Bokelskere.no

It began when George was trying on a black suit in Allders the week before Bob Green's funeral.

A spot of bother, Mark Haddon.

Jeg har begynt på "Byttet" av Amanda Hocking, og tror den blir ferdig i løpet av helga. Innimellom har jeg begynt på "Fragile Things" av Neil Gaiman, og håper den varer lenge. Og hvis jeg trenger å fylle på med noe annet blir det sannsynligvis "A spot of bother" av Mark Haddon.

Min første bok i år ble tilfeldigvis Sommerdøden av Mons Kallentoft. Litt ironisk at i boka ble det mye syt om hetebølge mens her i virkeligheten var det mellom - 10/12 grader. Jaja, litt kontraster må man jo ha i livet ...

Litt trass er bra til tider, det óg. En del tror jeg kommer fra den veldige medieomtalen, eller i blant ekstremt positive omtalen som kommer rundt noen bøker. Noen har erfaring med å bli skuffet fordi de da forventet mer, de vet kanskje ikke helt hva, det kan hende boka er helt grei, bare mer. Som en slags superbok. Og noen tror jeg bare har en godt innebygd brems når det gjelder sånne ting. Det er jo til å bli litt skeptisk av når det virker som om ingen har noe kritisk å si. Man må bare huske at alle prisvinnerne var jo ukjente til de ble kjente.
Og det er en utrolig mengde med priser. Kanskje ikke sett i forhold til antall bøker, men selv en person som holdt seg til kun vinnerbøker av norske priser ville hatt problemer med å følge med. Men det hadde sikkert vært et morsomt prosjekt for noen.

"I think... that I would rather recollect a life misspent on fragile things than spent avoiding moral debt." The words turned up in a dream and I wrote them down upon waking, uncertain what they meant or to whom they applied.

Fragile Things, av Neil Gaiman.

Det var flere ting som gjorde denne dagen mer minneverdig enn noen annen: Det var seksårsdagen min, og mor sto med en kniv i hånden. Ikke noen vanlig kjøkkenkniv, men en diger kjøttkniv som blinket i lyset som om den hørte hjemme i en dårlig skrekkfilm. Det var ikke tvil om at hun hadde tenkt å drepe meg.

Byttet, av Amanda Hocking.

Vel, det er litt vanskelig å forklare nøyaktig hva jeg tenker om litteraturpriser for det blander seg litt inn i noen andre ting. (Men gjør ikke alt det?)
Det er jo bare noen veldig få som kan få disse prisene, og de som gir dem kan jo ikke lese igjennom alt. Det betyr ikke nødvendigvis at de som ikke har blitt tildelt priser ikke er like gode. Det betyr bare at etter de kriteriene som er satt opp, og etter den opplevelsen noen personer har hatt, så skiller disse bøkene seg ut fra hva de har sett. Selvsagt spiller personlig smak en rolle i alt, men i det store og det hele er vi vel også til en viss grad like også, og selv om jeg ikke alltid synes bøkene som har fått den ene eller andre prisen nødvendigvis er en av de beste bøkene jeg har lest er det sjeldent at jeg ikke finner noe bra ved dem.

Forskjellige priser legger vekt på forskjellige ting. Endel gir ut stipend eller belønning med prisen, noe som kan komme godt med for en forfatter med begrenset populæritet og oppmerksomhet så langt, så det er jo absolutt et gode. Noen priser, som Arks barnebokpris, blir stemt frem av målpublikummet. Tingen er jo den at alle, eller de fleste, priser ekskluderer eller inkluderer noen ved kriterier. Det fins nesten ikke priser å oppdrive som kan gis til en hvilken som helst slags bok. Noen fremmer for eksempel nynorsk litteratur, eller bøker satt i det ene eller andre landskapet, noen fokuserer på litteratur som henvender seg til en bestemt aldersgruppe, eller takler et spesielt tema, eller en kombinasjon av disse tingene! Altså er det så mange bøker som rett og slett ikke har kriteriene til å havne på ei nominasjonsliste at de må være et mesterverk for å konkurrere om en av de få åpne prisene. Noen priser, som Brage-prisen, har flere kategorier.

