Bokelskere.no

Hei, og beklager for sent svar fra meg:) Ina heter jeg, så vet du i alle fall navnet mitt:) Jeg er ikke den som etterlater navnet mitt overalt på nettet for vil ikke at min fremtidige arbeidsgiver (hvis jeg i det hele tatt får noen) får vite hva jeg driver med på fritiden:) Fordi de som kjent søker på google. Samtidig er jeg litt sær:)

Godt at vi kommer til å holde kontakten for det er du jeg har mest kontakt med her inne, så det er godt å vite at den ikke blir brutt:)

Skjønner, sånn er det med formen og helsa. Den må gå først noen ganger, og vi forstår. Vi er så forståelsesfulle her inne, så:) Av og til må vi bare ta ting etter formen, sånn er det noen ganger. Det er ingen vei utenom. Og det er bare å sende meg pm når du føler for det. Er jo hyggelig å beholde kontakten:)

II.5.III Brødrene blir bedre kjent
Ivan er i vertshuset «Hovedstaden». Han seier at «livstørsten» er eit «Karamasov-trekk» som også Aleksej har. Ivan kallar Vest-Europa «en kirkegård og ingenting mer». Her er det Aleksej seier: «Fremfor alt må menneskene lære å elske livet» (s. 293); han svarar ja når Ivan spør om «vi så [skal] elske livet mer enn livets mening: «Ja, absolutt, kjærligheten må gå foran logikken, som du sier, ubetinget foran logikken - det er først da vi forstår meningen». Den «andre halvdelen», seier Aleksej, består i «å oppvekke dine døde, de som kanskje ikke er døde engang» - nesten eit gjenklang av Ibsen, dette (eller omvendt; Ibsen skreiv Når vi døde vågner etter Dostojevskijs Karamasovbrørne…). Om det er samanheng mellom reisa til «kyrkjegarden» Vest-Europa og «oppvekke dine døde»? Det veit eg ikkje. Eg veit at Dostojevskij reagerte kraftig på materialismen i Vesten, men eg kan ikkje hugse å ha lese at han trekte så drastiske parallellar. Vi får lese og gruble.

Ivan - det er ei stund sidan vi har møtt han nå - alluderer til Kains ord om å vere vaktaren til bror sin. Han vil stifte vennskap med Aleksej, men om han meiner det, det er eg usikker på, like usikker på som kva Ivan måtte meine om «Guds eksistens». Uttrykket «s'il n'existait pas Dieu il faudra l'inventer» er henta frå Voltaire. Ivan råder Aleksej til ikkje å gruble over dette: «Det er ikke Gud jeg ikke aksepterer, det må du forstå, nei, det er Guds verden jeg ikke kan gå med på.»

I neste kapittel, «Opprør», skal visst Ivan forklare kva han meiner med at han «ikke aksepterer verden».

Det som du siterer, står i parateksta bak på den utgåva eg har. Men etter den replikken eg siterte ("Fremfor alt må menneskene lære å elske livet"), spør Ivan Fjodorovitsj: "Skal vi så elske livet mer enn livets mening?" "Ja, absolutt," svarar Aleksej Fjodorovitsj. Dette står på s. 293 i Solums utgåve.

Det er godt å høre at du kommer til å titte innom, og jeg skjønner deg godt. Det er ikke alltid jeg føler for å kommentere bestandig jeg heller når jeg ser interessante tråder, og derfor må vi gjøre det som føles er best for oss selv. Når ting føles som tvang er det ikke gøy lenger. Så man må gjøre det man føler er riktig:) Godt å vite at du fremdeles kommer til å stikke innom bokelskere slik at kontakten ikke blir helt brutt, og god bedring:)

II.5.II Smerdjakov med gitaren
Det er interessant at forteljaren her seier om Aleksej (som vil treffe både Sosima og Dmitrij, men nå i fyrste omgang Dmitrij) at «han klatret over gjerdet på same sted som i går»: Forteljaren fortel altså det som skjer når det skjer; han er i «i dag», og viser til eit «i går».

