Bokelskere.no

Superkrefter. Kjekt å ha eller er det en forbannelse?

Har nettopp avsluttet tredje og siste bok i triologien "Darkest Powers" av Kelley Armstrong og sitter igjen med en skuffende opplevelse. Grunnen er at den første boka i serien startet jo så bra, den andre var sånn passe, mens den tredje ødela alt på en måte. Det gikk bare nedover.

Chloe og de andre ungdommene med superkrefter rømmer fremdeles fra Lyle Huset og Edison Group. Edison Group eller Edison Gruppen som jeg velger å kalle dem, er folka som skapte superkreftene til disse ungdommene. Vil Chloe og de andre klare å rømme fra dem for godt eller er det helt umulig?

Det er alltid vanskelig å skrive om den tredje og den siste boka i triologien Darkest Powers fordi jeg vil ikke røpe for mye. Dermed blir omtalen veldig kortfattet. Jeg vil ikke gi ut for mye informasjon til de som ikke har lest serien ennå og som kanskje har lyst til å lese den. Vil ikke ødelegge "moroa" og "spenningen" for andre ...

Uansett, de siste bøkene i en bokserie er jeg alltid skeptisk til. Enten så er disse bøkene avslutningsvis meget bra ellers går det rett til helvete. Det er sjeldent det er noen mellomting. Denne gangen endte det med det sistnevnte. Det gikk rett til helvete. Den første boka var jo så bra og så avsluttes alt med dette våset? Så skuffende! Grunnen til at The Reckoning ikke falt i smak for meg er at den var veldig repeterende. Det var nesten som å lese bok to på nytt igjen. Jeg blir ikke godt nok kjent med karakterene. De blir for overflatiske for meg, nærmest pappfigurer. Og spenningen som første bok og som andre bok også hadde noe av, var helt borte i den tredje. Syntes at alt gikk tregt og hele opplegget ble for forutsigbart for min del. Vi skjønner hvordan det vil gå med Chloe og vi vet hvem hun liker så godt. Jeg er heller ikke fan av umiddelbar, hemmelig kjærlighet som oppstår i nesten hver bidige ungdomsbok nå for tiden. Det er på tide med noe nytt. Disse Twilight greiene angående umiddelbar kjærlighet begynner å bli kjedelig og oppbrukt. Savnet å få vite mer om Edison Gruppen, altså folkene som skapte disse ungdommene med uvanlige superkrefter og som prøver å fine dem igjen siden ungdommene rømte da de skjønte at noe var galt. Men Edison Gruppen dukker ikke opp før nesten i slutten av boka og heller ikke da vet jeg ikke helt hva slags folk som tilhører den gruppen. Skjønner jo at de er onde og alt det der, men skulle gjerne ha blitt bedre kjent med dem og forholdet deres til jobben. Men det får jeg dessverre ikke vite.

The Reckoning ble en skuffende avslutning på en lovende start. Skulle ønske at den første boka, The Summoning, var enkeltstående og ikke en del av en serie. Det hadde vært så mye bedre. Men, men, jeg er likevel glad for å ha lest den tredje og siste boka. Får i hvert fall ikke dårlig samvittighet for ikke å ha lest hele serien.

Anbefaler Darkest Powers - triologien for kun spesielt interesserte. De andre kan bare styre unna med god samvittighet. Dere går ikke glipp av noe.

Trives med å være innesnødd med bøkene uten sport på tv:) Det gjør ikke noe om det snør en hel del nå for har da underholdning i bøtter og spann. Går ikke tom for bøker med det første:)

Jeg blir bare ikke tatt av spenningen;)

Da er det helg igjen. Hvor blir ukedagene av? Sånn egentlig? Jaja .. skal ikke klage.
I helga er jeg halvveis i både The Reckoning, den tredje og siste boka i Darkest Powers triologien av Kelley Armstrong og What the night knows av Dean Koontz. Hvis jeg blir ferdig med en av disse bøkene i løpet av helga kommer jeg til å begynne på Warm Bodies av Isaac Marion hvis jeg får tid til overs. God helg! Og ikke se på for mye VM. Det er ikke sunt;)

Kan dødelig virus stoppes?

