Tusen takk for et tankevekkende svar. Din konklusjon kan absolutt ha noe for seg.
Jeg ønsket å lese denne boken på nytt – og det satt langt inne å innrømme for meg selv at den faktisk falt litt sammen. Var forventningene for høye? Eller er den av de sjeldne bøker du ikke skal grave deg for mye ned i, men bare la deg rive med av (slik jeg gjorde første gang)?
Boken er i mine øyne fortsatt en meget god bok (6-eren består), og lesesirkelen et meget godt tiltak. Gjennom den fikk vi frem mange underfundigheter og spørsmål og noen svar – og stadig dukker nye opp. Det har gitt en dypere innsikt og forståelse, men nå kjenner jeg at jeg for min del begynner å bli mettet.
Tusen takk for initiativet og måten du har ledet denne pop-up-lesesirkelen på, Piippokatta! Håper vi kan få flere slike.
Og gratulerer med nytt og yndig profilbilde.
Jeg oppfattet ham bare som den som reddet Alida ut av elendigheten, men kan jo være du har rett. Hva gjør at du kom på ham som en tvetydig person? Jeg oppfattet det slik at armbåndet kom "fra" Asle (via jenten i Olavs Draumar som mistet det på Bryggen). Alida oppfatter det som en gave fra Asle. Dermed blir det noe "sjebnebestemt" eller "magisk". Jeg oppfatter det slik at Jon Fosse er sterkt influert av mystikken (åndelig tradisjon).
"Tro meg, Adam," sa Nora den sommeren (og det gjorde jeg). "Det finnes måter å være smart på uten å gå på de beste skolene og universitetene. Moren din er den smarteste av alle mødrene."
Alle må ha en historie, sa hun. - For dem som ikke har noen, dikter man opp en.
Hun kastet et blikk opp på radene med bøker da hun sa det, og Moreno skjønte at det var et sitat. Og at ordene nok hadde en viss relevans for frøken Gravensteins eget liv også.
Kanskje det var slik som antropologene påsto, tenkte hun; at når den nordeuropeiske kjernefamilien har utspilt sin rolle som økonomisk og sosial faktor, hadde den også mistet sin følelsesmessige betydning.
Følelser var overbygninger og ferniss. Mann og kvinne møtes, reproduserte seg og gikk videre til hver sin kant. I den retningen de hadde vært på vei før de tilfeldigvis støtte på hverandre ... mot uklare mål. Ja, det var kanskje akkurat sånn man burde se det. Det fantes i alle fall rikelig med forbilder i dyreverdenen, og mennesket var i bunn og grunn en biologisk skapning.
Kanskje ville det dukke opp noe, og kanskje ikke.
Ikke noe dumt motto for politiets arbeidsvilkår i det store og hele, tenkte han. En fåfengt leting på lykke og fromme etter en nål i en høystakk, var det ikke sånn det pleide å være?
Eller som Reinhart foretrakk å uttrykke det: En politimann er en blind skilpadde som leter etter en snøball i ørkenen.
En god løgn går fra Bagdad til Damaskus mens sannheten leter etter sandalene sine.
Når Norge rammes av trusler ...
Patrioter er en bok som kan leses både som krim og thriller, da den overlapper begge sjangrene. Den beskriver et realistisk bilde på hvordan ting er i verden i dag, og hvor raskt det utvikler seg.
Stort persongalleri på godt og vondt
I denne krimthrilleren blir man kjent med mange karakterer, og det skiftes perspektiv hele tiden. Man blir kjent med Jens Meidell som er "alenefar" og som er en smule bekymret for sin mor, da hun viser tegn på at hun kanskje er i ferd med å bli dement. Hun var Arbeiderpartiets første kvinnelige toppleder, og Jens leker litt med å tre inn i politikken selv, da Christina Nielsen vil samarbeide med ham. Hun er en bestemt kvinne som mange har en del meninger om. Selv om de er på "lag" møter de to på en del utfordringer. De er ikke bestandig enige. En annen karakter som har en stor rolle i boka, er Martin Tong som tidligere var i PST, men som har valgt å trappe ned og jobber nå i politiet. Men da det blir gjort et grufullt funn, trenger Liselott en partner, og Martin Tong havner på en måte i PST igjen.
Har fått med meg at Patrioter er blitt en svært populær bok, og skjønner godt hvorfor. Boka består av flere aspekter som kanskje flettes sammen, og temaene er skremmende relevante. Norge har stort sett vært et lite og trygt land, men i det siste har det vært noen uroligheter, så helt trygg kan man ikke være her, heller. Noe Patrioter gir et realistisk eksempel på.
Johnsrud skriver godt og liker at handlingen blir fortalt fra flere perspektiver, noe som gir det et ekte preg. Noen av dialogene kan kanskje virke noe gjentakende, og det er noen tørre partier her og der, men det må man regne med i de fleste bøker. Kapitlene er stort sett korte, og nedtellingen til stortingsvalget, gir handlingen et troverdig preg.
