Bokelskere.no

Jon Fosse står i spissen for eit prosjekt som går ut på å omsetje klassikarane i verdslitteraturen til nynorsk

VI.12.VII Historisk overblikk
Ikkje så mykje konkret her. Vi får repetert Mitjas forhold til Grusjenka og rivaliseringa med faren; begge vart gripne «av den mest fortærende karamasovske lidenskap». Også festinga på vertshusa og familiemøtet i klosteret blir trekte fram av statsadvokaten, i tillegg til «Mitjas anstrengelser for å skaffe seg penger», før Ippolit Kirillovitsj begynner å snakke om Smerdjakov (i neste kapittel).

Femte handling

Har lest hele Peer Gynt på nytt.
Blir bare bedre og bedre for hver gang.

Scenen med Peer og kokken på båthvelvet fikk meg til å tenke på en scene helt på slutten av Olav Duuns I stormen (Juvikfolke VI).

Men Odin gjør det motsatte av Peer.

Denne boka tok helt innersvingen på meg!

Godt observert og forklart.

Jeg la også merke til den spesielle måten hendelsene formidles til leseren på. Interessant.
Og jeg stusset på opplysningen om at medborgerne "elsker kvinner".
Betyr det at kvinnene ikke er medborgere?

Eg skulle til å sette opp oversikt over personane, men det var altså alt gjort! Fin! Også eg beit meg merke i at forteljaren lèt Tarrou karakterisere Rieux for oss - lurt grep.

Den triste skildringa av byen og omgivnadene blir utdjupa: "La mer elle-même avait perdu son bleu profond et, sous le ciel brumeux, elle prenait des éclats d'argent ou de fer, douloureux pour la vue."

Slik vi før gjekk frå den fyrste rotta til det fyrste dødsfallet, går vi nå til neste steg, kjensgjerninga: «Il semble bien que ce soit la peste.» Og så blir ordet peste uttalt for fyrste gong.

Litteraturen er full av allegoriar som La peste; badeanstalten i En folkefiende er vel den som ligg næmast for oss, saman med bøker av Vesaas og Duun.

VI.12.VI Statsadvokatens tale. Karakteristikk
Etter forhøyra av Ivan, Aljosja og Katerina Ivanovna er det tid for eit langt innlegg frå statsadvokaten. Litt rart at han «betraktet denne talen som sitt livs chef-d'œuvre, som sin svanesang»; hovudverk og svanesong er da på ingen måte synonym! Som representant for det beståande samfunnet er det naturleg for han å kritisere trekk i tida som uttrykk for «at våre moralske prinsipper er i ferd med å rokkes i sine grunnvoller, eller at vi kanskje ikke har noen moralske grunnprinsipper i det hele tatt?». Som å høyre Cicero rase mot Catilina, dette: «O tempora, o mores!» …

Statsadvokaten siterer «en av våre største forfattere», som i hovudverket sitt «sammenligner Russland med en troika som jager av sted mot et ukjent mål». Denne forfattaren, er eg ganske sikker på, er Gogol, og verket er Мертвые души, «Daude sjeler».

Han siterer Ivan, som har sagt til Smerdjakov det han hevda tidleg i forteljinga, at «alt er tillatt». Ivan liknar mest av alle sønene på faren, seier han, og Aljosja er sjølve motsetninga av Ivan. Interessant er at han seier «jeg vil også forsvare tiltalte! Jeg er nok anklager, men jeg er vil også være forsvarer».

Dette var spennende, og godt skrevet.

Har allerede lest første del (av fem), t.o.m. side 61 i Bokklubbutgaven (1971).

Dr. Bernard Rieux er nok hovedpersonen her, men det er også mange andre interessante personer som opptrer i løpet av første del av romanen ("medborgere").
Og fortelleren (amatørhistoriker) får hjelp av Jean Tarrous notater som "utgjør en slags krønike om denne vanskelige tiden" (s. 23). Og Tarrous portrett av dr. Rieux (s. 27 f.) fikk meg til å se hovedpersonen ytre kjennetegn ganske tydelig for meg.

Noen andre personer:

Portneren, den gamle Monsieur Michel,
Forhørsdommeren Monsieur Othon,
Journalisten Raymond Rambert,
Mercier, sjef på det kommunale kontor for utryddelse av rotter (viktig kontor, spør dere meg),
Kontoristen Joseph Grand,
Dr. Richard, en av byens mest kjente leger,
Dr. Castel, en meget eldre kollega av Rieux

Og den merkelige personen Cottard, som mislykkes med å begå selvmord ved henging.
Kontoristen Joseph Grand redder ham, etter å ha funnet en lapp på døren med påskriften
"Kom inn, jeg har hengt meg."

