Bokelskere.no

Har lest t.o.m. side 302 i min pocket-utgave.
Neste blir 6. bud: "Hymens lenker".
Etter å ha lest 5. bud, kunne vi sikkert tatt en debatt om et tema som ikke ser ut til å bli utdebattert med det første (men det er kanskje best å unngå):

Joda, jeg nevnte "Bestialitetens historie" for noen dager siden.
En trilogi jeg ikke har særlig lyst til å lese på nytt. I alle fall ikke med det første.

Ja, jeg synes vi aner en viss utvikling, men Morten Falck er full av konflikter og motsetninger, noe som gjør han tidvis ganske så usympatisk, men også god, ekte og interessant. Det gode er i overvekt hos meg.

Epilog I Planer om å redde Mitja
Så kan vi jo spørje: Korfor blir han dømd skyldig? Har det samanheng med noko vi har lese tidlegare? Da starets Sosima fekk den siste oljen og tala til dei som var samla i cella? Da sa han:

«Dere skal elske hverandre, […]. Dere skal elske Guds folk. […] hver
enkelt av oss er skyldig for alle og for alt på jorden, […] hvert
enkelt menneske er skyldig for alle mennesker og for hvert enkelt
menneske på jorden. […] Vær ikke redd for synden om dere bare
erkjenner den og føler oppriktig anger.»

For, meiner i alle fall Dostojevskij, vi er alle skyldige. Her, i det fyrste kapitlet i epilogen, møter vi Aljosja, som går til Katerina Ivanovna, som på si side er klar: Mitja må få hjelp til å flykte. «Han som sitter i fengsel», seier ho, med tanke på Mitja, «er ikke i stand til å lide, er vel han i stand til å lide? Nei, slike som han lider aldri!»

Og så er det lidinga som er heile poenget med livet hos Dostojevskij …

Er det noen som har nevnt Jens Bjørneboes "Bestialitetens historie", i tilfelle ikke gjør jeg det og legger ved noen sitater fra verket hans:

s 500: "Det er forbausende hvor få kristne det er som fatter hvilket ubeskrivelig åndshovmod det ligger i misjonstanken."

s 157: "Makt, som er det eneste eksisterende prinsipp, betyr én ting: adgang til å påføre andre smerte."

s 27: "Belgierne drev også en flittig misjonsvirksomhet blant de sorte. Etter noen år var Kongos befolkning redusert fra over 30 millioner til bare 8. Til gjengjeld var disse 8 blitt kristne."

Ja.

Når jeg leser, får jeg svært ofte assosiasjoner til andre bøker jeg har lest.
Lillevi nevnte Fluenes herre.
Som med den er det mange, mange år siden jeg leste Mørkets hjerte.

De fleste gode romaner kan med fordel leses på nytt, men det blir det ikke tid til. Dessverre.
Forresten har jeg både Lord Jim og Nostromo av Joseph Conrad i hylla. Ulest.

Enig, og det er ikke bare enkeltord, men også glemsel/brist i bruk av grammatikk og uttrykk. Et eksempel:

I den danske utgaven: jeg ønsker ham af hjertet held og lykke.

I den norske utgaven: jeg ønsker ham av hjertens dyp hell og lykke.

Jeg vil bare skynde meg å legge til at jeg har lest med begeistring Leines "De søvnløse" og har kommet halvveis i "Kalak", begge på norsk, uten at jeg har reagert på Leines språk.

En historisk roman vil naturlig nok ha et annerledes og mer gammelmodig språk enn en samtidsroman, med det er ikke forklaring nok i denne romanen. Den danske og norske utgaven ble utgitt nesten samtidig, det er et omfattende verk, og jeg skal være så frimodig å si at jeg tror han har tatt litt fort og lett på den norske oversettelsen.

Kanskje litt av prisen for å være bilingual (er det riktig betegnelse)

s 142: "Og nu går jeg her, spærret inde i et bur af pommersk fyr, eller hvad det nu er. Det er sjældent jeg går ud. Jeg går her og er en raritet som folkene snakker om. Jeg føler at de kan kigge ind på mig tværs gennom stokværket, og tænke deres slibrige tanker om mig."

P.S. Jeg synes Leine bruker i overkant mange relativt ukjente danske ord i den norske oversettelsen. I den første setningen her, så hadde det vel ikke vært noe i veien for at han kunne brukt ordet "furu" i stedet for "fyr". Det er en del sånne eksempler.

Den svenske oversetteren bruker ordet "furu."

Jeg tror dette er bevisste hint fra Leines side. Et annet sted fikk jeg assossiasjoner til Ibsen, der det sto noe om at de var seg selv nok. I den danske utgaven er ordet "nok" sløyfet.

