Bokelskere.no

Nå er også "Av lys er du kommet" av Britt Karin Larsen kommet inn på helgens leseliste. Nettopp lånt på biblioteket.

Dette er tredje boka i en serie om Ingrid fra Barrøy. For å få fullt utbytte av denne boka, bør man nok ha lest de to foregående. Først da får man et helhetlig bilde av personen Ingrid.

ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Nå er Ingrids datter, Kaja, snart ett år og stor nok til at moren kan ta henne med seg på en reise. Ingrid trenger å vite hva som har skjedd med russeren Alexander etter at han forlot Barrøy. Det er han som er Kajas far, I Ingrids øyne er han mannen hennes som måtte reise fordi det ikke var trygt nok for ham å være på Barrøy lenger. Men nå er vi i 1946, og freden har kommet. Med Kaja bundet fast foran seg og en koffert (senere en sekk) spent på ryggen begir Ingrid seg i vei. Hun får båtskyss over fjorden og går til fots over fjell. Hun overnatter noen ganger i rorbuer eller låver, andre ganger utendørs. Hun møter folk som hat hjulpet Alexander, noen husker ham, andre ikke eller er i hvert fall ikke villig til å innrømme det. Mange av dem hun møter, er svært mistroiske. De har tatt Alexander for å være tysk, kanskje en tysk desertør eller en tysk spion. Ingrid får etter hvert vite at Alexander var sammen med fire nordmenn. En grenselos som var med dem, kan fortelle at en av nordmennene viste seg å være en landssviker. De andre var henvist til å drepe ham for å redde seg selv.

Ingrid kommer blant annet til fjellgården Vollheim. Her bor Herman og datteren hans Mariann. De var begge grenseloser under krigen. Mariann møter Ingrid med stor mistro. Det tar tid før det kommer fram at Alexander har vært på Vollheim og at han har hatt et kjærlighetsforhold til Mariann. Tungt å fordøye for Ingrid. Overalt forsøker folk som Ingrid møter, å overtale henne til å vende om, reise hjem. Men Ingrid kan ikke, hun må videre for å se hva som har skjedd med Alexander. Hun hører om en partisan fra Finnmark som har vært i Alexanders følge. Denne mannen skal nå være på Røros. Nå tar Ingrid toget sørover. Hun har fått et navn som hun viser til alle hun passerer i byen. Ingen reagerer positivt på dette navnet (som senere viser seg å ha vært et dekknavn. Men Ingrid gir seg ikke. En gammel telefonliste hun blir vist, gir et napp. Langt, langt inne i dalen ligger en gård, her holder finnmarkingen Henrik nåtil. Her har Alexander holdt seg skjult en tid Henrik kan fortelle mye om russeren. Han har også hørt om Ingrid. Mens Ingrid er i Henriks hus, har hun en følelse av at Alexander er i nærheten, hun kan liksom lukte ham.

Hun fårvite at Alexander dro videre sørover, sannsynligvis til en interneringsleir ved Mysen. Hunn ankommer ”Sonderlager Mysen”, der mange tidligere krigsfanger, desertører, kollaboratører fremdeles er internert mens de venter på tilbakesending til sitt hjemland I leiren får Ingrid kontakt med en norsk jente som bor der frivillig for ikke å gi slipp på kjæresten sin, en polakk. Ingrid får vite at russerne er sendt hjem. Trolig er Alexander nå i Leningrad – hos hun som før krigen var kjæresten hans. Da Ingrid forlot gården til Henrik, ga han henne en filmsylinder. Ingrid får framkalt filmene som inneholder mange bilder av Alexander og Henrik. Til slutt får hun i Mysenleiren kontakt med en russer som har holdt seg skjult blant polakkene. Han kan fortelle litt om Henriks dager i leiren.

Nå endelig kan Ingrid ta reisen nordover igjen. Hun tar toget til Trondheim og får deretter skyss med forskjellige båter hjem til Barrøy. En tid etter kommer Mariann på besøk til Barrøy. Det kan virke som om hun hadde et håp om å finne Alexander her. Hun viser Ingrid et papir der Alexander har skrevet på krylisk en kjærlighetserklæring til henne. Den er identisk med den Ingrid fikk den gang da Alexander dro fra Barrøy.

Dette er en litt krevende bok å lese. Vi opplever personene bare utenfra og hører hva de sier. Men meningen bak hva de egentlig tenker, må vi ofte bare gjette oss til.

