Vi lever i støyens tid. Stillheten er under press.
Hvis jeg ikke kan gå, klatre eller seile fra verden, har jeg lært meg å stenge den ute.
Det tok tid å lære. Først da jeg skjønte at jeg har et dypt behov for stillhet, kunne jeg begynne å jakte på den - og der, langt nede under en kakofoni av trafikkstøy og tanker, musikk og maskinlyd, iPhoner og snøfresere, lå den og ventet på meg. Stillheten.
Stillhet ... handler om å komme på innsiden av det du holder på med. Å erfare og ikke tenke for mye. La hvert øyeblikk være stort nok. Ikke leve gjennom andre og annet. Lukke verden ute og lage din egen stillhet når du løper, lager mat, har sex, studerer, prater, arbeider, kommer på en ny idé, leser eller danser. Alle som har skrevet en bok, vet en ting andre ikke vet: Den største utfordringen var ikke å skrive boken, men å sette seg ned, samle tankene og komme i gang.
Å stenge verden ute handler ikke om å snu ryggen til omgivelsene, men det motsatte: å se verden litt tydeligere, holde en retning og forsøke å elske livet
Erling Kagge (f. 1963) er advokat, polfarer, forlegger, forfatter, kunstsamler og eventyrer, kan jeg lese på Wikipedia. I alt ti bøker har han utgitt - fra debuten i 1990 og frem til i dag. Tematikken i bøkene hans var til å begynne med dominert av polferdene hans, mens det etter hvert er mat, kunst og eksistensielle spørsmål som har tatt mer over. Han er nok ikke ferdig med å foreta seg uvanlige eventyrreiser etter at han i 2012 utga en bok om en reise til New Yorks indre, som handler om en vandring i Manhattans kloakksystem (men som egentlig er en reise til hans indre) ...
Jeg vet ikke helt hva jeg forventet da jeg tidligere i høst fikk tilsendt Erling Kagges siste bok "Stillhet i støyens tid" fra forlaget. Kanskje forventet jeg en slags quick fix eller selvhjelpsbok om hvordan jeg selv kunne finne frem til stillheten i mitt eget liv? Jeg trodde for øvrig at jeg visste en hel del om det å være stille i eget selskap, for det er jeg ganske ofte. Svært mye av det jeg liker aller best å gjøre, handler nemlig om å være alene. Etter å ha lest Kagges bok, skjønte jeg at jeg egentlig ikke hadde forstått så mye av hva stillhet er. Virkelig stillhet! Og det på tross av at boka ikke inneholder revolusjonerende tanker ... For stillhet handler ikke (bare) om å være alene. Kanskje kan det best beskrives som en intens opplevelse av nå´et, der tankene kretser om det som skjer her og nå - ikke fortid, ikke fremtid, bare her og nå. Stillhet handler heller ikke nødvendigvis om knystende stillhet hvor man ikke kan høre en eneste lyd. Og endelig handler det ikke om at man må gjøre ingenting for at opplevelsen av stillhet skal komme til oss.
Styrken ved Erling Kagges bok er at den er så til de grader ujålete. Dessuten nærmer han seg med stor ydmykhet til spørsmålene han reiser i boka. Underveis savnet jeg noen linker til kjente begreper som mindfullness og flyt, inntil jeg erkjente at "nei", dette hørte faktisk ikke hjemme i akkurat denne boka. Underveis byr han på seg selv, og få mennesker har vel opplevd å være så til de grader avsondret fra resten av verden som nettopp ham. Begrepet stressmestring nevnes heller ikke, selv om det er dette vi jakter etter. Dypest sett handler både stillhet og det å nyte øyeblikket fullt og helt om stressmestring ... og lykke.
Boka ga meg en hel del, og jeg anbefaler den til alle som ønsker å ta en fot i bakken og kjenne etter hva vi egentlig driver med innimellom alt det viktige vi ellers fyller hverdagene våre med - som å sjekke "likes´ene" på Facebook, siste nytt, været eller hva det skulle være. Problemet er ikke nødvendigvis at vi gjør nettopp det. Et problem blir det vel egentlig først når dette gjentas sånn ca 2-300 ganger hver eneste dag ... Jeg ble inspirert til å finne mer stillhet i livet mitt etter å ha lest Erling Kagges bok!
