Bokelskere.no

Vi må forholde oss til dagens verden der - ifølge forskningsbaserte estimater - 40 prosent av befolkningen i underutviklede land kunne tenkt seg å emigrere til Vesten hvis de fikk muligheten til det. Vi snakker om 700 millioner mennesker. Når dette er situasjonen, sier det seg selv at med åpne grenser ville migrasjonsstrømmen blitt uhåndterlig og destabiliserende for Europa.

Kritikken mot multikulturalismen består i at den har gått fra å tolerere ulike verdisystemer, også dem som truer liberale verdier. Her snakker vi først og fremst til "unnfallenheten" overfor islamske illiberale verdier.

Det finnes mange innvandrere som ser den norske majoritetskulturen som en trussel mot sin egen identitet og som er ekstremt opptatt av at deres barn ikke blir for norske. Ifølge rapporten Transnasjonal oppvekst fra Institutt for samfunnsforskning befinner det seg mange hundre norsk-somaliske barn på lengre utenlandsopphold i Somalia, Kenya og Egypt. Fenomenet er størst blant norsk-somaliere, men også barn med pakistansk og irakisk bakgrunn sendes til foreldrenes hjemland for lengre perioder. Hovedårsaken til at barn sendes ut, er misnøye med det norske skolesystemet. Man sender altså barn alene til utlandet uten at foreldrene er med og begrunner det med at det er bedre for dem enn å få skolegang i Norge og leve sammen med foreldrene sine.
I et intervju med Aftenposten svarte nesten samtlige kvinner på voksenopplæring på Grønland i Oslo at de ville sende barna sine på en muslimsk skole. Bruk av barnehijab, som seksualiserer barn og markerer klare skiller fra ikke-muslimer, er også utbredt. Bruken av hijab på barn er heller ikke en del av islam eller muslimenes tradisjon, og paradoksalt nok mer utbredt i mange norske skoler enn i flere muslimske land. Hijabens skadelige virkninger på småjenter er dessverre ikke godt nok utredet og dokumentert, men som organisasjonen min LIM har argumentert med, kan tildekking av nærmest all hud føre til vitamin D-mangel med risiko for rakitt (skjelettsykdom) hos barn og osteomalasi hos voksne. Sollys er menneskets viktigste kilde til vitamin D, i tillegg til kost som fet fisk og tran. Jo mørkere hud, desto mer eksponering trengs for å få dekket dagsbehovet for D-vitamin. Med kort solsesong er det viktig å tenke på helsemessige langtidsvirkninger av tidlig tildekking av jenter.
Det er grunn til å anta at foreldrene insisterer på at døtrene deres bærer hijab fra tidlig alder av frykt for at de skal nekte å gjøre det når de fyller 18 år. Når man vokser opp med hijab, vil den lettere kunne bli en uløselig del av ens identitet utover i voksen alder. I så fall er det en kynisk indoktrineringsstrategi som ikke tar hensyn til de mulige uheldige konsekvensene for tilslørte barn - spesielt i barnehage- og skolesammenheng. Slike praksiser utfordrer både våre likestillingsidealer og toleransens grenser. Tidligere kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) uttalte at hun ville ha hijaben ut av barneskolene, men det er kun FrP som har gått inn for regulering av hijabbruken i barneskoler slik det blant annet er gjort i Frankrike.
Noen foreldre prioriterer å sende sine barn til daglige koranskoletimer, ofte på bekostning av skolearbeid, lek og fri utfoldelse. De pålegger barna restriksjoner med hensyn til å omgås nordmenn på klasseturer og i bursdager, og er imot å la sine barn delta i svømmeundervisning og gymnastikk på skolen. I sum en demonstrasjon av annerledeshet og motvilje mot å integrere seg i det norske samfunnet de har valgt - for seg selv og sine barn - å bli en del av.

De radikale islamistene er nesten uten unntak flokkdyr, de tilhører sekter der konspirasjonsteorier florerer og drømmen om et verdensomspennende kalifat står sterkt.

Noen innvandrere er nærmest ferdig integrert når de lander på Gardermoen, mens andre vil antakelig slite i generasjoner. Det handler verken om religion, etnisitet eller hudfarge, men først og fremst om ressurser - hva slags bagasje har de med seg fra hjemlandet.

Det er et paradoks at asylsøkere som bor på mottak rundt omkring i distriktene, kan føle seg som en mer naturlig del av lokalsamfunnet og snakke bedre norsk enn mange som har bodd i Oslo i 20 år eller til og med er født og oppvokst her. Et sentralt argument for å la asylbarna få bli i Norge, er at de er så godt integrert og at de snakker norsk (og kanskje ikke engang behersker det som skulle være deres eget morsmål). En sterk kontrast til dette er mange minoritetsbarn i Oslo som kan så dårlig norsk når de begynner på skolen at de må få ekstra norskopplæring.

