Bokelskere.no

28 stykker så langt :)

II.4.IV Hos Khokhlakovs

Aleksej kjem til fru Khokhlakova og Lise (som mora seier fekk hysterisk anfall da ho høyrde at Aleksej var ventande). Har opptrinnet i II.4.III som funksjon å vise at Lise har rett når ho seier at «etter dette må man jo tro at De bare er en liten guttunge»)? Nå vil Lise, av forståelege årsaker, ha att brevet frå I.3.XI.

Katerina Ivanovna, er der òg, i samtale med Ivan; dermed er neste kapittel førebudd. «[…] hun elsker Deres bror Ivan Fjodorovitsj, men prøver å innbilde seg at det er Deres bror Dmitrij Fjodorovitsj hun elsker», seier fru Khokhlakova til Aleksej.

Og jeg har i dag begynt på De dødes tjern av André Bjerke. Den boka har jeg lest hver påske siden ungdomsskolen. Det er en tradisjon;)

II.4.III Et møte med skolegutter

Det ville ha vore interessant å lage ei tidslinje med utgangspunkt i korleis Aleksej, for det er han vi følgjer, blir gjennomgangsfiguren frå det eine opptrinnet til det andre; etter besøket hos faren er han nå på veg til fru Khokhlakova. Han møter steinkastande gutungar; ein av dei bit, til og med. For meg, som for Aleksej, er dette ei gåtefull hending.

II.4.II Faren

For eit driv over forteljinga! Vi har følgt Aleksej frå den eine til den andre - faren og brørne, Dmitrij, dei to kvinnene, Dmitrij, munkane og nå tilbake hos faren. Ivan og Smerdjakov har gått. Fjodor Pavlovitsj er sur og tverr («jeg akter å leve et lastefullt liv til det siste»). Faren tek avstand frå tanken om evig liv. Han seier at han vil gifte seg med Grusjenka, og at Ivan prøver å få Dmitrij til å ekte henne så han sjølv kan ta over Katerina. Og drivkrafta bak alt dette er pengar.

II.4.I Fader Ferapont

Starets Sosima får den siste oljen og talar til dei som er samla i cella: «Dere skal elske hverandre, […]. Dere skal elske Guds folk. […] hver enkelt av oss er skyldig for alle og for alt på jorden, […] hvert enkelt menneske er skyldig for alle mennesker og for hvert enkelt menneske på jorden. […] Vær ikke redd for synden om dere bare erkjenner den og føler oppriktig anger.»

Folk klarte seg før mobiltelefon og fjesbok òg, Twitter er det visst òg noko som heiter, kva det nå kan vere: Raktin dukkar opp att, denne gongen med «et underlig brev fra fru Khokhlakova», om at ei av dei truande bondekonene har vorte bønnhøyrd.

Så blir det fortalt om møtet mellom han som har gitt namn til kapitlet, einebuarmunk og fanatikar far Ferapont, som er motstandar av Sosima, og ein framand munk. Dei snakkar om fasten, ein djevel og «Helligånden» (visstnok noko anna enn «Den hellige ånd»). Sosima sender Aleksej ut, der far Paisij talar om at det ikkje lenger er noko av det som var heilagt og at «også de som fornekter kristendommen, bærer Kristi uforgjengelige bilde i sin sjel, ennå har ikke visdommen maktet å skape et høyere bilde for mennesket enn det Kristus ga oss.»

Far Paisijs ord verkar positivt på Aleksej.

Fyrste delen inneheld tre bøker, «En families historie», «Et uheldig møte» og «Vellystinger» - det er jo det dei er, både den eine og den andre, «Vellystinger», med unntak av Aleksej. Dostojevskij har vist oss familien Karamasov, med alle dens motsetningar, spenningar og konfliktar. Litt i utkanten har Katerina Ivanovna og Agrafena Aleksandrova segla opp som aktive figurar. Men fyrst og fremst har vi møtt starets Sosima og læra hans. For meg blir Dostojevskij ein teolog som er fantastisk god til å skrive romanar; han bruker romanforma til å sette dei store spørsmåla i relieff - gudstrua og nådens makt.

I.3.XI Enda et ødelagt rykte

Kven andre enn Dmitrij møter Aleksej etter at han har gått frå Katerina Ivanovna - ikkje tilfeldig nær ein korsveg! Og Dmitrij behandlar Aleksej som Katerina fyrst behandla Grusjenka.

Tilbake i klosteret les Aleksej brevet frå Lise, dotter til fru Khokhlakova (jf. I.1.IV): «Kjære Aljosja, jeg elsker Dem» - denne tilståinga er altså det øydelagte ryktet.