Det som har skjedd andre steder i fortiden, og som utspiller seg for våre øyne i Vesten, det vi kaller vestlig og europeisk islam, er akkurat av denne art: en islam som respekterer trosbekjennelsen, trosutøvelsen og de felles prinsipper, og som gjør de ulike vestlige og europeiske kulturer til sine egne. Vi er vitne til en vestlig islamsk kulturs fødsel, der muslimske kvinner og menn forblir tro mot de grunnleggende religiøse prinsipper - og samtidig omfavner sin vestlige kultur. De er helt og fullt muslimer med hensyn til religion, og helt og fullt vestlige med hensyn til kultur. Dette byr ikke på problemer.
I virkeligheten kommer mange barns interesse for livet og for mat i klem på grunn av foreldre som gir etter for barnas minste nykker. Sunn fornuft sier oss at når det gjelder ting vi higer etter, gjør avstand at vi blir varmere om hjertet. Som foreldre har vi ikke hjerte til å la enebarna våre vente og lengte etter ting. Tiden går, og vår ubegrensede trang til å skjemme dem bort begrenser til slutt barnas evne til å ta for seg av verden, og innskrenker deres interesse for de naturlige omgivelsene rundt seg. Denne tendensen er spesielt uttalt i ettbarnsfamiliene.
Jeg vet at vi ikke har det gamle straffesystemet lenger, fra den gang da hele familier ble henrettet for forbrytelsene til ett familiemedlem, men vi har fremdeles straff for forbindelser, og blodskyld er fremdeles dypt rotfestet i kinesernes bevissthet.
Jeg har aldri egentlig forstått hvorfor alt i Kina - fra de mest trivielle til svært viktige ting - var så opphengt i politikk. Jeg minnet meg selv om at barn helt ned i treårsalderen for ikke så lenge siden måtte oppgi foreldrenes politiske status for å komme inn i barnehagen.
Innvandrernes første holdning går selvsagt alltid ut på å klamre seg til religionen, kulturen og fellesskapet med sine egne for å beskytte seg mot de fremmede omgivelsene. De holder fast ved levesettet i opprinnelseslandet og forveksler ofte religion, kultur og tradisjoner.
Moskeen var og forblir overalt det første muslimene installerer i nye omgivelser.
Frykten for å miste religionen og kulturen sin i det vestlige samfunnet har avfødt en naturlig tilbøyelighet til å stenge seg inne i seg selv og isolere seg. Alle innvandrere har opplevd dette på det kulturelle plan, men med muslimene har fenomenet fordoblet seg med religiøse anfektelser, ofte blandet med kulturelle betraktninger.
Sjelden har jeg slitt så mye og så lenge med å komme meg igjennom ei så tynn bok, på bare 125 sider ...
Mange gjentagelser, idyllisering av overtro-fellesskap, moskèbygging og gjentakende påstander om hvor fantastisk bra det er at overtroen islam nå er inne i alle land i verden, i utallige organisasjoner i alle samfunnslag og i alle samfunnssystemer, og er kommet for å bli i Vesten, og det enda til "helt naturlig og uproblematisk".
Nei, Tariq Ramadan, dette "oppklaringsarbeidet" (som du kaller det i innledningen av boka) er jeg ikke mye imponert over; jeg er ikke spesielt imponert over dine romantiserende islamske betraktninger og pågående påstander og stadige selvfølgeligheter, innpakket i pompøse utlegninger som etter min mening oftest ender opp i mer eller mindre ullent tåkeprat, samtidig som du hele tida henviser til alt det glupe oppgulpet du har skrevet i dine tidligere bøker og artikler (underforstått: les mine fantastiske skriverier!).
Maken til navlebeskuende selvdigger er det lenge sida jeg har lest ...
Ivo de Figueiredo (f. 1966) er norsk historiker, biograf og kritiker. Han er født i Langesund, og er sønn av en norsk mor og en indisk far. Figueiredo debuterte som forfatter i 1999, og har til sammen utgitt ni bøker, inklusive den siste boka "En fremmed ved mitt bord". Han mottok Brageprisen for biografien om høyesterettsadvokat Johan Bernhard Hjort i 2002, og han mottok i 2016 Språkrådets pris for fremragende bruk av norsk i sakprosa.