En stats rett til å beskytte sine grenser og bestemme hvem som har tilgang til dens territorium, ble ansett som bærebjelken i suverenitetsprinsippet. Den internasjonale rettighetsutviklingen de siste tiårene har imidlertid gitt individer sterkere rettigheter på bekostning av de tradisjonelle nasjonalstatene.

Nærhetsprinsippet kombinert med en kvoteordning vil gjøre flyktningregimet tryggere og mer humant når flyktninger ikke lenger vil være avhengige av skruppelløse menneskesmuglere. Tusenvis av liv vil bli spart, og hundretusener vil årlig slippe de traumatiske påkjenningene menneskesmuglingen kan innebære.

En flyktning kan ikke selv bestemme hvor beskyttelsen skal gis, og heller ikke hvor saken skal behandles. EUs Dublin-forordning, som Norge er en del av, illustrerer dette godt. Mellom 20 og 30 prosent av de årlige asylsøknadene i Norge blir ikke realitetsbehandlet her. Det betyr at søkerens beskyttelsesbehov ikke blir vurdert i det hele tatt. Dette er søkere som beviselig har kommet til Norge via trygge EU-land, og som kan henvises dit i henhold til Dublin-forordningen.

Norske myndigheter har tradisjonelt ønsket å harmonisere sin asylpolitikk med EUs, men uenighetene der bør ikke stå i veien for at Norge selv gjør løpende vurderinger av hvilke land som er trygge og som asylsøkere kan henvises til i tråd med første asylland-prinsippet.

At Norge med den geografiske beliggenheten vi har, er blant de største mottakerlandene i verden i forhold til folketallet, er imponerende. Mindre imponerende er at flere rike arabiske land velger ikke å være solidariske overfor syriske flyktninger selv om de har bedre forutsetninger enn de fleste til å ta dem imot og integrere dem eller returnere dem når krigen er over.

Latter i riktig øyeblikk er et bevis på intelligens.

Jeg lurte på hva som best kunne massere sjelen: musikk eller humor. Det finnes psykiatere som sier at under latterens fortryllelse lever mennesket fullstendig fritt og harmonisk og strålende. En stakket stund blir de mørke, mugnende kroker og sprekker i sjelen luftet ut og renset.

Unmensch, like siden Krystallnatten hadde jeg syntes det var en mer passende betegnelse enn Übermensch.

Det er min faste overbevisning at humor dreier seg om halsstarrig å nekte å la tragedien få siste ord.

Humor er å slippe unna. Den setningen hadde jeg hørt ofte nok. Jeg lurte på om et menneske kunne unnvike lidelse ved ganske enkelt å gå forbi med en latter. Eller måtte man først gjennom tragedien for å kunne legge elendigheten bak seg? Er det bare da latteren har verdi? Er humor først humor når lidelsen er bearbeidet?

Maryan har en del holdninger som jeg mener er ødeleggende for andre kvinner. Hun sier at kvinner må godta at de ikke er like mye verdt som menn, og at kvinner må adlyde sine ektemenn. De må ikke ødelegge sine menns ære og bringe skam over dem.

Jeg mener at Maryan svikter andre kvinner. Hun gjør seg selv til en svak person. Hun forsvarer kvinneundertrykkelse og synes det er riktig at en kvinne skal adlyde sin bror eller mann i alt han sier. Kvinner som adlyder sine menn, kommer rett til himmelen etter sin død, kan Maryan fortelle.

Jeg er lei av menn som viser til Koranen når de ikke respekterer kvinner. Det står ingen steder i Koranen at kvinner må holdes innesperret eller at en mann skal være voldelig mot sin kone. Jeg er lei av menn som skylder på en bok når de har gjort noe galt. Jeg er lei av menn som voldtar kvinner og sier det er hennes egen skyld; kvinnen ba om det, hun var ikke anstendig kledt.

En av de største utfordringene likestillingen møter i det somaliske miljøet, er rusmiddelet khat. I Oslo finnes det egne kafeer der menn samles for å tygge khat. Khat selges på åpen gate rett utenfor politihuset på Grønland.

Forfatteren Amal Aden er en som har gått enda lenger i å skildre problemene somaliere som gruppe står overfor i Norge. Hun er selv av somalisk opprinnelse, og i boken Se oss fra 2008 diagnostiserer hun de store problemene blant norsk-somaliere. Boken er skremmende lesning.
Ifølge Aden vil somaliere rett og slett ikke integreres, av frykt for å miste sin egen religion og kultur. De både forakter og frykter nordmenn, som de betrakter som vantro som ikke er til å stole på. Hun beskriver samtidig forholdene innenfor familiene som miserable, noe som gir barna dårlige forutsetninger for å klare seg i det norske samfunnet. Vold er helt hverdagslig, det er vanlig at far slår mor og at mor slår barna. Forfatteren hevder også at somaliske organisasjoner snakker med to tunger. Mens de utad sier at de jobber for integrering, jobber de ofte aktivt innad mot at somaliere skal bli "for norske". I tillegg trekker hun frem at mange somaliere ikke vil jobbe: "Det kan virke som somaliere i Norge ser på NAV som en butikk", skriver hun.