Aleksej høyrer Smerdjakov spele gitar og synge (nei, eg klarer ikkje å plassere strofane) for Marja Kondratjevna, «vertens datter». Smerdjakov seier: «Jeg hater hele Russland.» Korfor? Fordi han ikkje har fått pen behandling i heimlandet sitt? Smerdjakov tek forresten feil når han seier at «Napoleon den første» var «faren til den nåværende keiser»; det var han jo ikkje - han var bestefaren. Og dette veit Dostojevskij sjølvsagt innmari godt.

Vi får vite litt om kva van og Dmitrij driv med, og Marja Kondratjevna er tydelegvis interessert i å treffe Aleksej att. Stadig noko nytt som oppstår og som driv handlinga framover.

Det var uventet og trist nyhet:/ Fint at noen andre overtar, men det blir ikke det samme:/

Natt til onsdag ble jeg ferdig med Night Shift av Stephen King. Samme natt begynte jeg på Jeg lar deg gå av Clare Mackintosh som jeg skal begynne på. Siden forrige helg har jeg lest i Dukkehuset av M.J. Arlidge som jeg også skal fortsette med. Tro kanskje jeg blir ferdig med den i kveld ... Neste bok på leselisten er Vinternatt (norske kriminalfortellinger) - utvalgt av Nils Nordberg, men tror ikke jeg rekker å begynne med den før neste uke.

Takk for alle innlegg og håper du titter innom selv om du ikke lenger kommer til å ha ansvaret for denne tråden:)

Heilt einig med deg. Og det ville nok Dostojevskij vere òg.

II.5.I Forlovelsen
Over på femte bok, «Pro og contra». Fyrste kapitlet her er om ei truloving.

Karerina Khokhlakova fortel Aleksej om at Katerina Ivanovna fekk hysterisk anfall. Frua verkar ikkje heilt i balanse, ho heller. Aleksej diskuterer episoden med stabskaptein Nikolaj Iljitsj Snegirjov med Lise: «- Det viktigste nå er å få ham til å innse at han står på like fot med oss, selv om han tar disse pengene, fortsatte Aljosja henrykt, - og ikke bare på like fot, men på en høyere fot… […] Vet De, Lise, Sosima sa en gang: menneskene må behandles som barn, og enkelte til og med som pasienter på et sykehus…»

Samtalen dreier seg deretter om «friarbrevet» frå Lise. «[…] men jeg er også en Karamasov», seier Aleksej. Han ber på «en hemmelig sorg», og brørne hans «styrter seg i undergangen», seier han, og han tek opp att at han òg er ein Karamasov. At han «kanskje ikke engang tror på Gud» kjem overraskande på oss.

Aleksej ser at han blir aleine når staretsen går bort - «Jeg kommer til Dem, Lise», seier han. Ikkje overraskande har fru Khokhlakova lytta, men brevet frå Lise til Aleksej får ho ikkje lese. «Datterens kjærlighet blir morens død», konkluderer ho. Aleksandr Gribojedov, som ho viser til, var ein russisk forfattar i fyrste delen av 1800-talet, og frua føler seg som Famusov i det komiske versedramet Горе от ума, som handlar om den ulykka det er å ha vett og forstand.

I.4.VII Og ute i frisk luft
Uttrykket «frisk luft» har jo her, som stabskaptein Nikolaj Iljitsj Snegirjov så riktig nemner, dobbel botn. Offiseren fortel bakgrunnen for bitinga, sonen Iljusjka ville ta faren i forsvar overfor Dmitrij, og snakkar om forholdet sitt til Fjodor Pavlovvitsj og Agrafena Aleksandrovna, og ikkje minst om at Iljusjka vart mobba og forholdet mellom far og son («Det var ingen som så oss, ingen annen enn Gud; kanskje husker han det når jeg en gang skal stå til rekneskap for ham»).