Farens familie kom opprinnelig fra Goa, en liten delstat i India som frem til 1961 var en portugisisk koloni. I og med at koloniherredømmet varte i om lag 450 år, var menneskene som bodde der sterkt influert av europeisk kultur og religion (katolisisme). Ivo de Figueiredos far ble født på Zanzibar, en liten øy like utenfor Tanzanias kyst. Øya var et britisk protektorat fra 1890 til 1964. Siden reiste familien til Kenya, hvor de bosatte seg i Nairobi. Da koloniherredømmet brøt sammen, fikk dette store konsekvenser for inderne som hadde jobbet for britene. Hvor skulle inderne til slutt gjøre av seg? De var i grunnen uønsket i Afrika. For de aller fleste var det uaktuelt å flytte tilbake til Goa, og det var ikke uten videre kurrant å få opphold i Storbritannia. De tidligere så lojale tjenerne var plutselig statsløse.
Forfatteren har tatt for seg samtlige steder hvor hans farsslekt slo seg ned i årene etter at de forlot Goa, og frem til i dag.
I sin jakt på familierøttene innvier Ivo de Figueiredo oss i sin families bakgrunnshistorie. Hvordan har det vært å vokse opp i en multi-etnisk familie i Norge, der faren etter hvert forsvant ut i periferien? På hvilken måte har farsslektens historie påvirket farens skjebne, der rotløshet går igjen som en rød tråd gjennom hele hans liv? Mens andre forfattere står åpent frem og bretter ut hver minste detalj om familiehemmeligheter, gjør andre forfattere det de kan for å insistere på at de skriver fiksjon. Ivo de Figueiredo gjør noe midt i mellom. Han har skrevet en familiefortelling, men han dekker til de mest intime detaljene. Vi kommer hit, men ikke lenger ... F.eks. skriver han seg rundt faren og hans alkoholproblem, og sparer oss for de verste detaljene. Jeg synes det er like greit, og følte meg på ingen måte snytt som leser. Man trenger nemlig ikke all verdens fantasi for å skjønne at rus er ekstremt ødeleggende i en familie. Eller for å skjønne at farens stolthet ofte kom i veien for konstruktiv dialog. I den grad at det ble familievold av dette, noe som til slutt førte til nok en familie på skilsmissestatistikken ...
Jeg kjente meg sterkt berørt underveis. Figueiredo skriver lett og ledig, og med sitt presise språk treffer han godt når han beskriver mellommenneskelige relasjoner. I tillegg til at hans familiehistorie i seg selv er svært interessant, får vi også et innblikk i migrasjonens og eksilets pris. Vi tror at folk uten videre synes det er greit å forlate sine hjemland for å få en bedre fremtid for eksempel i Norge, men vi må nok innse at så enkelt er det ikke. Røtter er viktig for mennesker, enten de kommer fra India eller en liten by i Nord-Norge. De sier noe om hvem vi er og hva vi er laget av, men de sier selvsagt ikke alt. I "En fremmed ved mitt bord" blir vi med på en reise som mange mennesker har foretatt før oss, og vi kommer dermed i berøring med noe dypt eksistensielt.
Jeg anbefaler denne boka varmt!
Fantasier om en global umma har vært en integrert del av islamske aspirasjoner for verden helt siden Profetens dager.
Denne helgen leser jeg Riksveiene som ble til E18 - fra Ørje til Drammen.Har allerede bestilt meg Riksveiene som ble til E18 - fra Drammen til Larvik og Riksvei 1 - tapt og funnet siden den utgaven jeg leste for 2 år siden var lånt på biblioteket. Dette er bøker som jeg sparer på.
Den dagen kvinner slutter å lese - den dagen dør romanen!
Hvis man er skjerpet, men ikke nervøs, er det ikke uheldig at man av og til kan tenke på hva som kan skje. Folk har for lite bekymringer. Sånn som med terrorrisiko, det er et større problem at folk ikke er skjerpet lenge nok. Det er anstrengende å hele tiden være på tå hev, særlig når hver dag går uten hendelser - de fleste dager blir en bekreftelse på at det ikke skjer noe og vi blir sløve og uoppmerksomme.