Bokelskere.no

Kan skryte på meg at der har jeg vært to ganger:) Meget vakker by, spesielt på kveldstid.

Hva gjør man når en gal morder er på flukt? Kan man da føle seg trygg?

Dette er er en bok som er litt vanskelig å forklare. For det første er den bisarr (tro meg, jeg er vant til bisarre bøker), men den var ikke bare bisarr, den var også temmelig sær ... Jeg vet på en måte ikke hvor eller hvordan jeg skal beskrive innholdet til tross for at jeg hittil har lest en del Laymon bøker. Men jeg skal prøve å forklare innholdet så enkelt som mulig uten å avsløre noe ...

En hodeløs kvinne blir funnet ved en sjø og to personer er vitne til en mann som stikker av fra åstedet. Hvem er mannen og hva vil han med kvinnens hode?

Mer vil jeg egentlig ikke røpe. Boka er jo så kort. Den er på bare 309 sider, og selv om boka besto av en del spennnende sider, må jeg dessverre si at dette ikke er en av Laymons beste. Han var ingen kvalitetsforfatter. Han var en B-versjon av Stephen King. King er på mange måter kvalitet, da snakker jeg om; skrivemåten, oppbygging av historier og originalitet. Mens Laymons bøker er som å se en underholdende skrekkfilm fra 80 - 90 tallet. Ikke noe galt i det. Jeg elsker skrekkfilmer fra 80 - 90 tallet. Også tiden før og etter. Når det gjelder bøkene av Laymon må man bare glemme hjernen og bare la seg rive med av underholdning istedet for fornuft. Man vet hva man får og uansett hvor usannsynlig det er, må vi bare på en eller annen måte akseptere det. Vi må bare tro det forfatteren skriver uansett hvor usannsynlig alt virker. Det er slik en bok som Among the missing er.

Det som var litt spesielt og artig var å finne navnet mitt. Jeg har aldri mitt liv møtt noen personlig som har samme navn som meg. Trodde Ina var et ganske vanlig navn, aldri møtt på en eneste navnesøster. Derfor var det litt overraskende at en av personene i boka hadde samme navn som meg. Første gangen jeg opplevde det i en bok var i Unni Lindells; Honningfellen for noen år siden.

Både i Honningfellen og Among the missing ble Ina beskrevet som en helt annen person enn meg, men morsomt å finne navnet sitt likevel. I Among the missing var det til og med et helt kapittel kalt Ina. Ikke verst det ...

Grunnen til at Among the missing ikke nådde helt til topps for meg var at mye manglet for min del. For det første ble jeg ikke så godt kjent med karakterene som jeg hadde ønsket. De fremsto for flate for meg og derfor brydde jeg meg ikke noe særlig om dem. Syns også at denne boka ble for tynn i forhold til andre bøker jeg har lest av Laymon. Da snakker jeg ikke om sidetall, men selve innholdet. Det var ikke mye som sjokkerte og jeg syntes mye av det som skjedde ble gjentatt flere ganger til det kjedelige.

Selv om Laymon på sin tid var en underholdende forfatter, foreslår jeg for nyebgynnere å lese en annen bok av ham. Husker at Blood Games var temmelig underholdende. I hvert fall en av de bøkene jeg husker aller best av ham.

Joda, er jo enig at ikke alle bøkene har holdt helt mål, men så er det jo en veldig lang serie også da. Men likevel syns jeg det er en koselig serie som jeg på en måte har blitt avhengig av siden jeg har vært fast leser av den de siste årene. Kommer til å savne Amalie og gjengen jeg:)

Litt vemodig å tenke på at denne bokserien snart tar slutt. Bare ti bøker igjen av denne serien og så er det slutt. Småtrist i grunn ...

Ja, jeg så den amerikanske versjonen The Ring jeg også for omtrent ti år siden på kino, og den skremte livskiten av meg også, faktisk, og den japanske originalen skremte meg enda mer!:)

Boka er en av de få bøkene jeg har lest som virkelig har gitt meg grøssninger. Har lest mange horrorbøker, men Ring er en av de få bøkene som har gitt meg gåsehud. Selv om jeg kjente til historien og plottet ganske godt, så var det temmelig spennende lese boka likevel. Og jeg er helt enig med deg at åpningen av boka er en av de beste åpningene jeg også har lest!

