Bokelskere.no

Annen betegnelse av damelitteratur der mye dramatisering og overdrivelser blir brukt. Det er i hvert fall min betegnelse for chick-lit:) Og det er også som regel kvinne som er hovedperson med en eller form for krise.

Jeg er allergisk mot all slags feiring og styrer unna så godt jeg kan og lar andre ta over feiringen istedet. Husker ikke sist gang jeg feiret 17. mai. Henger opp flagget den dagen og det er alt og da har jeg gjort mitt. Å møte opp, gå i tog osv hopper jeg over. Pinse har jeg ikke feiret siden jeg var lita.

Jeg leser samme bøkene som sist helg: Arkitektens læregutt av Elif Shafak og Paradisbakken av Marit Reiersgård. Det er ikke bøkene det er galt med, men har slitt med dårlig leselyst denne uka så håper det tar seg opp igjen. Håper å bli ferdig med Arkitektens læåregutt og Paradisbakken i helga for jeg har så lyst til å begynne på Into Thin Air (A Personal Account of the Everest Disaster) av Jon Krakauer. Den har jeg veldig lyst til å begynne på for jeg liker historier fra virkeligheten. Så håper leselysten tar seg opp og får lest en del i helga. Det er så mange bøker som venter.

Oppsummering av andre delen

Andre delen består av seks bøker - det var eg fyrst ikkje klar over; eg trudde at andre delen var slutt da eg hadde lese ut bind 1 i Solums utgåve. Derfor har eg eingong før lagt inn ei oppsummering, som altså omfatta berre ein del av andre delen. Her utvider eg oppsummeringa:

Eg ser at eit par lesarar synest at det til nå har vore for mykje snakk om religion i Karamasovbrørne. Blir ikkje denne innvendinga som å klage over for mykje grønsaker i ein vegetarrett? Det blir ikkje mindre religion i dei siste kapitla - som, utan at eg her tek stilling for eller mot slike åndsretningar - er noko av det vakraste eg har lese om kristen tru.

Inspirerande tankar om Tolstoj og Dostojevskij fann eg i eit foredrag av Geir Kjetsaa.

Tilfeldigvis kom eg over at Elena Ferrante nemner Dostojevskij og Karamasovbrørne i kap. 32 i L'amica geniale:

Marisa a volte ci tirava palle di sabbia, a volte irrompeva gridando: «Finitela, chi se ne frega di questo Dostoevskij, chi se ne frega dei Karamazov.»

og

Nino odiava il padre con tutte le sue energie, ecco perché parlava tanto dei Karamazov.

Det mest interessante her er sjølvsagt legenda om storinkvisitoren (her er ein av mange kommentarar). Som før sagt: Karamasovbrørne er ikkje fyrst og fremst ein roman, men ei teologisk avhandling, med kraftig drøfting «Pro og contra».

Ikkje berre historia om storinkvisitoren er ei historie i historia, men også det som blir framstilt som dei etterlatne papira til starets Sosima, er eit brot med hovudhandlinga og den tradisjonelle romansjangeren, sjølv om brev og andre tekster ikkje er eit uvanleg innslag i ein roman. I desse papira, som Aleksej har ført i pennen, møter vi kjernen i Dostojevskijs tenking, eksemplifisert gjennom desse sitata frå respektive s. 52 og s. 54:

Brødre, frykt ikke menneskenes synd, elsk mennesket også når det synder, for dette er et bilde av Guds kjærlighet, og høyere kan man ikke nå i kjærlighet.

Det finnes bare én redning: å gjøre seg selv ansvarlig for alle menneskers synder.

Bare at ingen kan sammenlignes med Stephen King:) Han er særegen.

II.6.III Fra starets Sosimas samtaler og belærende ord

e) Noe om den russiske munk og hans mulige betydning
Starets Sosima drøfter - via Aleksej - kva den russiske munken er: «kanskje er [det] fra disse fromme og ydmyke mennesker at den russiske jords frelse på nytt skal komme!» fordi dei si einsemd framleis har bevart «bildet av Kristus skjønt og uforfalsket». Han går vidare til tankar om fridom og det moderne mennesket (her har vel lite endra seg sidan Dostojevskijs dagar) trong til å oppfylle sine eigne, private behov noko som får katastrofale følgjer, meiner han. Det har han jo rett i; sjå berre kva han seier om verda i 2016 (s. 45):

Det forsikres at verden mer og mer vil forenes og at menneskelige kontakter stadig vil bli bedre ved at avstandene forkortes og tankene overføres gjennom luften. Å, tro ikke på en slik sammenslutning mellom menneskene!

