Bokelskere.no

Dette er Storbritannias fremste pris innen science fiction litteratur. Listen med nominerte er her

Jeg likte personlig den første delen av boka en sistedelen. Han skriver godt det er ikke det, men det traff meg ikke på en måte som jeg hadde ønsket, hvis du skjønner.

Har nettopp sett filmatiseringen av Gone Girl. (Flink pike) Leste boka i 2013 og både boka og filmen er like ille. Hva som er så fantastisk med Gone girl skjønner jeg ikke. Den er ikke så nyskapende og original som de fleste skal ha det til.

Jeg leser fremdeles NOS4A2 av Joe Hill som er en murstein på 703 sider så derfor har det tatt litt tid, men skal prøve å lese den ferdig i morgen. Og jeg leser også The Night Circus av Erin Morgenstern og Djevelmasken av Tom Egeland. Hvis jeg blir ferdig med NOS4A2 i helga som jeg har kommet lengst i, skal jeg begynne på Med beina på nakken av Arne Svingen.

Leste boka til Edouard Louis tidligere i år. Den traff meg ikke i hjertet dessverre (hvis jeg i det hele tatt har noe hjertet, da, hehe) og ga den terningkast 3. Spent på hva du synes når du blir ferdig med den:)

Enig med Tao. Du kan prøve deg på noen av bøkene til Stephen King, Han skriver ikke bare grøssere, men også thrillere og romaner. Han har også skrevet science fiction, så i forfatterskapet hans er det mye å velge i:)

Vil også anbefale Mo Hayder, John Hart og Harlan Coben:)

IV Kana i Galilea
Kapitlet heiter «Kana i Galilea». Vi veit kva Kana står for (tja – for å unngå misforståingar: Ikkje den staden i Hurum, men i det gamle Israel, der det eingong stod eit bryllaup, og Jesus gjorde vatn til vin, som skildra i Joh 2, 1–11)

Ved båra til staretsen er Aljosja nå rolegare, sjølv om han ikkje får konsentrert seg om å be. Far Paisij les teksta om bryllaupet i Kana, der Jesus gjorde det fyrste underet sitt, vatn til vin –«han ville at menneskene skulle være glade». Dette får Aljosja til å tenkje på staretsen; det er som om festlokalet i Kana og rommet med kista flyt saman for han. Det skjer eit under med Aljosja òg:

Hans sjel var så fylt av glede og henrykkelse at den tørstet etter frihet, vidde og rom. […] – jordens hemmelighet og himmelens mysterium berørte hverandre …

Han omfamnar og kyssar jorda og græt, og «disse talløse Guds verdener ble knyttet sammen i hans sjel» (s. 105).

Dette er vel uttrykk for ei sterk og mystisk religiøs oppleving før han oppfyller profetien og dreg frå klosteret.

Blanding mellom historisk roman og "eventyr" ...

Spesielt vennskapsbånd mellom gutt og elefant
Handlingen er fra 1500 - og 1600 - tallet. Tolvåringen Jahan har et sterkt vennskapsbånd med elefanten, Chota. Jahan hjalp Chota med å komme til verden og elefanten er helt hvit. Jahan gjør alt han kan for å holde den i live og ta vare på den. Etter hvert blir den hvite elefanten Chota (som betyr liten) og Jahan svært lojale mot hverandre, og Jahan ser på seg selv som en slags elefanttemmer. Jahan får vite at sultanen ønsker seg elefanten i gave, noe som ryster ham. Han vil ikke gi fra seg vennen sin, men de hjemme hører ikke på ham og vil oppfylle sultanens ønske. Det fører til at Jahan blir blindpassasjer på båten elefanten skal fraktes med for å sørge for at hans elefantvenn vil være i god behold. Det viser seg at ikke alt går som planlagt. Planen var å reise hjem igjen, men i stedet blir han værende i Istanbul som elefanttemmer, og han blir tatt vare på av den kjente arkitekten Sinan. Vi blir vitne for Jahan som unggutt til han blir en gammel mann. Dette er en slags reise gjennom hans liv, hendelser, arkitekturens betydning, forskjell på menneskenes status, rettferdighet og urettferdighet.

Dette kan virke som en tung bok i begynnelsen. For oss som er vant til tykke bøker, er det nok ikke så skremmende, men for de som ikke er det blir det nok en prøvelse. For meg var det litt tungt i starten å komme inn i handlingen og komme inn i flyten før det etter hvert løsnet seg. Det er en stor forskjell å lese historiske romaner i forhold til andre sjangere, for historiske romaner er mer detaljrik når det gjelder tid, sted og miljøskildringer. Men etter hvert som man leste, så løsnet det seg og man opplever ikke innholdet like tungt som i starten. Man blir mer orientert om alt underveis. Det beste med hele handlingen er Jahans forhold til elefanten. Selv om Jahan kommer fra et vanskelig hjem, beviser han at han har mye empati og sympati i seg. Han viser omsorg for andre, spesielt for elefanten. Det er heller ingen hemmelighet at elefanter er lojale og kloke dyr.