Jeg er spent på hva du syns om boka/triologien så håper du skriver en liten omtale her på bokelskere.no Det er spennende å vite hva andre mener om de samme bøkene jeg leser. Lese om man har samme synspunkt eller ikke.

Kos deg videre med lesingen, og takk for linken. Har aldri prøvd meg på manga. Har bare hørt mye om det, men skal ta meg en titt innom linken og se om jeg blir fristet. Ha en fin kveld!

Kan man utsette sin egen dødsdato?

Ring ble for alvor kjent da Hollywood laget en nyversjon av den japanske skrekkfilmen Ringu. Jeg har sett begge versjonene og jeg må ærlig talt innrømme at jeg liker den japanske originalen aller best. Hvorfor? Den er ikke så overdramatisk som Hollywood - filmen. Den har mer undertoner og japansk og asiatisk skrekk/grøss-skapere, er mye flinkere til å lage mørke, kryptiske undertoner i filmene sine som jeg setter stor pris på. De lager historier som kryper under huden på meg. De har en fortellerkunst gjennom filmene som kommer sakte snikende innpå meg. Det er den type grøss jeg liker enn alle disse overdramatiske skrekkfilmene der man får alt inn med teskje. Jeg liker skrekkfilmer som får meg til å tenke og legge merke til nye ting gjennom hver gang jeg ser filmene. Små beskjeder mellom linjene man ikke oppdager først når man ser en film. Derfor liker jeg japanske og asiatiske skrekkfilmer så godt. De kan det med å bygge opp skrekk på en sakte og snikende måte uten å overdramatisere alt hele tiden. Håper det er noen som skjønner hva jeg mener? ...

Uansett, Ring handler om journalisten Asakawa. Han er gift, har et barn og reiser mye for å gjøre research gjennom jobben. Denne gangen kommer han over en mystisk videokassett. Videokassetten består ikke av annet enn usammenhengende bilder. Nærmest psykiske bilder som kommer på rekke og rad. Hva betyr disse bildene? Videokassetten avsluttes med en fryktelig beskjed; at seeren dør om nøyaktig en uke hvis seeren ikke avbryter forbannelsen. Klarer Asakawa å finne ut hvordan man avbryter forbannelsen før det er for sent? Det blir en kamp om tiden ...

Det spesielle med Ring er konseptet. Personlig syns jeg det er et originalt konsept. Det er kjedebrev på et helt annet nivå og hva er mer skremmende enn å lure sin egen død? Er det mulig eller er det virkelig bestemt når man skal dø? Syns selv det er et spenende spørsmål.

Boka og film(ene) er annerledes uten at jeg skal gå for mye innpå det. Filmene har tatt seg noen friheter og gjort ting litt annerledes enn selve boka, noe som er vanlig når det gjelder filmatisering, men konseptet er likevel godt gjenkjennelig.

Boka var grøssende god som jeg hadde håpet på. Den har en nerve som holder på leseren. Jeg slet i alle fall med å legge fra meg boka. Selv om jeg hadde sett filmene og visste hvordan man skal bryte forbannelsen på forhånd, så var det likevel en svært spennende leseopplevelse. Det eneste jeg tenkte underveis mens jeg leste var at jeg skulle ønske at jeg kunne japansk så jeg kunne lese boka på originalspråket. Er nesten sikker på at boka har vært enda mer nervepirrenda da, men likevel syns jeg at engelske oversettelsen er meget god. Det er bare det at jeg syns at japansk er et vakkert språk. Det er så fint å høre på. Det hadde vært stilig å kunne det skriftlig og munlig. Men tror ikke jeg skal starte på det prosjektet. Husker på hvor mye jeg hatet gloser generelt da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående. Så tror ikke jeg skal begynne med det igjen. Er vel for gammel til å lære meg nytt språk uansett ...

Om du har sett filmene eller ikke, Ring er uansett en kultklassiker når det gjelder grøss. Boka er fengende og har en del uhyggelige scener som jeg skulle ønske det var mer av i bøker fra samme sjanger. Og bok nummer to, Spiral i triologien er allerede bestilt! Gleder meg til fortsettelsen!

Hva er galt med å være "unormal"?

