Jeg opplyser familien vår om at Sophie og Hugo er i Syria. Alle er lamslått. For Sophies søster er det bare bønnen som kan hjelpe. Hun synger, tenner levende lys og søker støtte fra sine egne innenfor kirken. Det er bra for henne, men det bringer ikke Sophie tilbake.

I deres øyne er menstruasjonen uren. Den menstruerende kvinnen må hverken be eller berøre en koran eller ha seksuelt samkvem.

For første gang spør jeg meg selv, undrende: «Kan de ha hjernevasket meg?» Men det er ikke mulig. Hvordan skulle tre ikke spesielt smarte unggutter som er ti år yngre enn meg, ha klart å manipulere meg? Jeg forestiller meg at for å snu om på noens hode trengs det karisma, kyndighet og en overlegen intelligens. Slik jeg ser det, har de ingen av delene. Jeg tenker meg at det er depresjonen, kanskje, som har nedsatt tankekraften hos meg.

Det er ikke forbudt å kommunisere med Frankrike. Tvert imot, til og med. Det var sånn de fikk meg hit, og IS trenger nytt blod. De trenger kanonføde, og de trenger kvinner til krigerne. Hver konvertitt kan tenkes å formidle det glade budskap videre igjen, det er politikken til Daesh. Kommunikasjonene er kontrollert, men ikke forbudt.

Alle er på vakt mot alle.
Guttene har fortalt meg at det bor en kristen familie i annen etasje. Tanken på dette klamrer jeg meg fast til, som om folk av ulik trostilhørighet var et tegn på mulig toleranse. Men så får jeg vite at de må betale en spesiell skatt for å få tilgang på de samme godene som muslimene.

De er muhadjir, det vil si at de har forlatt et ikke-muslimsk land for å dra til et muslimsk - og da det mest muslimske av dem alle. Det kalles å gjøre hidjra. De mener de tilhører en elite.

En madafa er et oppbevaringssted for kvinner. Mujahedin-krigerne plasserer konene sine der for at noen skal passe på dem mens de selv er i krigen. Gjenstridige kvinner blir stengt inne der, i likhet med dem som venter på å få seg en mann ... Enkelte er der av egen fri vilje, andre stenges inne med makt. Det er ikke helt som et fengsel, mer som en kennel. Hvor den ligger, er som regel en godt bevart hemmelighet.

Jeg har inntrykk av å være i India med et kastesystem med overklasse og urørbare.

Etter hvert begynner jeg å få oversikt over de forskjellige samfunnslagene i Raqqa. På toppen av pyramiden står utlendingene. Et stort flertall menn, noen få kvinner fra alle verdens land. På sykehuset møter jeg kvinner fra Nord-Afrika, Vest-Afrika, Australia ... De fleste av dem er kommet etter en ektemann, hvis de da ikke reiste sammen. Jeg forteller ikke noen at jeg er kommet alene. Det er ikke en vanlig situasjon, og jeg ønsker ikke å vekke nysgjerrighet. Guttene er faktisk mine verger, selv om jeg ikke liker å tenke på det. De har vært nødt til å søke om en attest som gir dem lov til å bevege seg i gatene sammen med meg.

Det ser mer ut som et feltsykehus som er satt opp med det man måtte ha for hånden, enn et sykehus verdig en hovedstad. Det medisinske nivået er svakt. Det tas ingen blodprøver av kvinnene: hverken for aids eller hepatitt ... Grunnleggende hygieneregler respekteres ikke. Jeg ser halvfulle tåteflasker ligge og slenge hele ettermiddagen, med melk som surner og lades med bakterier. Hele skyer av fluer summer omkring oss.

Jeg blir tatt imot av Umm Aicha, en vakker engelsk kvinne. Navnet hennes betyr mor til Aicha, som er hennes førstefødte. Her er jeg Umm Hugo. Jeg kan se at hun sannsynligvis ikke er født muslim, hun er konvertitt. Men hun har bodd i Raqqa i lang tid, hun har gjort karriere på sykehuset, og en av de yngre kvinnene hvisker til meg at hun er en av emirens koner. Det er svært vanskelig - i hvert fall for en kvinne, som holdes utenfor alle beslutninger og til og med alminnelige opplysninger - å forstå hvordan Daesh er organisert. En emir er en leder, og det finnes èn for hver provins i Den islamske staten. De kalles også wali. Jeg får aldri møte Umm Aichas mann.
Hun tar meg under sine vinger og viser meg rundt på sykehuset. Vi snakker engelsk sammen. Hun sier for å berolige meg at hun ikke er sykepleier, men at hun har lært seg det i praksis, og jeg kan konstatere at hun setter sprøyter og utfører annen pleie, forresten uten altfor omsorgsfull mildhet.
Det jeg får se, gjør et blandet inntrykk. Jeg har følelsen av å besøke en babyfabrikk utgått av en syk hjerne, et vilt påfunn i en dårlig science fiction-film. Alle kvinnene her, uansett sykdomsbilde eller mangel på sykdomsbilde, føder ved keisersnitt. Det er ingen annen begrunnelse for det enn bekvemmelighetshensyn.