Stosima - altså Dostojevskij -kritiserer folk for å jage etter ytre status («Å kunne gi fine middager, ha flotte ekvipasjer, høy rang og mange tjenere»), og også dei fattige, som utviklar misunning og drukkenskap. Derimot blir munken sett på som eit ideal, i kontrast til dei som jagar etter materielle gode.

«Det er folket som er Russlands frelse», står det, og (s. 47)

Ta vare på folket, beskytt folkets hjerte. Oppdra folket i stillhet. Det er vår store oppgave som munker, for dette er Guds utvalgte folk.

Da er det vel Russlands folk, og ikkje berre munkane, som Dostojevskij ser på som «Guds utvalgte folk».

f) Noe om herre og tjenere: Er det mulig for herrer og tjenere å bli brødre i ånden?
Vi har altså sett at kritikken blir retta mot både høg og låg, i samfunnet, og òg sjølvsagt mot samfunnet. Redninga skal komme «fra folkets tro og ydmyke fortrøstning»

Og, jo, han meiner at det er «mulig for herrer og tjenere å bli brødre i ånden»; han sett ikkje spørsmålsteikn ved klassesamfunnet, men vil vere tenaren åt tenaren sin. Folk spør: «Skal tjeneren kanskje sitte i sofaen og få servert te av sin herre?» (slik romarane gjorde ein gong i året, under Saturnaliafesten), og Sosima svarar: «Ja, hvorfor ikke? Iallfall en gang iblant.»

g) Om bønnen, om kjærligheten og om berøring med andre verdener
Bønn er oppdraging, seier staretsen. Denne delen av papira inneheld vakre ord om kjærleik, om verdien av å elske kvar ting på jorda («For hvis du elsker hver ting, skal du også nå frem til Guds mysterium i tingene»), og - så klart, vi har skjønt det nå- elske mennesket også når det syndar («for dette er et bilde av Guds kjærlighet») (s. 52).

At Sosima forkastar vald til fordel for å «handle i ydmyk kjærlighet» (s. 53), kjem heller ikkje som noka overrasking: «Brødre, kjærligheten er vår beste lærer, […].» (s. 53).

h) Kan man være dommer over sine likemenn? Om troen inntil enden
Sosima ordlegg seg som Kristus når han oppfordrar oss til ikkje å dømme (Matt 7,1), og særleg når han utdjupar det kristne kjærleiksbodskapet (s. 57):

Når du er alene, skal du be. Fall gjerne på kne og kyss jorden. Kyss jorden, og elsk den umettelig; elsk alle, elsk alt, søk glede og henrykkelse. Væt jorden med din gledes tårer, og elsk disse tårene.

i) Om helvete og helvetes ild: en mystisk betraktning
Der helvete hos Sartre er «les autres», er det hos Dostojevskij «[l]idelsen ved at man ikke lenger kan elske». Slagordet er ikkje som hos Descartes («Cogito, ergo sum»), men «Jeg er, og jeg elsker». Den «åndelige pinen», dvs. lidinga over at vi ikkje kan elske, er av indre art.

Dei siste linjene i kapitlet skildar korleis staretsen døydde og sluttar med eit frampeik om noko «eienbdommelig, foruroligende og ubegripelig», som han nå skal fortelje om.

II.6.II Av den i Herren hensovede og ærverdige prestemunk starets Sosimas levnedsbeskrivelse, sammenstillet etter hans egne ord av Aleksej Fjodorovitsj Karamasov

Dostojevskij går nye vegar for å lyfte fram bodskapet. Vi har før sett at legenda om storinkvisitoren står fram som ei eiga historie i hovudhistoria. I dette kapitlet møter vi fyrste delen av ei tekst inne i hovudhistoria, forfatta av ein annan person enn den forteljaren vi har diskutert tidlegare: Aleksej Fjodorovitsj har ført Sosimas munnlege sjølvbiografi i pennen. Notata er delte inn systematisk, fyrst biografiske notisar:

a) Om starets Sosimas eldre bror
Den eldre broren heitte Sinojiv og var sjuk. Han har desse visdomsorda om lykke, skyld og tilgiving:

[…] livet er et paradis, og vi er alle i paradiset, bare at vi ikke vil erkjenne det, hvis vi ville erkjenne det, ville det i morgen den dag være et paradis over hele verden.