En alvorlig hendelse på skolen gjør til at Chloe Saunders blir sendt bort. Hun blir plassert sammen med andre fremmde tenåringer i et slags rehabhjem (Veldig bra forklart, Ina ...). Det disse tenåringene har til felles er at de har overnaturlige evner og blir observert av et legeteam. Men det er noe mystisk med dette Lyle Huset som det kalles. Noe som ikke helt stemmer. Det er noe de skjuler, men hva?

Jeg har lenge hatt lyst til å lese denne triologien. Ikke var det bare den spennende boktraileren som fikk meg til å sikle etter bøkene, men mange bokbloggere har rost denne boka og resten av triologien opp i skyene. Og ettersom det virker som om de fleste har lest disse bøkene allerede, så hvorfor ikke jeg også? Jeg vil jo ikke gå glipp av noe. Men etter litt nøling så tenkte jeg, hvorfor ikke? Og nå har jeg endelig alle de tre bøkene i hus. Det er jeg glad for siden jeg er ferdig med den første boka i serien som for meg var veldig lovende.

Det er meget viktig at første boka i en serie er drivende for å gi mersmak og det gjorde definitivt denne. Hvorfor? Boka var på mange måter veldig vanskelig å legge fra seg. Den var meget spennende, hadde mange interessane karakterer som jeg gjerne vil bli bedre kjent med og et fengende konsept. Dessuten skriver Kelley Armstrong godt. Ungdomsbøker har en tendens til å ha et lett språk, nesten altfor lett, mens hun klarer å skape litt dybde samtidig som å ha litt ungdommelig språk. Vet ikke om dere skjønner helt hva jeg mener? Vanskelig å forklare, men, men ... Det er ikke så farlig,

Jeg storkoste meg med denne boka så lenge den varte og er glad for at det ikke er helt slutt. To bøker til i seren venter på å bli lest og jeg gleder meg til fortsettelsen. Dette blir spennende!

Ikke alle krimsaker er like enkle å løse, eller? ...

En drept mor. Et kidnappet barn. Opptil flere mistenkte og to gutter som er veldig glad i voldelige dataspill. Hva er det som egentlig skjer og hva har de til felles?

I flere år har jeg lest Unni Lindell kriminalromaner. Hvorfor? Fordi jeg liker politietterforskeren hennes, Cato Isaksen så godt. Grunnen er at han er en veldig ærlig og rett frem. Og han er ikke redd for å vise sinne og frustrasjon. Han er den han er. Sånn er det bare. Og jeg som leser har fulgt med oppturer og nedturer i hans liv. Så det har blitt en vane å følge ham videre samt hans nyeste kollega, Marian. Samarbeidet deres er som kjent en berg og dalbane. Det går fort opp og ned.

Lindells bøker har vært veldig variert de siste årene. Hun har levert mange gode og sterke kriminalromaner, og også noen svake, lite engasjerende bøker. Men slik er det vel med alle forfattere. Noen bøker er virkelig gode, mens andre er de litt uhelige med.

Djevelkysset hadde jeg store forventinger til. Selv om jeg ikke har lest U.Lindells forrige bok, Sukkerdøden, ennå (den står ulest i hylla), så tenkte jeg å lese den tidligere år før Djevelkysset kom ut, men rakk det aldri. Det var andre bøker som fristet mer, og da Djevelkysset kom ut ville jeg heller lese den før Sukkerdøden. Syns coveret til Djevelkysset er utrolig stilig og pirret nysgjerrigheten. Jeg måtte bare lese den. Dessverre brukte jeg noen måneder på å lese den ut. Hvorfor? Den var ikke så spennende og engasjerende som den trodde den ville bli. Dessuten var det andre bøker jeg heller ville lese. Derfor ble denne boka litt tilsidesatt av den grunn.

