Bokelskere.no

Det å bli stirret på, å bli beglodd, er å utvikle en ytre bevissthet om seg selv, en bevissthet som alltid allerede er moderert etter omgivelsenes forventinger. Det er også å bli plassert inn i en livsfortelling som allerde er ferdig skrevet, som fortelles av andre

Fra tid til annen treffer jeg mennesker som kjente meg som barn, men som ikke ventet å møte meg som voksen. Alminnelig høflighet får dem som regel til å skjule overraskelsen over å se meg ute i verden. Det kreves en åpning i samtalen, et tomrom, for at de skal få sagt høyt det de først tenkte da de så meg: Lever du fremdeles?

Jeg spør bartenderen
om han husker fyren jeg dro med
om han kjenner ham
eller noen han kjenner
har han vært her før
med andre damer eller

Bartenderen vet ikke hvem jeg snakker om
men se på deg da, sier han
du gløder jo

I BOTNEN AV BÅTEN

alltid har eg tenkt
at døyr far, døyr frendar
døyr eg det same, men aldri at
det skulle skje no, like etter stilla
på åkeren, ikkje noko kan eg seie, og
ikkje noko kan eg gjere, må berre sitje
her, ikkje sjå på kista eller mor mi som
sit under frynsesjalet sitt fremst i båten
ikkje sjå på systrene eller spelemannen
eller roarane eller abelone med barnet
i magen, berre på årene i det kalde og
klare vatnet, og vite at månen min
måne, far min sin måne, han lyt
eg gje vidare til son min og
son hans og son hans att
måne i ny og måne
i ne, i ring og
i kring

[...]

og sjølvaste
blåklokkehimmelen
skal eg hekte ned til deg
kviskrar eg, leggje han
som det finaste sjal
kring skuldrene
dine

MÅNEN

ligg og skal sove, men
i lyset frå grua ser eg røyken
som stig opp i ljoren og ut, og langt
oppe i det mørke er det noko så kvitt og
blankt, kva er det eg ser i himmelsynet, seier
eg, å, det er månen, seier far, tek meg på armen
og slår kvitelen kring meg, ber meg ut stovedøra og
ytste døra og så ut i den kitlande, kaldklare natta, ved
den store bjørka snur me, far peikar opp i det blåsvarte
og seier sjå månen, endre, han har alltid vore der og skal
alltid vere der, er det ikkje fint, jau, seier eg, og i dagane
som kjem, skal eg ofte spørje etter månen, og far min og
eg skal gå ut på trappa, stundom kan me skimte noko
bak skodde og regn, stundom kan me sjå han som
ein sigd oppe på himmelen, men mykje av tida
er han ikkje å sjå, og far seier at han gøymer
seg nok, gjer som han vil, er heldig slik
og sidan skal dette vere det første
eg hugsar

jeg liker
å stå under et tre
om høsten
når bladene er gule
og røde

jeg er klar over
at det
til en viss grad
handler om
biologiske faktorer
men det er så mange
ja
hva skal jeg si
psykologiske
prosesser som ligger utenfor det vi kan
kontrollere

jeg tror ikke
jeg forstår deg 100 %

jeg tror ikke
jeg forstår deg 100 %
heller

[..]fagbrev i stedet for gjeldsbrev og inkassobrev og aidsbrev og hva faen slags brev man man nå kan få når livet går en så i mot som det gjør for Melissa Dahle, 42, trebernsmor, manisk depressiv, uføretrygdet barnehageassistent fra Ganddal[..].

Så er korridoren tom. Men gjenlyden av skrittene er der fremdeles. Det er avtrykkene fra elevene fra årenes løp som bare en gammel lærer kan høre

OKEI
sier jeg
reiser meg
tråkker på en legokloss
og innfører ro og orden

FARMOR ER DØD!

skriker jeg
til slutt
i bilen

og angrer naturligvis umiddelbart
Farmor lever
Vi er bare to og en halv time unna juleferie hos henne

Så masingen etter farmor
i denne snøen og køen og føret og humøret

Prøver å finne reversen
Skru på ryggelysene
Men juleoverraskelsen skal nok pakkes opp snart

GJETT HVA MAMMA SA!

La ikke solen gå ned over din vrede
men hvis vreden skjer etter solnedgang
Hvis den skjer om natten
Hvis dere plutselig mister tonen
og takten
fordi ingen tåler nattevåk

Og dere hvisker vemmelige ord
som suser over endelig sovende barn
og dere sovner

Og dere våkner
for tidlig
og solen har stått opp over din vrede
og morgenkaos
og arbeidsdag
og ettermiddagsstrev
og barnevakt og møter

Levereglene holder ikke lenger
og solen går så tidlig ned nå i februar

Vi står som treller
og triller vogner
Vi triller drømmer
som triller vekk
Det triller tårer
og synges triller
som skal trylle
trollunger tyst

Er det slik han skal huskes? Som han som alltid var der og likevel ble glemt?

Når de kommer ut i skolegården igjen, skjer det som er uungåelig, som skjer i alle skolegårder når første skoledag er slutt: Med magnetisk kraft trekkes noen til hverandre, og vennskap innledes som også skal vare livet ut, mens andre støtes fra, støtes ut, til en like stor ensomhet

Egentlig burde hun tatt noen kjøretimer for å bli tryggere. Men hun er redd for å bli avslørt, at kjørelæreren skal melde henne til politiet for uaktsom kjøring i alle disse årene hun har latt som hun kan kjøre bil

Hun prøver å smile til seg selv. Hun har hørt at hvis man bare fortsetter å smile, blir man glad til slutt

Du tar en prat med elevene. Lytter. Legger deg flat. Du er her for dem, ikke de for deg. Skjønner? sier rektor. Også får du kollegaveiledning i tysktimene de neste tre ukene. Kollegaveileding? sier Margot, oppriktig forbause. Ja, Maren blir med deg inn i tysktimene og observerer og veileder deg etter timene. Griper fatt i det som ikke funker, ser de svake sidene ved undervisningen din, gir deg råd og tips om forbedringer. Rapporten blir vurdert i ledelsen, så tar vi en ny samtale i november. Maren? Som kom rett fra universitet i august? Som har hatt to måneders undervisningspraksis? sier Margot. Nettopp. Sier rektor

Graden av trivsel er omtrent den samme med kunstige planter som med ekte, overhørte jeg personalsjefen kåsere om en gang. Men jeg tviler på at det finnes planter nok i verden, kunstige eller ekte, som kan få trivselen til å blomstre på Nav