Bokelskere.no

Hatets menn har fire nivåer av avsky. Du tror kanskje at dere kristne er på topp. Feil, for dere tror også på èn sann Gud og er dermed, i likhet med jødene, Bokens folk.
Over dere kommer ateister og avgudsdyrkere som ikke har noen gud, men utskårne gudebilder. Det er grunnen til at mujahedin i Afghanistan hatet kommunistene mer enn de hater dere. De var ateister.
Over dem igjen kommer, i fanatikernes øyne, de moderate muslimene som ikke følger deres linje, og det er grunnen til at de prøver å velte hver eneste Vesten-vennlige muslimske regjering ved å sprenge bomber på markedsplassene deres og drepe muslimske trosfeller som ikke har gjort noe galt.
Men helt på toppen, en hund blant de utilgivelige, står den frafalne, han som forkaster eller fornekter jihadismen og avsverger sin tro og vender tilbake til fedrenes tro. For ham kommer ingen tilgivelse på tale, og bare døden venter.

Terrorisme koster penger, mye penger. Bak de godtroende selvmordsbomberne, ofte bare barn, står lederne, som regel voksne menn som selv ikke har noen planer om å dø. Et sted bak dem er ringsjefene, og bak dem igjen, er de som finansierer operasjonene, og som ofte lever tilsynelatende respektable liv.

Hun har fortalt meg at måten jeg nyter ting på, er en av de største gledene jeg gir henne. Hun har aldri før sett noen fryde seg over ting slik jeg gjør. Stadig oppdager jeg nye ting og nye måter å føle glede på, og det gjør henne glad.

«You've got to eat a little salt,» sier sørafrikanske mødre til barna sine når de kommer gråtende hjem fra lekeplassen. De prøver å lære dem at ingenting i livet er perfekt.

De siste årene har det vært nesten umulig å leve i Norge uten å få med seg at antallet ungdom som har blitt radikalisert og havnet i ekstreme nettverk, har hatt en voldsom økning. Min påstand er at vi ikke er så mye nærmere å forstå hvorfor dette skjer. Denne boken er et forsøk på å begynne å rydde opp i dette.
Å avskrive det ideologiske elementet i en radikaliseringsprosess er både lettvint og naivt. Lettvint fordi det gjør at vi ikke trenger å forholde oss til det ideologiske motivet bak massakren på Westgate. På en måte gjør vi Dhuhulow mer menneskelig og fjerner avrisset av et monster gjennom å finne røttene til handlingen i en vanskelig barndom. Da blir heller ikke angrepet vesentlig annerledes enn en skolemassakre gjennomført av et desperat individ som ikke så noen annen utvei.
Det er naivt fordi denne forklaringsmodellen gjør at vi slipper å forholde oss til det ubehagelige faktum at Dhuhulow tok et valg.

Det er vanskelig å tenke på, på samme måte som det er ubehagelig å ta inn over seg at det finnes mennesker som støtter halshogging og steining av kvinner i islams navn. Men det er virkeligheten. Hassan Dhuhulow valgte selv å bli monsteret som terroriserte uslyldige, sivile, kvinner og barn på kjøpesenteret i Westgate i 2013. Barn og mødre ble drept, og liv ble ødelagt.

