Støtt meg når jeg vakler, ikke spenn bein under meg. Hent meg når jeg faller, ikke gi meg fart utenfor stupet. Hold hånden min, ikke spytt på den. Kjenn min kamp.
Hvordan skal jeg lære å mestre om jeg ikke får sjansen til det ?
Jeg har vært for trofast mot den. For spiseforstyrrelsen elsker og beskytter meg, inviterer meg inn i rusen, glemselen. Juler meg opp, fysisk og psykisk. For en time siden spydde jeg blod. Mye blod. Og pusten motarbeider meg. Jeg blir redd, men kan ikke ringe noen. Skammen og troskapen tvinger meg til å holde symptomene for meg selv. Slik får spiseforstyrrelsen sin rustning.
Hvorfor blir jeg nærmest skuffet over ikke å få kjeft når jeg gjør noe galt ? Føles det bedre å få høre det av andre enn meg selv ?
Unge mennesker bruker mye tid og krefter på å forkaste seg selv. Det er i seg selv ikke en sykdom. Men det er trist. (Finn Skårderud i forordet)
I de tradisjonsbundne kulturene hadde man et slags indre gyroskop man orienterte etter, nettopp i kraft av kulturell arv og tradisjonelle verdier. I det urolige er radaren en mer relevant metafor. Vi orienterer oss mot de andre, søker oppmerksomhet og anerkjennelse. Dette stimulerer i stor grad sammenligningens psykologi, som er så markant i dag. Vi definerer oss i påfallende grad utfra sammenligninger med andre.(Finn Skårderud i forordet).
Vi kjenner ikke den enkelte spiseforstyrrelsen før vi kjenner den konkrete personen. (Psykiater Finn Skårderud i forordet)
"Anorektisk" av Ingeborg Senneset skal leses denne helga. Forfatteren presenterer egne dagboknotater fra et personlig helvete i form av flere år med tvangslidelser og spiseforstyrrelser. Hun beskriver sin indre kamp mot sykdommen og sine meninger om norsk psykiatri. En ærlig beretning som berører og griper leseren. Været her på Vestlandet er typisk høstlig, og derfor godt egnet til innendørs lesing. God helg til alle :)
Menneskerettighetserklæringen, offentlige helseordninger verden over, nasjonale forsikringsordninger og nasjonale statsforfatninger over hele verden er enige om at et menneskesamfunn skal gi alle sine medlemmer rettferdig medisinsk behandling og sørge for en generelt god helse i befolkningen. Det er var vel og bra så lenge medisinen hovedsaklig var oppatt av å hindre sykdommer og lege syke mennesker. Hva kan skje når medisinen blir mer opptatt av å øke menneskenes evner ? Kommer alle til å få rett til disse nye evnene, eller vil vi få en ny elite supermennesker ?
Det er uklart om bioteknologien virkelig vil kunne gjenopplive neandertalerne, men det ville høyst sannsynlig bety slutten for Homo sapiens. Det er ikke nødvendigvis selvmord å tukle med genene våre, men vi kan risikere å tukle så mye med Homo sapiens at vi ikke kommer til å være Homo sapiens lenger.
Mye av den materielle velstanden vi skryter av, har vi samlet på bekostning av laboratorieaper, melkekyr og samlebåndskyllinger. I løpet av de siste 200 årene har flere titalls milliarder dyr blitt underkastet et regime av industriell utnyttelse hvis brutalitet er større enn noen gang i planeten Jordens historie. Hvis vi aksepterer bare en tiendedel av det dyrerettighetsaktivister påstår, kan det moderne industrielle jordbruket være historiens største forbrytelse.
Tragedien ved det industrielle jordbruket er at det følger godt opp dyrenes objektive behov, men neglisjerer de subjektive behovene.
Når vekst blir høyeste mål, og ikke reguleres av andre etiske hensyn, kan det føre til katastrofe. Noen religioner, som kristendommen og nazismen, har drept millioner av mennesker med brennende hat. Kapitalismen har drept millioner av mennesker med likegyldighet, koblet med grådighet.
De siste 300 årene blir ofte fremstilt som en tid med økende sekularisme der religionene er blitt stadig mindre viktige. Det er langt på vei korrekt hvis vi snakker om teistiske religioner, men hvis vi også tar naturlovreligioner i betraktning, viser denne modernismen seg å være en tidsalder med intens religiøs glød, misjonsforsøk uten sidestykke og historiens blodigste religionskriger. Den moderne tidsalder har vært vitne til at en rekke nye naturlovreligioner har dukket opp, som liberalisme, kommunisme, kapitalisme, nasjonalisme og nazisme. Disse troslærene liker ikke å bli kalt religioner, men foretrekker betegnelsen "ideologier". Det er bare en semantisk øvelse. Hvis religion er et system med menneskelige normer og verdier som bunner i tro på overmenneskelig orden, var den sovjetiske kommunismen like mye religion som islam er.
I dag blir religion ofte sett på som en kilde til uenighet, diskriminering og splid, men religion har faktisk vært menneskehetens tredje viktigste samlende kraft, etter penger og imperier. Siden alle sosiale ordener og hierarkier er imaginære, er de også sårbare, og jo større samfunn ; jo større sårbarhet. Religionens viktigste historiske rolle har vært å skulle gi disse sårbare strukturene overmenneskelig legitimitet. Religioner forsikrer at lovene våre ikke er et resultat av menneskers innfall, men er pålagt oss av en absolutt øverste myndighet. Dette bidrar til at i det minste noen fundamentale lover ikke kan utfordres, og gir dermed sosial stabilitet.
Penger har også en enda dystrere side. For selv om penger bygger universell tillit mellom mennesker som ikke kjenner hverandre, er ikke denne tilliten investert i mennesker, samfunn eller hellige verdier, men i i pengene selv og de upersonlige systemene som støtter opp under dem. Vi stoler ikke på en fremmed, eller nærmeste nabo, vi stoler på pengene deres. Hvis de går tomme for penger, går vi tomme for tillit. Etter hvert som pengene bryter ned samfunnets, religionenes og statens demninger, står verden i fare for å bli en stor og temmelig hjerteløs markedsplass.
Gå alltid i andres begravelser, ellers vil ikke de komme i din.
Yogi Berra