Bokelskere.no

En uro som hadde samlet seg opp i dem, slik uroen samlet seg oppgi meg, slik uroen alltid samler seg opp, fordi det alltid er mer der den kommer fra

Hvor skal du hen nå, da, spør mamma. På kino, svarer jeg. Det er det første som faller meg inn, og i konkurransen om hvem det er mest synd på, er stillingene nå én-null til meg, som sitter her på selveste 17. mai og skal på kino helt alene

Det finnes ingen lov mot å leve sammen med en kvinne og nekte henne barn helt til livmoren hennes har tørket inn, for deretter å smelle en tredveåring på tjukken, for så å kjøpe en kremgul sportsbil etter å ha levd i en miljøvennlig og kildesortere de sykkelhusholdning med meg i alle år, for deretter å ta med sin gryende lille familie på det mest forbudte av alt, en tyve timers flytur til Thailand, og deretter publisere bilder av alt sammen på Facebook, der vi er venner alle tre, for slik det er moderne å være kåt, er det også moderne å være venner med sin eks-for å vise at man ikke er bitter-men ikke for gode venner, bare akkurat passe gode venner, slik man skal drikke akkurat passe mye alkohol og sørge akkurat passe lenge over et brudd, ikke for lenge, men heller
Ikke fort kort

Definisjonen på gjester er mennesker som oppholder seg på et sted hvor de ikke hører hjemme

Jeg betraktet ham for å se om det kanskje fantes et snev av ironi i noe av det han nettopp hadde lirt av seg. Eller om jeg også eventuelt kunne fastslå at også han var hjernevasket av denne kulturen vi alle er en del av og hvor alt skulle være gøy hele tiden, siden vi tross alt hadde trukket tilværelsens vinnerlodd og bodde i verdens rikeste og aller mest lykkelige land

hånda på magen

den langsomme ungen
under meg
inni deg
hånda på magen sier
ser deg om sju måneder

trenger ikke mer

natt, noen få stjerner
og kona mi som sover
ved siden av

hjemover

selv om jeg ikke alltid
vet hvor du er
bærer jeg smilet ditt
som et lite kompass
på innerlomma

etter å ha dansa med deg hele natta

hjemover
langs fortauet
frostdamp over havna
båtene er fiolette skygger

kald
med
et lite lys
i brystet

sånt man må lære sjøl

ingen lærte meg
å skru rørene fra hverandre
når sluket var tett av matrester
eller skifte dekk på bilen
i tjue minus uten jekk
eller hvordan ikke grine
da gynekologen skrapte borti livmora
med en lang stålsaks
og kjefta fordi jeg skalv i lårene
eller hvordan jeg skulle klare å sove
den første natta
jeg lå med ei jente
hun sovna med hånda mellom låra mine

ingen lærte meg hvordan
jeg skulle snakke til faren min
da han ble 62 og mista hørselen
skulle jeg rope? tegne?
eller bare klemme ham
og legge bort språket for en stund?

hunden som lå påkjørt ved ungdomsskolen
halve kroppen var vekk
men han bjeffa fortsatt
helt til sjåføren ikke orka mer
og satte bussen i revers

ingen lærte meg
at himmelen er begynnelsen
og kanskje slutten
og at de som dør
plutselig dukker opp
og snakker til deg
når du er nede i kjelleren

ingen lærte meg
hvor jeg skulle gå
da du gikk fra meg
eller hva jeg skulle gjøre
for å få deg tilbake
det er sånt man må lære sjøl

men her er jeg
og der sitter du
vi har lært

Thorvald har sagt at vi må ta til oss ros, men ikke tro på den. Jeg forstår godt hva han mener, men man kan jo bli forvirret likevel. Her er mitt forslag til forklaring: Hvis noen gir deg noen deilige kanelboller, så spis dem og vær glad, men ikke tro at det er viktig og sunn mat for kroppen din. På samme måte er det med kritikk. Du kan også ta til deg sur kritikk, men du trenger ikke tro på den heller. Du kan ta imot et råttent eple, men trenger ikke spise det ut fra ideen om at epler er sunt. Er det råttent, så kast det og husk så hyggelig det var med kanelbollene. Stort sett er det maten du lager selv du skal basere din føde på. Jeg tror det er noe sånt.

[Frå kapittelet Mer fra samtale nummer to med Thorvald]

• Ja, det er som jeg sikkert har nevnt før, at hun sa at heroin er ubeskrivelig vidunderlig og nettopp derfor må dere ikke prøve. Man kan bli hekta etter ett forsøk.

[Frå kapittelet Andre samtale med Thorvald]

Det kjentes meningsløst. Men bare hakket mer meningsløst enn i det hele tatt å gå på jobb. Dette stedet hvor kunnskap i stadig større grad ble bestridt, mistrodd og tråkket på, og hvor man syntes å leve for å gjøre endringer for endringens eller departementetes skyld. Men hva skulle et menneske med doktorgrad i engelsk samtidslyrikk med særlig vekt på tehom gjøre? Hvem ellers ville ansette et menneske med minimal utdanning innen didaktikk og pedagogikk? Svaret var ingen. Ingen andre ville noensinne vurdere å ansette meg. Ikke engang jeg ville ansatt meg selv

Jeg undret meg over i hvor stor grad jeg faktisk representerte den onde siden, og om jeg burde prøve å bli et bedre menneske. Jeg burde i hvert fall prøve å være mindre Ingrid Winter

Denne innsikten lå og gnikket uavlatelig på hjernen min og jeg visste at den før eller siden kom til å mutere om til enten magesår, stresskreft eller blodpropp

Det var vår generasjon som stod for tur. Som stod i en kø hvor det som ventet oss, var usammenhengende gnåling om fortiden. Tung pusting. Skravle bein. Dårlig mage. Leverflekker i ansiktet. Høreapparat. Brukket lårhals. Grønn stær. Myk mat. Tynt hår. Bingo. Død

Det hendte at jeg var bekymret. Bekymret for utilstrekkelige restriksjoner på skjermbruk var ekvivalenten til røyking i hjemmet. Selv hadde jeg eksem og astma til jeg ble voksen, og inni meg anklaget jeg sigarettbruken til foreldrene mine for disse lidelsene. Men hva ble konsekvensene av våre egne forseelser? Manglende forståelse av sosiale bånd og relasjonener, som førte til at den neste generasjonen fremdeles var enslige når de var femti, seksti og sytti? Unge mennesker som var ensomme og deprimerte, men ikke skjønte hvorfor og fortsatte å helle nedpå med energidrikk og antidepressiva mens de binget på sesong hundre av Games of Thrones eller plaffet med andre menneskers avtarer på internett?

Men istedenfor å bestille time hos legen satte jeg meg foran Google etter at kjøkkenet var ryddet og alle var sendt avgårde til hver sin fritidsaktivitet. 'klump i nakke' og 'problemer med å svelge mat', skrev jeg inn i søkefeltet. Og fikk bekreftet at jeg hadde cirka to uker igjen å leve, og at det egentlig var altfor sent å gå til lege. Akkurat som jeg hadde mistenkt hele tiden