[…] hver og en av oss er skyldig overfor alle i alt

[…] hvert eneste menneske er skyldig overfor alle og for alt

Selv om jeg har syndet mot alle, får jeg likevel tilgivelse, og det er det som er paradiset.

Denne Sinojiv får Kristusliknande dimensjonar når han tek på seg all verdas synder.

b) Om Den hellige skrift i fader Sosimas liv
Her fortel Sosima om ei sterk religiøs oppleving. Under ei høgmesse ser vi at (røykjelse står sentralt i den ortodokse kyrkja). Det er Jobs bok det blir lese frå, den teksta i Bibelen som handlar om å lide og godta lidinga – og framleis prise Gud, altså det same som vi har høyrt før om lidinga. Sosima fortel om møtet med ein ung gut, som han får til å innsjå at «alt er så godt og vakkert i Guds verden».

c) Erindringer fra starets Sosimas ungdomsår, mens han ennå levet i den verdslige verden. Duellen.
Sosima var ikkje noko dydsmønster mens han gjekk på krigsskolen, fortel han. Han utfordra rivalen til duell og slo tenaren, Afanasij, sin i ansiktet. Sjølvsagt - Dostojevskij skal vise oss ein kar som ber om forlating, ein som «angrer sin dumhet og bekjenner sin skyld». Vi les - på ny! - at «livet er et paradis, for hvis vi bare hadde forstått det, ville jorden med all sin skjønnhet vært et paradis».

d) Den hemmelighetsfulle gjest
Paradistankane blir følgde opp da vi møter ein «eldre mann» på femti år (!). «Paradiset er skjult i hver og en av oss», seier han (s. 31), og «ethvert menneske er skyldig for alle og for alt».

Reint tilfeldig - om noko er tilfeldig i litteraturen - las eg nettopp i ei av fjorårets store bøker, Olav Duun. Kunsten, døden og kjærlighetens dikter av Grethe Fatima Syéd:

'[V]i er alle medskyldige i alt som hender ikring oss', heter det i Ettermæle (102). Dette er mye sitert i Duun-litteraturen, gjerne som påvirkning fra Dostojevskij - den store slavaren eller russern, som han ifølge Groven ble kalt i Duuns ungdom).

Dei stores stiar kryssar kvarandre (Syéd referer til Lars Grovens På sporet av Olav Duun. Artiklar og kommentarar). Mannen seier vidare: «For at verden skal fornyes, må menneskene slå inn på en ny åndelig vei» (s. 31), ) - nesten som hos Ibsen, som skriv om «menneskeåndens revoltering», og, derfor, eit ofte brukt motiv i forfattarskapet til Martin Nag…

Her er vakre ord om mennesket som isolerer seg (s. 32), for langt å sitere; vi nøyer oss med «Ironisk nok begynner nå den menneskelige fornuft å se bort fra at personlig sikkerhet ikke består i den enkeltes isolertes anstrengelser, men i almenmenneskelig solidaritet».

Den eldre mannen har drepe, fortel han. Blir dette nærmast uinteressant i det store perspektivet med nåde og tilgiving og alles skyld og ansvar? Og at hovudpoenget igjen er Joh 12,24, Jesu ord om kveitekornet?

Tåler mer råskap

Troverdig, men trenger mer intensitet ...

Store utfordringer i mørke omgivelser
Man får hint om at det har vært en krig (en kjernefysisk krig) og som før dreier det seg om overlevelse. Noen få tusen mennesker har søkt "tilflukt" i metrosystemet under Moskva. (De på overflaten er fullstendig slettet, i hvert fall tror de det). Hele tiden må de være på vakt fordi de vet ikke hva eller hvem som befinner seg i tunnelene og når som helst kan de ble angrepet. Krigen fikk utbrudd i 2013 og tjue år senere lever de fortsatt i metrosystemet. Likevel er de ikke helt trygge. Hovedpersonen Artjom (det står Artyom på baksiden, men inne i boka skrives hovedpersonens navn Artjom), er villig til å reise langs metroen, men det er bare det at hver stasjon har blitt til egne små stater. Disse "statene" har nå sine egne regler og rettigheter. Så Artjom må finne seg i å møte på mange store og vanskelige utfordringer langs hans ferd. Og av en eller annen grunn blir tunnelene fryktet av de fleste. Er det noen grunn til det?

