Bokelskere.no

En viktig bok. Dessverre en forfatter som ikke yter historien rettferdighet. Dårlig språk, svært ensidig og platt.

Bok 35 i dystopisk lesesirkel er klar, og det er den norske sci-fi romanen 104.
Leseperiode er februar 2023.

Velkommen med på felles lesing og diskusjon! Det er ingen påmelding, du er velkommen til å bli med om du vil, og velger om du vil slenge inn en kommentar i diskusjonen, eller å gå mer i dybden. You do you!

Lurer du på hva vi har lest hittil? Se nettsiden for oversikt: https://dystopisklesesirkel.wordpress.com/

Kittyhawk savnet er en sterk oppfølger til Dragemannen.

Førstebetjent Hal Challis er fremdeles i hardt vær. I forrige bok var det julesesong, og i oppfølgeren er det påskesesong, men det er ingen grunn til å ta ferie. Hans kone ringer fremdeles fra fengselet. Hun sitter inne for drapsforsøk, og han var offeret. Han vil skille seg, og kutte all kontakt, men han vet at det ikke er lett. Han får telefon fra foreldrene hennes om at hun har prøvd å ta sitt eget liv. Selv om det er påsketider, er er det flere ting som skjer. En anonym mann er funnet druknet som de må identifisere, og på flyplassen hvor Hal oppholder seg på fritiden for å ta vare på sitt eget fly, blir mange vitne til at noen kjører på et fly med vilje mens en person sitter inne i det. Flere saker skjer og Hal og resten av teamet får det travelt. Samtidig henger hans kone over ham som en tung byrde.

Flere krimsaker i en bok
I stedet for bare å skrive om en sak, skriver Disher om flere, noe som gjør boka mer realistisk. Det er sjeldent at politi konsentrerer seg bare om en sak. Måten han beskriver teamet på, er gjort på samme måte som man forestiller seg hvordan et poltiteam er. Noen gode, noen hardarbeidende og noen drittsekker i et og samme team. En blanding av alt. Selve sakene er også spennende å lese om. Det er også forfriskende å lese litt krim fra Australia istedet for USA eller Norge, som man er mest vant til å lese om.

Har også sansen for Hal Challis som ikke prøver å være noen helt. Han er en vanlig fyr med sine utfordringer, både på jobb og privat.

Sterk oppfølger med mange krimsaker
Kitthawk savnet ble for første gang utgitt på norsk i fjor. Den ble opprinnelig utgitt i 2003, og hvorfor det gikk så lang tid før den ble oversatt, vet jeg ikke. Men bedre sent enn aldri, for dette er god krim som er veldig mørk, realistisk, og man får servert flere saker i samme bok. Persongalleriet er også interessant å lese om og liker at det er ofte skifting av perspektiv. Fin krim for den som liker mye action og mørke temaer. Venter allerede på neste bok som kommer på norsk ganske snart, og den heter Snapshot.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Ja, Kafka kjente jo byråkratiet fra jobben sin i et forsikringsselskap. Sånn sett handler Prosessen om hva byråkratiet på det verste kan utsette folk for. Her kan man føye til Koestlers Mørke midt på dagen (Stalins NKVD) og Joseph Hellers Catch 22 (det amerikanske forsvaret). Vi kan også ta med Solsjenitsyn her. Felles for alle disse romanene er at de er sett fra ofrenes side.

En ganske lettlest og til tider interessant bok om immunforsvaret vårt og hvordan det virker og hva som kan påvirke det. Forfatteren skriver også ting som ikke alle enes om, og påstår ting som ikke har direkte vitenskapelig hold, spesielt med tanke på at hun selv påstår at det hun skriver har solid grunn i vitenskapen. En av disse tingene jeg skulle ønsket vitenskapelig og empiriske bevis på er det forfatteren skriver rundt den nye og revolusjonerende løsningen på hvordan et effektivt immunforsvar ble arvet fra én generasjon til en annen. Spurkland skriver at svaret ligger hos kjevefisken, som for 400millioner år siden kunne spise alt og kunne flytte seg mellom mange ulike miljøer og at en utvikling derfra til oss har gitt oss det effektive immunforsvaret vi har. Er dette virkelig vitenskapelig fakta? Jeg skulle gjerne sett henne underbygge dette både empirisk og vitenskapelig.

Sprukland hevder også at vi lever lengre, bedre og friskere liv. Dette er påstander som jeg hadde ønsket litt grundigere beskrivelse rundt. Vi lever kanskje lenger fordi spedbarnsdødeligheten var høyere i eldre tider, og fordi vi har medisiner som forlenger livet, men ser man på kvaliteten på livets siste år og tiår hos mange mennesker så kan jeg ikke si at det er blitt bedre for mange. Vi sliter med utallige grusomme sykdommer som var ytterst sjeldne før i tiden. Immunforsvaret skranter skikkelig med andre ord. Stadig flere blir sykere av sykdommer som kunne vært forebygget med riktige kostråd og livsstilsvalg. Alt peker mot at vi blir sykere og at livskvaliteten hos altfor mange er dårlig. Vel og merke kommer hun med noen viktige råd for å kunne hjelpe immunforsvaret, nemlig: nok søvn og fysisk aktivitet. Hun påpeker også vagt at det å spise passe mye og variert er viktig, uten å si hva variert er. Kanskje det er de norske ernæringsrådene som hun peker på senere i boken, som gode nok. Dessverre finnes det ikke solide vitenskapelig data som påpeker at disse rådene er sunne. Jeg vil heller si at det finnes nok data til å si at de heller gjør en syk enn å holde en frisk. Spurkland påpeker videre selvfølgeligheter som å drikke nok for å ikke bli dehydrert. Jeg savner enda flere helseråd til å vedlikeholde et sterkt immunforsvar, noe som Spurkland er litt for sparsom med etter min mening, og de rådene som hun kommer med er som sagt noe vage etter min mening. Et annet uvitenskapelige utsagn som boken gir er at vi mennesker stammer fra en mikrobe fra livets spede begynnelse og kobler dette inn i bokens innhold rundt immunforsvaret vårt. Så det å hevde at boken baserer seg på godt etablert vitenskap, er å komme med påstander som hadde trengt sterkere bevis.

