Bokelskere.no

Joda, den jobber indirekte den der, det skal jeg være enig i. Det finnes det nok flere eksempler på!

Med alder kommer visdom, er det ikke sånn? ;)

Da solen gikk ned over slettelandskapet i østre Henan, farget den jorden og himmelen røde som blod. Det var sent på høsten og det var kaldt. Landsbyens gater var tomme for mennesker.

Landsbyens blod, av Yan Lianke.

Det er bra at du følger med! Jeg biter ikke på sånt, men det er jo så utrolig irriterende med denne spammingen, og det er jo både yngre og eldre her inne. Synes forsåvidt det er deilig at bokelskere i motsetning til mange andre sider har klart å dukke unne både majoriteten av spammere, svindlere og useriøse plageånder. Bekrefter bare hvor flott denne siden er.

Hemmeligheter fra historiske epoker er noe for alle!

Like før påske koste jeg meg med en ungdomsroman som egner seg godt for voksne også. Boka jeg mener er Katakombens hemmelighet. Tidligere av Egeland har jeg lest: Åndebrettet, Ragnarok og Skyggelandet. Så jeg visste på forhånd at Egeland er en meget talentfull spenningsforfatter.

Som mange vet så har ungdomsromaner blitt meget populære i de åra og leses av både unge og voksne. Noe som er en god ting, bare folk leser så er jeg fornøyd! Det er også herlig å lese en helnorsk ungdomsroman istedet for alle de amerikanske som blir skrevet av nesten bare kvinnelige forfattere. Ikke noe galt med det, men godt med litt forfriskninger for den målgruppen også.

Katakombens hemmelighet handler om fjortenårige Robert som er med moren sin på en spennende ekspedisjon i Roma, men det er ikke hvilken som helst ekspedisjon det er snakk om. Moren hans har en jobb mange kan misunne. Hun er nemlig arkeolog. Hun graver i møkka for å finne historiske ting. Robert har tillatelse av skolen å være med henne så lenge han skriver en oppgave om det, noe han syns er helt topp! De skal nemlig undersøke en noe ukjent katakombe. I katakomben finner de et mystisk skrin og noen rare symboler. Robert blir spesielt opphengt i et av symbolene og begynner å utforske på egen hånd, noe som kan sette livet hans i fare.

Spenningen i denne boka er vannvittig god. Et genitrekk er at det er med litt bilder også (bilder fra Roberts "mobiltelefon" samt "egne notater" som bidrar til at denne romanen blir mer virkelig. Det føles ut som om man selv er med på denne spennenden oppdagelsesferden. Det gjør hele innholdet mer levende og opplevelsesrik. Man leser ikke historien, men man er selv i den!

Har også virkelig sansen for at historien blir forfalt fra forskjellige perspektiver. Den blir fortalt av Robert, Munkeordenen og Suzy Lee som observerer noe skremmende i verdensrommet. Syns det blir mer engasjerende når det blir fortalt fra forskjellige perspektiver. Det blir ikke så monotont.

Det fine også med denne romanen er at det er en grei måte for ungdom å lære litt historie på gjennom Roberts egne notater. Man lærer noe nytt mens man lar seg underholdne. Det jeg vil trekke ned litt er morens forhold til jobben sin. Robert gjør mange grundige undersøkelser om historiske symboler og diverse på nettet, biblioteket, gjennom å snakke med noen eksperter osv, men når han snakker med moren sin om bakgrunnshistorier angående symboler og slikt som han har funnet ut, vet ikke moren hans noe særlig om det og hun kaller seg for arkeolog? Det får meg til å stusse litt. For min del virket det som om Robert var arkeolog og ikke henne, for til tider visste han og fant ut mer enn det moren gjorde, hun som er utdannet til å være arkeolog. Det blir litt feil på en måte ... men skjønner jo konseptet.

Bortsett fra det er Katakombens hemmelighet uten tvil en spennende og fascinerende bok som garantert er like spennende for gutter og jenter, ungdom og voksne. Skulle ønske det var en oppfølger selv om det ikke er hentydning til det.