Noen karakterer var mer interessante enn andre
Likevel ble jeg ikke helt revet med. Til tross for godt språk og levende karakterer, ble Patrioter for min del en smule tørr. Jeg synes at politikk og terrorisme er interessant, men personlig hadde jeg nok foretrukket handlingen på skjerm fremfor i bokformat, da det ble noe gjentakende og ikke alle karakterene var like spennende å bli kjent med. Jeg foretrakk Jens Meidell fremfor Martin Tong, for syntes at Meidell hadde flere lag og det var en karakter jeg ble mer nysgjerrig på.
Sier ikke at dette er en kjedelig bok, men er ikke så interessert i kunstig intelligens og algoritmer, da jeg burde egentlig være det i disse tider, men interessen for det er bare ikke der. Syntes det var mer fascinerende og fengslende å lese om terroristene/høyreekstremisme siden det dessverre er en stor vekst av det.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse
Jeg synes ikke denne historien når helt opp, det et et stort og litt rotete persongalleri og finnes ikke snev av spenning.
Litt ujevn men jeg skal lytte meg gjennom neste bok i serien også
Her er bøkene jeg leser for årets leseutfordring hos Sarpsborg bibliotek.
Den gruppa var veldig kul! Bokmerket meg den på skrivebordet mitt.
Norsk science fiction før 1960 var en sjanger som aldri har kommet til tankene mine før.
I det hele tatt takk for velment velvilje. Ha en bra helg også!
the bluebird
there’s a bluebird in my heart that
wants to get out
but I’m too tough for him,
I say, stay in there, I’m not going
to let anybody see
you.
there’s a bluebird in my heart that
wants to get out
but I pour whisky on him and
inhale
cigarette smoke
and the whores and the bartenders
and grocery clerks
never know that
he’s
in there.
there’s a bluebird in my heart that
wants to get out
but I’m too tough for him,
I say,
stay down, do you want to mess
me up?
you want to screw up the
works?
you want to blow my book sales in
Europe?
there’s a bluebird in my heart that
wants to get out
but I’m too clever, I only let him out
at night sometimes
when everybody’s asleep.
I say, I know that you’re there,
so don’t be
sad.
then I put him back,
but he’s singing a little
in there, i haven’t quite let him
die
and we sleep together like that
with our
secret pact
and it’s nice enough to
make a man
weep, but I don’t
weep, do
you?
Charles Bukowski
The Last Night of The Earth Poems
Det var hverdagens trivielle snikmyrderi
Vi lengter etter solen, men føler oss sikrest i måneskinn
Acquainted with the Night
I have been one acquainted with the night.
I have walked out in rain - and back in rain.
I have outwalked the furthest city light.
I have looked down the saddest city lane.
I have passed by the watchman on his beat
And dropped my eyes, unwilling to explain.
I have stood still and stopped the sound of feet
When far away an interrupted cry
Came over houses from another street,
But not to call me back or say good-bye;
And futher still at an unearthly height
One luminary clock against the sky
Proclaimed the time was neither wrong nor right.
I have been one acquainted with the night.
Robert Frost
Scanning the Century,
The Penguin Book of the Twentieth Century in Poetry.
Jeg har ingen svar, bare noen tanker – og flere spørsmål: 1) Hva er meningen med den gjentatte epigrafen «Beneath me lay my Corps with the arrow in my temple», sidene 11 og 119 og på norsk på side 123: «epigrafen om liket med pilen i tinningen», og 2) betydningen av bokens tittel.
På side 119 er ditt og mine tankekors nevnt i samme åndedrag:
«Beneath me lay my Corps, with the arrow in my temple – plutselig husket jeg epigrafen til The Adventure in the Steppe. Ja, det var nettopp det som var det viktigste ved ham – han liknet faktisk et gjenferd. Hvordan kunne jeg ha unngått å forstå dette helt fra begynnelsen av. Plutselig kulset jeg i noen sekunder. Og igjen sang stemmen fra grammofonen Vosnesenskijs yndlingsromanse: ingenting behøver jeg, hverken forsinkete beklagelser …»
Mitt inntrykk er at jeg-personen får aha-opplevelse denne kvelden. En ny forståelse av mennesket Alexander Wolf? Jeg-personen ser han som et gjenferd, en som går igjen. Er vi inne på politikken nå? Jeg-personen (som forfatteren) kjempet i den russiske borgerkrigen på de hvites side, Alexander Wolf på de rødes, bolsjevikenes, som, som kjent gikk seirende ut av krigen.
Eller er jeg helt på jordet?
Og Vosnesenskijs: Ingenting behøver jeg, hverken forsinkete beklagelser …, hans yndlingsromanse. En finte til Marina (ev. Marina/Jelena) som gikk fra ham til fordel for Wolf? Eller et uttrykk for at han i det store og hele stiller seg likegyldig? Vosnesenskij sto også på de rødes side, om det har noen betydning her.