Det er så absolutt greit å være skeptisk til både priser, reklame og popularitet, men det er de som tar det til det ekstreme og av prinsipp nekter å røre noe hvis det dukker opp på ei toppliste av noe slag, og blir ikke det egentlig litt småarrogant? For all del, jeg vet om de som gjør dette, ikke fordi de mener alt som er populært må være av dårlig kvalitet, men fordi det tvinger dem til å rote rundt i hyller og steder der man kan komme over hva som helst, og det er spennende! Det virker bare litt sært iblant å mene at om andre liker det må det være dårlig. Heldigvis finnes det ikke for mange av disse! Så jeg har rotet meg litt bort her, men i bunn og grunn tror jeg priser er en positiv ting, selv om man ikke av den grunn skal gå utelukkende for bøker som er tildelt dem. Og jeg tror forsåvidt også det er godt mulig å finne en pris som passer sin smak.
Her skal det være mulig å klikke seg inn og lese litt om hva de forskjellige prisene blir gitt for uten å måtte søke for mye: Wikipedia: Liste over litteraturpriser.

Det er flott at det er så uhyre mange bøker der ute, men samtidig irriterer det meg at det er bøker jeg sannsynligvis ville elsket, men som jeg aldri kommer til å snuble over. Da er det en trøst at sider som bokelskere kan hjelpe en å finne frem til en del av dem.

The Santaland Diaries av David Sedaris er en forholdsvis liten bok i seks deler. I motsetning til andre verk av samme forfatter består fire av seks stykker av ren fiksjon. Fra en forfatter som har skapt seg et navn gjennom autobiografiske essayer og humoristiske refleksjoner over livet rundt seg var det en spennende mulighet til å se en annen side av et talent.

De fleste enten elsker, eller er veldig skuffet, over denne samlingen. Selv faller jeg i den siste kategorien, for selv om jeg veldig gjerne vil, klarer jeg rett og slett ikke å sette pris på de fiksjonelle bitene her. Humoren som er så behagelig balansert og utrolig treffende i resten av Sedaris' skriverier virker tvungen, overdreven og slitsom i stykker som "Front Row Center with Thaddeus Bristol," og "Based Upon a True Story" og beklagelig nok tok jeg meg selv i å telle over hvor mange sider det var igjen av den ene eller den andre delen, ikke et godt tegn hos noen leser.

Til tross for dette drar tittelhistorien "Santaland Diaries" boka opp et hakk, skrevet i typisk Sedaris-stil, og "Dinah, the Christmas Whore" er et ikke like godt, men absolutt betydelig bidrag til å gjøre boka mer underholdende. Kvaliteten på språket varierer noe, men det er kanskje å forvente med tanke på forskjeller i både sjanger og tidspunkt de ble skrevet ettersom samlingen først og fremst er satt sammen pga. juletema.

Som sagt, noen elsker denne boka, og noen vil bli skuffet. Hvis du ser spesifikt etter ting skrevet i samme stil som i Me Talk Pretty One Day, Dress Your Family in Corduroy and Denim eller Engulfed in Flames er ikke denne boka den beste å følge opp med. Men tittelhistorien er så absolutt den typiske Sedaris-historien. Alt i alt er dette ei bok som skiller seg ut på mer enn en måte og det kommer ned til personlig smak. For meg er dette den av Sedaris' bøker som ikke vil bli lest igjen, og skal et terningkast gis for boka i sin helhet må det bli tre.

Det er vanskelig å definere innenfor en nettsamfunn der man skal og gjerne vil være inkluderende. Men jeg er en ganske lett småirritert person når det kommer til disse tingene, selv når jeg vet jeg ikke har "lov", og det er ganske frustrerende å gå inn på "Omtaler"-sidene, bare for å drukne i én-linje omtaler, som, strengt tatt, kanskje ikke er omtaler? Kan egentlig "kul bok", "vet ikke likte den lissom ikke", "verden beste bok ever, skikkeli bra, anbefaler den godt!" og "dritdårlig bok, skal aldri lese mer av denne forfatteren igjen" regnes som omtaler? Har problemer med å forstå hvorfor man "gidder", for å si det sånn, å skrive noe i det hele tatt hvis det er alt. Det virker ofte mer som en personlig kommentar man skriver for seg selv, som en slags påminnelse om hva man syntes om boka, et alternativ eller tillegg til terningkastet. Som er greit nok, men kanskje det burde ha vært et alternativ for seg selv?

