger har et annet syn enn det Ulf har fått etter det mektige synet av ulven.

Kampen om å overleve
En bok som er noe vanskelig å forklare da det er en svært kort roman på 176 sider, og man kan ikke si så mye uten å røpe noe. Det er en utfordring. Men Ekman skriver godt og det er det ingen tvil om. Hun er veldig god på naturskildringer og beskrivelsen av båndet mellom mennesker og dyr, hva som er rett og galt når det gjelder hvilke ville dyr som får leve og ikke. Hvem har rett til å bestemme det?

Synes også det var fint å lese om eldre mennesker som har vært sammen svært lenge, som også tar vare på hverandre i godt voksen alder. De bor noe avsideliggende til, omgitt av natur og noen få venner. De har en voksen sønn sammen, som bor langt unna. De har vanligvis hverandre og hunden. Det er mye ensomhet og stillhet i deres hverdag. Noe som beskrives godt.

Spenningen i boka er om denne ulven som Ulf så, kommer til å få leve eller ikke, og om en jeger kan skifte mening om jakt eller ikke, er en spennende tanke. Boka er god på mange måter, både karakterskildringene og at man kanskje kjemper en ensom kamp om noe, men følte at romanen manglet noe. Ikke nødvendigvis klimaks, for jeg liker Ekmans lavmælte tone, men et eller annet. En større intensitet eller noe. Men det var interessant å lese om knivingen i jaktmiljøet og syntes det var mer interessant å lese om hovedpersonens jaktsyn som eldre mann og jaktlaget, fremfor ekteskapet.

Men for all del en bok som er vel verdt å lese, spesielt hvis man er glad i dyr og natur.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

O, hvilken kunstnerisk eleganse å skue
i et sublimt hjertelig og styrkende
applaus-svar.
Det blir nok stående som et av forumets
gullkorn, så fager intensjon vi aner
har besøkt oss.

Som jeg skrev i helgetråden forrige uke, har jeg lest om igjen Det tomme toget av Øivind Hånes, etter at jeg leste den i rykk og napp mens jeg lå rett ut i influensa i november. Og det er jeg glad jeg gjorde. Ble ferdig i går, og den selvbiografiske romanen er helt fantastisk! Gikk fra å gi den en femmer sist til en soleklar sekser nå :-)

Blir nok ikke så mye lesing de første dagene, men regner med å få lest litt i romjulen. På Kindlen har jeg Bye Bye Blondie av av Virginie Despentes (hun med Vernon Subutex) og My Friends av Emmanuel Bove, to svært forskjellige bøker, men begge veldig gode foreløpig.

Jeg leser også Dickens i julen og er nesten ferdig med lydboken Oliver Twist. Neste lydbok ut tror jeg blir den nye til Jennifer Egan, The Candy House.

Ønsker dere alle en god og fredelig jul!

Da denne boka var ferdig (kan anbefale lydfilen hvor forfatteren leser selv), var alle i familien vemodige. Vi var blitt veldig glade i Trille og Lena, farfaren og alle de andre i Knert-Mathilde.

Rundt Halloweentiden leste jeg The Bone Curse av Carrie Rubin. Ukjent bok og forfatter for min del, men det har litt sjarm det også. The Bone Curse er første bok i Benjamin Oris serien. Kommer jeg til å fortsette?

Interessant begynnelse
Benjamin Oris har mange baller i lufta. Han er medisinstudent og går tredjeåret, men er usikker på om han kommer til å fullføre da mye skjer rundt ham. Han er oppdratt av to fedre og den ene døde av sykdom for noen år siden. Han har også en leder på sykehuset som setter ham på prøve, og derfor føler han seg aldri bra nok. Etter en tur til katakombene i Paris med sin platoniske venn Laurette og tilbake til Philadelphia, er det et sår på armen hans som ikke forsvinner etter at han kuttet seg på et gammelt bein i katakombene. Allerede da fryktet Laurette det verste, og at forferdelige ting ville skje, men Benjamin mener hun bare er hysterisk og overdriver. Men da flere ting skjer rundt ham, som han føler han er skyld i, aner han det verste og frykter at Laurette kan ha rett. Hviler det en forbannelse over ham?

Både coveret og konseptet virket virker horroraktig, men det er thriller med horrorelementer. Etter en start som var knallgod, ble det hele noe latterlig og mer tåpelig enn skremmende. Likte stemningen i begynnelsen og intensiteten, men så ble begge deler noe slapphendt underveis. Da mistet man fort interessen. 

Godt konsept som drukner i for mange teamer
Suspensen ble tatt bort av Grunnen er at selv om det var ment å være seriøs thriller, ble man skuffet over at tonen ble mer og mer komisk. Det er som om forfatteren prøver for hardt og dermed mister retningen. Noe som er synd med tanke på det gode utgangspunktet som var svært fengslende. Det var to temaer som ødela hele interessen, og det var overtroiske elementer og foreldrerollen. To ting jeg ikke er interessert i å lese om, spesielt ikke i i thriller og horror bøker. Den overtroiske delen tar for mye plass og var total uinteressant og foreldrerollen er jeg generelt ikke interessert i å lese om. Synes ikke det er spennende eller rørende. Syntes at horrordelen som var der i begynnelsen i boka, forsvant ganske raskt, og det føltes heller ut som en blanding av roman og komedie.

En annen ting som ikke interesserte meg spesielt mye i boka var karakterene. Den eneste som var litt spennnende å bli kjent med, var Laurette, som var både litt morsom og bestemt. Benjamin Oris fikk jeg ikke helt taket på da han var litt overalt og samtidig manglet noe dybde. Syntes han ikke passet som hovedkarakter.

Så dette ble dessverre en gigantisk nedtur, særlig når dette er en førstebok. Likte ikke utviklingen i handlingen og ikke karakterene særlig mye, derfor ble det hele egentlig småirriterende lesing. Så kommer nok ikke til å lese oppfølgeren, da første boka manglet både stemning og thrillerfaktor. Kjedet meg halvt i hjel med denne.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg kommer ikke til å lese den ferdig, men blir gjerne med på en prat likevel 😊