Bokelskere.no

Jeg trodde kjærlighet innebar å oppdage et nytt menneske, men det er å oppdage seg selv, og det er smertefullt

Og hvordan skulle vi klare dette i det lange løp, om det var tungt allerede nå?

Selv tenkte jeg at jeg snart var nødt til å slippe noen helt inn, men det skjønte jeg ikke lenger hvordan man gjorde. Jeg var et primtall som ikke kunne deles på flere. Jeg hadde falt og slått meg så mye, og jeg trodde nesten at kjærligheten var noe som ikke lenger gjaldt meg, at jeg stod utenfor, at det å være to var blitt umulig

Folk møter hverandre ikke med blanke ark, uten en fortid, det er ikke sånn det er å være menneske

Jeg leter etter et sted
hvor ingen leter etter meg

Hvis jeg var
læreren som ikke
oppdaga hva som skjedde
etter skoletid ville jeg fratredt
min stilling med umiddelbar
virkning og sendt brev hjem
til de foresatte hvor jeg
ber dem
gjøre det samme

Men det er ikke sant at jeg trenger ensomheten
for den er kun et omvendt skjold
for å beskytte andre
fra sånne som meg

Å hate er et sterkt ord
men det er det eneste sterke jeg har

Du fikk en pokal for lang og tro tjeneste. Du tok imot. Gjorde så godt du kunne. Alle andre gjorde nok det samme. Din avtager var der. Fosen. Hun var førtitre. Hun kunne like gjerne vært trettitre. Ansiktet var glatt. Hva hun visste om verden var ikke godt å si. Lidelse hadde hun neppe erfart. Instituttlederen holdt til slutt en liten tale. Han kjente deg ikke. Så var arbeidslivet over. Førti år presset inn i en kopp kaffe og et wienerbrød.

Livet, ikke sant. Denne vinden som feier gjennom oss

For lengselen er jo ikke rasjonell. Den er fysisk. Det er derfor det gjør så vondt.

Ubestemmelig grått med et strøk av noe blått eller gult i det grå, og du tenker at hvis ensomhet hadde vært en farge, ville den sett omtrent sånn ut

De første dagene med en kattunge i huset. Alle bevegelsene, lydene, uroen. Men etter et par dager merker du at det går bra, At han spiser, at han liker å sitte på fanget ditt, at man maler, ar han sover rolig natten gjennom i sengen din. Den fjerde kvelden sitter du i stolen på stuen og holder rundt denne bløte skapningen. Det føles bra, som om noe inni deg faller på plass, noe som har svevd rundt der inne så lenge du kan huske. Så lite det var som skulle til. Du smiler, tenker at det er merkelig. Du som egentlig hadde slått deg til ro med at du ikke kunne forholde deg til noe annet levende enn et tre, en busk, i beste fall en plante, men heller ikke det i grunnen. Tomme gater er bare gater. Eplegrønn er eplegrønn. Men en katt? Tenk. Etter alle disse årene. Det har vært så mye rart, og så er det hele så ufattelig enkelt.

Døden, den trumfer alt

Frykten for å bli forlatt førte til at jeg ble forlatt

Kvar gong eg ropar på deg
siv ei anna røyst fram like under mi
Ho stig med ein uminneleg klang
som slår mot lødeveggane
og legg seg over garden

Eg ser deg kome over markene
Kor sterk du er der du går
og ber namnet hans vidare

Ein gong var krigen også her
Ein soldat stogga på tunet
Auga var svarttrekte av lengt
Han lyfta opp vesle far min
og heldt han inntil seg
Kviskra fram ord på eit språk
alle fedrar og mødrer skjønar:
Eg har eit barn eg har eit barn
eg har eit barn eg ikkje har møtt

Du skal få eit namn
Du skal dele namn med ein sjeldan fugl
som landa på tunet den dagen du vart fødd
Han kvilte her under trekket

og fuglen var kvit som snø
og fuglen var kvit som mjølk
og fuglen var kvit som utskrivne blad
i spora stod namnet ditt skrive

For aldri noen gang ville jeg kunne gjøre det samme, kunne gi meg hen og ta i mot med et ansikt som det, det var ikke mulig for en mann i min situasjon