Bokelskere.no

This story is for all the slightly broken people out there. I am one of you. You are not alone. You are all beautiful to me.

Jeg har kjøpt meg en stor Stratos, en pose paprikapotetgull og en halvliter cola. Samme det. Jeg skal ikke kle av meg i sommer uansett

De voksne sitter der med selvtilliten sin, ordene sine, erfaringen sin, livet sitt, hytta si, men hva har jeg? Henda i lomma og 130 kroner på et kort som mamma fyller på

Nina vet ikke at hun er magisk. Nina tror hun er tjukk

Og DA kommer de kule jentene forbi...som også er femten, men som ikke skriker. De bare sklir forbi med løsvipper og rolige stavtak og sakte ord og ser på deg med lange himlende blikk, og hvis de står midt mellom barndommen og livet videre skjuler de det jævlig godt

Jeg har ikke mensen, jeg har ikke pupper og jeg har ikke stil

Jo, vi er ganske like, komodovaren og jeg. Jeg biter ikke, men jeg kan plage mamma i ukesvis med stillhet, sure gloser og korte svar til hun legger seg ned og gråter og er fortvilet. Men jeg biter henne ikke, jeg ber som regel om unnskyldning, for jeg mener jo ikke å være kjip, jeg bare er det

I grålysninga teiknar steingardane
mjuke linjer kring dei bleike markene
Tippoldefar fann desse steinane
Kvar ein stein festa han auga på
og såg etter former og kantar
søkk og kvelvingar
som kunne høve saman

Stundom stødde han seg
mot den nylødde muren
Han drog handa over panna
Ei stripe jord smelta inn i sveitten
og la seg som ein skugge i andletet

Mose og lav grør over
der dei seige nevane hans
tok tak og lyfta

Stein på stein kransar garden
Eit lysande omriss av tid

Og de så på hverandre og frykta det verste, og han kom seg jo, om han aldri ble den samme igjen

Jeg både røyker og drikker når det passer meg, og det passer meg ofte

Jeg skulle skilles, og jeg visste det. I én uke hadde jeg vært der og venta på henne jeg hadde sett bak meg i speilet nesten hver morgen i femten år, og nå prøvde jeg å glemme hvordan hun så ut. Det var så varmt at jeg var lam i kroppen, sola steikte og alt jeg hadde lyst til var å sitte i en stol og drikke noe sterkt, men det kunne jeg ikke, for jeg hadde døtrene mine med meg og måtte fylle dagene med all slags ting som hørte sommeren til så jentene skulle tru det var en helt vanlig ferie

Og jeg ble aleine og visste ikke hva jeg skulle gjøre med dagene annet enn å fylle dem

Jeg møtte deg. Vi møttes.

Jeg hadde begynt å godta at verden var slik den var, men det var fordi jeg hadde begynt å innse hvor mye av den som ikke var for meg, for slike som meg. Jeg vil gjerne tro at det blir bedre, men det er ikke sant. Noen ting blir ikke bedre, noen ting blir verre. Dette er ikke en verden som noensinne kommer til å omfavne alle sine mennesker, dette er ikke en verden der det noensinne vil være plass til alle. Men det er ikke en uforanderlig verden, den gir etter for trykk. Det finnes sprekker i tilværelsen.

Sorgen over kroppen som ikke var, den blir jeg ikke kvitt. Psykiatrien setter stadig strengere grenser for når sorgen slutter å være sunn og begynner å bli patologisk, seks måneder, tre måneder, fire uker, sorgen blir en sykdom og sykdom kan man bli frisk av. Men sorg er ikke slik, dyp sorg kan være livslang, min er det. Det er ikke en sorg som river meg i stykker. Den er en del av meg. Å leve med den er å anerkjenne at den er der, og vil fortsette å være der.

Slik blir man et krevende menneske: Ved å be om mer enn det som blir tilbudt. Slik blir man et problem, ved å påpeke et problem.

En diagnose er intim. Den er en fasit. Om den kommer etter år med uvisshet, kan den virke befriende. Den bekrefter at bekymringene ikke var unødige, at det var noe galt. Den beviser at din egen virkelighetsoppfatning er den riktige og at du er til å stole på. Den kan gi ro.

Dersom diagnosen beskriver en progressiv tilstand, er den også en kilde til uro. Den skaper fremtidsbilder. Den er veikartet til stedet man ikke ønsker å besøke.

Jeg fantaserer noen ganger om å være ferdig. Om å ha ordnet alle praktiske problemer, ha avklart alle spørsmål, ha gjort alt som skal gjøres, legge arbeidet fra meg. Så husker jeg at dette er en dødsfantasi, det har ingenting med et menneskeliv å gjøre. Opp igjen.

Jeg hadde bearbeidet disse tankene i mange år, jeg hadde bare unnlatt å fortelle meg selv at det var det jeg gjorde.

Kanskje var det fordi de var så forferdelig åpenbare. Psykologen påpekte dette. Han sa, mye av dette vet nok de som kjenner deg, allerede. Han ga meg lov til å si høyt det jeg visste, og til å tro på at det ikke bare var jeg som visste det.

Det er ikke min feil at kroppen min er som den er; det er ikke noens feil. Det er ingen hemmelighet at kroppen min er som den er. Og aller viktigst: Det er lov å kjenne sorg over at den er det.

Hjelpeapparatet stiller hundre små krav til hvordan jeg skal formulere behovene mine, til hvordan elendighetsbeskrivelsen skal se ut. Det krever at jeg forstiller meg, for det vil ikke forstå sannheten - at jeg er lykkelig, jeg har det godt og jeg trenger hjelp. Hjelpeapparatet blunker skjelmsk, det spør om jeg virkelig ikke er fornøyd nå, fornøyd nok til å la hjelpeapparatet være i fred, la det vende sitt milde ansikt mot dem som uansett vil forbli elendige.