Når det er sagt så er det selvfølgelig endel interessant, og sikkert viktige ting som blir skrevet i boken, bl.a. at store mengder antioksidanter kan vise seg å være dårlig for oss, og vi bør nøye oss med de mengdene vi får fra maten. Tross det negative så har boken selvfølgelig noen lyspunkter.

Høyaktuelt om dagliglivet i USAs kongress.

Kamp om lederverv
Spenningen i denne boka knytter seg til republikanernes valg annethvert år av partileder i Representantenes Hus. Har partiet flertallet blir partilederen automatisk forsamlingens ordstyrer, speaker, med mye makt til å fordele verv, valgkampmidler og styre dagsorden. Forfatteren var stabssjef 2012-18 for den nyvalgte representanten Thomas Massie fra den konservative midtveststaten Kentucky. Det skal fort vise seg at Massie ligger et hakk til høyre for de fleste av sine partifeller. Lojale Hans Høeg følger ham politisk og praktisk i tykt og tynt. Mye av den politiske energien går ut på å få bukt med maktkonsentrasjonen som partiledelsen står for. Her er framstillingen høyaktuell og gir et godt bidrag til å forstå årets langtrukne, dramatiske valg av Kevin McCarthy som partileder og speaker.

Nybegynnere
Høegh framstiller Massie og seg selv som fullstendige noviser i det de ankommer Washington ved årskiftet 2012-13. Hele 120 sider brukes til å beskrive den første måneden. Her kommer dilemmaene trillende. På den ene side vil Massie stå fram som den mest uavhengige representanten av dem alle. På den annen side kreves det en omfattende og krevende innsats for å passe inn og overleve som kongressmedlem. Mye av dette arbeidet virker rett og slett slitsomt og døgnfluepreget, men gir også innblikk i en kultur som er fremmed selv for dem som følger tett på amerikansk politikk.

Interessegrupper med makt
Boka gir en inngående kritikk av det amerikanske lobby-systemet, som Høegh mener bidrar til institusjonalisert korrupsjon der sterke interessegrupper undergraver representantenes valgløfter. Norske lesere vil nok ellers ha problemer med å følge Massie og Høegh på områder hvor de står for en isolasjonistisk og radikal høyrepoltikk. De motsetter seg støtte til Israel og Ukraina. De mener at USAs føderale myndighetsområde bør begrenses til samferdsel, forsvar, pengesystemt og interessant nok: patenter (som de begge som sivilingeniører eier flere av selv).

Direkte språkform med mangler
Språket i denne boka er ujevnt. Av og til virker det som om den norske teksten er blitt til gjennom Google oversetter, f.eks. uttrykket «vår daglige kamp for overlevelse» i stedet for kampen for å overleve. Ofte brukes engelskspråklige begreper som «primary» hvor det alt finnes innarbeidete norske ord som primærvalg eller nominasjonsvalg.

Mye av sjarmen ved boka ligger i den direkte formen. Her er det absolutt ingen henvisninger til den omfattende journalistiske og faglige litteraturen som allerede finnes om Kongressen. Sånt sett gir boka et friskt og underholdende innblikk, men jeg savner oversiktsbildet som vi også trenger om vi skal forstå amerikansk politikk.

Leser også alltid flere bøker på en gang.

Ikke blitt så mye lesing i det siste, så jeg holder fortsatt på med flere av bøkene fra forrige innlegg i helgetråden.

Men jeg begynte på lydboken Love Marriage av Monica Ali i går og skal begynne på Baudolino av Umberto Eco i dag. Sistnevnte har jeg hatt i årevis, og har jo som mål å slanke skal lese-lista :-)

Ønsker alle en god januarhelg!

Fremdeles mulig å stemme hvis flere vil være med!

The Reading List er for lesere som spør seg hvor de skal begynne.

Dette er en lettlest og lavmælt roman som rommer mye. Shakar er en formidabel formidler. Jeg gleder meg til neste bok!

I det lokale biblioteket i en London-bydel dukker det opp en håndskrevet bokliste med overskriften: «Just in case you need it.» Den får etterhvert en hovedrolle i romanen til Sara Nisha Adams: The Reading List.. Her er det stort sett lagt vekt på de norske utgavene.

Geelmuydens bok knytter an til listen min Byråkrati, mennesker og litteratur. Forøvrig takk for tipset om fortellingen til Kristian Elster d.y.

Vilt underholdende roman om arbeidsforholdene i en Oslo-bedrift omkring 1940. Mye er ren farse, men forfatteren har også et godt blikk for karakteristiske problemer og konflikter på arbeidsplassen. Selv om boka kom ut alt i 1942, hadde jeg ikke problemer med å kjenne meg igjen fra egne arbeidsplasser i nyere tid.