Aleksej kjem fram med ærendet sitt, og det er ikkje måte på korleis Nikolaj Iljitsj meiner at dei to hundre rublane frå Katerina Ivanovna kan hjelpe på livssituasjonen til familien - før han krøllar sedlane saman og trampar på dei: «Si til dem som har sendt Dem at børsten ikke selger sin ære for penger!» Han har, for å seie det mildt, sterkt skiftande sinnsstemningar når han og Aleksej går frå einannan.

Eit ikkje heilt enkelt kapittel, dette.

Uventet ekspedisjon ...

Martin er Audis reklamemann. Han er egentlig eventyrer, og Audi hyrer ham til å reklamere for dem i ekstreme situasjoner. Selv er han desperat etter en ny ekspedisjon for det er en stund siden sist. Fra spøk til virkelighet kommer denne utfordringen; at han skal komme seg opp til toppen av verdens høyeste fjell, Mount Everest, til tross for at han er ingen erfaren klatrer, men han får heller ingen valg. Han blir med på ekspedisjonen med beryktede Sir Richard Lawrence og noen andre som består av svært forskjellige personligheter, og som har hvert sitt motiv for å nå toppen. Utfordringer står i kø, både når det gjelder vær, rasfare og høyde, men også hvordan man forholder seg til hverandre og sherpaene. Vil de klare å komme seg til topps, eller blir det bare forhindringer?

En thriller som faktisk er spennende
Det er ikke mange thrillere som er så spennende som de skal ha det til. Fra denne kanten leses det mye skrekk og thrillere, men det er sjeldent at noe gir inntrykk eller engasjerer. Det skjer bare noen få ganger, men Everest er en av de få gode thrillerne som er både troverdig og som holder på interessen hele veien. Denne leseren har det dessverre lett for å kjede seg, Det er ikke alle bøker som holder på interessen, til tross for at ingen bøker blir avbrutt, så denne boka føltes for en gangs skyld ikke ut som tvangslesing fordi lesingen gikk av seg selv uten at det føltes ut som om man måtte lide seg gjennom det. Det er sjeldent fordi det er ofte vanskelig å finne bøker som man blir dratt inn i.

Forfatter Odd Harald Hauge har selv vært på Mount Everest og det var i 2007. Han kom seg ikke på toppen fordi han og de andre som var med måtte snu på grunn av at værendringer kunne oppstå, og de måtte snu for sikkerhets skyld. og de måtte også komme seg ned i god tid. Til tross for at han ikke nådde toppen, kom han seg langt opp og hans erfaring vises godt i denne thrilleren. Man vet godt om forholdene til vær, rasfare og hvordan man takler høyde eller ikke fra før, men det er ofte lett å ikke tenke på at det må klatres i små etapper, det kreves mye samarbeid, prøve å ha med seg kun det viktigste og være i god form.

Å sprenge grenser
Ofte er det fascinerende å tenke på hva som gjør at folk vil for alt i verden bestige Mount Everest. Er det for å overvinne frykten? Gjør de det for å bevise noe for seg selv eller andre? Er det for å få et navn og bli kjent for noe stort? Hva er greia? Det er veldig fascinerende både når man leser om Mount Everest og når man ser filmer og dokumentarer om det. Det er spennende at folk velger å gå litt lenger enn andre samme hva motivet er. De gjør alt for å overgå seg selv. Det er både inspirerende og gåtefullt på en gang.

Det er ikke bare omgivelsene som vekker interesse i boka, men det er også karakterene. De er spennende hver for seg på hver sin måte, og vi blir godt kjent med dem alle på godt og vondt. De har sine småkrangler og blir man noen gang godt nok kjent med noen? Karakterene som var mest givende å lese om var Sir Richard, Martin og Mark. Den ene dagen er de "perlevenner" og neste dag tåler de nesten ikke trynet på hverandre. Det er ikke alltid godt å vite hvor de har hverandre hen, noe som også er meningen. Det er en fin kontrast mellom samholdet og omgivelsene. Ikke alt er helt til å stole på.