Det er nemlig ikke i de sosiale lagene med størst nød og fattigdom at en revolusjonær eller radikal bevegelse oppstår. Snarere er det slik at revolusjonære grupper, som islamistene på en måte er, oppstår i samfunn der ulikheten oppleves som stor. Slik var det i England da Karl Marx forfattet sine skrifter. En voksende arbeiderklasse slet seg ut på fabrikken over tolv timer om dagen, mens fabrikkeierne ble rikere og rikere. Slik var det også da fattige bønder forlot landsbygden i Egypt for å søke lykken i byene og så den voldsomme avstanden til landets aristokrati og koloniherrer. De søkte til islam, fordi de opplevde at dørene var lukket.
Og slik den sovjetiske kommunistlederen Vladimir Lenin tok til orde for at det kommunistiske parti måtte være en fortropp utgjort av de mest klassebevisste arbeiderne og intellektuelle som støttet arbeidernes sak, slik søkte radikale islamister å danne en liknende avantgarde som skulle vekke den islamske ummah.
Det er gjerne slik at noen må gå foran og bruke ekstreme virkemidler for å bli sett og for å bli hørt. Slik var det også under studentopprøret på 1960- og 1970-tallet, et opprør som i bunn og grunn var en reaksjon på et autoritært og utdatert utdanningssystem som ikke åpnet for fri debatt og meningsutveksling. Basert på denne tankegangen tok også radikale marxistiske grupper til våpen og begynte å bruke vold og terror, blant annet i Italia, Japan og Tyskland. Men forskjellen på radikal islam og tidligere ekstremistgrupper i Norge og Europa er at de radikaliserte muslimene begynte å tro på at det å bli en mujahid, å bli en hellig kriger, var en enveisbillett til paradis og hellig liv. Det er lett å avvise slike oppfatninger, å tenke at det bare er propaganda, men for dem som faktisk slutter seg til dette verdenssynet - som Hassan - oppleves det som virkelig.

I boken Globalized Islam skildrer den franske islamforskeren Olivier Roy hvordan en hel generasjon muslimer som har vokst opp i Europa, med ett opplevde et islamsk fellesskap som erstattet foreldrenes kultur og identitet. Det begynte med en avvisning av vestlig kultur og verdier. Uten tilknytning til landområder ble det viktigste å konstruere et verdensomspennende samfunn, en global ummah, en islamsk nasjon. Et brorskap som erstatter lojaliteten til staten og samfunnet de lever i. Et fellesskap der man først og fremst skal være lojal mot sine brødre og søstre i islam. Dette fører også gjerne til et oppgjør med foreldrenes verdier og kultur.
Hassan hadde lenge vært sint på dem som tok ham med til Norge. De kom hit bare for å nyte godt av godene i dette samfunnet. Det var ikke dette islam skulle handle om, det dreide seg om oppofrelse for Allah.

De som lettest trekkes inn i radikale nettverk, er dem som er mentalt sårbare, dem som opplever identitetsløshet og har svake familiebånd.

Det finnes millioner av mennesker som lever i autoritære regimer eller i konfliktområder og land med en ustabil sikkerhetssituasjon. Det finnes også millioner som tilhører minoriteter som blir diskriminert, for ikke å snakke om de millionene av kvinner som lever i patriarkalske samfunn der de systematisk diskrimineres, og hvor grunnleggende menneskerettigheter ikke respekteres.

Når også enkelte muslimske ledere uttaler at "terror ikke har noe med islam å gjøre", kan det være en form for normbyggende avstandstaken. Det betyr at de kategorisk avviser ekstremistenes tolkning av islam og dermed sender positive signaler til den muslimske befolkningen.
Det å definere terroristene som ikke-muslimer eller avvise deres versjon av islam må likevel ikke bli en lettvint måte å distansere seg på fra et problem det er nødvendig å ta tak i. For slike uttalelser forplikter. De må følges opp med teologisk og ideologisk konfrontasjon, slik at de militante kreftene hindres i å spre sin ideologi og radikalisere flere. Terroren begås faktisk i islams navn, og jihadistene rekrutterer fra muslimske miljøer. Ifølge Michael Cook, en av verdens fremste islameksperter, er dagens islamister dypt påvirket av den islamske tradisjonen.

Det er et paradoks at barnehijab er mer utbredt i Norge enn i flere muslimske land. Hijab har først og fremst med kontroll av jenter å gjøre, men er også en del av en identitetspolitikk. Jenta som blir ikledd hijab, skal ikke bli for norsk. Hijaben blir en tydelig markør som tydelig skiller henne fra både gutter og ikke-muslimer.