Da jeg leste om dette selvmordforsøket kom jeg til å tenke på en liten bok Albert Camus ga ut i 1942:
Myten om Sisyfos

Jeg har en svensk utgave. Bak på boken står følgende:

ÄR LIVET VÄRT ATT LEVA? Detta är enligt Albert Camus filosofins grundläggande fråga.
Allt annat är tidsfördriv...
Myten om Sisyfos tolkar Albert Camus som en revoltens filosofi, en lidelsefull protest mot det fundamentalt förtvivlade i människans livssituation: i en värld utan gud och utan mening vinner vi vårt värde i en medveten livsduglig hållning mot hopplösheten och en paradoxal kärlek till livet.
I Myten om Sisyfos framlägger Camus den filosofiska grundvalen för sitt författarskap. Sisyfos inser tillvarons meningslöshet men accepterar dess villkor med bibehållen mänslig värdighet.

I denne romanen er det vel i grunnen selve Pesten som har hovedrollen. (biroller: rottene)

Ja,håper på bedre resultat i år. Her er forresten de bøkene jeg har bestilt:

"Alt lyset vi ikke ser"av Anthony Doerr.
"Det som tåler dagens lys" av Umberto Eco.
"Ortodoksi" av Chesterton.
"Perler for svin" av Per Egil Hegge.

Jeg regner det som svar på mitt spørsmål også.
Og takk for det!

I min norske bokklubb-utgave (1971) er det fem deler, uten inndeling i kapitler.
Men delene er inndelt i avsnitt med åpne linjer (uten nummerering).
Hvordan er din utgave (fransk?) inndelt?

Jeg regner med at jeg leste Pesten da den ble utgitt av Den norske Bokklubben i 1971, altså for ca. 46 år siden. Likevel husker jeg mye av både handlingen og noen av personene bare etter å ha lest 15 sider.
Trivelig med gamle bekjentskaper.

VI.12.V En plutselig katastrofe
Nå er det Ivan, som er kommen til hektene att. Litt, i alle fall: «Jeg føler meg helt elendig.» Ivan, ved sin «fulle, onde forstand», seier at Smerdjakov var mordaren. OG han ber om vatn, ironisk nok «for Kristi skyld». Om seg sjølv seier han «jeg er ikke sinnsyk, bare morder», ei påminning om at vi alle er skyldige? Han snakkar om djevelen han hadde besøk av – og eg, som nettopp har lytta til Åse-Marie Nesses gjendikting av Faust, da! Djevelen, held han fram, «er nok til stede i salen her», ja, visst er han det!

Katerina Ivanovna skrik ut at det er Mitja som er mordaren og viser fram brevet frå denne Karamasovbroren, der det står: «Jeg skal slå ham i hel, så fort Ivan er reist.» Skyldmotivet blir forsterka når ho siterer Ivan: «hvis det er Smerdjakov som er morderen (…), så er vel jeg også skyldig».

Takk for presisering. Du har heilt rett.

Hyggeleg - om ein kan bruke eit slikt ord om denne boka - gjenmøte med La peste etter eit kvart hundreår. Dei to fyrste kapitla burde få medalje for genial opning: Fyrst byen Oran, som blir skildra som "laide", "sans pigeons, sans arbres et sans jardins". Folk her arbeider berre for pengane si skyld. Snart går Camus - eller fortlejaren - over til hovudmotivet i boka: "Ce qui est plus original dans notre ville est la difficulté qu'on peut y trouver à mourir" - det skal bli mykje død framover i denne byen som er "sans âme". Og i neste kapittel begynner det: Dokter Rieux finn "un rat mort"; kapittelet opnar med akkurat dette og lèt det gå slag i slag med fleire og fleire rotter heilt fram til det fyrste dødsfallet. "Il est mort", seier Rieux om le concierge*. Meisterleg, uhyggeleg anslag, dette!

Ser lite orientalsk ut, ja.
Ser det er benevnt "Perm ballett", så det er kanskje klassisk (og russisk) ballett.
Har i grunnen svært lite greie på det, men det er i mye tåspissdans i klassisk ballett. Eller?
Men Griegs musikk kommer jo godt til sin rett.

Her er det ikke is i magen,det er rett og slett noen bøker jeg så gjerne vil ha,at jeg har bestilt meg fire stykker og håper dem er å få tak i . Sist år fikk jeg bare en av de fem jeg bestilte. Så da håper jeg på flaks denne gang.

Det gjør den