Jeg ser flere biler med svartkledde menn i. Akkurat som patruljerende politibiler kjører de sakte rundt og er på utkikk.
- Det er patruljene til Daesh, militsen. De passer på at alt går riktig for seg.
Guttene ser ut til å være godt integrert. To ganger hilser de på fransk på krigere som de veksler noen ord med. Jeg blir ikke presentert, og ingen snakker direkte til meg. Ute i offentligheten eksisterer jeg ikke.

For en merkelig følelse det gir å gå på gaten under dette svarte sløret! Jeg har inntrykk av å være skjult, og at alle likevel ser på meg. Og så er det den nesten behagelige drømmen om å kunne se uten å bli sett, som blander seg med den kvelende følelsen, som både er psykisk og fysisk, av å føle seg så innpakket, innsvøpt. Etter bare noen skritt snubler jeg og holder på å deise i bakken.

Som jeg senere skal konstatere, mangler de ingenting i Den islamske staten, butikkene er svært velforsynte. Man kan få kjøpt alt, særlig alle de vanlige tyrkiske forbruksvarene.

Besøket på slavenes hus er rystende. Denne porten til reisen uten tilbakekomst, denne åpningen i muren ut mot havet, som de lenkede slavene gikk gjennom for aldri å vende tilbake; synet slår meg med voldsom kraft, det fester seg i meg. Det gir næring til min vrede og mitt ønske om å kjempe mot urettferdigheten.
Da jeg kommer hjem fra Senegal, er jeg klar for å bikke over.

Ingen av tiltakene våre for å forene de ulike befolkningsgruppene fører frem, alle står bare på sitt. Det finnes ikke noe sterkt ønske om å sameksistere.

Det var en magisk natt. Etter en stund reiste vi oss og gikk ned stien til vannet, det siste stykket på en bratt trapp. En trebrygge strakte seg utover, ytterst stod en benk som vi satt oss på. Vi sa ingenting, vi behøvde ikke å si noe, tenkte jeg, det ville bare ødelegge, for stillheten var som hvelvet over landskapet. Herfra så vi månen henge høyt over skogen fullkomment rund. Uten konkurranse fra fjell eller byer eide den himmelen. Selv om vannet rundt oss var stille og blankt, var det som det hevet seg, tenkte jeg. Et og annet svakt plask lød, det var fisker som vaket. Er det ikke vakkert, sa jeg. Jo, sa hun. At det ble den siste natten vi hadde sammen, visste ingen av oss da, men de to neste dagene kom alt det som hadde ligget mellom oss fram, og vi fant ingen annen måte å håndtere det på enn å gå fra hverandre. Det gjør fortsatt vondt å tenke på, at vi var sammen denne natten, som er den vakreste jeg har opplevd, og at vi ikke kan ha delt den, som jeg trodde vi gjorde. Det viet som jeg så sterkt følte, var jeg alene om.

Begrepet intelligens er i sin natur komparativt, for hvis evnen til å forstå sammenhenger hadde vært lik for alle, slik det å kunne klø seg er en evne lik for alle, umulig å gradere, ville begrepet intelligens være meningsløst. Intelligent er man bare dersom man er mer intelligent enn andre. Og siden intelligens også er en sammenheng man må forstå ut ifra den evnen man har, er de som er mer intelligente enn en selv, ofte vanskelige, ja nesten umulige å se. Den mer intelligente vil se deg klart og tydelig, alle dine tankemessige begrensninger vil være åpenbare, mens du ikke vil se den mer intelligente som mer intelligent enn deg selv, men bare det av den intelligente som kommer til syne innenfor dine tankers begrensninger, litt som en hund ser alle som hunder. I egalitære samfunn er intelligens en av de mest ambivalente størrelsene, fordi den forskjellen intelligens representerer, er uoverstigelig, og uoverstigelige forskjeller er jo grunnleggende ikke-egalitære. På den måten ligner intelligens skjønnhet, som også er en problematisk størrelse for egalitære samfunn. Løsningen har vært å late som om den ikke finnes, eller som om den ikke er viktig, et spill som begynner på skolen, hvor både intelligens og skjønnhet kommuniserer dobbelt; man lærer på den ene siden at utseendet ikke er viktig, at det er det indre som teller, og at alle er like mye verdt, samtidig som dette grunnleggende verdisynet som alle er enige i, og som gjennomstråler alle kunnskapsnivåer, på den annen side blir kontinuerlig motsagt, gjennom at de vakre gjennomgående får mer oppmerksomhet og blir bedre behandlet enn de stygge, både av lærere, andre voksne og medelever. Intelligens bryter kontrakten om likhet, men på en annen måte, for mens det vakre ikke er en trussel, kanskje fordi det er så uomgjengelig og i en viss forstand så endelig, er intelligensen en trussel, for vi kan alle tenke, vi kan alle forstå sammenhenger, og det at noen tenker bedre, at noen forstår flere sammenhenger og gjør det lettere og bedre, kan være vanskelig å forsone deg med. Trusselen er konstant, men virker mer akutt i skoleårene, siden det er en av få faser hvor menneskers mentale evner og forståelseskapasitet ikke bare testes, men også karaktersettes, slik at alle forskjeller mellom folk i dette henseendet blir blottlagt.

Forstår ikke kjæresten deg når du er stille, har han kanskje enda vanskeligere for å skjønne deg når du prater?