Jepp, alltid kjekt med boktips:)

Loop av Koji Suzuki er en japansk grøsser. Den tredje og siste boka i Ring-triologien. Vet ikke om du har hørt om skrekkfilmen The Ring (den er basert på den første boka). Originalfilmen heter Ringu. Det er en bokserie som er vanskelig å forklare. Men det handler om en videokassett. De som ser innholdet på den videokasseten dør i løpet av sju dager hvis de ikke klarer å løse forbannelsen. Det er en veldig surrealsitisk triologi, men jeg likte den:)

Tror det er denne påska jeg har lest aller mest i forhold til tidligere påsker. Hver påske leser jeg De dødes tjern av André Bjerke. Det gjorde jeg også i år. Det har jeg som tradisjon. Har lest den boka hver påske siden ungdomsskolen. Magisk!

Andre bøker jeg fikk lest i påska var Katakombens hemmelighet av Tom Egeland (tror 11 åringen din ville ha likt den også. Det er tross alt en ungdomsbok. Spenningsbok). Og jeg fikk også lest Loop av Koji Suzuki. Bøker som jeg ikke ble ferdig med i påska og som jeg leser fortsatt i er Svarte Mathilda II av Tor Arve Røssland, og Ved elven av John Hart som jeg kommer til å lese ut i en av de nærmeste dagene.

Så alt i alt var det produktiv lesing i påska selv om jeg ikke ble ferdig med alle bøkene:)

Det er forsåvidt ikke hvor forskjellige de er, det er det at de er to forskjellige ting. Dessverre blir det å si dette fort tatt for "du synes det ene er bedre enn det andre", og det er jo ikke i det hele tatt det jeg sier. Hver gang jeg uttrykker en sånn mening er jeg påpasselig med å understreke at det er min personlige mening, hva akkurat jeg foretrekker, som i dette tilfellet. Altså subjektivt sett, og ikke objektivt. Det hadde forsåvidt vært umulig for meg å spare tid på lydbok. Om det har å gjøre med det jeg sier om tempo var det jeg mente at jeg tilpasser tempoet underveis, jeg kan bruke ti ganger mer tid enn gjennomsnittlig på et avsnitt, lese sakte og nøye det jeg synes er spennende, og sluke andre deler veldig raskt, osv osv.
Alle har sin litt forskjellige måte å oppfatte og forestille seg en historie, og én grunn til hvorfor jeg ikke klarer av å lytte til en oppleser er at historien bærer preg av deres tolkning. Alt i alt blir det mindre kontroll.
Det er nok veldig mange som vil si at de synes papir, eller det skrevne ord er å foretrekke over lydbøker, men det har de jo all rett til når det er deres personlige mening. Akkurat som de som foretrekker lydbøker.
Jeg er litt usikker på dette siste, om det bare var en observasjon om temaet eller om det ble fremprovosert av noe jeg sa. Det håper jeg virkelig ikke, siden det heller aldri ville falt meg inn å påstå at deres erfaring er mindre verdt. Disse tingene varierer.
Og som jeg skrev litt lenger nede der jeg forklarte meg litt nærmere, er det den tekniske delen jeg henger meg opp i. Litt kranglefant når det kommer til disse tingene iblant. Og med fare for å gjenta meg selv; Annerledes er helt greit, men like godt betyr ikke nødvendigvis likt. Og det er da vel ikke farlig. Men det er koselig med litt diskusjon om dette. :)

Og det er flott, jeg tror lydbøker har mye for seg, men selv er jeg ute av stand til å sette pris på det. Det som iblant irriterer meg litt er hvordan å lytte blir omtalt som å lese, siden det ligger innenfor en annen aktivitet. Men samtidig er historien i bunn og grunn den samme, og derfor kan man jo ha like mye glede/utbytte av å diskutere, analysere og dele tanker om verket. Det er bare denne tekniske delen som irriterer meg, en liten gnagende tanke som sier teknisk sett er det ikke lesing. For all del, det kan være likestilt, og like fint for mange andre, det er ikke det det står på, det er bare dette med at det ikke er det samme. Det kan jo ha samme verdi uten å være det samme.
Hos meg ligger vanskene med å høre lydbok i alt dette som er "resten" av historien. Alt vi legger til selv, hvordan vi fyller inn bildene som blir beskrevet, hva vi legger vekt på osv. En stemme tilfører kanskje noe, men den låser noe annet ute også, og dermed er hele min opplevelse av historien, vel, ikke min opplevelse.