Oppfølgere fra min side er både elsket og hatet. Det er enten eller. Lever de etter forventningene til første bok eller blir det en fiasko? Derfor frykter jeg alltid oppfølgere. Men jeg må bare våge å ta sjansen. I hvert fall hvis første bok i en serie lover godt. Man vet jo aldri hva man kan gå glipp av. Jeg likte jo den første boka, Ring, veldig godt og måtte jo bare vite hva som ville skje videre i denne noe spesielle triologien.

Jakten etter å oppheve mysteriet rundt en helt spesiell videokassett fortsetter. Den som finner videoen og ser den, blir dømt til å dø innen syv dager. Men hvordan opphver man den forbannelsen og er det i det hele tatt mulig?

I denne oppfølgeren møter vi patologen Ando som må undersøke en gammel kjenning fra ungdomstiden som døde under mystiske omstendigheter. Under granskingen får han vite om flere mystiske dødsfall og blir kastet inn i et mysterium som ser ut til å være håpløs å løse. Samtidig strever han over tapet over sønnen som druknet for noen år siden, og kona som forlot ham kort tid etter. Vil han noen gang løse forbannelsen som videokassetten bringer eller er alt håp allerede ute med tanken på at forbannelsen sprer seg som et hissig virus.

Første bok var veldig spennende og jeg måtte derfor lese oppfølgeren også selv som jeg har nevnt ovenfor at jeg er veldig skeptisk til oppfølgere. Men så nysgjerrig som jeg er må jeg jo bare vite hva som skjer videre selv om det er andre karakterer med i denne boka enn i den første. Det gjorde ingen ting. Det gjorde det hele mer spennende og friskt.

Jeg likte også veldig godt hovedpersonen Ando som fremsto som en sympatisk person som bærer på et stort savn i livet. Tapet over sønnen som han ikke klarte å redde fra å drukne noen år tilbake. Man kan ikke annet enn å synes synd på ham, og samtidig prøver han å leve livet sitt til tross for tapet.

Noen deler av boka er grøssende god, men skulle ønske det kunne det kunne være enda litt mer skremmende. For enkelte ganger ble det litt vel mye legesnakk (ja, jeg vet jo at Ando er innenfor den bransjen), men det blir litt vel for mye detaljer og langdrygt i enkelte partier. Men ellers er Spiral en drivende god oppfølger. Jeg har allerede siste bok i triologien i hylla og jeg skal selvfølgelig lese den også. Må jo bare vite hvordan dette vil ende!

Takker så mye for svar. Får bestille Vinter over verden siden han nettopp er ferdig med Kjempenes fall:)

Jeg spør på vegne av min far for jeg har aldri lest noe av Ken Follett (ennå). Han har nettopp avsluttet "Kjempenes fall" og har selvfølgelig også lest "I all evighet" Det jeg lurer på er om dere vet om den tredje boka i den triologien har kommet ut? Og i så fall hva er tittelen og har den kommet ut på norsk? Takker for hjelp på forhånd:)

Ikke den beste av Y. Sigurdardóttir.

Oppussing står på programmet for tre kreative mennesker. Disse menneskene har som prosjekt å pusse opp et gammelt hus på en øde fiskerøy. Men det blir ikke like hyggelig som de hadde sett for seg. På øya skjer det skremmende og mystiske ting. De har på følelsen av at de ikke er helt alene likevel. Og i huset de pusser opp opplever de rare ting. Spøker det eller er det noen andre på øya som har gjemt seg?