Store klasseforskjeller
Man blir godt kjent med Istanbuls vakre, men også mørke sider. Etter at man har ferdiglest Arkitektens læregutt blir man nysgjerrig på Istanbuls arkitektur og de som sto bak det. Til tross for at dette er en historisk roman, er ikke alt virkelighetsrelatert. Noen kjente arkitekter blir nevnt, men Jahan og elefanten er selvfølgelig fiksjon. Men romanen viser også hvor mye makt sultanen og hans familie hadde. Det er ikke noen man burde komme i klammeri med. Nåde den som sa i mot ham eller brøt lover. Man finner fort ut hvem som var "verdt" noe i datidens samfunn og ikke.

Elif Shafak har en veldig poetisk skrivemåte uten å bli for jålete eller pompøst. Hun gjør det med stil istedet for overdrivelse. Det gjør innholdet vakkert i og med at innholdet også har sine mørke aspekter. Vi blir også godt kjent med karakterene, både på godt og vondt, og av og til føles det som man selv befinner seg i handlingen. Det er ingen tvil at hun vet hva hun skriver om og vet mye om Istanbul.

Det er mye man kan si om Arkitektens læregutt. Det er en realistisk bok som har sin sjarm og man blir godt kjent med Istanbul rundt 1500 - og 1600 - tallet. Som sagt, ikke forvent at dette er en bok med mye fart og spenning eller heseblesende. Det er ikke en slik type bok. Det er en stillestående og nøktern historie . Har ikke noe i mot stillegående bøker, de har jeg lest mange av, men i enkelte partier kunne jeg ha tenkt meg litt mer driv for boka kan oppleves noe monotont.

Fra min blogg: I Bokhylla

Heilt i orden, ingen skade skjedd:) Jeg skrev at jeg har lest ut Billet til helvete og at jeg ble skuffet over den og husk at det er min første bok av henne og at jeg ikke har lest noe av henne før nå, men som sagt gir jeg ikke opp en forfatter før jeg har lest minst to eller tre bøker av forfatteren. Har sett filmen, men er ingen Affleck eller Damon fan, og som kjent er jo bøker oftest bedre enn filmatiseringer:)

Du mener vel, Patricia Highsmith?:) Jeg leste ut Billett til helvete (Strangers on a train) natt til søndag, og ble litt skuffet. Men jeg må i hvert fall lese to - tre bøker av en forfatter før jeg gir opp en forfatter. Har alltid hatt lyst til å lese The Talented Mr. Ripley, så har ikke tenkt å gi henne opp med det første:)

III Løkstengelen
Nå er det Grusjenka som står for tur, Agrafena Aleksandrova, ho med den «usedvanlige skjønnhet», elska av både den eine og den andre. Mannen ho leiger av, er kjøpmann Samsonov, som ho nok ikkje kjem til å arve så mykje av som ho legg opp til. Den vakre er driftig i pengesaker. Hit kjem Rakitin og Aljosja, men ho har venta ein annan. Rakitin får svar på tiltale: «Den som spør meget, blir fort gammel.» Mot Aljosja er ho, ser det ut til, blid og positiv, og det er til henne at Aljosja seier «Du har gjenopprettet min sjel». «Han kalte meg min søster, og det skal jeg aldri glemme», seier ho, på si side. Og så var det Grusjenka som betalte Rakitin for å ta med Aljosja?

Det er ikkje lett å bli klok på Grusjenka: «Først gir hun Mitenka [dvs. Dmitrij] dødsstøtet», mumlar Rakitin, «og så ber hun ham huske det resten av livet. For et rovdyr!»

Kapitlet sluttar med at Rakitin vender seg mot både Grusjenka og Aljosja; den sist nemnd går tilbake til klosteret.

Eg har ikkje dette kapitlet heilt i boks. Desse kommentarane skriv eg for min eigen del – mest for å halde orden på handlinga og personane. Av og til skriv eg inn tilleggsinformasjon, av og til ikkje. Om nokon finn glede i desse notata som berre er på eit tidleg stadium til ein analyse av heile romanen, er det jo gledeleg. Eg har har undersøkt i Akademika på Blindern om det skulle vere ei komemntert utgåve av romanen på russisk der, men det var det ikkje. Så vi går vidare, i fyrste omgang med kva vi kan notere oss og finne ut sjølv.

historisk romanserie fra Haugesund i 1919

Jeg sitter inne selv når været er på det fineste og venter på høsten. Det synes jeg er den fineste årstiden med mest atmosfære.

Jeg leser NOS4A2 av Joe Hill, og Billett til helvete (Strangers on a train) av Patricia Higsmith. Og jeg leser også Djevelmasken av Tom Egeland. Hvis jeg blir ferdig med en av disse skal jeg begynne på The Night Circus av Erin Morgenstern.