Nå fikk jeg lyst til å lese Fluenes herre på nytt. Leste den for mange år siden, og husker den som noe av det beste jeg hadde lest til da.
Det er flere måter å skildre grupper som kommer ut av kontroll på, og det er nok riktig at Leine noen ganger benytter et språk som er "pålesset og utvendig". Og noen klisjeer finnes nok her også.

Jeg mener likevel at forfatterens stil og språk passer for å beskrive det som skjer i disse miljøene på den tiden. Jeg har ikke lest noe av Kim Leine før nå, så jeg vet ikke om hvordan språk og stil er i de andre bøkene hans. De fleste forfattere har en egen stil, som er mer eller mindre gjenkjennelig gjennom forfatterskapet.

For meg virker det som om Leine ønsker å uttrykke seg på et svært sanselig og detaljrikt språk.
Profetene i Evighetsfjorden er ikke først og fremst en psykologisk roman, men en skildring av en historisk epoke og et spesielt miljø. Og personene og deres handlinger er interessante i denne sammenheng. Det er nok riktig at vi ikke blir så godt kjent med deres beveggrunner og følelser, men det tror jeg skyldes Leines stil og hans intensjoner med romanen.

Beretningen er skrevet i 3. person, og fortelleren er ikke utpreget allvitende.
Vi hadde nok fått vite mer om Morten Falck om han var fortelleren (jeg-person)i denne historiske romanen.

"Svermere", ja. Hamsun har jo skrevet en liten roman med den tittelen (den eneste boken han skrev på oppdrag. Han skrev at om han hadde fått tid til å skrive 50 sider til, skulle "Svermere" blitt god litteratur (eller noe sånt)).
Tittelen på kapittelet i Profetene i Evighetsfjorden tror jeg henviser til Maria Magdalena og Habakuks forhold og deres etablering (og drømmene om det) av et eget kristent samfunn.

Puhh! Det var pensjonist-morraøkta.
God helg :-)

Jeg går her som en syk kvige på stallen ..."

Interessant, akkurat den setningen står ikke i den opprinnelige danske teksten.

Det ble i grunnen litt kjedelig på slutten av del 1.
Nå har jeg lest noen sider av del 2, og her får vi vite mer om hva som skjedde på Grønland før Morten Falck kom dit. Maria Magdalena og Habakuk - for noen navn! - virker som et par som jeg tror det blir interessant å bli bedre kjent med.
Motsetning mellom kristendom og hedenskap, dobbeltmoral og synd og skam.

Kim Leine skriver slik at det nesten blir ondt å lese om fornedring av mennesker, og ekle, detaljrike beskrivelser av kroppslige (inkl. seksuelle) utgytelser. Trenger ikke å være prippen for å føle det slik under lesingen.
Kom til å tenke på Jens Bjørneboe og Bestialitetens historie. Har ikke lyst til å lese den (tre romaner) på nytt. For å si det sånn.

Forresten:
På slutten av del 1 fikk vi et ymt (da Falck får vite hva han skylder Handelen) om hva det er som skjer i prologen ("Fallet"). I alle fall oppfatter jeg det slik.
Jeg liker i grunnen at noe av og til bare blir antydet for leseren. Og da kan jeg selvfølgelig ikke unngå å nevne Knut Hamsun, en mester på det området.
Kim Leines språk og stil er stort sett svært direkte og nærgående, men jeg liker det også, med noen forbehold (jfr. ovenfor).

VI.12.XIV Bøndene holdt stand
Dette er siste kapitlet før epilogen. Forsvararen har gjort inntrykk på forsamlinga, og statsadvokaten lyt ta til motmæle for å forsvare tradisjonelle verdiar:

Men hvis et fadermord bare skal være en fordom, og hvis hvert barn
skal spørre sin far: 'Far, hvorfor er det min plikt å elske deg?' –
hvordan skal det da gå med oss, hvordan skal det da gå med samfunnets
grunnvoller, hvor skal da familien da ta veien? […].'

Det er som å høyre pastor Manders i Ibsens Gengangere. Så dømmer da òg juryen Dmitrij skyldig – men forteljaren hugsar ikkje klart kva som vart sagt. Den dømde hulkar; «Det var nesten som om han hadde fått en ny, fremmed stemme, – Gud vet hvor han hadde fått en fra.» Ja, kanskje nettopp Gud ...

De gamle lokalbåtene ("Dampen") hadde anløp på mange små plasser (før det kom vei), og noen steder var det ikke kai. Da måtte folk dra ut til lokalbåten for å hente og bringe gods og passasjerer.
Jeg mener å huske at disse småbåtene (med eller uten motor) ble kalt ekspedisjonsbåter ("æspesjonsbåter").

Jfr. fortellingen "Tærminen" i Vett og uvett.

Omveier - og digresjoner - er lærerike.