Bokelskere.no

Som å klage over for mykje grønsaker i vegetarretten, da.

Men vi kan sjølvsagt ha dei meiningane vi vil om religion generelt og hos Dostojevskij spesielt, men eg prøver å lese han på hans eigne premissar (dersom eg klarer å finne fram til dei), og da synest eg at han har interessante og inspirerande tankar. Kva eg sjølv meiner om desse spørsmåla, kjem i andre rekke - i denne samanhengen.

Sannhetens opprør

Da forfatteren fylte 20 år forandret han navnet sitt fra Eddy Bellegueule til Edouard Louis.

Vanskelig oppvekst
Han hadde vel sine grunner til å forandre navnet sitt for oppveksten hans var alt annet enn enkel. Hans selvbiografi blir fortalt som en roman, hvor han beskriver hvor annerledes han var i forhold til de andre han vokste opp med. Han ble oppfattet som mer feminin enn andre og ble derfor sett på som "det svakeste ledd". På skolen ble han kraftig mobbet og hjemme skjemtes foreldrene over ham. De beskriver han som en annen når de snakker om ham med andre. De vil ikke innrømme for hverandre eller seg selv at sønnen deres er annerledes. Foreldrene hans er begge i jobb, men de tjener ikke all verdens og må ofte berge seg med det de har. Likevel holder Eddy hodet høyt hevet til tross for all motgang, fordi han vil ike at andre skal se ham "svak". En dag gjør han et opprør mot foreldrene og drar på flukt.

Dette er en bok som har vekket mye oppsikt, spesielt i hjemlandet hans Frankrike siden oppveksten hans har vært ekstremt vanskelig på mange måter, og måten han beskriver fattigdommen på. Han er en fyr med mye guts også med tanke på at han har skrevet bok om sine opplevelser. Samtidig lar han være å tenke på hva andre mener om det. Til tross for at han er en modig fyr som virker svært uredd, og dette er en sterk bok var det noe med fortellermåten som ikke rørte helt, fordi selvbiografien ble opplevd ofte underveis mer som oppramsende enn fortellende. Fortelleren grep ikke nok tak og utfordret ikke like mye som forventet. Man klarer ikke helt å føle det som står der. Det er ikke noe i følelsesregisteret som beveger på seg mens man leser. Noe som er synd med tanke på alvoret i innholdet.

Å stå opp for seg selv
Dog er det noe befriende å lese om noen som står opp for seg selv, gjør det som føles rett uten å tenke på hva andre måtte mene om det. Å vite hvem man er og hva man vil er ofte ikke enkelt og da er det bra at de som vet hvem de er og vet hva de vil med livet, gjør noe med det og viser hvem de er. Mange er jo en smule redd for å bli dømt av andre av en eller annen grunn, men av og til må man bare slutte å bry seg om det, og Farvel til Eddy Bellegueule er et godt eksempel på det. Man trenger selvfølgelig ikke å gå så langt som å bytte navn, men det er sunt å gi blaffen i hva andre tenker om seg selv og være seg selv uansett.

Det er ikke lett å skrive om en slik bok med tanke på alt det foratteren har opplevd, og det forfatteren er god på er beskrivelsene av hvor nedlatende folk rundt ham var og hva han følte da han var svært ung. Det er både realistisk og lett å forestille seg. Men utover boka mister innholdet det preget, å beholde tyngden og holde leseren fast. For den delen ble fortalt fortellende og ikke oppramsende, som resten av boka føltes. Vanskelig å forklare dette, men den første delen om de yngre årene ble fortalt med dybde, mens resten føltes oppramsende og ikke like personlig til tross for at det er det. Det er bare det at den dybden fra tidligere i innholdet manglet. Den forsvinner underveis. Denne boka får meg til å tenke på filmen Billy Elliot siden han og Eddy er noe like. Jeg har sett filmen og den var på en måte mer opprørende og hadde mer råskap i seg. Den krøp mer under huden, det var det jeg savnet i Farvel til Eddy Bellegueule. Billy Elliot og Eddy er både like og ulike, men de er begge ikke redd for å gjøre et opprør og vise verden hva de står for.