Hverdagen i Hebron var ofte preget av rutiner, men i enkelte perioder kunne det bli intenst. På det verste under kamper mellom militante muslimer og israelske soldater hadde vi skuddsikre vester i leilighetene.
På en gjennomsnittlig dag var derimot steinkasting det største irritasjonsmomentet. En gang ble vår patruljebil raskt omringet av palestinske gutter i alderen 8-13 år. De pepret oss i løpet av sekunder med sore mengder stein. Bakruta på bilen, som var av glass, ble smadret. Siderutene var heldigvis av plast som ikke knuste. Hvis de hadde vært av glass ville vi trolig havnet på sjukehus. Disse palestinske guttungene kastet stein mest som en sport. Palestinerne får mange barn og mottar økonomisk støtte fra europeiske skattebetalere.
De jødiske bosetterne i Hebron var blant de få israelerne jeg ikke likte. Militante jødiske bosettere er et lokalt problem. Militante muslimer er et globalt problem. Selv om jeg også hadde noen positive opplevelser bidro mine samlede erfaringer til å styrke min skepsis mot islamsk kultur. Islamske militante grupper som Hamas fremmer en jihadistisk ideologi som representerer en trussel mot verden, ikke kun mot Israel.

Enkelte har antydet at angrepene den 11.september var det store vendepunktet for meg. Dette er altfor enkelt. Jeg var gradvis blitt stadig mer kritisk til islam og islamsk kultur alt før denne datoen. Mange små og store hendelser bidro dessuten til denne utviklingen etterpå, i tillegg til mine selvstudier på temaet.
Likevel, å bo i den største byen i den arabisktalende verden 11.september 2001 var definitivt lærerikt. Det som sjokkerte meg mest med disse jihadistiske terrorangrepene utført av arabere var ikke at mange muslimer hater USA og den vestlige verden. Det visste jeg allerede. Det som sjokkerte meg mest var i hvilken grad vestlige politiske eliter og massemedier befant seg i en tilstand av fornektelse om dette faktum.
I vestlige aviser kunne jeg lese påstander om at alle normale arabere visstnok var veldig lei seg for disse angrepene på tusenvis av sivilister. Jeg kunne se med mine egne øyne at det de hevdet hjemme ikke var sant. Regimet til Hosni Mubarak innførte et portforbud over det sentrale Kairo, hvor jeg befant meg på den aktuelle dagen. Jeg antok at dette ble gjort for å hindre spontane offentlige feiringer blant lokale muslimer, slik enkelte palestinere gjorde på samme tid. Noe slik ville ha sett veldig dårlig ut for Egypt, en "alliert" nasjon som mottok milliarder av dollar i amerikansk bistand.
Ahmed Akkari, en tidligere radikal muslim i Danmark, husker selv hvordan mange muslimer var glade og feiret angrepene i september 2001. Ikke i Midtøsten, men i Skandinavia og Europa.
Jeg anså disse jihadistiske angrepene som en åpen krigserklæring, ikke bare mot USA men mot vestlig sivilisasjon. Likevel syntes den vestlige verden å være i psykologisk fornektelse over dette faktum.

Man må føre gjennom tåke hvis man ønsker å lede og villede den som allerede forvalter absolutte sannheter.

Mennesker er uberegnelige, tenker hun. Det er ikke mulig å spekulere i hvem som makter å effektuere syke idèer.

Det er nettopp den type vitner vi er avhengige av, sier hun. - Mennesker som vet hva som skjer rundt dem. Nabokjerringer.

Jeg har forsøkt mange ganger å stille Ahmed vennlige, men kritiske spørsmål. Jeg liker ham, kanskje fordi jeg gjenkjenner litt av meg selv og hvordan jeg tenkte før i ham. Før vårt siste møte håpet jeg å kanskje få ham til å se ting på en litt annen måte. Jeg må bare oppsummere at jeg har mislyktes. Jeg når ikke frem. I hans univers er det ikke rom for tvil. Vi er som fremmede for hverandre.