Djevelkysset var en bok jeg var glad jeg ble ferdig med. Jeg liker ikke å avslutte et forhold med en bok slik (vet jeg høres gal ut ...), men vil jo så gjerne like alle bøkene jeg leser, men det er som sagt håpløst. Det går rett og slett ikke an. Syns denne ble svak i forhold til Lindells tidligere bøker. Jeg brydde meg ikke noe særlig om karakterene. Syns mange som var involverte i saken (Bortsett fra Cato og Marian da selvfølgelig), ble for likegyldige for meg. Jeg fikk ikke helt tak på dem. De ble for flate og til tider kjedelige. Det endte med at jeg brydde meg ikke noe særlig om hva de gjennomgikk. Syns også det ble altfor lett å finne ut hvem som sto bak alt sammen. Det er skuffende. Jeg vil ikke vite det så tidlig. Deilig å ha rett angående slike ting når man først leser en krim, men jeg vil ikke finne svaret før langt uti boka. Dessuten var det ikke skikkelig spenning før de siste 100 sidene startet. Boka ble litt for langdryg for min del, dessverre

Å få en Halloweenfestinvitasjon er jo bare hyggelig, eller? ...

For mange år siden skjedde det et forferdelig mord i byen Ashburg. En hel familie ble slaktet på en forferdelig måte og morderen ble aldri funnet. Siden har huset stått tomt. Men flere år senere når Halloween nærmer seg, får mange en invitasjon til en Halloweenfest som arrangeres i nettopp det huset. Det kommer vel til å bli en kul Halloweenfest eller er det bare en dårlig spøk?

Denne boka hadde jeg egentlig planlagt å vente med til i neste måned, men nysgjerrigheten ble for stor. Jeg greide dermed ikke å vente. Det er lenge siden jeg har lest en Richard Laymon bok og kjente det var på tide å lese noe av ham igjen. Tidligere har jeg lest: The night in lonesome October, No Sanctuary og Blood Games. Alle rare og litt sære skrekkbøker kan man si ...

Laymon er ikke så kjent som jeg skulle ønske han var. For dere som liker Stephen King (som meg) ville nok ha fått sansen for bøkene hans. Han er en slags B - versjon av Stephen King. Bøkene til Laymon er langt i fra alvorlige, men legger mest vekt på bisarr underholdning. Det er som tatt ut av skrekkfilmer fra 80 - tallet. Alt kan skje uansett hvor usannsynlig det er. Det er deilig å lese slike bøker og se slike filmer av og til. Ikke alt trenger å være like sannsynlig og realistisk hele tiden. Derfor er det litt befriende å lese Laymon bøker.

Dermed var det godt å lese noe slikt av ham igjen. En skrekkbok uten hemninger. Av og til er det godt å lese slike bøker. Glemme kvalitetskriving og bare la seg underholde av selve historien. Det fikk jeg av Allhallow's Eve og jeg storkoste meg! Brukte heller ikke mange dagene på å lese den ut heller. Jeg bare måtte vite hva som skjedde videre.

Richard Laymon er den perfekte forfatteren hvis du vil ha avslappende, bisarr og festlig skrekkunderholdning! Jeg kommer definitivt til å lese enda flere bøker av ham.

Det var nettopp derfor boka var så vakker. Den var så ærlig og åpen både på det gode og det vonde som skjedde. Ærlig og brutalt. Skulle ønske det var flere slike bøker og jeg håper han ikke gir opp forfatterkarrieren med bare denne boka for han har skrivetalent. Ingen tvil om det:)

Skulle ønske jeg fikk sjansen til å lese Shantaram for aller første gang igjen. Vakker og vond bok om du skjønner hva jeg mener.

Hadde vært artig å se det, men tror på det du sier at boka er bedre. Sånn er det som regel:) Boka har en spesiell atmosfære som jeg liker så godt!

Syns bare han er herlig. Burde ha vært flere skuespillere som ham:)

Ung eller ikke så kjenner jeg til Hugh Laurie veldig godt. Ikke bare som House (der han gjør det best). Jeg har sett ham spille mot Stephen Fry, har sett ham i Sorte Orm og jeg har sett ham i en film (ikke Fornuft og følelser) ,men en annen film som jeg ikke husker tittelen på akkurat nå. En herlig skuespiller, syns jeg.

Forskjellige oppfatninger og smak vet du. Det er det som gjør litteratur så interessant. Denne boka var bare ikke noe for meg.

Tusen takk, Gretemor:) Veldig hyggelig å høre:)

Jeg skal i alle fall lese flere av bøkene hans. Han er en dyktig miljø og personbeskriver.

Ellevill britisk humor eller bare vås?