Mottakaren av brevet ber («Herre, forbarm deg over dem alle, hjelp du disse ulykkelige og urolige, og led dem inn på dine veier») og sovnar roleg. Alt ligg vel nå til rette for ein samtale med starets Sosima.

Tidligere denne uka ble jeg ferdig med Maestro av Geir Tangen, og i går begynte jeg på Du av Caroline Kepnes som jeg skal fortsette med og jeg skal fortsette med Night Shift av Stephen King. Har som håp å begynne på både Dukkhuset av M.J. Alridge og Vinternatt (norske kriminalfortellinger) utvalgt av Nils Nordberg.

Blir ikke ferdig med alt dette i helga, men håper å bli ferdig med noen og kanskje begynt på noen. Det er ikke tiden det står på. Det er det rikelig av så det blir en rolig påske her også. Det blir i hvert fall ingen skiturer på meg for å gå på ski er det verste jeg vet:)

God bedring og god påske:)

Kan de sterkeste bånd ryke?

Tvillinger krangler også
Tvillingene Jude og Noah har et utrolig sterkt bånd. Mon skulle tro at det båndet ville vare evig for som kjent er tvillingbånd sterkere enn noe annet vennskapsforhold. Til tross for deres sterke bånd, er de meget forskjellige. Jude er den frittalende og joviale. Hun blir lett kjent med folk og er ofte den som prater for dem begge. Noah er stikk motsatt. Den stille og som har lett for å trekke segt tilbake. Han foretrekker å tegne i eget selskap. Gjenskape virkeligheten gjennom kunsten.

Jude og Noah har et tett bånd helt til de er tenåringer da nesten alt forandrer seg og de må tilpasse seg i nye omstendigheter. De glir mer og mer fra hverandre, og samtidig prøver de å holde på fasaden. På grunn av familieomstendigheter blir ikke noe som før, og sjalusi kan ødelegge både vennskap og søskenforhold. Tvillingene bytter på å fortelle fra hvert sitt perspektiv, og de tar med de viktigste punktene i livet, forandringene som velter om mest.

Viktige temaer er ikke alltid nok
Denne boka har fått mye skryt verden rundt, og er elsket av både ungdommer og voksne. De har falt for både handlingen og språket, noe som er en gåte. Handlingen er meget forutsigbar, tvillingene oppfører seg mye yngre enn det de er, og språket er overdramatisk og prøver å fremstille det som poetisk og vakkert, men det blir som regel kleint. Det blir for mye av alt og det blir da kvelende i lengden. Mange har falt for denne skrivestilen, men for noen kan det bli for overdrevent. Forfatteren prøver for hardt å gjøre teksten levende og spille på leserens følelser, men av og til blir man ikke helt overbevist. Det boka skal ha skryt for er at den tar opp viktige temaer som homofili og ensomhet, det er det ikke mange ungdomsbøker som nevner. Det er temaer mange ikke snakker høyt om, og selv om man ikke sliter med noen av delene så får man kanskje en forståelse for begge temaene underveis mens man leser. Det er bare sunt å sette seg inn i andres perspektiv av og til. Men viktige temaer i en bok er ikke alltid nok. Man skal overbevise, dra leseren inn i historien og la leseren føle det man leser, men det er ikke alltid det skjer, og da er det noe som mangler. Det er ikke nødvendigvis nok til å gjøre en bok god og uforglemmelig.

Som sagt er det mange som har forelsket seg i denne ungdomsboka og klamret seg fast til den. Den har uten tvil et godt utgangspunkt og tar opp viktige temaer, men av og til er det umulig å bli enig med alle når det gjelder meninger. Alle faller ikke for det samme av og til, men det er lett å forstå hvorfor mange har forelsket seg i denne boka, men likevel blir man ikke fan selv.

Jeg gir deg sola er en bok som har fått mange fans og truffet mange rett i hjertet, men for noen andre kan Jeg gir deg sola bli noe slitsom. Av og til kan det bli for mye overdrivelse at man ikke klarer å føle noen form for sympati mens man leser. Beklager for kort anmeldelse denne gang, men det er egentlig ikke noe mer å si om saken. Jeg havner muligens på noens svarteliste etter denne bokanmeldelsen, men det får jeg bare leve med ...

Ja, det var dette ("Dette møtet og scenen mellom Katarina og Grusjenka der hun overøser sistnevnte med kjærtegn, virker på meg nærmest planlagt og arrangert av Katerina") eg sikta til. Så får vi sjå vidare.

I.3.X De to kvinnene sammen

Aleksej går til Katerina Ivanovna, og der er Grusjenka. Dei snakkar om forholdet til Dmitrij, og stemninga skifter sterkt og raskt frå «kjære engel» til «vemmelige hore». Aleksej får brev frå fru Khokhlakova. Kapitlet illustrerer Anita Lindbloms suksessong om at «Sånt är livet, sånt är livet. Så mycket falskhet bor det här».