Det er jo to forskjellige aktiviteter selv om begge har historien i bunn. Selv foretrekker jeg å lese. En stemme som forteller meg historien er på sitt beste distraherende, og farger historien, noe jeg ikke liker selv. På en måte er jo lytting en mer passiv aktivitet, og det er vel mye av det som går meg på nervene. Jeg liker å tilpasse tempoet, "se" karakterene selv, styre stemningen osv. Alt dette blir tatt fra meg når jeg lytter. Har prøvd, men det er nok mer enn bare en vanesak, det er rett og slett en annen aktivitet enn å lese.

Anbefaler også Et skrik i natten av samme forfatter:)

Of Man's first disobedience, and the fruit
Of that forbidden tree, whose mortal taste
Brought death into the world, and all our woe,
With loss of Eden, till one greater man
Restore us, and regain the blissful seat,
Sing heavenly muse, that on the secret top
Of Oreb, or of Sinai, didst inspire
That shepherd, who first taught the chosen seed,
In the beginning how the heavens and earth
Rose out of chaos: or if Sion hill

Paradise Lost av John Milton

Politiførstebetjenten som tar imot meldingen, er nettopp i ferd med å sette tennene i en velfylt, grov rekebagett når telefonen ringer.

Nu, Jävlar! av Heidi Linde

I sin første roman skrev forfatteren om Jack the Ripper og mye tyder på at hun har latt seg inspirere av ham når hun har skapt morderen i denne boken.

The Gods of Gotham er ikke en oppløftende kriminalroman. Den er like gjennomført mørk som mange av bakgatene Timothy Wilde må bevege seg gjennom i jakten på barnemorderen. Det er noe trøstesløst over det hele, og de fleste karakterene som opptrer i teksten har sine plager og mørke rom. Til tross for dette rommer boken også en kjærlighetshistorie, den flimrer som et lite lys som kjemper mot stormkastene.

Det er god dybde i personskildringene, og de fleste karakterene har en troverdig utvikling gjennom boken, og byr også på flere overraskelser. Det er vanskelig ikke å trekke frem helten i historien, Timothy Wilde. Han har trekk man kan finne igjen hos klassiske krimhelter og han bærer historien godt. Litterært ligger romanen milevis over mange andre i samme sjanger og den er like mye en skjønnlitterær roman som en krim.

Med sikker penn skildrer forfatteren livet på skyggesiden i New York på midten av 1800-tallet. Hun er god på å skape atmosfære, og gjør nytte av datidens slang for å sette stemning i historien. Det er også mange små historiske detaljer i teksten, som vitner om at hun har satt seg grundig inn i temaet, og enkelte karakterer og hendelser er tatt fra virkeligheten. I starten av hvert kapittel er det utklipp fra avisartikler og bøker som gir innblikk i livet i New York på denne tiden.

Det skremmende med handlingen i The Gods of Gotham er parallellene man kan trekke frem til vår egen tid. De irske immigrantene var de laveste av de lave i New York, og måten de ble behandlet på gir assosiasjoner til hvordan innvandrere blir behandlet i vårt samfunn i dag. Boken er således en studie i hva fremmedfrykt kan føre med seg.

Dette er også en bok om menneskeverd og om kampen for rettferdighet i et samfunn hvor alt for mange vender ryggen til. Det handler om å stå opp for det man tror på, når man endelig finner en mening med det livet man lever, og hvordan man kan kjempe seg opp igjen når man har nådd bunnen.

The Gods of Gotham er den første boken i en krimserie, og det er bare å glede seg til fortsettelsen. Dette er en litterær godbit for alle som er glade i krim og historiske romaner.