Farvel til Eddy Bellegueule er er en ærlig liten bok på bare 173 sider, men det er mye som skjer på de få sidene, altså. Selv om boka ikke traff meg helt i hjerterota, i forhold til mange andre,er dette likevel en god bok. Det hadde heller ikke skadet om den hadde vært enda mer provoserende. Det er tålelig fordi boka er for tynn til å bli ordentlig provosert og ekstra godt kjent med både Eddy og familietilværelsen. Man vil jo bare vite mer om Eddy og alt etter å ha lest boka.

Oppsummering av andre delen

Andre delen består av to bøker, «Overspenthet» og «Pro og contra».

Eg ser at eit par lesarar synest at det til nå har vore for mykje snakk om religion i Karamasovbrørne. Blir ikkje denne innvendinga som å klage over for mykje grønsaker i ein vegetarrett?

Inspirerande tankar om Tolstoj og Dostojevskij fann eg i eit foredrag av Geir Kjetsaa.

Tilfeldigvis kom eg over at Elena Ferrante nemner Dostojevskij og Karamasovbrørne i kap. 32 i L'amica geniale:

Marisa a volte ci tirava palle di sabbia, a volte irrompeva gridando: «Finitela, chi se ne frega di questo Dostoevskij, chi se ne frega dei Karamazov.»

og

Nino odiava il padre con tutte le sue energie, ecco perché parlava tanto dei Karamazov.

Det mest interessante her er sjølvsagt legenda om storinkvisitoren (her er ein av mange kommentarar). Som før sagt: Karamasovbrørne er ikkje fyrst og fremst ein roman, men ei teologisk avhandling, med kraftig drøfting «Pro og contra».

Forfattaren av innlegget oppdaga i ettertid at andre delen på langt nær er ferdig ...

II.5.VII «Det lønner seg alltid å snakke med en klok mann»

Dette er Smerdjakovs ord til og om Ivan Fjodorovitsj. Smerdjakov svarar unnvikande på spørsmål. Ivan Fjodorovitsj er fylt av hat. Gorstkin blir introdusert (s. 354). Ivan skal ikkje til Tsjermasnja likevel, men til Moskva. Smerdjakov får epileptisk anfall, neppe utan grunn. Og Fjodor Pavlovitsj og Dmitrij Fjodorovitsj tenkjer på den same dama.

II.5.VI Fremdeles er det mye som er uklart

Jo, det er det vel, uklart, altså, men eg ser – på bakgrunn av det eg hugsar frå sist eg las denne romanen – at dette kapitlet som opptakt til det mest dramatiske innslaget i boka; jf. at Smerdjakov rår Ivan til å reise til Tsjermasjnja:

Er det meningen at jeg skal reise bort, og at det så skal skje et eller annet her? holdt Ivan Fjodorovitsj på å miste pusten.

– Ja, helt riktig, sa Smerdjakov stille og ettertenksomt.

Ivan Fjodorovitsj er tungsindig. Er det tilfeldig at eg ser ein allusjon til Bibelen og Joh 14,3 der forteljaren seier at endeleg «kom Ivan i elendig humør frem til sin fars hus» (s. 339)? Jo, det er vel det; huset til Fjodor Pavlovitsj Karamasov kan da ikkje liknast med Guds hus? Igjen saknar eg den russiske originalen …

Kapitlet tek opp forholdet mellom Ivan og Smjerdakov, som Ivan altså har lagt for hat – mens Smerdjakov på si side «av en eller annen grunn begynte å anse seg for solidarisk med Ivan Fjodorovitsj i et eller annet» (s. 341).

Vet ikke om noen selv, men liker veldig godt idéen Synes absolutt det kunne vært flere slike omkring..om noen vet om i Ålesund så er det lov å legge igjen et lite hint her.. har en bokhylle med bøker som ønsker seg nye eiere men synes det er vanskelig å få solgt de...bøker er liksom ikke verdt noe lenger

Har barnedåp for lillejenta mi denne helga så lesing blir det minimalt med. Men innimellom forberedelsene og amming og alt sånn, så leser jeg opp igjen Odinsbarn av Siri Pettersen. Valgte å lese denne på nytt igjen for nå har jeg hele trilogien og kan lese de rett etter hverandre uten å måtte vente mellom hver bok...

Bøker av Stephen King er best på engelsk for han mister sin fantastiske og særegne skrivestil på norsk. Det blir ikke det samme.