Dystopi/postapokalyptisk er ikke min favorittsjangere, men det går an en gang i blant og av til kommer man over noen gode, blant annet Veien av Cormac McCarthy, Menneskebarnet av M.R. Carey og Fluenes herre av William Golding. Dystopi/postapokalyptisk er vanskelige sjangere å skrive om av mange grunner for det er alltid mye som skjer, noen dystopier/postapokalyptiske bøker er mer tekniske enn andre, og det er en utfordring å beksrive denne type litteratur på et forståelig vis for det er en helt annen verden enn det vi lever i.

Ikke noe som sjokkerer
Metro 2033 er en av de mørke dystopiene/postapokalyptiske bøkene. Mørkt og dystert, men Metro 2033 er noe forvirrende lesing. Bakgrunnstoffet skulle det gjerne ha vært mer av slik at man vet litt mer om hva som har skjedd og hvordan ting var før. Noen av dialogene virket også noe malplasserte og ødela flyten og troverdigheten litt. Forfatteren kunne godt ha kuttet ut noen av dialogene som ikke hørte til og heller ha konsentrert seg mer om atmosfæren istedet. Gjort den enda mørkere og grøssende. Har lest mye mørk litteratur tidligere så det er ikke mye som sjokkerer lenger, og det er jo synd. Kunne godt tenke meg å lese noe som ga meg skikkelig bakoversveis, men vet ikke hva det kan være siden nesten ingenting sjokkerer meg lenger. Det skal i hvert fall mye til.

Dette konseptet av Dmitrij Glukhovskij (navnet hans skrives faktisk sånn, på boka er navnet hans forenklet) ble så populært at det er også blitt til et videospill/skytespill. Aller først ble boka/historien lagt ut online før den ble bok og skapte da stor interesse.

De første 180 sidene er noe slitsomme å komme gjennom. Det tar tid å bli kjent med metroverdenenen i denne kaotiske tilstanden. Det er mange navn og system å forholde seg til, men det går bedre etter hvert. Det bygger opp til å bli mørkt, men ikke mørkt nok, så konseptet hadde tålt å bli enda mer brutalt og voldsom. Det gikk aldri helt av hengslene som forventet. Men dette er første bok i en serie så kanskje bok to; Metro 2034 vil gi det lille ekstra?

Metro 2033 er en noe oppsiktsvekkende blanding av dystopi og postapokalyptisk litteratur, som går noe trått i starten, men øker nysgjerrigheten etter hvert. Den hadde et lovende utgangspunkt, men burde ha vært strammet opp mer både når det gjelder dialog og atmosfære. Mørkere og enda mer marerittaktige scener hadde heller ikke vært å forakte. Metro 2033 hadde vært enda bedre med mørke undertoner.

Fra min bokblogg: I Bokhylla

Han har skrevet både science fiction, romaner og grøssere, men han er mest kjent for grøssere. Han startet med å skrive science fiction, men uansett hvilken sjanger han skriver, så behersker han det og vel så det.

;)

Helt enig. Jack Nicholson er bare helt fabelaktig i rollen som Jack Torrance i The Shining:) Han nailer den rollen helt perfekt:) Bra vi er enige om det:) Ja, King har skrevet masse han og han har ikke pensjonert seg. Det var en tid han måtte gå under navnet Richard Bachman fordi han publiserte så mange bøker, så han har ikke skrivesperre for å si det sånn, og det er bra:) Tror ikke han har tenkt å gi seg med det første heller.

Pet Sematary er en fin og bra bok å begynne med. Det er min favoritt av ham:) Den er også oversatt hvis du ikke vil lese på engelsk, men jeg foretrekker King på engelsk jeg da. Og hvis du ikke liker en bok av King med det første så håper jeg at du prøver deg på flere bøker av ham for han skriver veldig variert:)

Synes boka og filmen er veldig forskjellig. Det gjør ikke noe. Det ble laget en tv-serie basert på boka også (på 90 - tallet) som er nærmere innholdet fordi Stephen King ikke ble fornøyd med filmen. Tror jeg er den eneste som liker filmen med Jack Nicholson;)

Vet at hans 11/22/1963 har blitt serie. Jeg har ikke Netflix, så skal få tak i den på dvd eller blu - ray hvis det kommer. Nekter å ha Netflix for synes at det er synd at nesten alt er digitalt.

Spent på hvordan du liker bøkene til Stephen King og gjerne hold meg oppdatert hvis du vil. Lykke til:) Spennende at du vil prøve deg på bøker av en forfatter du ikke har lest før:)