Smertelig sterk krim

Med Smertehimmel tar Asle Skredderberget et stort steg opp fra sin debut Metallmyk.

Ingrid Tollefsen, ansatt i et legemiddelfirma, blir drept på et hotellrom i Roma. Økokrimansatte Milo Cavalli blir sendt ned til Roma som norsk representant for etterforskingen, og finner blant annet en «eskepost» som Tollefsen klarte å kvitte seg med før hun ble drept. Det viser seg også at Tollefsens yngre bror ble brutalt henrettet to år tidligere. Mens Milo graver seg ned i saken, får han også nye opplysninger om sin familie. Gamle familiehemmeligheter skal snu opp ned på alt det Milo tidligere holdt for sant.

Smertehimmel er bygget over samme lest som Metallmyk: økonomisk kriminalitet og grådighet står i sentrum kombinert med et kritisk blikk på en bransje som sitter på mye makt og penger. Det hele formidlet i en effektiv språkføring. Skredderbergets talent er at han klarer å ta komplekse temaer og gjøre dem interessante, spennende og forståelige for den vanlige leser. Boken er spennende, har mye action, og er vanskelig å legge fra seg.

Skredderberget har sagt i et intervju at han primært er opptatt av å underholde. Jeg vet ikke om jeg fester lit til den uttalelsen, for jeg opplever at han har et budskap utover det underholdningsmessige, og det er ikke vanskelig å se journalisten Skredderbergets penn skinne gjennom i boken.

Veldig mange av historiene i boken synes å ha sin inspirasjon fra aktuelle nyhetssaker de siste årene. Et godt eksempel på dette er den papirløse flyktningen fra Tsjetsjenia, hvis historie minner svært mye om Maria Amelie.Selve løsningen på krimgåten er også aktuell. Smertehimmel vil appellere til flere segmenter av lesere, men for de leserne som er opptatt av og oppdatert på nyhetsbildet og samfunnsforhold generelt, vil boken ha et ekstra lag.

Jeg kom mye mer under huden på Milo i denne boken, og jeg er blitt aldri så lite betatt av romanfiguren. Han er tiltrekkende, intelligent, og ikke minst så har han humor. Generelt er Skredderberget flink til å flette inn humor i boken for å lette tunge sekvenser, og han har mange skarpe replikker.

Et annet genialt trekk er katolske Milos mange skriftemål. Ikke bare sørger disse for at vi kommer mer under huden på Milo, men Skredderberget bruker også disse dialogene for å sette søkelys på bokens budskap og tema. Plottet i boken er komplekst. Det er mange løse tråder som ikke synes å ha noen sammenheng, men forfatteren vever dem sammen på elegant vis.

Smertehimmel tar opp flere dagsaktuelle temaer. Jakten på det perfekte, og hvor langt folk er villige til å gå for å nå sine mål. Aner vi et lite spark til de mange Birken – streberne her? Skredderbergets budskap er at av og til kan det lønne seg å sette egne behov til side for å tilfredsstille en større sammenheng.

Hvis jeg skal trekke frem noe jeg ikke var så fornøyd med, var det måten oppklaringen av saken blir presentert på. Det ble litt for mye amerikansk filmpreg over det, men alt i alt er dette blitt en knallsterk og spennende krim, som for øvrig har en av de mer originale biljaktscenene jeg har lest i en norsk krimthriller.

Asle Skredderberget har valgt å skrive krimthrillere fra et område hvor Tom Kristensen har vært nærmest enerådende i Norge. Det kan fort vise seg å være en svært lukrativ avgjørelse, for i Skredderberget har Kristensen fått en sterk utfordrer. Aner vi en ny Riverton – nominering i 2014?

Det blir litt begge deler her. Jeg leser som regel flere samtidig, men det blir kanskje bare den ene i et par dager, så den andre. Noen bruker jeg veldig lang tid på, andre igjen er borte i løpet av en til to dager. To av bøkene jeg leser nå ble til skrekk og gru igjenglemt hjemme da jeg dro på påskeferie, men de står der fortsatt med mindre jeg tar en veldig lang pause. Varierer som regel fra to til fire. Da er det ofte litt forskjellige sjangere.
Ser at mange har faste plasser til de forskjellige bøkene de leser, her derimot er de alle overalt, fra godstolen, til senga, til toget, til peiskroken.