II.5.V Storinkvisitoren

Eg har grubla lenge på dette kapitlet - og er kommen fram til at eg ikkje får ordlagt meg betre enn Geir Kjetsaa, som skreiv om dette i ein kronikk i Aftenposten:

Særegenheten hos Dostojevskij kommer imidlertid også frem i tilgivelsesproblematikken. Mens vi streber etter å tilgi hverandre, kjemper hans mennesker med en adskillig vanskeligere oppgave - nemlig med å tilgi seg selv. I de følgende romaner blir Dostojevskij stadig mer opptatt av disse stolte opprørere mot Guds verdensordning. Vi møter dem i en rekke av hans verker, særlig i hans siste roman Brødrene Karamasov, hvor Kristus-skikkelsen trer levende frem for oss i "Legenden om Storinkvisitoren". Aldri er vel frihetens problem blitt reist med slik styrke som i denne "legenden". Vi står overfor en mektig konfrontasjon mellom to uforsonlige makter: Kristus og djevelen. Storinkvisitoren fremstår som selve fornekteren av den kristne idé, som selve antikrist. Å kreve at Dostojevskij skulle gi et "tilstrekkelig" svar på det ondes problem, ville som Russland-kjenneren Erik Krag påpeker, være det samme som å kreve en løsning på selve verdensgåten. Men hvis vi betrakter hans svar som et "kunstnerisk bilde", vil vi neppe kunne avvise det som mislykket. Skal man belyse det ondes problem, bør han som filosofiprofessor Egil Wyller har påpekt, stille problemet på hodet, slik kirkefaderen Augustin gjør. Når han spør hvor det onde kommer fra, svarer han ikke på det, men stiller et annet spørsmål: "Hvis Gud ikke er, hvorfra kommer da det gode?" Da følger man ikke det ondes negative vei, men det godes vei, og kan derfra ledes til Gud. "I lidelsen ligger det en idé," skriver Dostojevskij. "Lykken består ikke i komfort, lykken må kjøpes gjennom lidelse. Det er vår planets lov, men denne umiddelbare erkjennelse som føles i selve livsprosessen, er en så stor glede at man kan betale for den med års lidelser. Mennesket fødes ikke til lykke. Det tjener seg til lykken, og alltid gjennom lidelsen." Det er Kristus-skikkelsen som ligger til grunn for disse refleksjonene. Det er Kristus-skikkelsen som skaper og nærer Dostojevskijs visjon om at mennesket gjennom lidelsen kan bli gudmenneske.

Eg høyrde han eingong førelese (det var nettopp det han gjorde; han las meir enn han snakka, men det gode innhaldet var så velfomulert at eg tilgav han at han las opp manuskriptet) om dette på Universitetet i Oslo. Det var stort.

Humor blandet med alvor ...

En hovedkarakter med et annerledes perspektiv på livet
Irma Dahl er ingen vanlig kvinne. Hun er morbid og søker det andre styrer unna. Hun jobber foreløpig som telefonvakt hos Kirkens SOS hvor hun prater med folk som ringer for å lufte sine problemer. Den jobben blir ikke som hun hadde håpet på og de rundt henne blir sjokkerte og vantro over hennes uttalelser. Irma vil nemlig at noen med virkelige selvmordstanker skal ringe henne, men det skjer ikke, og det kjeder henne. Ved en tilfeldighet finner hun seg en ny jobb og blir begravelsesagent hos Wulffs begravelsesbyrå, noe som er ypperlig for henne. Hun må sjonglere sin nye jobb, rollen som mor og dele på sønnen (som har lett for å skjemmes over henne) med barnefaren som ikke lenger bor sammen med henne. Hun har gått over streken med ting før, som har satt familien på prøve og hun må stadig bevise for sin tidligere mann at hun er egnet som mor, og at hun også tar ansvar for seg selv. Hennes nye jobb som bregravelsesagent byr på sine utfordringer og hun må gjøre så godt hun kan å være både mor samtidig som hun prøver å passe inn i omgivelsene uten å ødelegge for seg.Vil hun noen gang lykkes med det hun gjør og finne seg til rette i livet?

