Bokelskere.no

Få uttrykk irriterer meg mer enn Jeg biter ikke. Den eneste replikken som gjør meg raskere forbanna, er når et eller annet dritings kjøttryne i en bar ser at jeg prøver å komme forbi ham og bjeffer: Smil, så ille er det vel ikke! Jo, din kødd, det er det faktisk.

Geert Mak er komme til Great Plains, Tower City, Nord-Dakota:

«Et stykke videre, i Tower City, ligger det en ny diner ved veien, den eneste i mils omkrets. Fem menn i rutete skjorter sitter med hver sin digre omelett med
hashbrowns — rusty kaller de det her - husets spesialitet. De spiser med gaffelen, med en voldsom intensitet, venstrehanden hviler ut på fanget, stor og full træler.
Det skjer ikke mye her, selv bøtene som dommeren har delt ut denne uken,
står utførlig nevnt i avisen: Evan Luhr 10 dollar for å ha kjørt for fort, Gary
Scott 25 dollar for å ha kjørt på rødt lys, Harry Blozonski 250 dollar for å ha kjørt i beruset tilstand. Dette er ensomhetens Amerika. Tretti av de femti amerikanske statene har færre innbyggere enn Danmark. Befolkningstettheten i
europeiske land som England og Tyskland er i størrelsesorden 250 innbyggere
per kilometer, i Amerika er gjennomsnittet 33. Dessuten bor fire femtedeler av amerikanerne i en by eller en suburb. Det som blir igjen, er dette her.
Tomt land. «

Disse menneskene tjatret nok ikke bare om vær og vind eller utvekslet matoppskrifter. De snakket, på russisk, om vonde rykter, om mord og brann, om flukt og forvirring, om fortvilelse. ……Fuglefangeren har spent ut nettet sitt og jaget opp en sverm av fugler som bakser redde og fortvilte mot de lumske maskene. Noen har sluppet igjennom, de har søkt tilflukt i Litauen, men kan de føle seg trygge der? Ingen rundt bordet har lenger tro på det. Men finnes det noen mulighet til å komme seg vekk i en verden der aller grenser er stengt?

«Min hjemkomst brakte bare forvirring og uro. Selv om mine gamle venner ikke kunne si det, ønsket de meg vekk igjen, så jeg kunne innta min plass i minnenes mønster – og jeg lengtet bort av samme grunn.»

«Vi sette oss i bilen utan at ord vart veksla.
Carine tok ein spritluktande våtserviett ut av
beautyboksen for å desinfisere hendene sine.
Carine må alltid desinfisere hendene sine når
ho har vore der det er folk.
Av hygieniske årsaker.
For Carine, ho ser bakteriane.
Ho ser dei små hårete beina deira og den
fæle kjeften.
Det er forresten derfor ho aldri tar metroen.
Ho tar ikkje tog heller. Greier ikkje å la vere å
tenkje på dei folka som har hatt fotene på setet
og klint busemenn under armlenet.
Ho nektar ungane å setje seg på ein benk
eller å komme borti eit trappegelender. Ho har
problem med å ta dei med på leikeplassen. Ho
har problem med å setje dei på ei sklie. Ho har
problem med bretta på McDonald's, og ho har
store problem med bytinga av Pokemon-kort.»

«Mens jeg lå på ryggen på det glattskurte berget, tenkte jeg på satellittene som sirklet rundt og rundt jorda. Fremdeles var det en blek stripe av lys i horisonten, men flere stjerner hadde alt
tittet fram på den burgunderrøde himmelen over meg. Jeg så etter kunstige satellitter blant dem, men det var ennå for lyst til at de kunne ses med det blotte øye. Alle stjernene jeg så, sto bom fast som om noen hadde spikret dem der. Jeg lukket øynene og lyttet mens jeg tenkte på Sputniks etterkommere og deres endeløse ferd over himmelhvelvingen, uten noe annet enn tyngdekraften til å binde dem til jorda. Ensomme metallklumper i verdensrommets uendelige mørke. En sjelden gang ville de møte noen som seg selv, for så å passere hverandre og skilles igjen for alltid. Uten et ord, uten noe løfte.»