Bokelskere.no

Han ser henne skinne
som da hun syklet til skolen
uoppnåelig med sløyfe i håret
høyere enn ham og alltid
i en flokk med gylne jenter
Fnisingen et tornekratt

Hun ser ham da han stupte
for å vise seg. Rett uti. Han så seg ikke for
Guttekroppen nuppete og hvit i vårsol
Han hakket tenner men klarte å si noen ord

De snakker ennå etter seksti år

De halvstore barna er nervøse
for foreldrenes eksesser
går tre skritt foran eller ti skritt bak
kodene deres strenge
som i keisertidens Kina

Farfar liker de. Pusser brillene hans
og snakker om kjærester

En gang var jeg lam i munn
og strupe, kunne ikke snakke

Men ordene var der
Inni hodet sto de rede, klar til ytring
yre, setningsleddene smurt
De sto i formasjon med punktum
semikolon, komma, alt på stell

Tenk deg et skirenn før start
Alle står i rekker, glir frem og tilbake
på preparerte ski, tøyer for ikke å bli stive
sjekker at nummeret er på plass
venter på startskuddet

som ikke kommer

Nå er jeg frisk igjen. Jeg snakker
livlig og spontant
artikulerer som en prest
har fremragende diksjon og sikler ikke

Men noe er skjedd
Jeg merker hull i setningene
Noen ord har gjemt seg bak i rekkene
De er ikke der når jeg vil ha dem
De kommer slentrende lenge etter start
fårete med kakao i munnviken

Våren er en gammel mann
utslitt etter vinteren
Han går med staver, vil se sportslig ut
spidder et papir i veikanten
pirker i en snøklatt strødd med grus
ser hvitveis med forundring
gjenkjennelse og frykt

Jeg skriver om andres alderdom
Min står borte ved gatehjørnet
later som om han venter på en buss
titter på klokken

De som pumper ungdom inn i kinnene
glemmer hendene. Hender lyver ikke
Der leses nå mitt liv

Den skjelvende hånden svikter
søler kaffe. Brannsåret sprer seg
som ild i tynn hud, ulmer i kjøttet

Var jeg et bedre menneske, hadde jeg fortalt dem at jeg også er fra Skien, men da åpner jeg altfor mange dører, plutselig er vi venner, jeg må vise dem rundt hele byen, ta dem med ut på mine favorittrestauranter og klubber, vise dem mitt New York. Det er sånn det fungerer med nordmenn i utlandet. Mens vi ignorerer hverandre hjemme, forholder oss bare til familie, nære venner og et knippe kolleger, blir enhver nordmann man møter utenfor landegrensene, en kjær venn. Derfor snakker jeg som om jeg var fra Kentucky

Jeg knytter neven min inne i lommen. Vil så gjerne dra den opp, overgi den til ham. Men fortauet er for folksomt. Og vi er for høye, jeg for hvit, han for svart

Jeg smiler til Alf, jeg smiler til alle. Men sier ingenting. For jeg kommer ikke på noe å si. Det er de som eier ordene her

Jeg er redd for hva fremtiden vil bringe, jeg er redd for hvordan oppveksten blir for de funksjonshemmede barna som fødes i dag. Jeg er redd for sorteringssamfunnet, og jeg er redd for budsjettkutt

Jeg møter så mange som mener at jeg ikke har livets rett at jeg begynner å bli usikker selv

Mens jeg blir mer og mer meg selv for hvert år, alt det rare med meg stadig rarere, er Sindre ugjenkjennelig. Fregnene som en gang regjerte hele ham, har trukket inn i huden, etterlatt ham skinnende hvit. Det lange, bulkete ansiktet, fiskeaktig på grunn av de utstående strumaøynene, har jevnet seg ut. Under den keitete guttehuden ventet noe vakkert

For noen er det å være familie det enkleste i verden

Sykelig blir jeg først når folk synes synd på meg

Ålesund kommune hadde ikke noe tilbud for slike som meg, hjelpeløst funksjonshemmet, men intelligent nok til å tenke, prate og å stille krav. Med i hodet men ikke i legemet. Det er uvanlig. Det er det verste en kommune kan tenke seg

Men etter hvert som jeg ble eldre og slutten på barneskolen nærmet seg, da slo realiteten over meg som en flodbølge, en tsunami. Jeg var ikke som de andre rundt meg. Jeg var ikke et seksuelt vesen. Jeg kunne like en jente, men en jente kunne ikke like meg

Noen har et lett liv, mens mange har det vanskelig. Enten lever du lenge, eller så lever du kort. Sånn er livet. Om du er en av oss som snart skal dø, bruk tiden du har igjen med dem du er glad i. Lær barna dine alt du har å lære bort av dårlige vitser og god moral. Og ikke sett en sluttdato, for vi mennesker går aldri ut på dato, vi lever lenge etter vår død

He had given her too much. He had given her everything.