Dette er en spesiell bok på mange måter. Det har blitt gitt ut en del humorbøker tidligere, blant annet Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant av Jonas Jonasson, men det er ikke mange humorbøker som er blitt utgitt av den mørke sorten. Derfor er Irma Dahl (Den dedikerte begravelsesagenten), mer spesiell enn andre humorbøker fordi den er ikke bare full av sarkasme, men har også en dose av mørk humor. En mørk humor som lett kan misforstås av andre. Irma minner litt om meg. Vi har begge en mørk og noe drøy humor selv om vi ikke mener noe vondt med det. Noen har mer galgenhumor enn andre. Sånn er det bare.

Humoren blir oppbrukt
Gjennom Irmas nye jobb og fra hennes perspektiv får vi et godt innblikk i hvordan begravelsesbransjen fungerer. Ting man egentlig ikke tenker på fra før. I Irrmas jobb oppstår det også alvorlige og komiske stunder. Man vet aldri hvor man har henne og hun overrasker. De rundt henne vet ikke hva de skal tro om henne heller. Av og til gjør hun ting man ikke blir helt klok på, og ikke minst er hun impulsiv og er ikke redd for å gå nye retninger i livet. Både Irma Dahl og handlingen er småmorsom og engasjerende fra begynnelsen til halvveis i boka da ting begynner å stoppe opp. Den sære humoren som treffer noe i starten blir etter hvert monoton og gjentagende, og man blir ikke like sjokkert over Irma lenger. Man blir for vant til henne at hun hverker provoserer eller engasjerer lenger. Piffen i boka dabber etter hvert av. Hverken hovedkarakteren, humoren eller handlingen er ikke like snerten hele veien, og det er skuffende. Boka trenger mer fart og spents, også når det gjelder humoren.

Irma Dahl (Den dedikerte begravelsesagenten) er en humoristisk bok med mørk undertone som kan sjokkere noen og være til glede for andre. Jeg tåler det fint for har en veldig morbid humor selv. Problemet er som sagt at humoren kan underveis bli monoton og man går etter hvert lei av både hovedkarakteren og uttalelsene hennes. Det er sjeldent at humorbøker og komedier virkelig er festlige og underholdende, og blir heller masete. Det samme skjedde det med denne boka bare at begynnelsen var noe småmorsom frem til midtveis. Denne boka ville ikke ha tatt skade av ekstra sprøhet og enda mer vågale situasjoner for det er tålelig. Ja til noe enda mer sjokkerende og en større dose "galskap" i slike bøker. De som har sansen for humorsjangeren fra før av vil nok sette pris på Irma Dahl (Den dedikerte begravelsesagenten) og like denne boka bedre enn meg.

Velkommen som ny lesehelgtrådstarter:)

Jeg leser Vinternatt (norske kriminalfortellinger) utvalgt av Nils Nordberg, og Steinengler av Kristina Ohlsson. Tar vel litt tid før jeg blir ferdig med Vinternatt for den er på over 700 sider. Har lest mange tykke bøker før så er ikke redd dem, de tar bare litt lenger tid. Steinengler blir jeg kanskje ferdig med i natt. Når jeg blir ferdig med Steinengler skal jeg begynne på The Outsiders av S.E. Hinton, som sikkert de fleste har hørt om:) Mer rekker jeg vel ikke å starte på i helga:)

Mine favoritter var Grøsserne av R.L. Stine, Nancy Drew bøkene og Stephen King. Jeg likte også Roald Dahl, spesielt Heksene. Jeg begynte å lese mørk litteratur da jeg var svært ung;)

En roman om livets motgang

Når man først ser forfatternavnet er det lett å tenke på den berømte Hollywoodkomponisten John Williams, men som vi alle vet så er det ikke samme person. De har bare samme navn.