Har ikke fullført en eneste bok denne uka fordi bøkene jeg leser er noe store, men det gjør ikke noe. Jeg har all verdens tid og mursteiner skremmer ikke meg.

Ja, for forfattere har jo sine oppturer og nedturer de også, så to - tre sjanser må man få og da får man bedre innsikt i forfatterskapet også, hvordan de skriver og hva slags bøker de gir ut:) Finne ut om man vil lese mer av dem eller ikke. Det er ikke nok å "dømme en forfatter" kun etter en bok.

Ingen årsak, jeg leser minst to - tre bøker av en forfatter før jeg bestemmer meg om jeg skal "gi opp" en forfatter eller ikke:)

Jeg har lest noen bøker av Gaiman og har dessverre ikke likt alle, men min favoritt av ham så langt er Kirkegårdsboken. Prøv gjerne den om du ikke har lest den allerede:)

Lettbeint kosekrim ....

En spesiell krimsak
Det er ikke mye igjen av feireoppholdet i Frankrike så Olivia Henriksen nyter den siste tiden. Hun rekker ikke å dra hjem før hun får telefon om at det har skjedd et drap. Tønsbergs politietterforsker får lite tillit til å løse saken, så privatetterforsker Olivia får sjansen til å vise hva hun er god for. Hun er engasjert i jobben. Olivia er en kvinne som liker mysterier, og er selvstendig. Hun har en god tone med alle. Det er derfor hun blir høyt respektert av andre. Det viser seg at en mann, en veldig kjent byggmester, blir funnet død på et fly. Han skal sannsynligvis ha blitt drept med spikerpistol og han er kjent for å ha sine fiender (på grunn av at firmaet hans gikk konkurs og det gikk utover mange andre). Så mistenkte er det mer enn nok av, men hvordan er det mulig å drepe noen på et fly uten å bli oppdaget?

Dette er tredje bok med Olivia i hovedrollen og min første bok jeg leser fra Olivia Henriksen serien av Lene Lauritsen Kjølner. Selv om jeg ikke har lest de andre bøkene i serien ennå, så opplevdes det ikke som rotete eller forvirrende. Plottet er et ganske vanlig krimplot. Ikke noe ekstraordinært, men underholdende er den. Det skal den ha. Den er lettskrevet, man blir godt kjent med karakterene og siden dette er avslappende krim, som jeg kaller det, bladde sidene nesten av seg selv. Selv om innholdet er forutsigbart, så ville man lese videre likevel for dette er en type bok som vekker interesse på grunn av atmosfære og fascinerende karakterer. Jeg er ikke spesielt glad i kvinnelige hovedkarakterer i bøker av en eller annen grunn, men fikk sansen for Olivia fordi hun har en jobb utenom det vanlige og hjelper andre så godt hun kan, selv om sakene hun får er små eller store. Hun tar jobben alvorlig. Litt morsomt er det også at hun får større tillit enn lokalets politietterforsker.

Kosekrim istedet for hardbarket
Lene Lauritsen Kjølner har skrevet en bok der groteske handlinger og blod ikke blir overdøvd som det har lett for å skje med krimbøker generelt. Personlig foretrekker jeg litt mer sjokkerende innhold og sier heller ikke nei til bestialsk krim, men heller ikke at det skal overgå plottet helt. Jeg liker en fin mellomting. Dakota rød føltes ikke som en krimbok til tross for at det er det. Boka opplevdes mer som en hverdagslig roman hvor krimsaken blir satt i bakgrunnen. Hadde ikke gjort noe om boka tok flere vendinger for den var veldig rett frem. Ingen twister eller overraskelser.

Det blir en kort anmeldelse enn til vanlig dette på grunn av at Dakota rød er en kort bok i seg selv som består bare av 256 sider, og det er også en bok som er en del av en serie, så da velger jeg å gjøre anmeldelsen kort på grunn av det også. I og med at det er en kort bok så blir det ikke all verdens å skrive om for man vil jo ikke ødelegge for andre ved å røpe noe. Noen ganger blir anmeldelser korte. Sånn er det bare. Men røper heller aldri noe selv om anmeldelsene mine er korte eller lange bare for å understreke det.

Til tross for at jeg foretrekker mer hardbarket krim som gjerne provoserer så går det an med kosekrim en gang i blant. I og med at dette ikke ble en favoritt, skal jeg også få med meg de andre to bøkene i serien. Jeg har bok to allerede liggende og jeg gir ikke opp en forfatter før jeg har lest minst to, av og til tre bøker av forfatteren. Denne boka ble bare litt vel lett for meg på mange måter. Jo mørkere og dystrere bøkene er jo bedre er de, det er slike bøker jeg foretrekker. Dakota rød ble kanskje for lystbetont?

Fra min blogg: I Bokhylla