Aller først vil jeg bare nevne at Moran er en ukjent personlighet for meg. Hadde aldri hørt om henne før, noe som er litt mystisk siden jeg elsker britisk humor. Det har jeg sansen for. Men å bli kjent med nye personligheter skader jo ikke, så derfor tok jeg sjansen på å lese Kunsten å være kvinne.

Jeg elsker britisk humor. Visste dere blant annet at Hugh Laurie (som spiller House i tv-serien House M.D), egentlig er britisk og har vært på samme scene som Rowan Atkinson (Mr. Bean)? Jeg elsker britisk humor fordi de har en veldig sprø og dyster form for humor. Så jeg tenkte at denne boka må jo bare være for meg. Artig cover og forfatteren, Caitlin Moran virker som en festlig person.

Moran jobber for blant annet The Times så hun må jo vite hva hun skriver om og kan å skrive. Dette må jo være lovende. Begynnelsen av boka var ikke så verst, men etter hvert syns jeg det ble veldig mye syt og lite humor. Det føltes etter hvert mer som tvangslesing enn underholdning for min del. Jeg er vel ikke så feministisk av meg, for jeg bryr meg ikke om ekteskap, barn, osv ... så syns mye av det jeg leste ble veldig tørt. Det ble ikke så festlig som jeg hadde håpet på for mye av lesestoffet var ikke min type humor. Selv om dette ikke var en bok for meg, er jeg helt sikker på at den vil slå an hos rett publikum.

Bakpå boka står det blant annet: Med mørk humor og særdeles friske karakteristikker har Moran skrevet en bok alle kvinner med respekt for seg selv må ha under hodeputen.

Selvrespekt eller ikke, denne boka havner ikke under hodeputa mi. Det er ialle fall sikkert!

Har en følelse av at jeg har mye å glede meg til da:) Ser frem til å lese flere av Horsts bøker i nærmeste fremtid og utforske forfatterskapet videre. Kjekt å ha noe å glede seg til:)

Hvorfor kan ikke hytter få være i fred?

Hytter blir vandalisert og i en av hyttene ligger det en myrdet mann. Hvem er han og hvem er morderen? Og ikke nok med det, en av hyttene tilhører landets talkshowkonge; Thomas Rønningen. Har han noe med saken å gjøre eller er det en ranebande som står bak? Og hvorfor faller spurver ned fra himmelen?

I det siste har jeg vært i en Jørn Lier Horst boble. På to uker har jeg lest to av hans bøker, hans nyeste og jeg skjønner fremdeles ikke hvorfor jeg ikke har lest noe av ham tidligere. Men, men ... bedre sent enn aldri!

For Vinterstengt vant han Bokhandlerprisen i fjor (2011) og etter å ha lest den selv skjønner jeg nå hvorfor. Grunnen er at Jørn Lier Horst skriver veldig realistisk krim. Som regel foretrekker jeg krim med overnaturlige elementer (da mener jeg bøker av Stephen King, Andre Bjerke, Dean Koontz osv ...), men noen ganger er det også godt å lese krim som er virkelighetsnært; der ting kan skje når som helst og med hvem som helst. For verden er ikke bestandig trygg og det beskriver Lier Horst godt i bøkene sine. Hvem som helst kan bli offer for andres kriminelle handlinger, for ingen vet hva morgendagen vil bringe.

Vinterstengt er et godt eksempel på det. Vi er alle redde for at noe forferdelig skal skje med oss og kan derfor ikke være helt trygge. Å ha en hytte i fred er heller ikke like lett. Det er visst ingenting som får stå i fred. Det er alltid noen som skal ødelegge idyllen av en eller annen grunn. Det er vel bare sånn det er. Sånn er verden.

Fremdeles liker jeg forholdet mellom politietterforskeren Wisting og journalistatteren, Line veldig godt. De stoler på hverandre fullt og helt selv om de har sine bekymringer, og prøver å løse sakene sammen og på hver sin kant.

Og jeg må si jeg er imponert over Horsts beskrivelser. Han beskriver miljø, personer og været svært, svært levende. Det er så lett å forestille seg det han skriver og det er ikke alle forfattere som klarer. Men i Horsts sine bøker har jeg ingen problemer med å forestille meg hvordan karakterene ser ut, stedene og været er til å ta og føle på. Herlig!

Med dette vil jeg bare si at jeg ønsker meg flere bøker av Jørn Lier Horst!