Et vanskelig og usynlig liv
I Stoner har Williams skrevet om romanfiguren William Stoner som vokser opp hjemme hos mor og far, på en gård i Missouri, USA, og de må klare seg med det de har. Foreldrene hans er fåmælte, spesielt faren så de diskuterer ikke all verdens. Williams oppgave er å hjelpe foreldrene med å ta vare på gården og ta over gården når den tid kommer. Når han er gammel nok blir han sendt til universitetet for å studere agronomi, men i all hemmelighet skifter han studieretning og bestemmer seg for å studere litteratur istedet. Han forelsker seg totalt i livet som akademiker selv om det ikke er en enkel vei å gå. For William, er livet alt annet enn enkelt og enklere blir det heller ikke. Han finner seg en kvinne i sitt liv, en respektabel kvinne og familen hennes respekterer ham ikke helt og hun selv oppfører seg kald og fjern mot ham senere i ekteskapet, og etter at han har giftet seg med kvinnen forsvinner kontakten med hans egne foreldre mer og mer. Vil livet til William noen gang bli enklere, eller kommer han alltid til å være en anonym figur som ingen kommer til å sette pris på?

Stoner ble først utgitt i 1965, og for første gang utgitt på norsk i 2014. Dette er en bok mange har forelsket seg i og holder nært sitt hjerte. I fjor var denne den store snakkisen og er det noe jeg er skeptisk på er det bøker som blir hauset opp fordi som regel blir jeg skuffet over bøker jeg leser som allerede har fått stor oppmerksomhet. Jeg får sjeldent den samme oppfatningen som andre. Men det er ikke første gang og jeg står ofte alene når det gjelder meninger. Er det bøker jeg elsker, er det bøker andre ingen har særlig sansen for og omvendt. Man blir vant til det også. Til tross for at jeg ikke ble forelsket i denne, så er det en svært god bok og jeg forstår utmerket godt hvorfor så mange har denne som en av sine favoritter. Fordi denne romanen er svært realistisk og det er vanskelig å ikke føle sympati for William.

Følge strømmen eller gå egne veier?
Motgang er en del av livet og noen får mer motgang enn andre. Det er lett å relatere seg med William til tross at man har forskjellige liv. Man vil at han skal få det bedre selv om ting til tider ser svært mørkt ut. Han er bare en vanlig fyr, med et helt vanlig liv som vil gjøre det bra, men livet er ikke ensporet og man vet aldri hvordan ting kommer til å bli. Under hele boka sliter William med avgjørelser. Skal han ta avgjørelser som gjør foreldrene hans og de andre rundt ham fornøyde, eller skal han ta egne avgjørelser som kanskje kan skape større trivsel for hans egen del? Skal han dra ut i den første verdenskrig som de to gode kameratene hans gjorde, eller skal han leve livet sitt som før på universitetet? Hele tiden tæres han på hva som er "rett og galt" avgjørelser. Skal man leve etter hva andre mener er "best" å gjøre eller skal man gå egne veier? Det er ikke alltid lett å vite hva som er det beste å gjøre og da må man bare lytte til seg selv og magefølelsen.

Stoner er en nøktern og realistisk roman om en fyr som er lett å relatere seg til og få full forståelse for. Dette er et godt eksempel på hvor monotont livet av og til kan virke, og likevel forsøke å overleve så godt man kan. Det jeg savnet mest med boka er å bli enda bedre kjent med William til tross for at det er lett å relatere seg til ham. Hva jeg mener er at han kan lett bli for anonym, at det er av og til vanskelig å "få tak på ham", og at han nesten er som en skygge av seg selv, men samtidig er det lett å forstå hva han føler og går gjennom. Selv om Stoner ikke ble en storfavoritt, så er det en bok man ikke glemmer så lett og som er vel verdt å ha i samlingen.

Jo, kanskje. Manifestet kom jo på russisk alt tidleg i 1860-åra.

Veit ikkje kva han oppfatta av slikt under opphaldet i Vest-Europa. Lenin måtte jo vestover for å bli kjend med marxismen.

Jo, men Dostojevskij kjente neppe til Marx. Her er ein svenske som er einig med meg i dette, utan at eg dermed går god for tolkingane hans.

Takk for forståelse. Jeg er ingen nettroll og har heller ingenting å skjule, men synes alltid det er skummelt å gi bort sitt fulle navn bestanding, spesielt online. Jeg har vel alltid vært overforsiktig av meg:) Vi er vel ikke lynraske noen av oss, men det er greit og vi forstår hverandre. Blir uvant med lesehelgtråd av noen andre i dag. Det blir ikke det samme:( Men det er godt at du fortsatt stikker innom for vi har mye til felles:)

Dette er ikke en biografi om bandet The Supremes, men en roman om helt andre, hverdagslige kvinner i fiksjonens verden...