Det fins et hav av bøker om alt og ingenting der ute. Er det noe spesielt tema du ser etter, kanskje noe du har likt eller ikke likt i tidligere bøker, eller en sjanger du foretrekker? Ellers er det veldig vanskelig å anbefale noe. Men det blir noe enklere etterhvert!

Takk for tips. Den har jeg lest og likt!

Jeg har akkurat sett den utrolig spennende filmen "Argo", og inspirert av den har jeg lyst til å lese spennende spionromaner fra Iran i tiden fra 1979 og frem til 2000-tallet. Er det noen som har gode tips? De trenger ikke å være på norsk, gjerne på engelsk.

Vandrehistorier. Er de sanne eller er det bare vås?

Elisabeth flytter inn i en leilighet utenfor Bergen sammen med sin mor etter en traumatisk familietragedie. Etter å ha mistet sin bror i en husbrann har familien aldri vært den samme igjen, og hun syns det er trist å flytte fra det som en gang hadde vært og alle vennnene hennes. Dessuten er det noe rart med den nye leiligheten. Hun får en rar fornemmelse av den, men vet ikke riktig hvorfor. Ikke før hun begynner på skolen hvor hun møter sine nye klassekamerater. Hun får vite at det har skjedd et mord i leiligheten hennes for tjue år siden. En jente ble brutalt drept, men politiet fant aldri ut hvem morderen var. Hjemme i leiligheten sammen med moren føler hun seg ikke trygg. Leiligheten er alltid kald og det skjer rare ting på badet. Har det sammenheng med mordet som skjedde for tjue år siden, eller er det andre ting som skaper disse fenomenene som Elisabeth opplever hjemme? Og vil moren hennes noen gang tro henne? Dette må hun finne ut av før hun blir stemplet som sprø.

Barne og ungdomsbøker har virkelig blitt enormt populært den siste tiden og leses av alle aldre. Noe som er gledelig! Det spiller ingen rolle hva man leser, bare man leser, hva som helst, ikke sant? Jeg liker å bevege meg litt i forskjellige målgrupper når det gjelder lesing. Nysgjerrigheten min er stor når det kommer til litteratur og jeg er ganske så altetende. Og nysgjerrigheten er ekstra stor når det gjelder grøssere og spenningsbøker. Derfor bare måtte jeg lese Svarte Mathilda.

Liker godt at boka tar for seg vandrehistorier som er veldig fengslende. Vandrehistorier er en måte å fortelle hverandre historier på og som visstnok skal være sanne. Noe å skremme hverandre med. I denne boka gjelder det en bestemt vandrehistorie som går ut på å si Svarte Mathilda i speilet, sju ganger. Det er et godt utganspunkt i en grøsser for det unge publikum som gjerne vil lese litt mørk litteratur. Historien har et godt driv og det er også litt forfriskende å lese på nynorsk. Hatet nynorsk før i tiden da jeg selv var elev, men da det ble slutt på tvangslesingen innen nynorsk og heller lese det frivillig etter at jeg var ferdig med skolen, gikk det greit. Fikk et mer avslappet forhold til det og det er jeg glad for. Så vær så snill å ikke la dere avskrekke med tanke på at boka er skrevet på nynorsk.

Svarte Mathilda er en bok som byr på en overnaturlig mysterie hvor fortid møter nåtid og en vanlig jente bestemmer seg for å finne ut hvem som terroriserer leiligheten hennes. Det er spennende lesing både for unge og voksne. Det eneste jeg savnet var litt mer dybde i karakterene, men regner med at jeg blir bedre kjent med dem i de neste bøkene.

Siden det nærmer seg påske og aller fleste kanskje har startet påskeferien allerede, passer Svarte Mathilda ypperlig til høytlesing for hele familien. Hva er vel påske uten litt påskegrøss?