Regner med å bli ferdig med " Frost" av Roy Jacobsen. Den avbrøt jeg for fem år siden, siden jeg syntes språket var noe tungt med overdreven bruk av bisetninger. Men siden jeg samtidig likte selve handlingen ( fra Norge på1100- tallet), besluttet jeg å gi boka en ny sjanse nå i vinter. Det har jeg ikke angret på. Roy Jacobsen er flink til å skrive fortellinger som holder leseren nysgjerrig gjennom historienes løp. I tillegg til " Frost" blir det litt lesing av faglitteratur.
Været har vært ufyselig hele uken, men til neste uke er det visstnok sol i sikte.
God helg til alle :)

Helt enig. Har lest boka to ganger.

Det ble fullt hus, ca 200 fremmøtte. Et absolutt bra foredrag, men muligens noe kort. Har satt meg på venteliste på å låne boka fra biblioteket.

Boka handler om en snikende, arvelig sykdom. Den handler også om å finne fram til ukjente personer i egen nære familie. Og sist men ikke minst handler den om skam, om det å skamme seg over sine nærmeste i så sterk grad at man rett og slett fortier deres eksistens.

*****ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……******

Hovedpersonen i boka (”jeg”) har levd med en stadig tiltakende muskelsykdom i mesteparten av livet sitt. Nå er den kommet så langt at han sitter i rullestol. Tidlig i ungdomstiden var han en lovende skihopper. Så fikk han problemer med å stå etter landingen, og litt etter fikk han diagnosen sin og forbud av legen mot å hoppe mer. Dette slet han med på egen hånd, foreldrene var lite villige til å snakke om det hele. Senere ble han gift. De fikk en datter som nå ser ut til å ha fått den samme sykdommen.

Handlingen starter med at den samme mannen en dag får en telefon fra en ukjent kvinne, Eline. Hun forteller at hun er han kusine. Hennes far er bror til hans mor. De to har altså felles bestemor som begge besøkte jevnlig i barndommen, men alltid på ulike ukedager.

Jeg-personens mor er fremdeles i live. Han oppsøker henne for å konfrontere henne med de nye opplysningene han har fått høre. Men hun er ikke villig til å fortelle noe. Jeg-personen har alltid visst svært lite om familien på morssiden. Det må et besøk i Oslo Byarkiv til for å få et tydligere bilde. Morens far het Tor og hennes bror het Frode. Da moren var liten, bodde familien i en ganske standsmessig villa, men så plutselig flyttet de til et langt mer tarvelig strøk. Dette må ha hatt sammenheng med at sykdommen brøt ut hos morfaren. Men mormoren ble ikke værende her lenge. Hun skilte seg fra Tor og giftet seg med en annen mann og tok datteren med. Men hva med sønnen Frode? Det viser seg at han ble plassert på barnehjem noen år. Som unggutt dro han til sjøs. Hans planer om videre utdanning ble skrinlagt fordi sykdommen også slo ut hos ham Enda mer tragisk var Tors endelikt. Han døde relativt ung pået herberge.

Hvorfor reagerte resten av familien slik overfor de sykdomsrammede? Ingen tvil om at det var skammen som her slo ut. Moren forteller om en episode. Hun gikk tur med sin daværende forlovede og de passerte hennes bror Frode. Han beveget seg ganske underlig. Forloveden hennes reagerte på dette og trakk seg ut av forholdet. Var det redselen for å få en slik sykdom inn i familien som var utslagsgivende? Jeg-personen og hans kone sto overfor denne problemstillingen da de bestemte seg for å få barn. Hovedpersonen selv har aldri beklaget at han ble født. Han håper at også datteren hans vil takle dette.

Gjennom hele boka løper også en annen historie. Hovedpersonen har falt ut av rullestolen. Helt umulig for ham å komme seg opp på egen hånd. Trygghetsalarmen og mobiltelefonen ligger for langt borte til at han kan nå dem. Dessuten er både kona og datteren bortreist. Forsøk på å banke i gulvet eller rope fører ikke fram. Det hele ender med at han, etter å ha ligget slik svært lenge, til slutt får hjelp..

Jeg synes at boka godt illustrerer det jeg håper er foreldete holdninger. Utviklingen har vel tross alt gått framover. Synet på sykdom har forandret seg. Muligheten for å få nødvendig hjelp er blitt større. Kanskje, slik hovedpersonen drister seg til å tenke, kan det en dag komme en kur for denne sykdommen. Kanskje vil datteren hans ha enda større sjanse til å klare seg bra.