Trekløveret
Helt siden de gikk på High School sammen har de tre kvinnene; Clarice, Barbara Jean og Odette holdt sammen både på godt og vondt. Av alle de andre i et lite sted i Indiana, kalles de for The Supremes, muligens fordi også bandet med samme navn også besto av tre kvinner. Men de i boka er bare tre helt vanlige kvinner som har et sterkt bånd knyttet til hverandre. Hver søndag etter kirketid møter de opp ved deres faste bord på spisestedet som heter Spis så mye du orker. Kvinnene er nå i femtiårene og kjenner hverandre like godt som seg selv.

Denne boka har blitt beskrevet som en roman som vil få deg i kjempehumør og gi deg skikkelig lyst til å gripe dagen. Syntes boka var alt annet enn de beskrivelsene. Hva som er så morsomt, storartet og spesielt med Søndager med The Supremes er og blir en gåte. Skrivemåten var alt annet enn inspirerende. Om det er oversetteren sin feil eller ikke er vanskelig å si. Fortellermåten opplevdes som monotont istedet for fargerikt, karakterene er traurige og lite levende, og handlingen er drepende langsom.

Både elsket og "hatet"
Forfatteren prøver for hardt å beskrive disse tre kvinnene og de andre karakterene som varme, festlige og tankefulle karakterer uten å lykkes. Humoren treffer ikke, de tre kvinnene blir veldig fort dramtatiske, og av en eller annen grunn klarer man ikke å like hverken hovedkvinnene og heller ikke de andre karakterene som dukker opp underveis. Som leser finner man ikke noe til felles med noen av dem og man klarer ikke helt å sette seg inn i deres situasjon. Det er vanskelig å bli sentimental nok til å le og "føle" med dem. Det er umulig å leve seg inn i handlingen fordi hverken karakterene eller handlingen er spesielt levende. Det blir som å lese en bruksanvisning som man egentlig ikke er interessert i å lese, og man blir nærmest likegyldig. Man ser det hele utenfra istedet for å bli dratt inn i handlingen, og det er et savn. Har sett at Søndager med The Supremes har blitt både elsket og "hatet", men mest elsket, og lesere har stort sett forelsket seg i både boka og hovedkarakterene, og som sagt så klarer ikke denne leseren helt å forstå det. Det er en fin historie med koselig konsept, skjønner det, men av og til er det ikke nok. Boka gir ikke de samme inntrykkene som beskrevet.

Søndager med The Supremes kan være en fin bok å få med seg i denne lysere og noe varmere årstiden hvis man vil ha noe lett og lystbetont. For andre blir det nok en noe klein og smårar leseopplevelse. Les og vurder selv. Jeg ble hvert fall ikke imponert, dessverre ...

II.5.IV Opprør
Fin opptakt til «Storinkvisitoren»! Diskusjonen om grunnleggande spørsmål held fram: Ivan avviser tanken om å elske nesten sin (Mark 12,31) – «så fort et menneske viser ansiktet sitt, er kjærligheten borte». Aleksej parerer: «Men det fins likevel mye kjærlighet i menneskeheten, Ivan, kjærlighet som ligner på Kristi kjærlighet, det har jeg selv fått erfare…» Ivan er ikkje einig: «Etter min mening er Kristi kjærlighet til menneskene et umulig under her på jorden.»

I dette kapitlet finn vi to kjende utsegner som ofte blir siterte. Her er det fyrste:

Av og til taler vi om menneskets 'dyriske' grusomhet, men det er forferdelig urettferdig mot dyrene: et dyr kan aldri bli så grusomt som mennesket, så artistisk, så utstudert grusom.

Ivan fortel vidare om ein sadist av ein general – som den fromme Aleksej ikkje er framand for å ville skyte. «Det sitter visst en liten djevel i hjertet på deg også, Aljosja Karamasov», kan Ivan konkludere og legg til at «vi kommer ikke utenom dumheten her i verden».

Andre tema er liding, skyld og tilgiving. Og det andre kjente sitatet er

Jeg fornekter ikke Gud, Aljosja, jeg sender ham bare høfligst billetten tilbake.

Referansen til Nekrasov (s. 306) har eg ikkje klart å ta.