Jeg blir aldri lei av å lese bøker som inneholder overnaturlige elementer. Det er alltid fascinerende. Men siden jeg har lest mange bøker i den sjangeren, stiller jeg vel høyere krav enn det jeg er klar over selv. Oppgjennom årene har jeg lest mange grøssere og sett mange grøssere. Dermed kjenner jeg til mange av de typiske kjennetegnene. Og jeg er alltid ute etter litt originalt innhold i slike bøker, noe som er vanskelig å finne siden mye er av det samme.

Yrsa Siguardardóttir har jeg lest en bok fra før: Den som graver en grav, som jeg leste i 2010. Den ga meg mersmak til hennes bøker. Derfor var jeg meget spent på Jeg vet hvem du er, og har også boka Aske på vent i hylla. Jeg hadde lest mange positive omtaler angående Jeg vet hvem du er, og derfor var forventningene skyhøye. Den skulle visstnok være veldig skremmende og uhyggelig. Kategorier jeg liker veldig godt. Det er bare så synd at jeg ikke er spesielt lettskremt. Så det var ingenting i boka som satte igjen noen spor. Torde fint å slå av lyset om kveldene.

Grunnen til at jeg brukte flere måneder på å lese ut Jeg vet hvem du er, er ikke på grunn av at jeg leser tregt, men det var alltid andre bøker som fristet mer, så den ble alltid utsatt. Jeg er glad for å ha lest Jeg vet hvem du er, men likevel ble jeg sittende igjen med en liten skuffelse. Jeg hadde nok forventet meg noe mer, men vet ikke helt hva. Innholdet ble for vanlig for meg innenfor bøker jeg leser ofte. Savner bøker som skiller seg ut i den sjangeren.

Da er det helg igjen, gitt. I natt kommer jeg til å lese ferdig Spiral av Koji Suzuki (spennende oppfølger til Ring triologien fra skrekksjangeren). Og jeg kommer til å fortsette med What the night knows av Dean Koontz. Og hvis jeg får tid så kommer jeg nok til å begynne på The Reckoning av Kelley Armstrong. Den siste boka i Darkest Powers - triologien. Så ingen sport på meg denne helgen med tanke på at det er jeg helt allergisk mot.
God helg!

Problemet er at den har ikke blitt publisert ennå:) Så derfor kan jeg ikke jukse:)

Der er vi veldig like at vi må lese ut serien for å se hvordan det ender uansett. Morsomt. Ja, syns bøkene var mye bedre før. Da var det mer mystikk, trolldom, svarteboka osv .... men det er ikke så mye av det lenger. Derfor jeg likte serien så godt i begynnelsen på grunn av all mystikken. Det var vel mysteriet om den kappekledde som virkelig gjorde meg nysgjerrig på fossefall:)

Der er jeg helt omvendt. De kan heie så mye de vil på tv-skjermen på nordmennene som kjemper om gullmedalje. Jeg blir aldri revet med likevel og får fint til å lese uten å bli forstyrret. Jeg er allergisk mot sport, men når jeg er hjemme hos foreldrene mine, skjer dette ofte. De sitter som klistret til skjermen, mens jeg bare trekker på skuldrene og leser og leser. Helt uavhengig hva som skjer på tv'n:)

Du er en av de første jeg har møtt her som leser Fossefall. Jeg har lest ut bok 50 og må innrømme at serien var mye bedre før, men så må jeg bare lese resten for å vite hvordan alt dette ender. Serien skal visst bestå av 55 bøker.

Jeg liker Stephen King noen hakk bedre:) Men Koontz er ikke så verst han heller. Leser for tiden What the night knows av ham. En av hans nyere utgivelser.

Gled deg til Life Expectancy. En rar, men også spennende thriller:)

Hva ville du ha gjort for å overleve en drastisk situasjon?

Aron Ralston er et helt vanlig menneske, som deg og meg. Helt siden som liten gutt har han vært en ivrig eventyrer. En gutt som elsket sykling og ikke minst, klatring. Klatring ble dyrket bare mer og mer etter hvert som årene gikk og han er en fyr som elsker å utfordre seg selv.