I.3.IX Vellystinger

Dette kapitlet har gitt namn til heile tredje boka i fyrste delen. Den tredje boka har vel i grunnen lagt opp til dette dramatiske opptrinnet.

Grigorij og Smerdjakov kjem inn etter Dmitrij Fjodovoritsj, og det går vilt for seg. Dmitrij bryt med faren. Det er likevel Ivan faren er reddast for.

Ned dette slagsmålet med hard ordbruk og truslar har Dostojevskij skapt bakgrunn for spørsmålet (jf. Brotsverk og straff) «har virkelig mennesket rett til å avgjøre hvem som fortjener å leve og hvem som ikke fortjener det?»

Uttrykket «Æsops blod» gir ikkje Google-treff, men her er ei lengre utgreiing om fabediktaren, og her er stuttversjonen.

Ivan er vennleg mot Aleksej. Sikkert ikkje utan grunn.

I.3.VIII Ved et lite glass konjakk

Fjodor Pavlovitsj og Ivan Fjodorovitsj snakkar om Smerdjakov; den eldste av dei har som oppfatning at «[d]et er bjerkeriset som har gjort stort og mektig». Viktigare, i lys av hovudtematikken, er replikken «Ja, om Gud eksisterer, da må jeg selvsagt stå til ansvar, men om Han ikke er til, hva skal vi da med disse klosterfedrene dine? Da skulle man i det minste kappe hodet av dem, - de holder jo bare utviklingen tilbake. […] Si meg, Ivan: er Gud til?» Her omtalar forresten Fjodor Pavlovitsj seg sjølv som eit esel, men dette har kanskje ingen samanheng med Balaams esel…

Faren og dei to sønene diskuterer vidare om Gud er til. Her står Aleksej og Ivan står mot einannan. Om staretsen seier Fjodor Pavlovitsj at «il y a du Piron là-dedans», og dette er vel meint som ei anerkjenning, ein referanse til Alexis Piron. Fjodor trekker vidare inn romanen Герой нашего времени, «Vår tids helt», av Mikhail Jurijevitsj Lermontov, eit storverk i russisk litteratur, som eg har til gode å nyte.

Aleksej græt når Fjodor Pavlovitsj snakkar om mora - og faren gløymer at Aleksej og Ivan har same mor, Sofia Ivanovna. Så kjem Dmitrij, og Fjodor Pavlovitsj fryktar for livet sitt.

I.3.VII Kontrovers

Smerdjakov, «Balaams esel» (han blir kalla «esel», her vel i tydinga «idiot»), som har fornekta trua si, diskuterer med Grigorij og Fjodor Pavlovitsj når Aleksej kjem inn.

Smerdjakov blir skulda for å vere tilhengar av kasuistikken og jesuitt (som neppe hadde gode kår i Russland).

Eg synest at dette er eit vanskeleg kapittel.

Ja. Finn i alle fall ikkje noko innanfor ortodoks tru der desse utsegnene blir brukte. Sikkert Dmitrijs versjon.

Ja, har lurt på om det er slik det heng saman. Fint å lure før ein konsulterer andres gransking i sekundærlitteraturen.

Har ikkje den russiske teksta, men tviler på denne spesielle tolkinga av esel. Eg har sett at dette eselet såg meir og skarapare enn herren sin, og eg såg ei nettside som eg ikkje finn att der det stod at Herren tala gjennom Balaams esel.

I.3.VI Smerdjakov

Aleksej kjem til faren. Fjodor Pavlovitsj Karamasov kallar den fåmælte Smerdjakov for Balaams esel; Balaams - eller Bileams - esel, som Gud gav talegåver, blir det fortalt om i 4. Mos 22-24. Forteljaren kallar Smerdjakov for hoven og nyttar høvet til å fortelje om lite tiltalande episodar og karaktertrekk ved denne fjerde Karamasov-sonen. Men pent har han ikkje vorte behandla, så karaktertrekka har vel sine årsaker. Dostojevskij har forresten utstyrt han med epilepsi - som han hadde sjølv. Smerdjakov les Gogols prosadebutKveldar på ein gard nær Didanka, men liker ikkje boka fordi ho ikkje er sann - og ikkje liker han sakprosa heller. Forteljaren samanliknar Smerdjakov med ein mediterande bonde på eit måleri av Ivan Kramskoj: "Grublaren" (den opphavlege kommentaren min redigert etter innspel).

Nå har vi fått forhistoria - familiebakgrunnen kjente vi til frå før - og karakteren til denne viktige litterære figuren.