Everest er en troverdig thriller om frykt, selvransakelse, mistillit og prøve å gjøre de rette valgene. Boka er full av atmosfære, består av levende karakterer og miljøbeskrivelsene er så gode at det føles ut som om man er der selv. En kald og ubehagelig thriller som er litt utenom det vanlige.

Jeg vet hvordan det er, dessverre. Vi får bare holde ut. :o)

I.4.VI Spente scener i stuen

Aleksej kjenner seg utanfor i den delen av verda som gjeld forelsking og kjærleik: «Hva vet vel jeg om slike ting?» På veg for å utføre oppdraget frå Katerina Ivanovna tenkjer han, som vi lesarar, at han som beit, sikkert er sonen til den offiseren som Dmitrij hadde behandla dårleg, stabskaptein Nikolaj Iljitsj Snegirjov. Dmitrij, på si side, er ikkje heime. Heime hos offiseren er det mange menneske (ei kvinne blir nemnd med namn; det er dottera i huset, Varvara Nikolajevna); kanskje møter vi fleire av dei seinare? Guten med dei skarpe tennene høyrer ganske riktig til her og har kjælenamnet Iljusjetsjka.

Om det er forteljaren eller offiseren som blir lyrisk og siterer

I hele skapningen var intet
Som nåde fant for dette blikk,

kjem ikkje så tydeleg fram, og kjelda klarer eg ikkje å finne. Offisersfrua, Arina Petrovna, møter vi òg, og den andre dottera, Nina Nikolajevna, («en Guds engel i kjøtt og blod»). Kapteinen seier to gonger at familien «tilhører de fattige i ånden». Han tek med Aleksej Fjodorovitsj ut for å prate i frisk luft.

Dostojevskij har trekt inn nye figurar akkurat da det var på tide med litt fornying. Og figurane får vi sikkert høyre meir frå sidan.

Takk for det. Ja,det er det. Fantastisk bok og tradisjon. De dødes tjern er ikke min favorittbok, men det er den beste norske kriminalboken:) Favorittforfatteren er Stephen King og begge passer ypperlig for påska. Jeg leser De dødes tjerner hver påske fordi den har skrekk, suspense, krim, og en hel dose atmosfære, og det beste med den er at det er en bok jeg aldri går lei av:)

I.4.V Spente scener i salongen

Aleksej tenkjer på rivaliseringa mellom brørne – og at han er glad i begge. Vi lærer, med tanke på namnelista til kjellk, at fru Khokhlakova heiter Katerina Osipnova.

Aleksej trur på Katerina Ivanovna, men kva er sant av det som ho og Ivan Fjodorovitsj seier? Katerina Osipnova seier «Tro aldri en kvinnes tårer, Aleksej Fjodorovitsj», og dette kan vi vel, som lesarar av denne romanen, altså, legge oss på sinne.

Sitatet «Den Dank, Dame, begehr ich nicht, –» er frå Schillers «Die Handschuh». Dei gamle russarane, dei som kunne lese og skrive av dei (3/4 av innbyggarane var analfabetar ved slutten av 1800-talet; i 1940 hadde den sovjetiske regjeringa fått redusert prosentdelen til 20), kunne klassikarane sine – sjå – eller les, da – berre korleis adelen hos Tolstoj snakkar fransk…

Katerina Ivanovna fortel at Dmitrij hadde oppført seg dårleg mot ein tidlegare offiser, Snegirjov (var det sonen hans som kasta stein på og beit Aleksej?), og ho vil at Aleksej skal levere pengar til denne mannen. Igjen er Aleksej bodbringar (eg kom på at «engel», ἄγγελος, jo tyder «sendebod» – og rett etter seier fru Khokhlakova at Aleksej har opptredd som ein engel).