En dag i 2003 velger han å dra på en oppdagelsesreise helt for seg selv uten å fortelle venner eller familie. Han drar til Gran Canyon hvor han skal boltre seg med fin utsikt og spennende ekspedisjoner. Han møter på to jenter under reisen og etter hvert blir han overlatt til seg selv igjen. Det er da den tragiske ulykken skjer. Idet han velger å undersøke en dyp sprekk som han klatrer ned i, tar han med seg en svær stein på flere tonn, som setter den høyre armen hans i klem mot veggen. Der blir han værende i flere dager, og han er nødt til å ta et valg som få av oss ville ha gjennomført i virkeligheten.

Jeg oppdaget først denne personen på Oprah show. Ja, det hendte seg at jeg så det programmet da jeg hadde sommerferie. Og jeg er svak for overlevelseshistorier. Uansett hvor tragisk det er så er det fascinerende å se og lese om mennesker som gjennomgår en dramtatisk situasjon og på et eller annet vis kommer seg gjennom det. Det er noe fascinerende med det for man har lett for å tenke: Hva ville jeg selv ha gjort?

Boka ble først utgitt under titellen Between a rock and a hard place, men tittelen ble skiftet da boka ble til film. Tittelen ble da endret til 127 hours. I boka skriver Ralston ikke bare om denne tragiske hendelsen og hvordan han overlevde, men også litt om barndommen, andre ekspedisjoner oppgjennom årene og hvordan venner, familier og kollegaer prøvde så godt de kunne å finne ham da det gikk to dager uten at han dukket opp på jobb.

Selv vet jeg at jeg ikke ville ha overlevd en slik situasjon - i hvert fall ikke på hans måte. Etter å ha vært fastklemt i flere dager mellom steinen og veggen med høyrearmen tar han en drastisk avslutning som jeg vet selv aldri ville ha gjort. Jeg ville ikke ha hatt sterk nok psyke til det. Men denne boka er et levende bevis hva som bor i enkelte mennesker. Hva noen av oss er villige til å gjøre for å overleve - uansett hva som skjer. Det er både beundringsverdig og sterkt. Boka er et bevis når det gjelder dette sitatet: What doesn't kill you only makes you stronger.

127 hours er ikke lesing for pyser. Det er en del grafiske beskrivelser som kan være litt kvalmende for enkelte, men det er også veldig spennende lesing. En bok som er vanskelig å legge i fra seg, og inneholder en historie som er umulig å glemme. Den beste boka jeg har lest hittil i år. Og etter å ha lest boka, og sett en dokumentar om Ralston, har jeg veldig lyst til å få med meg filmatiseringen også!

Enn om jeg hadde hytte uten tv og pc. Da hadde jeg lest enda flere bøker enn vanlig.

Det var bare jeg som prøvde meg litt i det humoristiske hjørne og det gikk tydeligvis ikke bra:) Og sånn går det når man leser kommentarer litt for fort:)

Ja, det er helg stort sett hele tiden, og godt er det!
Jeg skal styre unna alt som har med sport å gjøre (allergisk), og dette blir min siste helg før jobbstart. Det er heldgivis min siste sykmeldingsdag og skal begynne å jobbe igjen på mandag. Jeg har ikke lov til å jobbe fulle dager som før, men starte rolig noen uker å se hvordan det går. Det er tross alt bedre det enn ingenting. Jeg tar det jeg får. Jeg gidder ikke å være hjemme lenger selv om formen ikke er helt optimal, men jeg funker da:) Så i helgen skal jeg fortsette i lese i disse horrorbøkene: Spiral av Koji Suzuki (oppfølgeren av Ring) og What the night knows av Dean Koontz.
God helg!:)

Hvorfor kjøpe den som e bok når jeg allerede har paperbackutgaven?:)