Når jeg hører ordene, husker jeg at det er Rolf Jacobsens ord til sin kone Petra etter førti års samliv, hun er død.
Jeg leser:
- Ho.
Da vi giftet oss da var det kaldt, da.
Minst femogtjue harde,
solvervsdag, nittenførr,
krig og kvegpest.
Veien til kjerka var stengt med piggtråd.
Husker vi klatret over skigarden til prestegarden.
- Hei, kjolen din henger fast.
- nei ikke der men der.
Vi tråtte plogfurer over en is-klaka
potetåker opp til presten i serk
som sto klar med skriften.
- Jag efter kjærligheten, sa'n. Ja, sa vi.
Men du verden hvor møkkete vi var på bena.
Da vi hadde lagt oss om kvelden
grein vi en skvett, begge to. Gud
vet hvorfor.
Og så begynte det lange livet.
"Piggtrådvinter", navnet på diktet, var et ord vi begynte å bruke etterpå. Når sluttet vi med det?
Simon får alle si avdøydde svigermor Else sine brev, dagbøker og notat plassert på kontoret sitt, og byrjar å lese dei. Gjennom dagboksnotata og det han les, vert han tvungen til å tenkje gjennom både svigerforeldras og sitt eige ekteskap og liv. Om du ikkje er glad i å lese om sex, kan dette bli heftig lesnad innimellom, men sjølv om det er ein viktig ingrediens i livet, handlar denne romanen om alle sidene ved eit liv og eit samliv. Romanen er krydra med referansar og sitat frå andre romanar, essay og diktsamlingar, noko som gjer han endå betre. Ei saktelesingsbok med stor verdi. Eg kosa meg, fekk lesetips og ei stor, stor leseoppleving.
Nja, jeg er ikke enig. Etter å ha lest ferdig de to første delene av boka syns jeg ikke forfatteren viser noen god forståelse av hva kjernen i en dystopi er. I del to er det ett element (kall det gjerne en gimmick) man kan fjerne og så kunne dette like gjerne vært en fiktig skildring av noe som kunne skjedd i Russland i perioden 2000-2018.
Skal man skrive i sjangeren dystopi, så må det være fordi historien ikke lar seg fortelle gjennom andre litterære uttrykk, og så langt har ikke Fosshaug overbevist meg om nødvendigheten av dystopien som rammeverk for sin roman.
Enig at det er noe illevarslende som ligger og lurker i kulissene, særlig med tanke på prologen. Men merkelappen "dystopi" forplikter litt ekstra for min del og foreløpig innfrir ikke boka det den lover på baksideteksten.
Fra medisinen så lærer vi at det ikke finnes virkninger uten bivirkninger. Og sånn sett tror jeg åpenhet, som er så viktig, også har bivirkninger hvis åpenhet er åpenhet som ikke er i det trygge rom. Åpenhet kan også bli lekkasje, at folk bare driver og skvetter, og så vet vi ikke hva vi skal gjøre med det
Da er jeg ferdig med første del. Så langt syns jeg det har vært mer hverdagsfortelling enn en "nyskapende blanding av arbeidsroman og dystopisk sci-fi" (som det står på bak på boka), men det endrer seg forhåpentligvis.
Uansett, for en stund siden var jeg mye sammen med en fyr. Følte vi hadde det LOL. Han fortalte plutselig at han hadde møtt en morsom jente, fra Jessheim. Da kunne jeg ikke dy meg og sa: er det meg?
(Psykolog)La meg gjette: det var ikke deg?
Han var høflig. Han trakk for gardinene da han hang seg
Hvordan griper man inn i privatlivets fred?
Det er størrelser som ikke lar seg stanse, ensomheten og raseriet
Få setter privatlivets fred høyere enn Dr. Lund. Dit skal ingen uvedkommende slippe inn. Uvedkommende er politikere, tiggere, misjonærer, selgere, ligningsfunksjonærer og journalister. For leger er det imidlertid annerledes. En lege må ha adgang til privatlivets fred. Det er der de fleste ulykker skjer
Har begynt på denne nå, og har tidligere kun lest èn av bøkene som handler om Arvid Jansen: "Jeg forbanner tidenes elv". Føler derfor at jeg mister tråden litt allerede i starten av boka. Dette tror jeg kan ha noe med at jeg ikke har lest "I kjølevannet", og det stadig refereres til hendelser fra denne. Jeg oppdaget ikke Per Pettersons bøker før for et par år siden, og har lest en del av det han har gitt ut, likevel har jeg gått glipp av de tidligere bøkene om Arvid Jansen, som er blitt en sentral karakter i Pettersons forfatterskap. Etter å ha gjort litt research oppdaget jeg at hele historien om Arvid begynner i novellesamlingen "Aske i munnen, sand i skoa", og fortsetter i Pettersons første roman "Ekkoland". Jeg har ikke lest noen av disse, og det har ikke vært et problem i lesingen av de andre bøkene hans, (naturlig nok, da disse ikke handler om Arvid). Likevel tror jeg det kan være en fordel å lese bøkene om Arvid i kronologisk rekkefølge. Slik kan man bedre forstå hans tanker og handlinger og følge utviklingen hans fra barn til voksen.
Jeg legger derfor bort "Menn i min situasjon" enn så lenge, og går tilbake til begynnelsen om historien om Arvid i "Sand i munnen, aske i skoa", med påfølgende lesning av "Ekkoland" og "I kjølvannet". Spørs om jeg også må ta frem igjen "Jeg forbanner tidenes elv" og se om jeg får en annen forståelse og leseopplevelse etter å ha lest de tidligere bøkene.
hei tilbake! Jeg skal forsøke å hive meg med på bok 13. Det står i bokhylla, så fort gjort å finne den frem. Hvis det gir mersmak kan det være jeg hiver inn et forslag. Har en del bøker innenfor sjangeren jeg har vært litt treig med å lese.
Jeg går inn på badet, vrenger av meg skjorten, trusen, hadde jeg kunnet, ville jeg vrengt av meg huden og kjønnet også. Jeg ville vrengt hele meg, gått med vrangsiden ut, det spiller ingen rolle hvordan den ser ut, bare den er ren
Kan jeg klandre alle mennesker som vil trøste seg med et liv etter døden, som trenger det for å dø, og enda viktigere: for å leve
Hva hjelper det med gods og gull, hvis man ikke er glad, pleide far å si. Bismarkene hadde nemlig ikke lært seg glede, det var ingen i slekta som kunne det. Far mener det er noe som må læres, på linje med å sykle eller svømme. Men han klarte ikke lære mor det, hun hadde sperrer for gleden, ble nervøs bare den nærmet seg
Til slutt trer jeg mors giftering på ringefingeren, tidligere har jeg tatt den i bruk for å slippe tilnærmelser, men i de siste årene har jeg kun benyttet den når jeg skal forestille en etablert samfunnsborger med familie og nettverk
Mitt utsyn er ødelagt av innsyn
Jeg vil kjenne hvordan det er å ikke bli regnet med, at ingen har forventinger til meg, og hvordan det føles å være utrygg i sitt eget hjem. Jeg må rokke ved denne bunnsolide tilværelsen, hvor det verste som kan skje, er at eggene hardkokes, eller at naboen hogger to grener for mye av treet rett utenfor vinduet mitt
Hvorfor snakke sammen hvis man heller kan skrive bøker