Spesielt når man iblant må bla flere sider for å finne noe over tre linjer kan det være frustrerende. Det sagt, så trenger ikke alle bokomtaler å være lange, det er mange veldig korte og presise omtaler som er mer enn verdt å lese.

Når det gjelder objektivitet og subjektivitet er jeg av de som ikke tror helt på det første, selv om jeg beundrer et forsøk, men jeg er enig i de som sier det er greit å fortelle at man er subjektiv, og begrunne hvorfor man ser ting på den eller den måten. Ellers synes jeg en omtale skal inneholde litt grunnleggende informasjon om boka, hvordan den er skrevet (enn hvordan man vil beskrive dette), og hva man i bunn og grunn synes sluttresultatet er verdt, så objektivt og/eller subjektivt man kan.

Linker er greit som en inkludering i omtalen, men bare en link alene er ikke det jeg klikker meg inn på omtaler for, og blir derfor oversett med mindre jeg er uhyre nysgjerrig på ei bok. Avsløringer av store hendelser i skjønnlitterære bøker er utrolig irriterende, og jeg er faktisk redd for å lese omtaler noen ganger, rett og slett fordi hvis jeg vet slutten har jeg ingen interesse av å lese boka lenger, og når man kjøper de fleste bøkene sine blir det i tillegg til en opplevelse tapt også penger ut vinduet, som er litt kjedelig. Det er greit å diskutere hvordan historien utfolder seg i generelle trekk, men utover det kan man la det være opp til den eventuelle leseren å finne ut av det.

David Sedaris er for lengst blitt en av de store favorittene mine, og har en velfortjent plass på toppen av bokhylla. Med et godt konstruert og vittig språk klarer han å beskrive de mest hverdagslige ting på nye måter, samtidig som han konstruerer historiene sine med en dyktighet som krever talent såvel som erfaring. Detaljer flettes inn som en selvsagthet, og det absurde og humoristiske i fullstendige hverdagslige situasjoner er ofte så godt og levende beskrevet at jeg kan gå fra humring til fullblåst latterkrampe uten forvarsel.
I tillegg til de situasjonene vi alle finner oss selv i fra tid til annen, enten det er å gi opp en dårlig vane, problemet med å finne samtaleemner, irritasjoner, moteproblemer, eller språkbarrierer, er Engulfed In Flames også full av mer absurde øyeblikk som jakten på et skjelett, håpløsheten av å fange fluer i Paris, og andre refleksjoner.

I Engulfed In Flames trekker Sedaris langt mindre inspirasjon fra familie- og barndomsminner, selv om det til tider stikker seg inn noen steder, enn i Dress Your Family in Corduroy and Denim og Me Talk Pretty One Day. Det skaper en merkbar forskjell i fokus, fra en fjernere fortid til nåtid. Det sagt, vil jeg ikke si kvaliteten forringes av dette, selv om jeg er sikker på at mange vil savne det underlige og utrolige familieportrettet fra tidligere bøker.

Selv om det går på smak og behag vil jeg påstå at dette er en bok man leser best over tid, ikke en man sluker over et døgn. For min del er den blitt brukt som avkobling i stressperioder, i likhet med andre av hans essay-samlinger, og som det fungerer den ypperlig. Med historier som har like mye sår menneskelighet i seg som absurd, og til tider mørk, humor er den et deilig alternativ å ha til ren skjønnlitteratur når målet er underholdning og avkobling.

Vaklende mellom en femmer og en sekser, svinger jeg opp, litt av vane, litt av personlig leseglede. For de mer kritiske ville det muligens svingt ned, men jeg håper flere griper muligheten til å lese mer av denne forfatteren når muligheten byr seg.

Skulle man være litt usikker på om det ville falle helt i smak kan man jo ganske enkelt bla i flere artikler og essays skrevet av Sedaris i The New Yorker.